Essay

The lover is the loser

Anne Carsons «Eros the bittersweet» viser at erotikk mest av alt er en selvoppløsende praksis - også når man sveiper på happn.

Publisert digitalt

Når jeg prøver å skrive dette essayet om litteraturens forhold til erotikken, ender jeg opp med å skrive en slags drømmelogg. Jeg vil si noe om forestillingsevnen og fantasien. Jeg vil si noe om ambivalens. Jeg ender opp med å skrive om bilmekanikeren jeg møtte på en benk på toppen av St. Hanshaugen-parken en lørdag kveld i august, like før temperaturen sank og det ble høst. Han satt der med en flaske vin og to glass i et handlenett. Svart kordfløyelsbukse, hvit t-skjorte, runde briller. Jeg er ikke vanskelig å be, jeg falt øyeblikkelig. Senere ble han opptatt med dekkskiftesesongen. Fra oktober til november ventet jeg på at alle Audiene skulle bli klare for å kjøre til fjellet med nye vinterdekk. Mens mekanikeren jobbet sene timer, leste jeg Anne Carsons Eros the bittersweet (1986) der hun skriver om romantisk kjærlighet. «Elskere venter alltid,» skriver Carson. «De hater å vente; de elsker å vente.» Slik får elskere en spesiell kunnskap om tid, om forskjellen mellom «nå» og «da». På min perverse måte føyde jeg meg altså inn i tradisjonen og gjorde det elskere har gjort siden antikken – jeg lå i sengen og ventet, sultet, higet og noterte mine observasjoner og refleksjoner. «Eros bruker tid som et middel for å kontrollere elskeren,» utdyper Carson.[i] Heller enn å styre tiden, blir man styrt av den. Som lengtende blir man en slave, underkastet en annens makt. Alle som har ventet på en melding fra en happn-crush vet det!

Anne Carson

(f. 1950) er en av våre fremste samtidspoeter, fra Canada. I tillegg til poesi og skuespill har hun skrevet flere essay og oversatt tekster fra gresk og latin. Norma Jeane Baker of Troy (2019) er Carsons siste utgivelse.

Eros is in between

Anne Carson – poet, professor i klassiske studier, forfatter av en rekke hjerteknusende bøker – har en egen evne til å blande det høye og lave, konsumkultur og åndelighet, populære ikoner som Brigitte Bardot og Marilyn Monroe med mytiske skikkelser som Helena av Troja. I Carsons poesi og essay kan det mytiske, klassiske og transcendentale utspilles på et kjøpesenter i Los Angeles, like gjerne som i greske tempelruiner. Og det handler om ensomheten like mye som begjæret, når en kvinne spiser vannmelon en sommerdag eller venter på en gift mann hun elsker. «Eros er i mellomrommet», mellom det mulige og umulige, det faktiske og det forestilte.[ii] Eros the bittersweet var Carsons første essayutgivelse, en bearbeiding av doktorgraden hun leverte i 1981. I essayet undersøker hun konseptet «eros» i klassisk filosofi og litteratur, med henvisninger til Sapfo, Aristoteles, Stendahl, Rilke og Barthes, for å nevne noen. Tittelen tar utgangspunkt i Sapfos fragment 130, der poeten fra Lesbos bruker ordet «bittersøt» for å beskrive det erotiske begjæret som en tilstand av nytelse og smerte. I likhet med andre greske poeter, brukte Sapfo et voldelig vokabular da hun skrev om begjæret. Det er «umulig å motkjempe», man slås ut av spill. I den klassiske poesien er det å forelske seg et angrep, fall, tap av selvkontroll – noe grekerne satte høyt. «Forelskelse inntreffer ikke uten et tap av det vitale selvet,» skriver Carson. «Elskeren er taperen.»[iii]

Å strekke ut en hånd

Like mye som til tid, forholder elskeren seg til sted. Sengen min vs. bilverkstedet på Ensjø. Her vs. der. Begjæret næres av avstand. Med henvisning til et annet av Sapfos fragmenter skriver Carson om det erotiske dilemmaet. «Et rom må vedlikeholdes, ellers tar begjæret slutt.»[iv] Dekkskiftesesongen ble et rom der fantasien utspilte seg. Ingenting er mer stimulerende enn utilgjengelighet!

