Essay

Virginia Woolfs trykkpresse

I jakten på en egen trykkpresse kom Ane Thon Knutsen til å utforske hvordan arbeidet som grafisk designer forandret Virginia Woolfs måte å skrive på.

Publisert digitalt

Om jeg lette etter Virginia Woolf eller om hun fant meg, er jeg ikke sikker på. Men historien om den selvlærte settersken Virginia Woolf kan være et naturlig sted å begynne:

Ane Thon Knutsen

(f.1984) er grafisk designer og kunstner. Hun eier et privat boktrykkeri. I tillegg til en kunstnerisk forskende praksis underviser hun blant annet ved Kunsthøgskolen i Oslo, holder foredrag og workshops. I juni 2019 forsvarte hun sin doktorgrad «En egen trykkpresse».

      «Jeg former en side eller to, stopper meg selv … Men jeg har aldri underskrevet en bok så full av hull og flekker, den vil trenge gjenoppbygging, ja, ikke bare re-modellering … Jeg begynner å se hva jeg hadde i tankene, og ønsker å begynne å skjære ut masser av irrelevans og oppklare, spisse, og la de gode setningene skinne.»

Virginia Woolf var gjennom hele livet plaget av mentale sammenbrudd. Spesielt i de avsluttende fasene av bøkene hun skrev. Sammen med mannen Leonard besluttet de på Virginias 33-årsdag å skaffe seg en trykkpresse. Først og fremst som en hobby. En aktivitet som kunne få Virginias tanker over på noe annet enn skrivingen. Først to år senere kjøpte de pressen, samt noen kasser med skriften Caslon old face som de oppdaget i et butikkvindu en dag de var ute og spaserte.

The Hogarth Press var et faktum.

Virginia druknet seg, i en elv, med en sten i kåpelommen: Settingen reddet henne ikke. Men kan hende forlenget den livet. For med The Hogarth Press fikk hun frihet. Frihet til å skrive og publisere nøyaktig det hun ville, uten redaktører, uten menn som fortalte henne hva hun fikk eller ikke fikk publisere. Hun fikk rom til å eksperimentere og utvikle seg til en av tidenes viktigste forfattere. At hun satt hver type, hvert mellomrom med sine egne hender, forstørret Woolfs følelse av hvordan en tekst vises visuelt på siden. Hun viste frem språk som blokker. Nå opplevde hun det bokstavelig talt, en opplevelse som utvidet hennes visuelle litterære stil. Woolf bruker bygningsmetaforer for å karakterisere skriving: Det er hull i hennes strukturer, så hun må «slå dem ned» for å gjenoppbygge og rekonstruere.

Jeg ble helt oppslukt av Virginia Woolf. Den selvlærte settersken, forfatteren, feministen. Min nye frihetsgudinne, for hun kom til meg på et krevende tidspunkt.

Jeg hadde blitt mor.

      «Hvor var jeg? Hva handlet det om? (…) Jeg husker ingen ting. Alt beveger seg, faller, glipper, forsvinner.»

Les også Ane Thon Knutsens refleksjoner fra arbeidet med Woolfs novelle her.

Jeg jobbet med boktrykk og hadde ikke et verksted. Fraværet av settekassen fikk meg til å innse hvor sentralt boktrykk var i min praksis som designer, det var kjernen. Det alt kretset rundt. Og så fikk jeg ikke praktisert! Faen!

      «Jeg skal her bare bruke et øyeblikk til å henlede deres oppmerksomhet på hvor viktig fysiske forhold blir for kvinner i fremtiden. Boken må på en eller annen måte tilpasses kroppen, og man kan jo våge den gjetning at kvinners bøker kommer til å bli kortere, mer konsentrerte, enn menns bøker, og konstruert slik at de ikke krever lange perioder med jevnt og uavbrutt arbeid. For avbrytelser kommer det alltid til å være.»

Jeg ble desperat. På full fart ut i en campingvogn. Ombygd til et trykkeri. Skulle rømme, med familie og det hele. Jobbe og ha kontroll. Jeg hadde planen klar.  Vi skulle suse nedover Europa på jakt etter andre boktrykkere. La meg her minne deg om at en av de tingene som lider mest når man får barn, er intellektet, evnen til realitetsorientering. Jeg tenkte ikke over campingplasser, pølser på bensinstasjon, barn i baksetet, vektgrenser og strømproblematikk. Det var på dette rabiate tidspunktet veilederen min ba meg lese “Et eget rom” av Virginia Woolf.

