Essay

Krim til besvær

De anerkjente forfatterne Ruth Lillegraven og Agnes Ravatn skriver om mord og mysterier, til allmennheten og kritikernes glede. Men er de beste krimromanene de som ikke ligner på krim?

Da Agnes Ravatn utga den krimaktige romanen "Dei sju dørane" i fjor, uttalte hun at hun håper romanen kan være "ein smart roman for dei som vanlegvis les krim". Hun antyder altså ta boka er noe mer enn en vanlig krim - og at det er derfor den er god? Foto: Marius Viken.
Da Agnes Ravatn utga den krimaktige romanen "Dei sju dørane" i fjor, uttalte hun at hun håper romanen kan være "ein smart roman for dei som vanlegvis les krim". Hun antyder altså ta boka er noe mer enn en vanlig krim - og at det er derfor den er god? Foto: Marius Viken.
Publisert digitalt

Da jeg nylig satt i et panel og skulle oppsummere Bokåret 2019, og i samme slengen kaste et skråblikk utover tiåret som var passert, tenkte jeg at jeg, som representant fra biblioteket, skulle få litt hjelp av utlånsstatistikken. Rett nok har jeg lest min skjerv av norsk samtidslitteratur de siste ti årene, men hva er det folk flest, eller mer korrekt, biblioteklånere flest, faktisk leser? Dette, tenkte jeg, kunne gi noen gode knagger å jobbe ut fra: Hva er mest utlånt i trønderhovedstaden det siste tiåret?

Jeg fikk en kollega til å ta ut statistikk over de fem mest utlånte bøkene hvert år. Hun endret det til de ti mest utlånte, for som hun sa: Hvis hun ikke hadde gjort dette, hadde det nesten bare vært krim. På tross av denne justeringen, er det desidert mest krim som er å se på listene. I løpet av de siste ti årene finner du flere titler på topplista av Jørn Lier Horst, Camilla Läckberg, Jørgen Brekke, Lars Kepler, Johan Theorin, Karin Fossum, Unni Lindell, Jussi Adler-Olsen og Liza Marklund. Jo Nesbø troner helt på topp hele fire ganger, har syv andreplasser, og har også flest titler representert. Av annen skjønnlitteratur er det bare seks forfattere som har kommet inn med mer enn én tittel, ofte litt lengre nede på lista: Roy Jacobsen, Lars Mytting, Elena Ferrante, Jojo Moyes, Cecilia Samartin og Anne B. Ragde.

At det i den siste delen av tiåret faktisk finnes noen topplasseringer som ikke går til krimbøker, henholdsvis Lars Mytting (2019), Helga Flatland (2018) og Vigdis Hjorth (2017) endrer ikke nevneverdig på bildet: Det er krimbøkene som leses av flest i Trondheim. Dette gjelder også på landsbasis, hvor krim har en tendens til å ligge på salgstoppen. I 2014 ledet dette til og med til en diskusjon om hvorvidt krimsjangeren i sin helhet skulle strykes fra Kulturrådets innkjøpsordning – den sto jo tydeligvis støtt på egne bein. Forslaget førte ikke fram, men det er likevel verdt å merke seg. Det viser nemlig at krimsjangeren, på tross av sin popularitet, oppfattes som «på siden av» den gode litteraturen – i så stor grad at det ble satt spørsmålstegn ved om Kulturrådet skulle anmode til produksjon av, og stå ansvarlig for å spre, krimbøker til landets bibliotek.

Kan du anbefale meg en god krim?

Krim, altså, var det jeg skulle hatt kjennskap til for å kunne snakke om litteraturen som preget tiåret for flesteparten av lånerne i Trondheim. Men er det noe jeg ikke har god nok kjennskap til fra det siste tiåret, er det nettopp krim. Jeg leste mye fra krimhylla i oppveksten, før lesingen min plutselig ble mer, hva skal man si, kategorisk og avgrenset – og krim, så godt som i sin helhet, falt stille og rolig ut av leselistene. Som så mange andre ble jeg en av disse som ikke leser krim. For er det noe som gjelder i krimlesingen, er det gjerne total dedikasjon eller aversjon – med unntak av den særnorske påskekrimmen, selvfølgelig.