Dette er kanskje en umoden tilnærming til erotikken. Man skal jo ha lyst på mer enn avstand? Lengselen etter bilmekanikeren handlet så visst om noe fysisk, guttete, enkelt, mer enn abstrakte filosofiske ideer. Jeg drømte om olje og mekanikk. Tredagersskjegg og dyktige hender. Jeg drømte om å miste meg selv, slippe å være et selv. Dessuten søkte jeg en muse, en levende modell for min neste roman. Jeg så for meg scener på bilverkstedet. Drømte om bilturer og et motorveishotell. Room service og elektrisitet, underkastelse og guddommelighet. Til venninner sa jeg at mekanikeren var annerledes enn alle jeg hadde møtt tidligere. Jeg ønsket å føle meg ny og genuint levende, slik Carson formulerer det: «Jeg vil gjerne begripe hvorfor disse to aktivitetene, å forelske seg og få ny kunnskap, får meg til å føle meg så genuint levende.»[v]

Jeg må si noe om ambivalensen. Vi er alle litt flaue av erotikken, akkurat som vi er flaue av kjærligheten eller store erklæringer av den. Erotikken er vulgær. Som litterær sjanger har den i seg en forventning om å pirre eller tenne leserens lyst. Den er involvert i reklamespråket, i ordene og bildene som brukes for å manipulere begjæret, og derfor komplisert, mistenkeliggjort, masseprodusert. Erotikk brukes som merkelapp for å selge bøker. Erotikk brukes som skjellsord av kritikere. Den er knyttet til kjærlighet, men ikke helt det samme. Vi trenger den, vi trenger et språk for den. Erotikken er banal, primitiv, dyp!

Hvorfor skal man i det hele tatt skrive om erotikken, burde man ikke bare leve den? Ifølge Anaïs Nin er det for å leve to ganger, først i øyeblikket, så i erindringen av det. Og i erindringen, omdanningen. Eller, hvis vi skal ta de greske poetene på alvor; fordi vi aldri kan holde fast det vi begjærer. Eros befinner seg i et blindpunkt, mellom «her» og «der», «nå» og «da». Poeten skriver for å være i nærheten av begjærsobjektet – ikke helt der, men nesten. I Fragmenter av kjærlighetens språk (1977) fremkaller Roland Barthes et «du» ved å skrive om det, og er samtidig bevisst at «du» befinner seg et annet sted. Så snart man setter seg ned og skriver, gjenvinner man et snev av kontroll. Man fryser tiden. Man blir en observatør heller enn en aktør. Eller er man begge deler? Man aksepterer at man mest av alt kan håpe på en erstatning, noe nesten ekte. Forelskelsen ligner fordypningen i en bok der man lever seg inn i et drama utspilt av andre. Man tillater seg å falle, forføres, trekkes inn i noe annet, nært og samtidig falskt, en konstruksjon. Men hvorfor insistere på autentisitet, når man kan søke tilflukt i fiksjonen!

Anaïs Nin

(1903–1977) var en fransk forfatter av kubansk opprinnelse. Mest kjent for erotiske noveller og dagbøkene der hun blant annet skrev om trekantforholdet med Henry Miller og kona June Miller. Nin skrev også romaner, essay og brev.

Mediterende menn

En tidlig morgen i august (to uker før jeg møtte bilmekanikeren) satt jeg på Son torg med en kurv jordbær. Jeg hadde vært på en date som ikke egentlig var en happn-date – seks uker tidligere hadde jeg slettet appen og så for meg å tilbringe sommeren alene. Skrive, lese, sykle, svømme, det var alt jeg ville. Omtrent samtidig la en kunstner meg til på Instagram og begynte å sende private meldinger. Senere sa han at han var i en midtlivskrise, men det visste jeg ikke da. Han befant seg på en hytte med pappaen sin, og hver kveld tikket det inn lange teksttråder uten ironi. Kunstneren fortalte om arbeidet sitt, dagene på hytta, bøkene han leste, hva han drømte om natten. Etterhvert forflyttet han seg fra fjellet til en ny hytte like utenfor Son. Selv var jeg i Oslo og syntes den digitale kontakten var oppmuntrende. Dialogen pågikk i bakgrunnen mens jeg drev på med mitt. Så, den siste torsdagen i juli, tok jeg bussen fra Bjørvika til Son for å treffe ham. Kall det en case-studie. Neste morgen satt jeg på torget med en vannflaske og kurven med bær. Jeg ventet på bussen som gikk tilbake til Oslo, jeg hadde sovet omtrent en time. Følelsen av potensialitet ble brått punktert i overgangen fra det virtuelle til en knirket hytteseng. «Et rom må vedlikeholdes, ellers …»

