Essay

Ordet er kjøtt

Det er bare det som slites som er virkelig, slik kjennes det når jeg tar fram bibelen som tilhørte faren min på 70-tallet.

Publisert digitalt

Jeg tar boka ut av skuffen og på langsiden er papiret rundet av, slipt ned som en stein i havet, slik at den kjennes myk, selv om den er hard.           

Bare det som slites og eldes er virkelig til, slik kjennes det, med denne boka i hånda. Jeg finner bibelen jeg fikk til konfirmasjonen i en kommodeskuff på det som var soverommet mitt da jeg var liten. På 70-tallet var boka pappa sin, da det var vekkelse i landet. De sier at det var vekkelse i Norge på 70-tallet, parallelt med hippietida. Siden de var såpass mange mennesker, så var de vel i sin rett til å kalle det de opplevde for en vekkelse. Slik må det ha kjentes for dem.                      

Bibelen har ligget i skuffen helt siden jeg fikk den til konfirmasjonen, men nå henter jeg den fram, fordi jeg trenger en bibel. Når jeg sitter med boka lukket i hendene og stryker langs langsiden av papiret, er det som å stryke en hard stein som har blitt slipt rund og myk av tiden og av havet.

Omslaget til boka er en skinnleiv. Et stykke tykt, brunt skinn har blitt tatt fra et dyr og garvet og solgt, og pappa må ha klippet ut et stykke som var akkurat passe stort, og lagt det omkring boka. Den har vært forsøkt limt fast i ryggen, det kan jeg se spor av, mørke spor av vått lim som har trukket inn i skinnet, men det har ikke holdt, og nå ligger skinnleiven løst rundt papiret. Hvert papirark er så tynt og skjørt at det begynner å ligne støv, men samlet, lukket, er papirene som en rundslipt stein.

Utenpå skinnleiven har faren min tegnet med svart tusj. Han har ikke skrevet noen tittel, det er ikke bokas tittel som står på skinnomslaget, men et kors. Svart sprittusj har trukket inn i skinnet som en tatovering. På innsiden av skinnleiven, bakerst i boka, er ikke skinnet glatt, men matt. På den ru innsiden har pappa skrevet «be uavlatelig» med store bokstaver, han har skrevet «størst av alt er kjærligheten», og nederst har han tegnet psykedeliske mønstre og et peace-tegn i en sirkel. Han var en ungdom, slår det meg.

Det er ikke så mye igjen av den boka som engang må ha blitt sendt ut fra et trykkeri, sammen med hundrevis av identiske bibler fra Bibelselskapet. Dette er 1930-oversettelsen, den oversettelsen de lærde, i alle fall Henning Hagerup og Ole Robert Sunde, enes om at er «den klassiske norske utgaven». Omslaget som da var, er helt tæret vekk. Ingen kan si hva slags design boka engang hadde ved å se på den nå, etter alle disse årene. Pappa må ha brukt bibelen så flittig at omslaget ble ødelagt. Han må ha hatt med seg boka overalt, da de dro i folkevognbusser gjennom Europa, og på reise til California der han møtte andre unge som også var hippier, men kristne. En del av dem hadde kanskje rusa seg før, men gjorde det ikke lenger. De hadde funnet et felleskap og en trygghet som gjorde at de sluttet. Så de gav seg ende over til troen, for det hjalp, dette som hadde tatt bolig i dem og blant dem, selv om mange i ettertid skjønte at det var makt og maktkamp også da, også blant dem. Også blant dem hadde det vært mennesker som var manipulerende og som skadet andre, gjorde dem avhengige, ufrie, fikk dem til å skamme seg og underkaste seg dem som hadde makten. Mange må ha slitt med det lang tid etterpå, for det vonde som skjedde var blandet sammen med det gode, så det nesten ikke var mulig å skille fra hverandre. Men overalt hadde pappa med seg denne boka i en veske over skulderen, og oppi veska slang den sammen med alt mulig annet, han hadde den med seg på skitur, han var ikke opptatt av å behandle den pent. Opp og ned av veska trakk han den og leste noen vers, eller kanskje han bare holdt i den, fordi boka var hellig. Boka virket, selv når han ikke leste i den. De hadde langt hår og de spilte gitar og skrev poesi og sanger, de tegna og malte, og de mistet nok bakkekontakten, disse unge, det må de ha gjort. Når du har funnet noe så viktig at du er villig til å dø for det, ja da kan det skje mye rart, gale ting også, men her jeg sitter med boka i hendene kan jeg ikke annet enn å synes det er vakkert.

På flere måter er ordene i denne boka sanne, det kjenner jeg også. For det er sant at vi lever, og at vi er mennesker, og at vi slites av livet her på jorda. Vi lever som kropper her, og kroppene, de eldes, og det gjør sinnet, eller sjelen, eller ånden, òg. Det er sant at vi skal dø. I boka jeg holder i hendene, som altså er 1930-oversettelsen og som var pappa sin på 70-tallet, står det at Ordet blev kjød og tok bolig iblant oss. Og det må være sant, tenker jeg, for Ordet er kjøtt. Jeg er kjøtt og jeg er ord, men det er ikke slik helt av seg selv. Det er noe som har tatt bolig i meg. Noe har tatt bolig iblant oss. Kultur vil kanskje noen kalle det, en sosial konstruksjon kan det kanskje kalles, og det er sikkert riktig, men det er ikke slik det kjennes. Det kjennes som at Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss. Noe hendte, og hendelsen var i tråd med hvordan ting hadde hendt før også, før Ordet, Jesus, før korset faren min har tegnet på skinnleiven. Lenge før korset, milliarder av år tidligere, fantes det former for liv på jorda. Livet sleit på livet til det døde. Det er bare en kort tid at korset, Ordet, Jesus har vært så viktig, og med dette navnet var det som med alt annet som virkelig har eksistert på jorda: det levde, og livet sleit på mennesket til det døde. Det som er annerledes, er at de sier Jesus var Gud og at han gjenoppsto, og at dette fikk konsekvenser, også for alle andre mennesker, ja kanskje alt levende, både før og etter Ordet ble kjøtt. Om det fra nå av går millioner eller milliarder av år og Messias ikke kommer tilbake, vil navnet hans kanskje bare bli en fotnote i historien om livet på jorda. Men jeg er nå engang et menneske i denne tiden, og denne boka har ligget i en skuff på barndomsrommet mitt helt siden jeg ble konfirmert. Kanskje har jeg tatt den ut og holdt den i hendene noen ganger, men for det meste har den bare ligget der. Når jeg tar den fram igjen, kjenner jeg at den har vært mange steder og vært trukket inn og ut av vesker og blitt lest i, midt på natta, ute i snøen i Oslomarka, og at den har blitt holdt i været i en folkemengde. Jeg tok den fram fordi jeg kjente at jeg trengte en bibel, ikke en hvilken som helst bok, men en bibel, ikke nødvendigvis for å lese så mye i den, men bare holde den i hendene en liten stund. Omslaget er slitt vekk, så hvordan denne boka så ut da den ble laget, og kom fra trykkeriet sammen med hundrevis av helt like eksemplarer, det er umulig å si. På skinnleiven rundt boka er det tegnet et kors med sprittusj, og det har trukket inn i skinnet som en tatovering. Men papiret er slitt, ja, slitt ned som en stein som har blitt slipt rund av tida og havet, og bare det som slites og eldes er virkelig til.

BLA 2/2021.

Powered by Labrador CMS