Tannhjulene klikket. Rom åpnet seg. Noe var i ferd med å falle på plass. Jeg kjøpte ikke campingvogn. Jeg var i kjelleren.

      «Og likevel, frue; en egen trykkpresse er en faktisk kjensgjerning, og ikke utenfor rekkevidde for en beskjeden inntekt.»

Jeg hadde undersøkt den norske boktrykkindustrien. På et opphold ved pressemuseet Fjeld-Ljom på Røros la jeg merke til et bilde på veggen. En gammel dame leste avisen gjennom et forstørrelsesglass. Dette var den aller første damen jeg møtte, om enn kun på bilde. Kvinnene i Rørosregionen er kjent for å være noen hardbarka stabeis, (det var visst klimaet, mente de lokale) og Ingeborg Anna var intet unntak. Hele livet, fra hun var 17 år, stablet hun bokstaver (hennes egne ord for å sette artikler i avisen Fjeld-Ljom med løse typer). Ingeborg Anna Stuedal gjorde meg oppmerksom på at kvinnenes historie innen grafiske fag var en studie i misogyni. Jeg tygde lenge og vel på dette. Hvilken tradisjon bygger jeg på?  Som kvinne og outsider med en annen bakgrunn? Hvilken arv finnes etter ufaglærte kvinnelige boktrykkere? Og hva med dem som hadde kunstneriske intensjoner?

Jeg visste det ikke enda, at jeg lette etter de frie damene. Frie slik jeg er fri. Nå som teknologien ikke er industri, og kvinner har egne rom og kan si og mene hva de vil.

Og her hopper jeg frem igjen til oppdagelsen av Virginia Woolf.

Hvem var settersken Virginia? Hun som kunne skrive om de små, små tingene, som et merke på veggen, og samtidig male ut de store spørsmålene i livet. Hva kunne hun fortelle meg? Om ord. Om den lange veien de reiser. Fra tanker til manuskriptet som leses mens fingrene løper over settekassen. Om å plassere en og en bokstav, opp ned og speilvendt. Helt til de omsider står skulder ved skulder på en bokside, og alle ordene igjen blir bokstaver som ligger adskilt i settekassen.

The Hogarth Press gjorde noe med skrivingen hennes. I hvilken grad hun reflektert over settingen i seg selv? Hvorfor skrev hun ikke dagbok våren og sommeren 1917?

      «Prøv å forstå hva en forfatter gjør. Tenk på en bok som et svært farlig og spennende spill det krever to for å spille. Bøker slåes ikke ut av former som en murstein. Bøkene er laget av bitte små ord en forfatter former, ofte med store vanskeligheter, i setninger av forskjellige lengder. Plasserer den ene oppå den andre, tar aldri blikket fra dem, noen ganger bygges de ganske raskt, andre ganger rives de ned i fortvilelse, og man starter på nytt.»

Det var tidlig oktober og sol i London. Med lakksko, trenchcoat og brystpumpe i bagasjen, stod jeg foran British Library med innvilget søknad om adgang til avdeling for sjeldne bøker.

Vel inne på biblioteket. Frem med pass, søknader og strømregninger. Jeg dokumenterte min eksistens. Vi ble enige om at jeg var meg. Fikk mitt «readers pass». Deponerte alt av penneverktøy. Fikk aller nådigst ha med blyant og linjal, kamera og datamaskin. I en uelegant gjennomsiktig plastpose.

Jeg hadde tenkt denne reisen med en form for eleganse, men virkeligheten kom stadig i veien. Slik den har for vane å gjøre.

Jeg listet meg forbi sikkerhetskontrollen mens jeg holdt posen høyt foran et par livstrøtte øyne. Smugtittet på de andre besøkende. Det var stille i den teppebelagte lesesalen. Alle så veldig smarte og seriøse ut under det frostede glasstaket. Ikke drit deg ut! Gikk til skranken i gulnet lakkert treverk. En bibliotekar/gother ga meg de reserverte bøkene i bytte mot plastbeviset. Jeg bar dem på mine nakne hender og la dem nervøst ned på den stygge pulten, full av glorete laminerte formaninger.

Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter. Begynte på begynnelsen.