I likhet med andre intellektuelle menn, var kunstneren opptatt av meditasjon. Etter hytteturen sendte han en videolink der den amerikanske professoren Jon Kabat-Zinn snakket om mindfulness. Slik ble jeg sittende og se et halvannentimes foredrag der Kabat-Zinn snakket om pusteøvelser og stress. Jeg pustet med magen og følte meg mottakelig. Jeg visste at jeg ikke kom til å falle for kunstneren, men hadde sympati med hans spirituelle søken. Samtidig lurte jeg på hva interessen for avhold og edruelighet handlet om. Jeg så paralleller til de greske dikterne. Som nevnt, i antikkens tekster er eros skrevet med et språk som ligner krigføringens terminologi. Carson viser at de gamle grekerne oppfattet begjæret som en trussel mot selvet, en fare for indre likevekt, en tiltrekning som førte til splittelse og ødeleggelse. Det er også et spørsmål om kjønn. De mannlige poetene søkte selvdisiplin, å temme galskapen som kvinnekjønnet leder til. «Nietzsche kaller den moderne verden et esel som sier ja til alt,» skriver Carson. «De greske poetene sier ikke ja.»[vi]

Er det så enkelt som et spørsmål om å si ja eller nei? I en kultur med mye trash og tilbud om konstant tilfredsstillelse, skal man anstrenge seg for å stå imot. Men hva om man gir etter? Hva om man hengir seg til kaos?

happn

er en stedsbasert dating-app, lansert i 2014. Per januar 2021 har happn 70 millioner brukere.

Trojas skjøge

I Norma Jeane Baker of Troy (2019) dramatiserer Carson ideen om kvinnen som en trussel. Tittelen er en sammenskriving av Marilyn Monroe (døpt Norma Jeane Baker) og Helena av Troja; ikoniske skjønnheter fra hvert sitt mytiske univers, gresk antikk og etterkrigstidens Hollywood. Mens Helena, gift med Spartas konge Menelaos, mot sin vilje ble bortført av den trojanske prinsen Paris, og slik forårsaket den trojanske krigen, begynte Monroes modellkarriere da hun på 1940-tallet ble oppdaget i en dronefabrikk der hun spraylakkerte fjernstyrte fly. Direkte eller indirekte var de begge forbundet med krig, opprustning og menn som falt i kamp, samtidig som de mest av alt er kjent for sin offentlige seksualitet, noe Norma Jeane påpeker i prologen der hun presenterer seg som «Trojas skjøge».[vii]

I NJBT har Carson tatt skuespillet Helena, skrevet av Euripides og framført for første gang i 412 før vår tidsregning, og gitt det en moderne vri. Norma Jeane er Helena, hennes mann, forfatteren Arthur Miller, er Menelaos, mens Truman Capote, som skrev Breakfast at Tiffany’s inspirert av Monroe, opptrer som skuespillets kor. Ifølge vaskeseddelen er Carsons tekst en «meditasjon over skjønnhetens destabiliserende og destruktive kraft». Vi skal ikke lenger enn til tredje monolog før Norma Jeane oppsummerer kjernen av historien i ett ord: «Voldtekt».[viii] Seksuell vold ligger som et trykk i hver setning, og i diktet «Persephone», som Norma Jeane siterer, om jenta som var born good, grown bad.[ix]

En hvit sky, gjengitt på omslaget av boka, er et av flere elementer som stiger til himmelen, svever, fordamper, transenderer. Rent visuelt er skya et bilde på Monroes skjørt som blåser opp på en rist i New York, det blonde håret og den myke stemmen, latteren og poseringen. Samtidig er skya et kjent bilde på atombomben. Slik understreker den krysningen mellom Monroe og kjernekraft; testosteronet i en krig og kjemikaliene i håret. Sexbombe var ikke et begrep før Monroe vinket til de amerikanske soldatene i Korea i 1954. Hun var den de lengtet hjem til.

