Prosa

En mann splittet mot seg selv

Hilde Susan Jægtnes’ historiske roman fra Amerikas tidlige liv blir for faktatung til å lette skikkelig.

Publisert digitalt

Hilde Susan Jægtnes

Jeg grunnla De forente stater

Roman

Tiden, 2021

411 sider

Kort tid etter premieren i 2015, ble Lin-Manuel Mirandas rap-musikal Hamilton et fenomen, ja, den største teatersuksessen i USA på flere tiår. Fulle hus, internasjonale turneer, et ras av priser, og en langt mer sentral plassering i den amerikanske offentlige bevisstheten enn det som pleier å bli populære musikaler til del, noe både tøysete memes på Twitter og dyptpløyende artikler i The New Yorker bidro til. I livshistorien til uavhengighetsforkjemperen, juristen og etter hvert generalen Alexander Hamilton – en av USAs grunnleggere, og finansminister under George Washington – fant musikalen en fortelling som kastet et særegent lys over nasjonens historie og evolusjon, en moderne og liberal nylesning av Amerikas mytos.

Alexander Hamilton legemliggjør nemlig så mange elementer i Amerikas fortelling om seg selv. En foreldreløs førstegenerasjons innvandrer fra Karibia, født utenfor ekteskap, som takket være kløkt, intelligens og hardt arbeid (og gode forbindelser) kjemper seg inn i den amerikanske makteliten før han blir drept i en duell mot den daværende visepresidenten (!) Aaron Burr etter å ha anklaget ham for incest (!!) under en festtale (!!!). Med et ensemble av ikke-hvite skuespillere i rollene som de amerikanske grunnlovsfedrene, og med bruken av rap og R&B snarere enn et mer konvensjonelt show tunes-lydspor, fremhever stykket både det etniske og kulturelle mangfoldet som utgjør dagens USA, og nasjonens røtter i europeisk kolonialisme og transatlantisk slavehandel.

Med dette stykket i mente er det altså med en viss fornemmelse av deja vu jeg leser Jeg grunnla de forente stater, amerikanskfødte Hilde Susan Jægtnes’ nye roman. For også denne forteller livshistorien til Alexander Hamilton, og bruker den til å trekke paralleller til dagens USA, med sitt intrigefylte politiske sirkus og sine debatter om innvandring, skatter og skytevåpen.

Mellom idealer og egennytte

Vi treffer Hamilton først i 1768 som sykelig fjortenåring på St. Croix. Den karibiske øya var på denne tiden en dansk koloni – et aspekt ved Hamiltons biografi som tidsriktig nok gir Jægtnes anledning til å minne om Norges rolle i tidens slavehandel. Faren, en mislykket forretningsmann fra Skottland, har dratt over alle hauger for lengst. Moren, som var gift da hun traff faren, er nå skilt og en fallen kvinne med to horunger. Alex utmerker seg tidlig seg som et skarpt hode, og etter morens død oppdages den begavede unggutten av en pastor som tar ham under vingen og oppretter et fond slik at han kan ta utdannelse i Nord-Amerika. Her blir han snart involvert i undergrunnsbevegelsen Frihetens Sønner, og kjemper i den amerikanske revolusjonen under general George Washington sammen med den franske markien de Lafayette, som selv går svanger med ønsker om samfunnsendring i hjemlandet.

Intellektet som skaffet Hamilton en billett til Nord-Amerika, hjelper ham også videre: Han utmerker seg som tenker, essayist og retoriker, en av den unge republikkens sentrale formgivere, men også som en uforbederlig kranglefant med et enormt ego som kan utmatte meningsmotstandere med flere timer lange partsinnlegg. Han gifter seg inn i en velstående familie, og havner med tid og stunder i amerikansk politikks første store sexskandale. Mens Hamilton forteller sin egen historie, flettes andre fortellerstemmer inn for å gi et bredere overblikk over både storpolitiske begivenheter og mindre intriger i løpet av nasjonens fødsel og barndom.