Men så, for ett og et halvt år siden, begynte jeg å jobbe i bibliotek, og plutselig møtte jeg krimlesende nesten daglig. Flere av disse spurte meg om tips, og jeg måtte forsøke å friske opp kunnskapen jeg bar med meg fra ungdommen. Tipsene som kom ut av dette var sørgelig utdaterte, og jeg skjønte at det var på høy tid å få i gang krimlesingen igjen. Men hvor skulle jeg begynne? Krimhylla er stor, og det foresto meg at fallhøyden var likeså: Hvis jeg nå fant meg en krimbok jeg ikke klarte å finne noe godt ved, ville jeg da noensinne komme meg inn i krimlesinga igjen? Gleden var derfor stor da jeg fikk vite at Ruth Lillegraven – prisvinnende poet og romanforfatter – skulle komme med en krim, ja en psykologisk thriller! Den, tenkte jeg, kunne jeg begi meg ut på i nesten-trygghet om at jeg ikke ville miste nattesøvnen av groteske mordmetoder, irritere meg over dårlig språk og flate karakterer, eller andre negative fordommer jeg kunne knytte til sjangeren.

Ruth Lillegraven

(f. 1978) debuterte med diktsamlingen Store stygge dikt i 2005, og har siden dette skrevet romaner og diktsamlinger for både barn og voksne, i tillegg til skuespill. I 2013 fikk hun Brageprisen i skjønnlitteratur for diktverket Urd. I 2018 utkom thrilleren Alt er mitt.

Lillegravens mangfoldighet

Alt er mitt kom ut i 2018, og er i hovedsak skrevet ut fra synspunktene til Haavard og Clara, et ektepar med et skrantende forhold, men med en ting til felles utenom sine tvillingsønner: Forakten for mennesker som skader barna sine. Haavard er barnelege ved Ullevål, og har sett for mange barn med skader helt uforenelige med å «falle ned fra trær» eller «snuble i trapper». Clara jobber i justisdepartementet, og arbeider intenst med et nytt lovforslag som skal sikre at varslingsplikten ved mistanke om vold eller misbruk mot barn blir styrket. Begge blir derfor opprørte når det på Haavards vakt kommer inn en ung gutt som dør av skadene det antas at faren har påført ham. Like etter blir faren drept i bønnerommet på sykehuset, og vi er i gang i en drapsrekke som igjen og igjen bringer de samme mistenkte litt for tett på ugjerningene.

Alt er mitt er som nevnt en «psykologisk thriller», en undersjanger av krimromanen som i større grad fokuserer på de involvertes indre liv og psyke, heller enn selve utførelsen av drapet. Mye av romanens spenning ligger i usikkerheten Lillegraven vellykket klarer å skape om hvem karakterene vi presenteres for faktisk er: Er Haavard en sympatisk barnelege med forakt for de som skader sine egne unger, eller en som tar loven i egne hender når han ser at ingen andre griper inn? Er Clara en ambisiøs jurist med tak i etter en oppvekst på gårdsbruk, eller en følelseskald kvinne som er god på å dikte opp historier og vant til å få det som hun vil? Hva med Roger, den homofile sykepleieren som skriver rasistiske kommentarer på lugubre internettfora, eller Sabiya, som ikke er åpen om miljøet hun var en del av i tenårene?  

Lillegraven lar dem alle komme til orde med sine observasjoner. Gjennom dem lar hun oss se de samme situasjonene fra forskjellige hold. Mistanken kastes fram og tilbake sammen med sympatien vår, samtidig som Lillegraven alltid makter å holde igjen nok informasjon til at usikkerheten består. Når tredje del av boka rulles i gang og vi i tilbakeskuende blikk følger morderen i ugjerningene, klikker bitene på plass for oss som utenforstående, men ikke for alle de deltagende i bokas univers. Dette gjør at vi sitter igjen med en grunnleggende uro for hvordan et menneskes overflate kan være såpass avvikende fra deres indre, og hvor sårbare både makt- og justisapparat kan være for manipulasjon.

Krimhylla er min

Alt er mitt er en spennende bok, hvor hovednerven er vår gradvise forståelse av mordene, og hvordan handlingene skifter valør når vi oppdager motivasjonen som ligger bak. Lillegravens språk er uten klisjéer, og boka oppleves som effektiv og fremadrettet, samtidig som det er rom for person- og miljøskildringer som virker reelle. Jeg tror på maktkampene og personforholdene som skildres, og kontrasten mellom livet i hovedstaden og de bratte liene på Vestlandet. Disse rammene kunne vært grunnlaget for en spennende roman, selv uten mord. Samtidig opplever jeg at Lillegraven til gangs oppfyller forventningene som ligger i merkelappen «psykologisk thriller» ved sin utgraving av menneskesinn som har funnet sin egen måte å bære brokete fortider og uryddige handlinger på, og ved det nye blikket vi får på drapene når vi følger morderen selv.