Ikke minst fungerer skya som en stedfortreder, lokkemanøver, kopi. De opprinnelige greske tekstene er ikke enige om Helena faktisk ankom Troja, eller om hun strandet på veien. I flere versjoner er det kun en illusjon trojanerne og spartanerne sloss om – et spøkelse, fantom. Helena er delt i to, en kropp og et navn, og mens navnet har påført hele Hellas skam, befinner kroppen seg i «Nilens uskyldsrene strømmer». Paris har altså ikke fått en ekte kone: «Det er bare en hul forestilling – han har meg jo ikke!»

Mellom monologene i Carsons stykke er det sider med krigshistorie, der hun tar utgangspunkt i greske ord, etymologi og oppfatninger fra antikken til i dag. Under overskriften «konkubine» spør hun for eksempel «Hvordan definerer du skitt?»[x] For de gamle grekerne var betydningen «materie på feil sted». Skitt er «noe som har krysset en grense» – det forvirrer, omrokerer og smelter sammen form og kategorier.

Det jeg påminnes når jeg leser, er at jeg foretrekker det «skitne». Carsons stil, en blanding av poesi og prosa, fagprat og sceneanvisninger, er per definisjon uren. Helena, som prøvde å integrere sin utenlandske kropp i Troja, og Marilyn, som vekslet mellom ektemenn og elskere, som i løpet av sitt korte liv hadde fire forskjellige etternavn, er begge eksempler på det utflytende, utsvevende, promiskuøse. Oppfatninger av renhet og skitt er nettopp knyttet til det kjønnede og seksuelle, slik at «konkubinen» i Carsons historietime har noe til felles med «barbaren» i det at hun er fremmed.

Søt smerte

Rødfargen går igjen i Carsons poesi, fargen for begjær og aggresjon. NJBT tydeliggjør forbindelsen mellom seksualitet og destruktivitet. Stykket viser at kvinnekjønnet gjennom historien har blitt oppfattet som en distraksjon i de sfærer der makt utøves, en fare for lov og orden, kaos heller enn kontroll. Disse koblingene brukes fortsatt hyppig i fiksjonen i dag.

Men, 2020-mannens hang til meditasjon var nok symptom på en annen tendens. Mest betegnende for kunstneren var at han ikke visste hva han ville, og jeg skal ikke bebreide ham, for jeg visste heller ikke hva jeg ville.

En problemstilling Carson kommer tilbake til i Eros er også knyttet til ubesluttsomhet. «Hva vil elskeren ha av kjærligheten?»[xi] Hun sidestiller dette dilemmaet med et oppfølgende spørsmål: «Hva vil leseren ha av å lese? Hva er forfatterens ønske?»[xii] Ifølge Carson har elskeren og leseren mye til felles. De begjærer begge noe som ikke finnes, som ikke kan holdes, som opphører idet man omfavner det. Carson kaller det en «emosjonell schizofreni», noe karakterene i erotiske romaner både nyter og lider under, «når personligheten splittes i to motstridende deler».[xiii] I de klassiske romansene er det tatt for gitt at kjærlighet er smertefullt. Strukturen er bygd opp rundt dette premisset; i mesteparten av handlingen ødelegger karakterene for seg selv, de tar feil valg eller møter på hindre som skiller den begjærende fra den begjærte, de forstyrres av foreldre, pirater, leger, ranere eller andre tilfeldigheter. Og, ifølge Carson, er det nettopp dette leseren vil ha: Den søte smerten i å ønske seg noe uoppnåelig. Paradokset i å ville fryse tiden, for hvis elskerne i fiksjonen får hverandre, vil også boka ta slutt. Begjæret næres av å måtte strekke seg lenger og lenger. Hvis man får tak i eplet, er det ikke fullt så glinsende rødt. Eller kan det bli det?

Et blindt punkt av mulighet

En tirsdag i desember møtte jeg Patricio, lydtekniker fra Argentina med italienske aner, tidligere gitarist i et indiepop-band. Hittil har det kun vært dette ene møtet – vi drakk te, satt to timer på hver vår side av et bord i et lokale som tok smittevernreglene på alvor, så stengte det og vi gikk hver vår vei, han skulle ta en test før han kunne reise til Buenos Aires på juleferie. Patricio var vakker, en engel med ørnenese, tatoveringer på armene, rutet skjorte. Og siden så lite annet skjedde den måneden, fikk det meg til å tenke. Hva om jeg hadde blitt sammen med Patricio? Hvis vi innledet er forhold ved å snakke engelsk, som ikke var noens morsmål, hans var spansk, mitt norsk, hva ville det betydd i praksis? Hva kunne jeg gi ham og han meg? I hvilken grad forstod vi hverandre? Hva gikk vi glipp av?