Two Stories fra 1917. Den aller første utgivelsen til The Hogarth Press. Omslaget: Blått japansk papir som var i ferd med å gå i oppløsning. Bladde så forsiktig jeg kunne. Papiret var sprøtt, tynt og halvbestrøket av merket «Leader». Den luktet av gammelt støv, litt morenejordaktig. Tittelen trykket rett på omslaget. Sort og litt kladdete, pyntet med et blomstersymbol. Kvaliteten på trykket varierer gjennom hele heftet, noen steder er det brukt for mye sverte. Dekkelen noe ujevn. Trykkpressen de brukte var nokså primitiv. Jeg har en tilsvarende. Uten fargeverk og trykket påføres med håndkraft. Den var brukt og skadet. Det har nødvendigvis satt sitt preg på trykket.

Heftet med himmelblå tråd. Tre hull: bangbangbang, helt ute av senter.

(Dette fikk meg til å tenke på en venn og kollega som alltid har beskyldt meg for å være skjødesløs. Selv er han det jeg vil kalle veldig pertentlig. Vi jobbet veldig bra sammen.)

Jeg leste The mark on the wall av Virginia Woolf. Skrevet etter at Leonard Woolfs historie Three Jews var trykket.  Hun skriver i et brev til søsteren, Vanessa Bell: Vi har nettopp startet å produsere Leonards historie, jeg har ikke skrevet min enda. Men skriving er ingenting sammenlignet med trykking. Dette indikerer at hun har øvd seg på Leonards tekst, undersøkt og oppdaget hva teknologien kan gjøre for henne.

The mark on the wall markerte en ny eksperimentell og modernistisk retning i hennes skriving, et vendepunkt tilrettelagt av den nye maskinen.

Et eksperiment med en form vi kjenner som stream of conciousness. Den står i kontrast til å lære seg å håndsette. Ingenting «flyter» til å begynne med. Før man kjenner kassen leter man med fingre og øyne og sjekker kartet for hver bokstav. Når linjen er satt, utskytning. Man må finne kortere eller lengre synonyme ord, knipe eller sperre. Av og til måtte starte på nytt. Kanskje omformulere hele setninger for å få linjene til å gå opp. Men etter hvert som kroppen lærer, får tankene mer og mer frihet. Kan hende var merket på veggen settekassen, som stadig avbryter tankerekker ved at konkrete problemer oppstår?

      «Men ord er skjøre ting. De lusker unna ved første antydning til visuell skjønnhet. De svikter helt bokstavelig.»

Jeg leverte inn bøkene i skranken før jeg gikk til lunsj i bibliotekskantinen. Fant meg en plass blant all tweeden.

Jeg reflekterte over sporene etter Leonard og Virginia Woolfs kamp med materialet og teknologien. Prøving, feiling og mestring. Jeg kunne kjenne igjen det famlende og søkende arbeidet til en ufaglært setterske, og kompromissene man må inngå med uregjerlige gamle trykkpresser, med sine nykker og sår. Det er krevende å lære seg selv et håndverk uten læremester. Noen ganger har Virginia og Leonard tilsynelatende gitt faen, eller gitt opp og gått videre. Men selv med all fuskingen i faget er jeg først og fremst imponert over satsarbeidet til en nybegynner.

Jeg og plastposen gikk tilbake til lesesalen.

Kew Gardens fra 1919. Omslaget kjennes håndmalt, det er mørk rødbrunt, rustbrunt og mørk blått. Grovt å ta på, som et maleri på papir. Kanskje er det malt på en slags tapet, siden den inni er rosa og brunblomstrete? Tittelen: en hvit, pålimt papirlapp med «by Virginia Woolf. Woodcuts by Vanessa Bell».

Japansk papir, revne kanter. Oljen i sverten hadde trukket igjennom på baksiden av illustrasjonen. (Vanessa Bell, Virginias søster, var misfornøyd med trykkvaliteten. De kranglet fælt under samarbeidet. Hun var billedkunstner og også tilhørende Bloomsbury-gruppen. Tross kranglingen er det hennes illustrasjoner vi forbinder med V. Woolfs bøker.) Bakerst har de limt en skjev lapp med sine egne navn, L. and V. Woolf, over noe som tilsynelatende er en trykkfeil. Gjennom tekstene er det minimalt med orddelinger. Jeg mistenker at hun endret teksten underveis mens hun satt, byttet ord og vendinger for å få satsen til å stå pent. Ingen paginering.