Slik var mitt første møte med krim i starten av 2019 et positivt et: Lillegravens bok kunne jeg helhjertet anbefale, og den dårlige samvittigheten overfor krimleserne som kom med sultent blikk, var på bedringens vei. Kanskje hvilte jeg litt vel på mine laurbær, for først i september plukket jeg opp en ny bok som hadde fått plass på krimhylla: Det franske stjerneskuddet Leila Slimanis Vuggesang. Dette er også en psykologisk thriller, hvor vi følger en barnepike som sakte, men sikkert beveger seg inn i desperasjon og sammenbrudd, et sammenbrudd som ender i mord. Flere krimlesere jeg snakket med fant den noe saktegående, men jeg gledet meg over innblikket boka ga på et klassedelt Frankrike, og den desperate kampen som kjempes for å opprettholde verdighet når du nærmer deg bar bakke – samtidig som ugjerningen utgjorde det altoppslukende bakteppet. Kanskje var jeg rett og slett en thriller-lesende?

Ravatns krimaktige roman

Så, i oktober 2019, eksploderte anmelderiet av en «krim for deg som ikke vanligvis leser krim»: Agnes Ravatns Dei sju dørene. I Samlagets høstkatalog er dette presentert som «ein urovekkande roman om mørke løyndomar og farleg nysgjerrigheit», en oppsummering som godt kunne fulgt en gjengs krimroman. Den har, i likhet med hennes forrige roman, Fugletribunalet, likevel ikke funnet veien til krimhylla på biblioteket. Dette på tross av at Dei sju dørene ligger tett på den klassiske detektivkrimmen, hvor vi følger etterforskeren i sine tankesprang og oppdagelser på jakt etter å oppklare mysteriet. Ingen psykologisk thriller, altså, men kanskje denne boka kunne være noe for å fortsette å nærme meg de krimlesende?

Agnes Ravatn

(f. 1983) debuterte i 2007 med Veke 53. Ravatn skriver fast i ukesavisen Dag og Tid, og har utgitt flere essaysamlinger. Hun fikk P2-lytternes romanpris for romanen Fugletribunalet i 2014, og var samme år festspilldikter under «Dei nynorske festspela». I 2019 utkom Dei sju dørene, som låner av krimsjangeren.

Etterforskeren vi følger i Ravatns roman er ikke en detektiv eller politimann: Nina Wisløff er en desillusjonert litteraturkritiker som ikke lenger ser hva vi skal med litteraturviterne, og som i en debatt på litteraturhuset i Bergen presterer å presentere dem som «meir eller mindre oppegåande unge mennesk[e]» som «skriv gjennomtenkte, detaljerte avhandlingar om lite gjennomtenkte, slepphendte og tilfeldige romaner. Dei grublar, trekker linjer, siterer i utgangspunktet ubegripelege teoriar i hytt og vêr». Ikke en særlig oppløftende beskrivelse for en litteraturviter, men heldigvis mener Wisløff det kan være noe nytte i oss likevel: Vi er gode til å fortolke, lese og vurdere – noe som potensielt gjør oss til gode etterforskere.

Denne tesen blir satt på prøve når leieboeren til Wisløff kort tid etter litteraturhusdebatten forsvinner sporløst. Politiet legger saken med den savnede Mari Nilsen på hylla relativt raskt, og Nina ser på det som sin oppgave å finne ut hva det er som egentlig har hendt. Hennes litteraturviterteft ser at det ligger flere lag i denne saken som politiet ikke har undersøkt: Har de for eksempel tatt innover seg at den forsvunnedes forhenværende samboer setter opp operaen om konemorderen Ridder Blåskjegg i filharmonien? Har de forståelse for notatbøkene med musikkbetegnelser som er nødt til å peke mot at Mari hadde et særs turbulent forhold med en elsker? Slik legger litteraturviteren ut i arbeidet med å finne ut av hvem, hva og hvordan – med undersøkelser som forfølges av intrikate forklaringsmodeller som springer ut fra skjulte beskjeder og koder i det litterære, musikalske og psykologiske. Wisløff får ferten av stadig nye spor, men det er ikke før de siste sidene vi, eller i hvert fall hun, finner fram til løsningen.