Et gjennomgangstema i romanen er Hamiltons indre motsetninger, stridende krefter som truer med å ødelegge ham fra innsiden – litt som en viss supermakt, si. Det er kontraster som males med bred pensel og i sterke farger. Fra oppveksten ser vi hvordan personlige opplevelser former hans høye politiske idealer, samtidig som disse idealene gjerne står i spenn mot en hard og egennyttig pragmatisme. At han er motstander av slaveriet, hindrer ham for eksempel ikke i å holde seg med slaver selv. Og om vi ikke har skjønt hvordan disse indre motsetningene utgjør hans tragiske brist, skjønner vi det i hvert fall idet Lafayette står ved gravsteinen hans og fremsier følgende:

«Her hviler Alexander Hamilton, en mann som ikke hadde plass til sine indre motsetninger, og heller ikke til summen av alle motsetninger i verden, som han overskuet allerede som barn.»

Det kan bli rent for mye av det gode.

Uforløst storhet

Jægtnes har valgt en form som i likhet med selve stoffet har noe umiskjennelig amerikansk over seg: en omfangsrik historisk roman med flere fortellerstemmer fra forskjellige samfunnslag, et handlingsforløp som utspiller seg over flere tiår, og en fyldig bibliografi til slutt. Her er også brev (formodentlig mer eller mindre nøyaktig gjengitt) og lyriske strofer i tillegg til den mer tradisjonelle romanprosaen, en bevisst formmessig urenhet med dype røtter i amerikansk litteratur. Ingrediensene til et klassisk forsøk på en Great American Novel (om enn skrevet på norsk) er altså på plass, og jeg er – for å holde meg i det amerikanske – en sucker for sånne. Likevel er det hele tiden noe som mangler, noe som hindrer det begivenhetsrike og interessante historiske råstoffet i å ta fyr.

Ta for eksempel valget med å ha en rekke fortellerstemmer. I vellykte tilfeller kan et slikt grep skape en sprudlende og spektakulær flerstemthet. Her oppleves det først og fremst som overlesset og forvirrende, ikke minst fordi de ulike stemmene med få unntak ikke på langt nær er ulike nok, og høres mest ut som østlendinger anno 2021.

Det ligger utvilsomt et grundig researcharbeid til grunn for romanen, men det er like mye til hinder som til hjelp. Følelsen av å ha havnet i faktahelvete rammer titt og ofte, som i denne innledende passasjen satt til 1824, fortalt av Lafayette:

«Vi gikk i land ved Castle Clinton, et sirkulært fort med 28 kanonstillinger. Flagget var heist til topps, men vinden klarte ikke å løfte det, så det ble hengende impotent ned langs flaggstangen. Det var dermed ikke mulig å telle stjerner og striper, men jeg visste at Kongressen hadde vedtatt at selv om det skulle tilføres en stjerne for hver nye delstat, ville antallet striper forbli tretten til ære for de opprinnelige koloniene.»

Bokens diverse utgreiinger og diskusjoner om politiske spørsmål og ideologiske prinsipper oppleves som didaktiske og tunge på labben – her skal ingen være i tvil om at våpendebatten ikke har rørt stort på seg i Amerika siden Hamiltons dager, ei heller om hvordan en innbitt individualisme i form av uvilje mot skatter og avgifter ligger vevd inn i nasjonens DNA. Romanen er best der den tør å være mindre informativ og mer skjønnlitterær, der temperaturen på historieformidlingen øker litt. Den gjennomført kyniske libertineren og kjempeskurken Aaron Burr tilfører teksten en viss rampete futt i sine haranger mot Hamilton:

«Stakkars meg, gråt han, væææ, jeg er helt uskyldig i anklagene om spekulasjon og tjenesteforsømmelse, vææææ, jeg klarte bare ikke å holde meg unna dåsa til Maria/Mary, men det har ingenting å gjøre med min moralske karakter som finansminister …»

Tilsvarende byr et kapittel som fortelles posthumt av Joseph Warren, grunnleggeren av Frihetens Sønner, på et velkomment blaff av illusjonsbrytende lek med konvensjoner. Men slike glimt kommer for sporadisk iblant all infodumpingen til å løfte teksten over sitt eget råstoff; den blir i siste instans ikke mer interessant enn kildematerialet, noe som dessverre tvinger frem spørsmålet: Hva er vitsen?

Leif Bull (f. 1977) er forfatter og kritiker i BLA.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS