Essay

Sløret faller

En bølge med selvbiografiske bøker avslører seksuelle overgrep mot barn, og markerer et moralsk vendepunkt i den franske litterære offentligheten. Hvordan leser man dem? Leser man dem i det hele tatt?

Publisert digitalt

Jeg flyttet til Paris høsten da metoo inntok offentligheten, og den franske versjonen tok form under emneknaggen balancetonport («angi svinet»). Siden den gang har jeg tatt en mastergrad i kjønnsstudier i byen. Mellom en sprelsk sammensetning av fag om italiensk opera og Éduoard Manet, har jeg lunsjet med engasjerte feministaktivister som de siste årene har dekorert bybildet med plakater med informasjon om vold mot kvinner. På veien til den nærmeste butikken på hjørnet fra leiligheten, har for eksempel «EN KVINNE KOMMER TIL Å BLI DREPT OM 48 TIMER» stått skrevet svart på hvitt på en av veggene i flere måneder. Den siste uken har det bare stått «SKYLDIG».

Jeg diskuterte den franske feminismen med en svensk venninne da boken Moi les hommes, je les déteste («Jeg hater menn») av aktivisten Pauline Harmange kom ut. Vi lurte på hvorfor den franske feminismen ofte var så offensiv. Så hard i språket. Kanskje er misogynien så dypt forankret i selv de mest finslipte detaljene, etiketten og tradisjonene i Frankrike, at bruddet er for brutalt for en middelvei? Eller var det kanskje bare vi som var politisk engasjerte på den mer skandinaviske måten. Den som gjerne er radikal, men bare så lenge stemningen ikke blir dårlig.

Ny generasjon, nye regler

I midten av januar stilte programlederen til radiokanalen France Culture følgende spørsmål med skrekkblandet fryd: Har en ny og særfransk litterær sjanger oppstått? Han siktet til en rekke selvbiografiske utgivelser som tar oppgjør med kompliserte familieforhold og seksuelle overgrep mot mindreårige. Det startet med Le Consentement («Samtykket») for litt over ett år siden, skrevet av forlagsdirektøren Vanessa Springora. Boken handler om hvordan den 50 år gamle forfatteren G. (som det allerede før utgivelsen ble kjent at var forfatteren Gabriel Matzneff) innledet et forhold til V. da hun var fjorten år gammel. Boken skapte ikke bare furore i den litterære offentligheten, den fikk også reelle juridiske konsekvenser. Den over åtti år gamle Matzneff flyktet til den italienske rivieraen, hvor han muligens vil oppholde seg til rettsaken i september.

I kjølvannet av Springora kom to bøker om problematiske familierelasjoner og overgrep mot barn: Le temps gagné («Den sparte tiden») av filosofen og journalisten Raphaël Enthoven, og Effet maternel («Morseffekten») av skribenten Virginie Linhart. Begge ligger også så tett opptil virkelige hendelser og personer, at flere av karakterene er gjenkjennelige. De er skrevet av barn av miljøet som kalles petit Paris, en blanding av høytstående politikere, ministere og medlemmer av kultureliten som bor i Saint Germain-des-Prés – kvarteret hvor Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir tilbragte dagene på førtitallet, og som i dag er det dyreste i Paris.

Oppmerksomheten rundt Matzneff-saken hadde begynt å dabbe av i januar i år, da en ny bombe traff den franske offentligheten: Duhamel-saken. I den selvbiografiske romanen La Familia Grande («Den Store Familien») skriver juristen Camille Kouchner om hvordan stefaren misbrukte tvillingbroren hennes da de var tenåringer. Stefaren er ingen hvem som helst, men venstrestjernen Olivier Duhamel – en fransk statsviter og leder for stiftelsen til eliteskolen Sciences Po, som inntil bare noen uker før bokutgivelsen dukket jevnlig opp på tv- og radioprogrammer. I 2012 undersøke Kouchner-tvillingene muligheten for en rettssak mot ham, men de fikk beskjed om at forbrytelsene hadde fått status som foreldet.[1] Tvillingbroren ønsket ikke å anmelde stefaren, og heller ikke noe mer medieoppmerksomhet rundt saken. Men Kouchner ville ikke bære på sinnet og sorgen lenger. Da moren deres gikk bort i 2017, bestemte hun seg for å avsløre mannen som hadde forgrepet seg på broren, men som fortsatt dukket opp på tv-skjermen som om ingenting hadde skjedd: «Jeg bestemte meg for å skrive fordi jeg klarte ikke lenger være stille om det», fortalte hun l’Obs.