Heller humor og middelklasse enn død og fordervelse

Rammeverket er altså den klassiske krimmens, men tonen vi møter er mer humoristisk enn fatal. Selv om det er forsvinningssaken som driver handlingen fremover, vendes oppmerksomheten vår stadig mot de små sparkene Ravatn retter mot den godt plasserte middelklassen: Her sentrerer problemene seg rundt skjeggkre i nykjøpte leiligheter, rivningstruede barndomshjem, akademias overfortolkninger, og vanskeligheter for å roe ned barnebarna uten en iPad. Ravatns bok legger seg dermed tettere på for eksempel Nina Lykke og Marie Auberts romaner av året, som gir godmodige stikk til en nasjon som i stor grad består av greit bemidla folk med i-landsproblemer, enn en ramsvart krim. Formen er på plass, men tonen peker ut av det sjangerspesifikke.

Som nevnt er ikke dette Ravatns første steg inn i det krimaktige.  Fugletribunalet, er mørk i tonen, og ble markedsført som en psykologisk thriller da den ble utgitt i England. Dessuten ble den nominert til «Best Scandinavian Crime Novel» i The Petrona Award. Ravatn selv sa at hun var «litt overrasket over å bli nominert til en krimpris», men Bok365 skrev også at hun «trives godt med å være litt i utkanten av det tradisjonelle krimlandskapet». Når Dei sju dørene nå løftes frem som krimaktig, understrekes det flere steder at den rommer «noe mer» enn den gjengse krimromanen. Selv har Ravatn uttalt at det var overføringstematikken og spørsmålet knyttet til maktfordeling i relasjoner som det var viktig for henne å få fram. Gjennom hele boka vies det plass til forhold med skeiv maktbalanse og det Freud betegner som «overføring»: Hvordan for eksempel pasienter og studenter kan utvikle følelser overfor lege og professor. I Ravatns krimaktige bok er det denne dynamikken som blir avgjørende for handlingene som fører ut i det kriminelle, og som blir stående som forklaringsnøkkel for forsvinningssaken. Slik knytter Ravatn sammen det akademiske og det virkelige, og viser at forståelse for «i utgangspunktet ubegripelege teoriar» kanskje ikke er så dumt likevel.

Men det er noe mer enn krim, altså

Da Ravatns Fugletribunalet ble markedsført som en psykologisk thriller i England, etter å ha nytt suksess som roman her hjemme, gikk forfatter Ingebjørg Berg Holm ut i Aftenposten og skrev at en krimforfatter som er mer interessert i litteratur enn krim blir nødt til å fornekte sin egen sjanger for å få ordentlige anmeldelser som tar hensyn til språk, doble nivåer og samfunnskritikk – og ikke bare om teksten er «effektiv og spennende». Hun hevdet at «om man ønsker å bli tatt på alvor som forfatter, er det et dårlig valg å skrive krim». Ravatn selv sier i et intervju med universitetsavisa På høyden at hun er klar over at krimsjangeren ikke er helt «innafor», og at hun kunne skrive en bok «i den uglesette krimsjangeren» fordi hun ikke «kjenner trong til å bevisa noko». Samtidig sier hun at hun håper at Dei sju dørene kan være «ein smart roman for dei som vanlegvis les krim». Legg til at hun i forbindelse med Fugletribunalets plassering i thrillerland i England uttalte at hun likte seg i utkanten av krimlandskapet, så siver det implisitt inn også her at denne boka tross alt er noe mer enn en vanlig krim – og derfor er den god?

Lillegraven på sin side sier i et intervju med Dagsavisen at «[f]olk virker overrasket når de hører at jeg har skrevet en thriller. For meg er det ikke overraskende. De tenker vel at jeg bare har skrevet dikt. Men jeg har alltid skrevet mye forskjellig». Videre utdyper hun at hun alltid har hatt lyst til å prøve krimsjangeren selv, og at hun ikke helt skjønner hvorfor krimsjangeren ofte er «utskjelt i kredible kretser […]. Mange synes krim ikke er ordentlig litteratur. Det er jeg ikke enig i. Både som forfatter og leser er det en fordel å være åpen for ulike sjangre». Her er det ingen avstandstakning til krimsjangeren, og Alt er mitt er jo også utstyrt med en markering som plasserer den godt innenfor krimhylla, noe Dei sju dørene styrer unna, både i benevning og i tone. Likevel har begge bøkene fått gode anmeldelser, som tar hensyn til språk, karaktertegninger og samfunnskritikk – noe Holm mener er få krimbøker forunt. Hadde dette vært annerledes om Ravatns bok havnet på krimhylla, eller hvis Lillegraven hadde startet karrieren som krimforfatter?