Begge heftene satt med Caslon old face. 10 pkt. Blokksats. Bommet konsekvent på satsspeilet i alle bøkene jeg undersøkte. (Bibliotekaren tilbød meg flere av The Hogarth Press tidligste utgivelser, siden jeg allerede var der. Yes, please!)

Neste dag ventet en ny stabel. Critic in Judgement, Middleton Murry, Prelude, Katherine Mansfiled, Poems, C.N.S. Woolf, The Waste Land, T.S. Elliot og 2. utgave av The mark on the wall, men denne var trykket på Pelican Press. Kvaliteten var svært varierende. Det virker som om de la ned mest arbeid i sine egne tekster. The Critic in Judgement er stiftet med én stift gjennom (et nå oppløst) omslag i sort papir og tre legg, som om de hadde tenkt å hefte, men ombestemte seg. Diktene av C.N.S Woolf er forferdelig slurvete trykket. Nærmest konsekvent skjevt og kladdete, innbundet i lær, gullfoliert med marmorert forsatspapir.

Det var kontrastene. På en side har de virkelig prøvd å lage tiltalende bøker, men på den andre ikke tatt seg tid, råd eller bryet. Sverteflekker. Alt som var skjevt og skakt. Den fullstendige ignoransen for satsspeilets hellighet, som gir jevne marger gjennom boken. Skjevt pålimte lapper over feilstavede navn. Skadede bokstaver som ikke hadde blitt skiftet ut. Dette er ikke bøker som får ligge utstilt side om side med William Morris og Gutenbergs bibel i dunkle montre. Dette klang mer av punkrock og anarkisme. Bøkene bærer preg av et veldig temperament og en jernvilje, men ikke usympatisk sådan. Det rørte meg.

Leonard Woolf hevdet at de ikke brydde seg om «the book beautiful», bøker som objekter til pynt og ikke til lesning. Deres bøker skulle leses. Litteraturen først. Virgnia Woolf hadde drevet med bokbinding siden hun var ungjente, og brukte tid på å lete etter flott japansk papir til omslagene. Hun var mer nøyaktig, tålmodig og flinkere enn sin mann. Men hun var forfatter, ikke designer. Å få publisert var viktigst, så kanskje derfor lot hun det fare at Leonard var en dårligere håndverker enn henne.

Slutten av november, trykkeriet på Kunsthøgskolen i Oslo. Det suser i ventilasjonsanlegget. Stadige avbrytelser. Fremdeles en slags boktrykknomade, i verksteder som tilhørte alle og ingen. Setter tusenvis av tegn, med ryggen til døren.

Lærer meg reglene. Den smale sti. Mens jeg står foran settekassen, dag etter dag, tenker jeg på henne. Hvordan ville hun beskrevet dette?

      «spennende, beroligende, foredlende og tilfredsstillende.»

Virginia Woolf. Hvorfor skrev hun ikke om en dag foran settekassen? Hun som kunne sette ord på følelser, detaljer og opplevelser som vi forbigår i stillhet, hadde de beste forutsetningene til å si noe om meditasjonen foran settekassa. Eller var The mark on the wall tenkt ut foran settekassen, mens hun satt Three Jews?

Jeg leter, setter sammen bruddstykker, prøve å tolke. Kan jeg måle min erfaring opp mot hennes? Min subjektive opplevelse, er den legitim? På bakgrunn av alle de årene jeg har insistert på å være i kontakt med materialet, har jeg raffinert noe? Hvor intelligente har hendene mine blitt? Mangler jeg fremdeles ordene, eller forstår jeg ennå ikke?

      «Og likevel, frue; en egen trykkpresse er en faktisk kjensgjerning, og ikke utenfor rekkevidde for en beskjeden inntekt.»

En burgunderlilla hjemmesnekret dør. Rett innenfor, til venstre, står Otto, korrekturpressen. Under et smalt vindu med utsikt til gresstustene utenfor, står Michelle, håndpressen, en gang brukt til å rehabilitere finmotorikk hos slagrammede. Åtte reoler med bly fordelt på to vegger. Nøye planlagte 15 kvadratmeter.

Sitter midt i rommet, ved et bord med avflasset, knallblå maling. Vifteovnen siktet inn mot føttene mine. På dagen hundre år etter at Woolf kjøpte sin trykkpresse. Jeg har et eget rom.

      «en egen trykkpresse er en faktisk kjensgjerning»

BLA 2/2021.

Powered by Labrador CMS