Allerede før boken hadde ankommet butikkhyllene, sto et korps av debattanter, pressefolk og aktivister klare: Kouchner er gift med et av medlemmene i styret til avisen Le Monde, som tre dager før utgivelsen kunne avsløre at innholdet i boken – som ingen andre hadde lest enda – var sant. Duhamel trakk seg fra sine stillinger. La Familia Grande kom ut, flere mediehus skrev om saken, og emneknaggen #metooincest dukket opp på sosiale medier, hvor hundrevis av franskmenn fortalte om sine opplevelser med seksuelle overgrep fra medlemmer av familie og slekt. To nære kollegaer av Duhamel som hadde kjent til saken, trakk seg fra sine stillinger. Tvillingbroren til Kouchner bestemte seg til slutt for å anmelde. Aktivister mobiliserte seg for å endre den franske lovgivningen rundt overgrep mot mindreårige – selv om den sist var endret i 2018 – slik at seksuelle forbrytelser mot mindreårige ikke kunne oppnå status som foreldet. Som et forsøk på svare på trykket, la president Macron ut en videosnutt hvor han fortalte at han fordømte seksuelle overgrep mot barn.

Kulturdebatten tok form raskt, som sceneskift under en teaterforestilling, med kjente problemstillinger: Er dette et litterært verk, eller er det bare et vitnesbyrd? Hvorfor snakker vi om Duhamel nå, når saken allerede er henlagt? Er dette en intern maktkamp innenfor et lukket miljø i Paris? Hva med alle incest-ofre som ikke har makten og innflytelsen til å kunne utgi en bok? Internasjonale medier var raskt på ballen, og kunne fortelle om den franske kulturens romantisering av pedofili og seksuelle forhold mellom voksne og barn – gjerne med et bilde av Serge Gainsbourg, som på åttitallet fremførte sangen «Lemon Incest» med datteren Charlotte (Provokatør! Men er det sant?). Av og til kan man spørre seg hvem som er mest glade i å opprettholde stereotypien av den moralsk tvilsomme og perverse franske kultureliten: de internasjonale mediene, eller eliten selv. Mens franskmenn flest ofte synes eliten er like problematisk, kan det derimot noen ganger virke som om internasjonale medier tenker at den franske kultureliten er franskmenn flest.

Duhamel-saken stiller spørsmålet om hvor langt man kan gå for å få publisitet rundt en bokutgivelse. Boken presenteres som en selvbiografisk roman, fordi brorens navn er anonymisert. De andre navnene er derimot ikke fiktive. Før jeg hadde boken i hendene, hadde jeg allerede faktaene på bordet. Da jeg først begynte å lese, innså jeg at mye av innholdet hadde vært helt uforståelig, dersom historiens forløp ikke allerede var oppsummert i mediene. Kanskje det er naturlig at en avsløring av denne størrelsen trenger støtte fra flere hold for å være verdt omveltningen. «Det er problematisk», kunne likevel advokaten Marie Dosé kommentere til France Culture, «for i løpet av 48 timer blandes absolutt alle registre sammen – fra litteraturen, mediene og juridiske hold. Til slutt leser vi ikke et litterært verk, men en samfunnsdebatt. Noe som støtter oppom en journalistisk sak eller ikke». I løpet av bare noen uker hadde et titalls debattanter snakket om hvorvidt La Familia Grande hadde en offentlig interesse eller ikke, men færre tok for seg det litterære innholdet. Faktisk innrømte de fleste debattantene at de ikke har fått tid til å lese boken.

(Makt)blind kjærlighet

Bøkene til Kouchner og Springora tar et direkte oppgjør med en spesifikk generasjon av franske intellektuelle: sekstiåtterne. Mange var ikoner for den seksuelle frigjøringen, det nye kvinneidealet og den nye måten å eksistere i verden på. I dag kalles de gjerne for kaviar-venstre. De som er revolusjonære for alle andre enn seg selv.