Selvfølgelig kunne jeg frisket opp min nybegynner-spansk. Men det var mellomrommet som interesserte meg – et blindt punkt av mulighet! Patricio sa at han planla å bli i Oslo i hvert fall noen år, han virket som en fri sjel, jeg kunne ikke eie ham. Alt jeg ikke visste om ham virket fortryllende. Et rom for fantasien! Inn i det ukjente. «Fantasi er kjernen av begjær,» skriver Carson. «Det utspiller seg i kjernen av metafor.»[xiv]

Metaforene Carson snakker om er ting som smelter, oppløses eller på andre måter forsvinner. Snø, is, damp. Elementer truet av fysiske lover og tid, slik også begjæret er det. Et ord de greske poetene brukte, var «deute» – en sammenblanding av «her og nå» og «igjen og igjen».[xv] Å vente på en elsker er å befinne seg i det Carson omtaler som «begjærets temporale dilemma», «et mønster av repeterte hendelser som strekkes ut i tid». Barthes reflekterer i Fragmenter av kjærlighetens språk, «Jeg vet hva presens, den vanskelige tiden, er: en ren porsjon engstelse.» Uroen oppstår idet man innser at man er i ferd med å miste seg selv og ikke kan unngå det. Man burde være klok av skade, men har allerede falt. Sapfo utbryter fortvilt, «å nei, nå skjer det igjen!»

I en av Platons dialoger snakker Sokrates om nået og begynnelsen av forelskelsen. Han er en av de få som har en mer positiv holdning til eros. Heller enn en invasjon av selvet, mener Sokrates at begjæret gir oss en bedre idé om det livet vi ønsker å leve, det individet vi kan bli. Den erotiske besettelsen gir sjelen vinger! Også Sokrates sier at man mister seg selv i forelskelsen, men den opphøyde tilstanden er verdifull for poeter og elskere, for å få et glimt av det mulige, grenseløse, uendelige. I tapet av selvet er vi nærmere gudene.

Jeg liker denne versjonen fordi den forsvarer manien, samtidig som den erkjenner fallgruvene. Elskeren forsømmer alt det som inntil nylig virket viktig. Den forelskede er ifølge Sokrates «villig til å bli en slave, til å sove hvor som helst, så nærme begjæret som mulig».[xvi] Prioriteringen endres når man lar eros styre. Det er kanskje farlig, men også nødvendig for å være i bevegelse som menneske.

Til venninner har jeg allerede sagt at Patricio er annerledes enn alle andre jeg har møtt. Jeg innrømmer at dette er noe jeg pleier å påstå – han minner ikke om noen, han er en annen, jeg er en annen. På den siste meldingen skriver han at det er sommer i Argentina. Han kommer tilbake i slutten av januar, han spør om jeg vil møtes da. Jeg svarer ja, så klart. Vi gjentar våre mønstre. Og det føles nytt hver gang.

Bøker:

Anne Carson. Eros the bittersweet. Princeton University Press: 1986.

Norma Jeane Baker of Troy. Oberon Books Ltd: 2019.

Hedda Robertsen (f. 1987) er forfatter. Tidligere utgivelser er Skutt i filler av Mads Mikkelsen (2008) og Ildfuglen (2012), begge bemerket for sitt erotiske innhold. Siste roman er Cut Piece (2019) der hun skriver om begjær og underkastelse som frihet.

BLA 1/21.


[i] Eros, 118

[ii] Eros, 116

[iii] Eros, 32

[iv] Eros, 26

[v] Eros, 70

[vi] Eros, 66

[vii] NJBT, 1

[viii] NJBT, 11

[ix] Ibid.

[x] NJBT, 25

[xi] Eros, 78

[xii] Ibid.

[xiii] Eros, 83

[xiv] Eros, 77

[xv] Eros, 118

[xvi] Faidros, sitert i Eros, 160

Powered by Labrador CMS