Å ikke se teksten for bare mord
I min jakt etter å komme tilbake på krimhylla, startet jeg nettopp med bøker som i kraft av et kjent forfatternavn eller god omtale avvek noe fra den «gjengse» krimmen. Likevel er det ikke nødvendigvis det som gjør dem til avvikende som kriminalromaner som har vært kvalitetene jeg har satt pris på: Jeg liker å overraskes, å rives med i lesingen, og å få skiftende perspektiver på hendelsene. Dette er elementer som finnes i mange krimbøker. Når jeg faktisk også liker Lillegravens bok bedre enn Ravatns, er det ikke fordi Alt er mitt er en utypisk krim. Tvert imot oppfatter jeg den som godt plassert i sjangeren. Det å inkludere et mord eller en forbrytelse, samt et forsøk på å oppklare denne, kan umulig være den sikre oppskriften på å gjøre en bok dårlig og uinteressant – på lik linje med alle andre ingredienser og elementer du kan legge til eller trekke fra.

Selvfølgelig finnes det gode og dårlige krimbøker, slik det finnes dårlige og gode romaner. Da jeg nylig leste Anne Holts En grav for to, ble jeg minnet på at krimbøker også kan ha litt for mange korte setninger og gjentakelser, litt for seksualiserende blikk, og mennesker som er vel karikerte, ja rent overmenneskelige. Bokas etterforsker er for eksempel en tidligere toppidrettsutøver som også er en bevandret jeger. Hun er en velkledd, lynende intelligent og dyktig jurist, hvis største svakhet er en hang til å gamble – og hun kan i tillegg ikke gråte. Det blir fort voldsomt. Likevel finnes det gode elementer også her: Kritikken mot udefinerte maktposisjoner og refleksjoner over norskhet og rasisme er viktige ingredienser i boka, og gjør den mindre endimensjonal enn krimfordommene skulle tilsi.

Hvorfor leser vi krim?

På tross av at det leses krim over en lav sko, er og forblir sjangeren uglesett i mye av kritikken. Hvorfor leser vi egentlig krim, spør vi, som om det trenger en ytterligere forklaring enn hvorfor vi leser for øvrig. Hva skal vi med disse bøkene som skildrer mord og faenskap, og er det egentlig «litteratur»? Om du ser på svarene som er gitt i avisspalter, taler og essays opp gjennom tiåret, ser du at de ofte ligner de vi får om vi setter spørsmålstegn ved den generelle litteraturen: Det handler om å forstå verden rundt oss bedre, ikke bare solskinnssidene, men også de delene som ikke fungerer; å få nye innsikter og andre synspunkter; å frikjøpe oss fra vår egen virkelighet i noen timer. Den største forskjellen mellom krimmen og øvrig litteratur ligger i tanken om et spenningsmoment. Dette aspektet, ser det ut til, er nok til at hele sjangeren kan avfeies som kjapp underholdningslitteratur skrevet etter skjemaer og uten interesse for de som ønsker dybde i tekstene sine, og intelligens utover intrige.

At «litteratur» og «krim» danner et grunnleggende motsetningspar er noe vi godt kan fjerne oss fra – og at Ravatn, Lillegraven, og andre etablerte forfattere beveger seg på tvers bidrar utvilsomt til dette. Som Lillegraven sier, kan det være nyttig både for forfattere og lesere å bevege seg litt mellom de forskjellige hyllene, om vi faktisk skal tro på at litteraturen utvider våre perspektiver: Samfunnsbeskrivelse og -kritikk kan like gjerne komme i form av krim og fantasy som romaner, biografi og dikt. Det å konsekvent avvise deler av litteraturen kan umulig være fruktbart om vi vil forstå de som ser verden på en annen måte enn oss selv. Våre kategoriske vurderinger og fordommer kan nok lette kritiker- og leserarbeidet, men «effektivitet og spenning» trenger ikke være parametre som får oss til å glemme å lete etter andre kriterier, eller konsekvent gå forbi bøker med dette i blurben på forsiden. Kanskje finnes det dybde også i krimromaner som ikke er skrevet av forfattere som allerede er godt etablert innenfor andre skjønnlitterære felt? Jeg håper det er tilfellet, og at jeg, neste gang et boktiår skal oppsummeres, kan ha litt mer oversikt over topplistene – også om de skulle vise seg å inneholde krim. 

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, bibliotekar og skribent.

BLA 2/20.

Powered by Labrador CMS