Mens dette miljøet kjempet frem blant annet den seksuelle revolusjonen, har flere av de delaktige også stått for problematiske holdninger til seksuelle forhold mellom voksne og mindreårige. Det er ikke noe særfransk med dette i seg selv. En nylesning av Jonas av Jens Bjørneboe – som Toril Moi gjorde i Morgenbladet for ett år siden – kan by på overraskelser, eller en stein i magen, når det gjelder beskrivelsene av seksuelle forhold med mindreårige. Men den franske offentligheten er ikke nødvendigvis kjent for å bry seg så altfor mye om debatter rundt kunstneres etikk og moral. Det er de estetiske debattene som har veid tyngst. Gabriel Matzneff var for eksempel lenge hyllet i offentligheten, på tross av aldri å ha lagt skjul på sine seksuelle preferanser for tenåringsjenter og -gutter. Noen av hans yrkeskollegaer anså fjortenåringers sex med eldre menn som en god og trygg seksuell oppdragelse, andre som et opprør mot borgerskapet. På slutten av syttitallet kunne flere intellektuelle skrive under på et forsvar i Le Monde for forfattere som skrev om sex med mindreårige. Sartre og De Beauvoir var blant dem som signerte. Flere har gått offentlig ut og beklaget seg i etterkant.

I denne eliten har kunstnere og forfattere gjerne vært ansett som en samfunnsgruppe à part, frigjort samfunnets normer og regler – en myte som Springora angriper i Le Consentement. Hvorfor har den franske kulturen spesielt tviholdt så sterkt på denne myten? Ikke bare har kunst som tar for seg politiske spørsmål om minoriteter ofte vært ansett som amerikansk og uprofesjonell de siste tiårene – ikke i tråd med den franske republikkens idé om en sekulær, opplyst og universell offentlighet![2] – men kunst- og kulturhistorie har vært ansett som en vesentlig del av denne opplyste offentligheten. En ramme og en samtale som gjelder alle i samfunnet. Kunst og kultur er ikke lek og moro for barna, det er en ekspertise; franske barn pugger dikt av Baudelaire på skolen som om det var en matematisk formel. Jeg er ingen sosialantropolog, men jeg har aldri møtt mennesker med en så stor kunnskap om formspråk som franskmenn, hvor kunst og håndverk diskuteres over middager, uten at det nødvendigvis sitter kunstnere og håndverkere rundt bordet. Jeg har heller ikke møtt mennesker med en like inderlig forkjærlighet for faget. Men akkurat som med kjærligheten, er det alltid en fare for at lidenskapelig beundring glir over i en ignoranse for mangler og feil. Springora forteller om hvordan moren ikke stoppet forholdet mellom tenåringsdatteren og den tre ganger eldre forfatteren:

«I vårt bohemske miljø av kunstnere og intellektuelle er de som befinner seg ved de moralske ytterpunktene tatt imot med tålmodighet, også med en slags beundring. Og G. er en kjent forfatter, noe som, når alt kommer til stykket, er smigrende.»[3]

Springora reflekterer rundt offer- og forfatterrollen, det skrivende, sårbare og seirende subjektet og idealiseringen av kunsten og kunstnere. Le Consentement er en offensiv bok, hvor språket aldri tviler i noe ambivalent og uferdig – men likevel går hun dypt og reflektert til verks. Kouchner sine beretninger oppleves derimot som mer forhastet satt sammen, ikke minst med en lukket stil – vi får bare innblikk i bruddstykker. De politiske ideene og verdiene til den «store familien» blir ikke utdypet i like stor grad som hos Springora. I tillegg går det hele tiden fort. La Familia Grande starter kanskje som Albert Camus’ Den Fremmede – «mor er død» – men denne gangen blir vi raskt introdusert for når, hvor og hvordan det skjedde, før vi kastes videre til et sykehus, en begravelse, en togtur, et dødsbo å ordne med. I neste del er vi i kystbyen Sanary ved Middelhavet. Her tilbragte Kouchner somrene som barn, hvor denne store gjengen kusiner, fettere, søsken, statsvitere, skuespillere, forfattere og politikere møttes i familiens store villa. De diskuterte politikk, spilte Scrabble, hadde lange og sene middager og festet langs bassengkanten.

De voksne i den «store familien» grenser mot å la friheten til å være et seksuelt vesen, overstyre friheten fra å være det. De bader nakne om natten, flørter på tvers av ekteskap, skrøner om sex foran barna – som på sin side ofte må forsøke å «leve opp til» foreldrenes mange sexhistorier. Overgrepene mot «Victor» blir bare viet to-tre sider i boken. De oppstår også på et annet sted i livet, flere år senere, i Paris, når han forteller jeg-personen Kouchner at stefaren kommer inn til ham på natten. Broren lurer på om det er galt, og Kouchner forteller ham at stefaren sikkert bare vil lære ham opp? Kanskje vier hun så mye tid og plass til feriene i Sanary for å forklare hvorfor søsknene tenkte at disse overgrepene nettopp handlet om en seksuell oppdragelse. I Sanary flettet nemlig barna seg inn i foreldrenes politiske ideer og verdier: «puste, leke, dykke, dagdrømme … alt er politisk», mimrer hun tilbake.

Men minnene er flyktig skrevet. Med vissheten om overgrepet som kommer senere, og som boken egentlig skal handle om, får man en merkelig følelse av at alt og ingenting er seksuelt, men også at alt og ingenting er seksuelt ulovlig. Når overgrepene blir avslørt i den «store familien» over tjue år senere, er det mange som ønsker å holde det skjult for offentligheten. Man antar at Kouchner skriver om livet i Sanary for å forklare hvor paradoksal denne stillheten var. De som snakket så mye om sex! Mens seksuelle overgrep var derimot hysj-hysj. Likevel holder ikke juristen Kouchner oss i hånden for å trekke linjer og grenser mellom å være seksuelle vesener foran et barn og med et barn. For der finnes vel en grense? Ingen forbrytelser oppstår i Sanary, skal man tro Kouchner sine manglende presisjoner, selv om foreldrene åpenbart balanserer på en moralsk knivsegg. Det er en uheldig konsekvens at det føles som om de flyktige tilbakeblikkene skal «trigge» en nysgjerrighet i leseren for å få et eksklusivt innsyn i denne «hemmelige verdenen». Og når vi først befinner oss inni den, er vi ikke helt sikre på hva som egentlig blir fortalt.

Det private blir offentlig

En søndag spiste jeg lunsj hos besteforeldrene til samboeren min, og så Duhamel-saken ligge oppslått i Le Monde på salongbordet. Bestemoren er en ordentlig pariserkvinne, datter av en kunstkritiker under mellomkrigstiden og et levende leksikon som snakker om den Vakre Kunsten som et håndverk av farger, former, materialer, horisontale og vertikale linjer. Denne søndagen satte hun gåstokken inntil bordet med en bunke av bøker, rettet på munnbindet og pustet irritert ut: «Horribel type», sa hun og nikket med vemmelse mot bildet av Duhamel. «Men når det er sagt, så gir jeg vel fullstendig blaffen i offentlige personer sitt privatliv».

Jeg tror ikke det bare er det at bøkene til Springora og Kouchner avslører overgrep innenfor en mytisk elite, og at de lar landshelter falle, som gjør dem så oppsiktsvekkende i den franske offentligheten. Det er også fordi de rokker ved et ganske bastant skille mellom det offentlige og private. Frankrike er et land hvor spørsmålet «Kan vi være dus?» fortsatt eksisterer i beste velgående i hverdagsspråket, og hvor presidenter har hatt andre familier på siden som ingen har stilt spørsmål ved – ikke bare fordi journalister har vært redde for å tråkke dem på tærne, men også fordi privatlivet har vært ansett som uvesentlig, hellig og eget.

Ettersom incest og seksuelle overgrep har prydet forsidene den siste tiden, har derimot mange referert til dette skillet for å forklare hvorfor så mange overgrep mot mindreårige foregår i stillhet. Overgrep mot barn – som de fleste overgrep – foregår i den innerste sfæren, den private, den som man ikke snakker om til hvem som helst. De selvbiografiske bøkene til Kouchner og Springora setter søkelyset på dette samfunnsproblemet – og skaper en bevisstgjøring rundt et tema som lenge var tabubelagt. De skriver om personlige erfaringer med diskriminering, maktovergrep og undertrykking. De skriver seg ikke inn i en «universell» samtale, men om det selvopplevde, ut ifra et minoritetsperspektiv som så ofte blir satt til siden i den franske offentligheten som tviholder på sine republikanske og sekulære verdier. Hvordan snakker man om diskriminering, uten å begynne å skille samfunnsgruppene fra hverandre? Uten å snakke om minoriteter? Det er her de lærde begynner å klø seg i hodet.

Når bestemoren til samboeren min sier hun gir blaffen i offentlige personers privatliv, er det selvfølgelig ikke fordi hun gir blaffen i seksuelle overgrep eller forbrytelser. Problemet i hennes tilfelle, er ikke bare at hun frykter en offentlighet hvor individers «innerste inne» setter tonen, men også fordi hun har lest en haug med bøker i sitt liv – og likevel har hun ikke peiling på hvordan hun skal lese akkurat disse. Farger, former, materialer, horisontale og vertikale linjer. Er det i det hele tatt lov til å snakke om formen til en roman, eller håndverket, når historien er så sårbar, så tett opptil virkeligheten, så uatskillelig fra levende menneskers sorg og smerte? Når den utleverer faktiske mennesker. Blir det ikke bare et sidespor å skulle breie ut om litterær kvalitet oppi det hele? Det er jo snakk om forbrytelser, ekte lidelse. Ikke noe man kan sitte rundt bordet og være kritisk til.

Form og innhold

Jeg har lyttet til masse musikk i mitt liv, og det har aldri vært noe skille mellom hvordan jeg lytter og leser. Stemmer, dialoger, rytme, språk – de fremkaller stemninger, følelser og imaginære bilder oppi hodet og inni kroppen. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til disse selvbiografiske og avslørende bøkene, for det er som om de tvinger meg til å velge mellom mine politiske overbevisninger og min kunstneriske smak: Ja, så hva blir det? Formen eller innholdet? Du kan ikke velge begge. Du kan ikke være feminist, men synes historien er kjedelig fortalt. Du kan ikke tenke at formen også er innholdet. 

Et år etter utgivelsen, kunne Springora reflektere rundt mottagelsen av boken: «Det er sant at boken ble innlemmet i [#metoo-]bevegelsen rundt den, men jeg forsøker å minne folk på at dette først og fremst er et litterært verk». Det er ikke det litterære som hovedsakelig har vært diskutert siden utgivelsen, men Matzneff-saken. Som vitnesbyrd er det liten tvil om at Springora sin bok er slående. Som et litterært verk, er det derimot mer usikkert. Annie Ernaux sin selvbiografiske Une Femme («En kvinne») handler også om en traumatisk og problematisk tidlig seksuell erfaring, men den er like mye en intens leseopplevelse som uttrykk for et intenst tema.

Kanskje samtalen om Kouchner og Springora sine bøker vil finne en ny form etter hvert? Kanskje samtalen om verkene deres vil frigjøres fra kunstneren, som en filosofilærer jeg hadde i faget om Manet pleide å si. Hun likte å snakke om hvordan et verk etter hvert ble en egen liten eksistens, klistret til bevisstheten vår, og som forandrer seg i takt med oss. Men hun pleide alltid å legge til at det var bare dersom vi fortsatt så, lyttet og leste verket – ingen kunstsamtale uten kunst var interessant. Problemet med Kouchner og Springora sine bøker er i så fall at mens så mange diskuterer deres eksistens, er det færre som egentlig leser dem.

Likevel er det ingen tvil om hvor viktige disse bøkene har vært som vitnesbyrd. De har snakket høyt om seksuelle overgrep i et miljø som lenge var tåkelagt bak ideer om sublime verk og opphøyde kunstnere. Akkurat som aktivistene har dekorert det grå parisiske bybildet med svarte og hvite påminnelser om vold mot kvinner de siste årene, har disse bøkene vitnet om en side av kunstverdenen som ikke er særlig vakker.

Maria Lokna (f. 1992) er musikkanmelder i Morgenbladet og Jazznytt. Hun bor i Paris.


[1] For å kunne sette opp en rettsak mot seksuelle overgrep mot barn, har anmeldelsene en «utløpsdato» på tjue år i Frankrike. Bare folkemord er utelatt en bestemt tidsperiode for anmelding og rettssak. I Norge har for eksempel seksuelle overgrep mot barn ingen tidsperiode før de oppnår status som foreldet.

[2] Om dagen pågår en debatt om det betente begrepet «islamogauchist» («venstre-islamisme»). I februar uttrykket landets minister for høyere utdanning, Frédérique Vidal, bekymring for at franske universiteter domineres av radikalisering gjennom kjønns- og postkoloniale studier – som noen mener kan føre til mer radikal islamisme i samfunnet. Hun lanserte samtidig en undersøkelse om hvorvidt humanistiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter er preget av disse teoriene, for å skille akademia fra «aktivisme og meninger».

[3] Min oversettelse.

Powered by Labrador CMS