Essay

Å sprette opp buken på bygdedyret

De som trur klasseskiller i dagens Norge er en myte, kan notere Adelheid Seyfarths Svullryakvartett på leselista si. Å lese romanene om utkantsamfunnet på Finnskogen er som å putte fingeren rett i såret: en øvelse i empati og toleranse for folk flest, en øvelse i å forstå arbeiderklassa for middelklassa, og en brutalt ærlig skildring om minoriteter og fremmedfrykt.

Foto: Aschehoug.
Foto: Aschehoug.
Publisert digitalt

Femten sider inn i Så blomstret rogna (2020), kjenner jeg at jeg ikke orker at Robert Langberget skal få kreft og dø. Svullryakvartetten kan ikke slutte slik. For hva skal skje med Maren-Anna, mor hans, om han dør? Skal hu overleve han, bli sittende igjen aleine i dette huset som snart ikke står på grunnmuren sin lenger, med gjenferdet til både mannen og sønnen sin? Og hva med Siw og unga? Siw, denne ekskona som Robert har lova å elske i gode og onde dager, som han fortsatt elsker i gode og onde dager, sjøl om det er flest fæle dager, fulle av galskap og kjefting og dårlige kår. For det er jo det som er livet, sjøl om det knapt er verdt å leve. Det er det livet de har fått utdelt, det de lever så godt de kan. 

Adelheid Seyfarth Gulbrandsen

(f. 1963) er en romanforfatter bosatt i Solør. Seyfarth har studert litteraturvitenskap, jus og handselsfag, og blant annet jobba med menneskerettigheter, for LO og arbeiderbevegelsen, som prosjektsjef på Finnskogen og som journalist i lokalavisa Glåmdalen. Hu har skrevet seks romaner, og i år kom den siste romanen i Svullryakvartetten ut. Denne består av 40 kalde bak månen (2010), Den hvite elgen (2017), De fortapte (2018) og Så blomstret rogna (2020).

I dette essayet reflekterer Siri Aurland Bredesen over den hvite arbeiderklassas plass i politikk og det moderne samfunn i Seyfarths kvartett.   

Svullryakvartetten utgjør de fire siste romanene i Seyfarths forfatterskap på i alt seks, og er ei kjærlighetserklæring til den finnskogske folkesjela. Som en 30 år gammal litteraturviter, hvit kvinne, bosatt i by, fornøyd med jobben og til tider medium fornøyd med et privilegert liv, leser jeg mye om meg sjøl i samtidslitteraturens fortellinger. Jeg har også lest en del om meg sjøl som oppvokst på bygda og flytta ut, med bygdementaliteten (forsøkt gjemt) i lomma, i norske oppvekstskildringer. Men jeg finner sjelden fortellinger om foreldregenerasjonen min, besteforeldregenerasjonen, de som bygde, blei og fortsatt bor i flatbygdene på Østlandet. Enda sjeldnere finner jeg noen som skriver om Hedmark fra innsida i dagens litterære offentlighet (sjøl om du ikke må så altfor langt tilbake i tid, før du treffer igjen godeste Åsta Holth som målbar og målbandt hele Finnskogen i sine skriverier). I dag blir det helst med innflytterperspektivet eller med en harselering over bygdefolkets elendighet. Det er kanskje enklere å forholde seg til denne type bygdeskildringer, for disse eksponerer bygda og bygdedyret på den mer karikerte måten, slik du kanskje forventer. Adelheid Seyfarth trenger derimot inn med lupe og lagdrakt på heimplassen sin: Solør i Innlandet, et tettsted bestående av tre kommuner, «bygda som ligger på bredden av de bølgende Finnskogene» liggende langs svenskegrensa, med dialekta solung, og sine problemer. Og hva disse problemene består i, tar oss rett i kjernen på en del betente politiske spørsmål i dagens Norge – spørsmål om toleranse, empati og respekt for annerledeshet.

Det hvite og svarte utaforskapet

Seyfarth tematiserer gjennomgående identitetspolitikk, bygda, sosiale strukturer og rase i forfatterskapet sitt. Hu spretter opp buken på bygdedyret og lar innvoller og gørr fosse utover romansidene. Debuten, romanen Fars hus (2005), handler om ei jente som ikke ligner de andre ungene i bygda Solør, jenta har en afrikansk far. Den fikk hu Aschehougs debutantpris for, en pris de gir forfattere de har stor tru på. I andreboka Misjonærene (2008) er handlinga primært satt til Kenya, hvor det er den hvites tur til kulturutveksling, med hell og uhell. Med Svullryakvartetten mikser Seyfarth alt dette sammen: I kvartettens to første romaner trakteres dikotomien by/bygd og fremmedfrykt fra flere perspektiv, i kvartettens to siste blandes rasisme inn i smeltedigelen av vanskelige tema. En skulle tru det blei litt mye, men hu gjør det med glans, for romankunsten hennes er nyansert og gjennomført, den lar alle få komme til orde – uansett hvor forferdelig menneskesyn og språkbruk de har. Det er karakterer skrevet med kjærlighet og respekt, ingen moralisering ovafor det vonde, trangsynte. Det er ærlige bøker om en type folk som ikke får så mye spalteplass i litteraturen øvrig, men som like fullt er en del av den norske samtida, det norske samfunnet og den norske identiteta. Også ovafor tralten det går i på skogen, er den tru: Romanenes rytme speiler tempoet i handlingene og tankene til karakterene så du blir andpusten eller søvnig i takta til karakterene. Det er godt forma.

Svullryakvartetten handler i stor grad om hvordan det mangfoldige karaktergalleriet inne på Finnskogen reagerer på forskjellige situasjoner, det er historier om ekte folk og deres reaksjonsmønstre. Samtidig står spørsmålet om hva som skal skje med disse folka på utsida av samfunnet i utkantsamfunnet like sterkt. Det er jo det de lurer på alle sammen, hva skal skje med oss, vi som ingen vil ha? Hva tenker folk om oss, de som kommer utafra?

Romanene kretser særlig om Langbergsingene: Robert Langberget, en som oftest arbeidsledig, litt tafatt og litt suicidal tobarnspappa, som nyter status i bygda som sønnen til en dau flyktningelos som hjalp jødene over grensa under krigen. Så er det mora hans, Maren-Anna, ei gammal kjerring, like ofte uten som med gebiss, som er litt heimehjelp for de andre i bygda, trygda, men sterk som en bjørn, og ellers en habil vaffelsteiker. Siw er ekskona, kjerringa, til Robert, ganske tafatt og kjefter mye, bitter for livet hu endte opp med å leve etter å ha blitt «pult på tjukken» i ung alder, ambisiøs med lite sjølinnsikt, men med mye angst. Unga dems, Kim-Robin og Kine, er dårlige til å lese, dårlige på skola, den ene altfor glad i skogens ro og bestemora si til å ha noen ambisjoner, den andre altfor opptatt av å komme seg ut og barbere bort kjønnshåra sine til å ha noen ambisjoner, og disse to blir sakte men sikkert akkurat som foreldra sine. 

Den første romanen, 40 kalde bak månen, kom i 2010. Her møter innflytteren Lone bygda på godt og vondt, mest vondt. Vi får følge Lone, samt den arbeidsledige Robert Langberget, journalisten Bjørn Vraa og mor Maren-Anna i sine daglige gjøremål. Det går trått, men framover, mens de irriterer seg på hverandre og på seg gråstein (og lesere). Den hvite elgen kom i 2017. Her får Robert målbære det meste av handlinga. Han har sett seg nødt til å ta på seg arbeid i Oslo, det er mangel på jobber i grenda som preges av sentralisering, og startskuddet for hans fall går idet han kjører inn til Oslo første gangen.

De fortapte, en veldig passende tittel i kvartetten, kom året etter, og her får vi i hovedsak følge Siw som forsøker å få seg arbeid via Nav. Med seg på lasset har hu sin gravide nemesis og bestevenn Linda Oppi, Kineungen som er midt i tenåra, og en mann fra Kongo som har forsøkt å få seg et bedre liv i Europa. Siw går til grunne i et forsøk på å hjelpe denne mannen, som hu har dårlig samvittighet for at «har kommet til en plass der alle har penger, og så få midt i fleisen at ikke alle har det, det er jo knapt akkurat en oppmuntring».

Og i denne fjerde romanen, Så blomstret rogna, skal altså kvartettens elendighet bringes til sitt endelikt, veves sammen, peke videre og forløyse. De skal sette fyr på et flyktningemottak, Robert skal dø, unga skal videre ut i verda og Siw og Maren-Anna skal på sitt vis også komme seg videre. Femten sider ut i siste roman er det en vemodig tanke å vite at jeg skal forlate disse folka på Svullrya, for sjøl om de er karakterer, er de så hinsides godt laga at jeg vil savne å høre Robert spytte blod i vasken og Siws vulgære fittedialog, jeg vil savne hvor utrulig krakete Maren-Anna er, hvordan unga bare vokser seg inn i forma til generasjonene før. Denne gjengen står på utsida av samfunnet, men de er fortsatt del av et samfunn. Det er bare mindre, og med andre koder og levemåter, som sitter litt fast i gamle dager, og det mistrives de godt med, der de tviholder i identiteta si. For det er sannheten til disse folka, at de eier knapt nåla i veggen og klærne de har på seg, på en plass hvor klasseskillene i stor grad går mellom de som eier sjøl og de som ikke eier.

Det er verre å være svart og fattig, enn hvit og fattig. Det er verre å være svart og utafor, enn hvit og utafor. Det hvite gir oss et felleskap og en trygghet, og et privilegium følger med hudfargen, enten vi vil tru det eller ei. Allikevel kan det være vanskelig nok å være hvit og fattig, og hvit på utsida av samfunnet. Det forsto folk for alvor da Donald Trump vant valget i 2016, og en hel vestlig verden måtte spørre seg sjøl om åssen denne gjøken kunne bli president. Joda, det er fordi den hvite arbeiderklassa er neglisjert, ingen henvender seg til dem for å høre åssen det går. De syns ikke lenger, hvitheta har gjort dem gjennomsiktige i samfunnet, hvor de bygger land under radaren. I kvartetten framføres denne kritikken fra skogingenes ståsted: Hvordan de føler at politikerne ikke har kontakt med de reelle problemene som de føler på på bygda, at offentlige instanser ikke er laga for dem, og at de havner på utsida av alt. Men kritikken og levemåten speiles også i problemene de møter på når en mann fra Kongo kommer uforvarende, og den nedlagte skola plutselig blir et flyktningemottak.

Knappe greier og kardinalfeiler

På Finnskogen er det pissekaldt om vintern og hett om sommern. Det er såpass lite at alle veit alt om alle, mye takka være bygdas egne sladrekjerringer, men folka følger med på hverandre, tar seg av sine eldre, kjenner postbudet på fornavn (eller stjernetegn, om du trur på slik). Jeg elsker Finnskogen. Ikke slik Hamsun elsker skogen for så å reise til byen igjen når han blir lei, eller slik en entusiast fra byen elsker naturen ved å kauke i riksmedia om desibelnivå og ulvesoner i skauen. Jeg elsker Finnskogen med roa og lydene, skogsbilvegene som ødelegger turstiene, trærne og ulvene, skrotnissene og skrømtene, bygdeoriginalene og bilkadaverne, og egenrådigheta og staheta – fordi det er heimplassen min. Det gjør Adelheid Seyfarth også. Som hu sier i et intervju med lokalavisa Glåmdalen: «Folk i sentrumsnære strøk må respektere hvordan vi lever, våre verdier og vår måte å leve på. Ikke kall oss ‘harry’ og andre nedsettende uttrykk». Så, hvordan lever denne gjengen på Svullrya?

Skogingene er et kæru folk. I Grue kommune, og i Seyfarths romaner, betyr «kæru» stolt. I Åsnes, nabokommunen og min heimplass, betyr «kæru» en blanding mellom original og rar. Og sammen utgjør disse to definisjonene sjølve definisjonen av Finnskoginger. De er et kæru folk, med mye stolthet fra generasjonene tidligere, det er hardt arbeid som har forma folkesjela, den er ru som barken på trærne, og de formidler kjærlighet gjennom fraværet av negative bemerkninger, slik er heller ikke det å bruke «kæru» om noen et skjellsord. Språket til Finnskogingene er knapt og uten sentimentalitet, de snakker rett fram, men ikke alltid like ærlig, og maler setningene sine med hele bannskapens fargepalett. Samfunnet har sine sosiale koder og væremåter, og som innflytter får du ikke med en bruksanvisning når du kjøper billige, fraflytta hus. Du må bare forstå åssen du skal te deg, for dette er finslipt av generasjoner med skoginger. Her lever Jante godt. Du skal ikke stikke deg for mye ut, for da hører du ikke heime. Det er plass til å synes på godt og vondt i lokalmiljøet, og det hender altså at det kommer folk med forventninger til hva skogen er, uten å forstå at her har det levd folk hele sine liv i sine egne rytmer. Og er du irriterende nok, så vil ikke skogingene la deg tru at du behersker det sosiale spillet uansett. 

Det er ikke alltid like lett å lese arbeiderklassa for middelklassa, og det er ikke alle som forstår at det er faktiske forskjeller – iallfall om vi løfter blikket noen tiår tilbake, disse åra og nedarva erfaringene, historiene, som jo fortsatt henger i en del folk. Hamar-forfatteren Karin Sveen (f. 1948) har gjort en formidabel jobb med å fortelle om arbeiderbakgrunnen, dens forskjeller, likheter, drømmer og identitet knytta til språk, steder og væremåte i Klassereise. Et livshistorisk essay (2000). Måten å snakke sammen på, er nemlig en av de tinga som er forskjellig:

«Den knappe stilen var tradisjonelt et resultat av mye og hardt fysisk arbeid og lite tid til snakk. For bedre bemidlede samfunnslag var forholdene annerledes. Allerede i 1899 sa Thorstein Veblen om den måten middel- og overklassen snakker på at den var omstendelig, tung, og ‘utidsmessig’, ettersom en sånn språkbruk, i motsetning til arbeiderklassen, vitner om anledning til sløseri med tiden og frihet fra nødvendigheten av å anvende en tydelig, direkte og effektiv måte å snakke på.»

Det er ingen særlig diplomatisk dialog du finner utveksla mellom Langbergsingene hos Seyfarth, de kommuniserer effektivt seg imellom, slik generasjonene har gjort i alle tider. Det kan oppleves som hardt for de som kommer utafra, for du opplever å bli snakka til og ikke med, og du opplever at andre ikke er opptatt av hvorvidt du sjøl taper ansikt. Det ligger jo gjerne litt stolthet i det også, og uendelig mye identitet.   

Lone, en av hovedpersonene i den første romanen, 40 kalde bak månen, sliter med å forstå disse kodene. Lone kommer flyttende fra Oslotraktene med en litt tafatt kær, en lærerutdannelse som skal brukes for å undervise de få unga som fins og planer om å starte et eget hundekonsept på skogen, i tillegg skal hu spille i det lokale spelet, «Spelet om innvandrerne». Spelet tematiserer den skogfinske innvandringa fra 1600-tallet og til moderne tid, hvor skogfinnene gikk fra å være ønska av kongen til å bli underlagt en fornorskningspolitikk veldig lik den nordpå. På sett og vis er Lone sjøl en uønska innvandrer. Hu trur at hu er trengt i bygdesamfunnet med lærerutdannelsen sin og skuespillertalentet sitt, og begår dermed første kardinalfeil: Hu forventer takknemlighet fra sine nye sambygdinger for at hu er der. Hu begår også den andre kardinalfeilen nesten med en gang: Hu vil sosialisere med alle og enhver. Det er klikker på bygda også, sjøl hvor liten plassen er, kan du ikke assosieres med alle. Noen er fra bergesida, den ordentlige Finnskogen, mens andre er fra mer sentrale plasser, mer utvatna folk. 

Disse to feilene gjør at Lone fort møter sosial motstand, og etter hvert føler seg fryst ut av bygda. Men hu fryses jo også ut fordi hu kommer med et romantisert skogsovermot. Første gang vi møter henne, sitter hu i bilen på veg innover skogen og siterer Hamsun: «… Skogmørket, Trærnes Venlighet. Alt er tungt og bløtt, ingen Tanke er umulig der.» Lone har et forskrudd bilde av naturen, vil lukte på alle luktene og gå alle stiene, være i ett med naturen. Da hu får høre at Rally Finnskogen kommer, noe de lokale i virkeligheta jobba skikkelig, skikkelig hardt for å få til, syns hu det er katastrofalt. Det de lokale vil, stemmer ikke overens med hennes ønsker for sin nye heimplass. Det synliggjør godt en del av kjernen av politiske uoverensstemmelser på bygda: At de som bor på skogen, meiner at skogen er til for mer enn spaserturer og pålagte ulvesoner, mens de som kommer utafra gjerne tenker helt annerledes om det. Lone er der for skogens ro, som hu roser med ord slik at det aldri blir helt rolig uansett. Etter hvert føler hu at skogen ikke har den roa hu søkte, men at hu er konstant innestengt av trærne – et symbol på den utfrysninga hu opplever av sambygdingene sine, men også et vitnesbyrd om at skogen ikke egentlig står til den romantiske forestillinga som litteratur har en tendens til å prakke på den.

Den første romanen dreier seg om Lones første og siste år på Finnskogen, men også om hvorvidt Robert kommer til å havne i fengsel for ulovlig ulvedrap. Den første Lone møter er nemlig Robert idet han er ute for å skyte ulv, og sjøl om ulvekadaveret ligger med kloa ute i myra, ser ikke Lone det. Hu lar seg derimot imponere så fælt over at han bruker naturen. Og akkurat denne impulsen kan jeg skjønne, ønsket om å rose folk som jobber i og forvalter naturen, spesielt på riktig måte. For det er mye usynlige folk der ute, som jobber hardt for luksusen vår. På en kjøretur på Finnskogen i sommer, pekte fatter’n min plutselig på et vilkårlig tre i skogen og sa: «Tenk så mange prosesser det treet der må gjennom før det foreligger som 2 x 4” for en snekker.» (Den prosessen er enda mye lengre før et tre kan foreligge som dette arket.)  

De grisgrendte som bygger landet

Robert Langberget er en av disse usynlige som bygger Norge, faren hans før det. Da vi møter ham igjen i Den hvite elgen, har han ikke havna i fengsel for å ha skutt ulv, men en skjebne like fæl: Han må ta seg arbeid i Oslo, Innafær. Han bygger veger. Fire netter i ei seng i en brakkerigg, fem lange arbeidsdager, irriterte folk på sykler som vil sykle nettopp der du skal legge nytt fortau, kje tur heimatt med en kaffestopp på Skarnes. Vi veit at det fortsatt fins fordommer mot de som tar på seg slike yrker, de som ikke er eller vil være skoleflinke og høgt utdanna, vi veit det fortsatt fins klasseskiller, vi trenger ikke at Édouard Louis forteller oss det, vel? Vi veit at noen sliter mer enn andre, og nå – mye takka være koronakrisa – veit vi at de som har noen av de viktigste jobba ikke har lønna som reflekterer det eller kompenserer godt nok for strevet. Vi veit også at det er en skeivhet mellom stresskoffertmafiaen og folka på skogen, i bygdene, i både grad av utdannelse, lønninger, hobbyer og til tider dannelse. Jeg veit at det ikke er så lett å føle sympati for Robert når’n må inn til Oslo for å få skaffa seg arbeid, som ikke får til å drite på dassen fordi det føles for innestengt i byen og på brakkeriggen, og samtidig hater plassen han må jobbe på, for jobbe må’n jo, og han kan da flytte på seg han, som alle andre? Eller ha tatt en utdannelse? Og jeg veit at folk syns synd på dem der de sitter med sin «fossile irrelevans», og er både irriterte på og snørrhovne mot de som er trygda. Sjøl Robert kjenner igjen disse strukturene: «[…] ein som han bør ha det smått, sea da fungerer slike best i andres tjeneste.» Og, som Åsa Linderborg, sjøl en forkjemper for litterær spalteplass til arbeiderklasseskjebnene i Sverige, påpeker i forordet til Sveens essay Klassereise:

«[H]vordan får man andre til å innse at ikke alle kan gjøre en klassereise? Dels fordi de mangler ressurser eller faktisk ikke vil, men også fordi hele samfunnet forutsetter at noen bærer og bygger slik at vi andre kan leve og bo». 

Men en ting jeg ikke blir klok på, er dette: Trur noen av disse som tenker nedsettende om valga til bygdefolket at det er et flertall av de som bor grisgrendt til som veldig gjerne skulle ha kommi seg ut av bygda? At de egentlig vil bo i knøttsmå leiligheter med svære studielån Innafær? At lykken er kjøpekaffe i en bambuskopp i en grønn lunge omringa av asfalt? For det er kanskje lett å glemme at folk også velger aktivt å bo slik grisgrendt til uten utdannelse, når de sjøl syns så innmari synd på dem. Det er derfor Lone gjør en kardinalfeil ved å forvente en form for takknemlighet for at hu kommer, med utdannelsen sin og livsgleda si. Det er ikke hu dem har venta på, hu er ikke noe mer trengt hu enn de andre, det veit skogingene, sjøl om hu kommer med ydmykhet og glede over å være der, og sjøl om slike småsamfunn må åpne seg for nye innbyggere for å overleve. Men hu er for ulv, for kultur, for skikkelig barneoppdragelse og oppfølging. Maren-Anna gir henne huden full på et besøk: «Ja, du er tøff, du, […] som dræg gardimilla som ein tater og belærer folk om rovdyra, og du kan full lett komma tæl kort med unga om du talar åt dom på samma viset som du prøver å oppdra andre skikkelig fælk.» Slik fryses hu ut, fordi hu framviser – iallfall det de andre opplever som – snobberi, mangel på respekt for det livet som leves der. «Verden, det er Skogen, det!», som Robert sier, men det er også en sammensatt verden. Trøtt, men stadig.   

Små drømmer, store fall 

Robert er en slik stadig skogstype, som får utfordra verdensbildet sitt betraktelig og viser at ikke alle kan bære på de samme drømmene. Han viser også at vegen inn mot middelklassekultur kan være brolagt med eksplosiver for en som ikke er vant til å tenke abstrakt. Mangel på arbeid på skogen, og mangel på utdannelse, gjør at han må tigge jobb av en kompis, og disse jobbene fins der flesteparten av fintfolket fins, i dette famøse Innafær. Den hvite elgen går i korte trekk ut på følgende: En dag finner Robert en hvit elg i skogen, et tegn på forandring, og en annen dag glemmer en av disse fintfolka igjen en fiolin i nærheta av arbeidsplassen hans, og plutselig har han fiolin. Så treffer Robert en gammal mann av fintfolket på en parkbenk, en «mefistopuke», som lover ham å lære bort triks om han sjøl får den hvite elgen. Og det lover Robert. Men så kommer Robert i skade for å skyte mora til elgen, og han skjønner at denne mefistogubben som snakker så mye om tid, sted og døden teller sine dager med denne hvite elgen. Robert meiner at elgen ikke har livets rett, men plutselig må han gjøre alt for å få kalven levende gjennom elgjakta siden mora er dau. 

Fram til han møter elgen, finner fiolinen og treffer gubben, er livet til Robert rimelig enfoldig og stoisk. Slik middelklassefolk snakker om idéer og abstrakte tanker rundt middagsbordet, har arbeiderklassesfolket en tendens til å snakke om taktile ting, ting de kan ta på og kjenne på. Tidligere har Robert alltid tenkt på tur i skogen, for det meste om skogen, men gubben lærer ham å tenke på arket. Hele opplegget snur hele verden hans på hue, det er nesten for mye for en stakkars Langbergsing, han må plutselig bli en som tar avgjørelser og tenke ting om tid som han kan lære sønnen sin. Han begynner å drømme om et annet liv, hvor folk som han blir godtatt av folk som gubben. Han meiner seg altså blitt tatt opp av fintfolket med fiolinen sin, og trur at sønnen hans skal bli en slik som spiller med svære orkester når Kim-Robin begynner å ta fiolintimer i kommunesentrum. Så en dag kommer det ei dame og henter igjen fiolinen, og han blir fiolinlaus. Som om ikke det var nok, kan dama fortelle at det var ingen fiolin, det var en bratsj. Da detter hele himmelen ned i skalla på Robert, for han opplever å ha blitt lurt hele tida av fintfolket. At hans ene, og egentlig ganske positive, opplevelse med finkulturen skal ende slik, er med på å sementere fordommene han bærer på ovafor alt som fins innafor ring 3 av kultur og folk. Og det verste av alt? Ingen har lurt ham, annet enn hans egen uvitenhet. Det er hverken en tragedie eller komedie, romanen tar forma til en slags omvendt dannelseshistorie. Robert måtte jo heimatt på en eller annen måte, for en Langbergsing hører heime i bergesida, som oftest uta noe, og det hele kulminerer i Roberts fall.   

Robert bestemmer seg for at han må skyte elgen, altså forandringa, for å bli fri fra alt, og finner seg til slutt bevæpna med både fiolinen til sønnen sin og en Mauser i skogen: «Så du krever liksom at du må ende livet med ein solnedgang bak dæ? Du er meg ei kravstor Mona Glisa», roper han til elgen. Han bryter med hele sitt vesen, roper og veiver i skogen, slik en ikke skal gjøre, som han lærer barna sine, sjøl den hvite elgen tar ham ikke på alvor lenger. Og enhver sambygding, ja ethvert menneske, som hadde kommet over dette synet, ville trudd han var gal. Og skulle Robert ha forklart dette til noen, altså alt vi som romanlesere veit om det innvikla samspillet mellom hvit elg, fiolin, puke, Gud, liv og død, tid og sted som har rota til alt Robert trudde han visste, hadde ingen forstått noe, for en Langbergsing har ikke slike gromme ord til å forklare det heller, han roter med tankene på arka. Utspillet ender i håplaushet for Robert: «Uta ei tåre tar han ein gråtende avskjed med livet, han ser det nå; at’n dreit seg ut både da han trudde at livet kunne levas uta håp, og enda meir da han starte å håpe». For en arbeidskar fra fattige kår har i grunn ikke store drømmene, han tør ikke, og derfor er nederlaget enda større og fallet fra bittelitt til ingenting verre. 

Den hvite arbeiderklassekvinna

Siw har alltid tillatt seg å drømme litt mer enn Robert, men heller ikke for den hvite arbeiderklassekvinna er drømmene nødvendigvis enkle å oppnå. For å få en jobb i reiselivet, altså på spa-hotellet Finnskogtoppen, må nemlig Siw fullføre et Nav-kurs. Det høres overkommelig ut, men for Siw er vegen til Nav-kurset brolagt med alskens utfordringer. En av disse er Robert sjøl. Slik det typisk er for damer på skogen, vil også Siw gå til grunne med eksmannen sin, meiner ho seg i De fortapte. Og går Robert til grunne, vil Siw og unga og mora Maren-Anna – ja, alle gå til grunne, for de alle balanserer på en knivsegg, og denne knivseggen henger fortsatt på et skaft i forma til en mann, for slik er det: Siw er mor til unga hans i et samfunn så gjennomsiktig, lite og til tider gammaldags at folk forventer at du tar ansvar når mora må gå på Nav og du sjøl er arbeidsledig – unga hans er fortsatt hans jobb å forsørge, mora dems litt også. Men Robert klarer seg så vidt etter episoden med elgen, han overlever fallet sitt, og her tar Siw over fortellinga om Langbergsingene.

De fortapte starter med at Siw en dag er ute for å handle sigaretter i Sverige, ser en forlatt stakkar, et «svart høl i hetta», som nesten har fryst fast i snøen, og tar ham med seg, for hu og Robert har alltid lett etter en slik svart en, og nå som han er her, er det tegnet som dagens horoskop varsla, og hu tar han med seg til det skrømtbefengte og fraflytta Ingeborghuset og etterlater ham der, for bestevenninna Linda kommer ungtjukk og må sove på sofaen hennes. De skravler, røyker, kjefter på hverandre og drikker seg dritings, og så ligger Siw dag ut og dag inn på kammerset, unga maser og er redde, men hu skal ringe NAV, skal reise til NAV, men telefonen virker ikke og bilen virker ikke, så hu kommer seg hverken på NAV eller opp til Ingeborghuset for å sjekke om han svarte lever. Det blir ikke noe NAV-kurs, og dermed ingen jobb innafor reiselivet på henne. Og så kulminerer det hele i Siws fall.

Og Siw. Siw, Siw, Siw. Gode, gretne, slappe, ansiktspene, kåte, gærne Siw. Du prøver da så godt du kan, iallfall så godt du vil. Problemene oppstår først og fremst når en offentlig instans skal vurdere hvor god denne prøvinga er, i henhold til sine offentlige regler, der de sitter, enten det er Innafær eller i kommunesentrum, og bestemmer, og ikke skjønner åssen ting er på skogen, at her går bila tur/retur Sverige med og uten skilt og gasspedaler, og slik har det da alltid vært, siden kommunismen sto sterkere i kæra enn ståpikkene. For sjøl om Siw går med drømmer, om reiselivsbransjen, om botox i fjeset, og å få røyke sigaretter med filtre, ler alle av henne, syns hu er fjollete, ei flokse. Det er altså liten vits i å drømme stort når korta er utdelt på forhånd – iallfall oppleves det slik. Det er først når Siw blir gæærn at det seinere løsner for henne, og hu får til noe, sjøl om det i noen øyne kanskje bare er en neglesalong i et hjørne i ei frisørsjappe. 

Siw er først og fremst mor til unga til Robert, det er hu nødt til å være, så da får hu jo heller ikke flytte på seg. Ved å flytte ut er du ikke lenger ordentlig skoging, meiner folk som Robert, og da er det ikke lett å flytte heller, for

«den som forlater et felleskap og reiser, utsetter seg ofte for sårbarhet. Man kan ikke gjøre sikker regning med noen beskyttelse, idet man ikke hører virkelig hjemme noe sted, annet enn i sin egen uavhengighet av andre og – avhengighet av seg selv».

Det er et trygt fellesskap på skogen, det veit jo Robert kanskje best av alle etter å ha arbeida Innafær og møtt puken sjøl i form av en fintfolksgubbe. Men, det er også et fellesskap som på sine måter ønsker at du både reiser ut og blir samtidig, for foreldra dine vil jo noe større for deg, sjøl om de aldri vil at du skal glemme hvor du kommer fra. Det er enklere å drømme for unga sine.

Minoriteter møtes

Den finnskogske folkesjela avhenger av hvilke vilkår den er født med og hva den blir gitt. I Svullryakvartetten gis den fraflytting, sentraliseringsprosesser, ulvesoner, nedleggelser av skoler, en politisk overkjøring av grenda – det gir næring til sjølhat, fremmedfølelse. Bygdedauen henger på karakterene som puken. Romanene er sammenvevd elendighet i alle ledd, og karakterene deler på den og om seg med det lille de har, for sjølve relasjonene er gjennomsyra av kjærlighet – til skogen, til hverandre og til livet, sjøl det livet man lever – ubetinga lojalitet og hardt arbeid, for å holde hverandre vettuge i den lille grensebygda prega av alt dette og janteloven. Det til tross for at de er med på å opprettholde janteloven sjøl, når nyankomne vil dele på skogen med dem. 

I den siste romanen i kvartetten, Så blomstret rogna, gis bygda et flyktningemottak mange av dem ikke ønsker å ha der. Har du et politisk korrekt hjerte som banker for fraseringer som ikke krenker, vil det virkelig få kjørt seg i denne romanen. Seyfarth sparer ikke på kruttet når den rasistiske Linda Oppi går i tottene på venninna Siw om flyktningemottaket, ja i tottene på alle som meiner at det fins ord hu ikke får lov til å si. For det er ikke til å stikke under stol, at mens det i riksmedia debatteres bruken av «svart» eller «melaninrik» og hva folka det angår måtte ønske å bli kalt (om vi så må påpeke hudfarge), sitter det fortsatt folk i bygdene som bruker n-ordet uten skam. Både som identitetsmarkør for seg sjøl og andre, men også fordi de meiner at det er tradisjon. Og tradisjon står sterkt i bygda. Siw har sjøl måtte ta en prat med seg sjøl om mannen fra Kongo som hu forsøkte å redde var et menneske eller dyr, men Siws naive tilnærming til egen strukturelle og nedarva rasisme får meg til å tru på at hu egentlig meiner det godt til sjuende og sist, hu bare har til gode å interagere med noen annerledes enn seg sjøl for fullstendig å forstå at de tankene hu går rundt med, er basert på nettopp uvitenhet. Det er jo synd på de som må flykte fra landa sine av ulike grunner, mye triste skjebner. Denne erkjennelsen er Siw på veg til, det gjelder også Robert og Maren-Anna.   

Men så brenner det splitter nye flyktningemottaket, det skaper splid mellom de som er stempla som rasister og de som ikke er det, for ingen veit hvem som gjorde det, og endelig skal journalist Bjørn Vraa får sin avisreportasje:

«Mange av oss på Finnskogen har en sterk identitet. Tåler ikke denne identiteten det nye?»

Vraa, som har fulgt med i karaktergalleriet fra første roman, stiller alltid spørsmål til det romankarakterene holder på med, som om han har tatt på seg arbeidet med å stille de viktigste spørsmålene også leseren bør reflektere over. Tåler ikke Finnskogen en haug med flyktninger, de som sjøl var innvandrere en gang, de som under krigen hjalp jødene over til Sverige, og i dag smykker seg med det som identitet? Hvorfor er de så avstumpa? Og kammen skjærer bredt, mens livene går videre: «Her er den grå hverdag så intenst til stede at ingen 17. mai, julekveld eller bispevisitas kan begrave den heilt, og derfor var det her noen tente på, for her går livet alltid videre […] Sjæl dauen er hverdagslig på ein plass som detta», tenker Maren-Anna om påtenninga og heimplassen sin.

Så, hva skal vi tenke om disse folka? At dette er portrett av nedrighet, sosialpornografi fra arbeiderklassa? I sin omtale av De fortapte (2018) skriver Dagens Næringslivs kritiker Bjørn Gabrielsen:

«Det er mulig Seyfarth Gulbrandsen skriver om sine skikkelser – for det meste mennesker med negativ sosial mobilitet – med kjærlighet. Men det er ikke noe hun flagger med. Hovedpersonene skildres i stedet gjennom deres egne frustrasjoner og oppgitthet. I skikkelsen til Robert Langberget har Seyfarth Gulbrandsen en mennesketype som driver latskap og unnasluntring til nesten geniale høyder, en mennesketype ingen med karriere noen gang møter unntatt, eventuelt, som klient eller pasient.»

Romanene mangler ikke kjærlighet for sine karakterer. Det er ei kjærlighetserklæring å gi de romanplass i utgangspunktet, og de kommer til orde alle sammen, vi får følge karakterenes tanker, følelser og (noen ganger mangel på) motivasjon for handling. Seyfarth får på mesterlig vis, ja! – mesterlig, vist fram den finnskogske folkesjela, den er noe spesielt, det er derfor uttrykk som «kæru» ikke enkelt lar seg oversette til bokmål, eller andre mål for den slags skyld. En slik rå, virkelighetsnær gjengivelse er den virkelige kjærlighetserklæringa, for den tar bygda på alvor for det den er – ikke noe romantisert skogsprat, overdreven finnskogmystikk, ingen eufemismer eller hyggelig anlagte bilder av folka som bor der – bare folka som bor der og liva dems, skildra med humor, varme og forståelse. For Seyfarth har jo møtt disse folka, er til og med en av disse folka, som hu har fortalt i en podkast med NRK Bok, at Siw er litt som henne, så kanskje har Robert møtt en karrierekvinne allikevel.

Når en leser disse bøkene, kan det være verdt å huske på at skogfinnene sjøl er en norsk minoritet, som føler seg glemt og lite ivaretatt nasjonalt også i dag, sjøl om det ikke skal få trumfe skyggesidene til det samme samfunnet som er beskrevet i bøkene. Dette er ikke for å si at white lives matter too, som er toskete, men for å heve debatten opp et nivå og påpeke en felles minoritetsfiende: samfunnsstrukturene. Protestene mot flyktningemottak handla om rasisme, men også like mye om at bygda føler seg oversett av politikerne, hvor de legger ned skola og erstatter glade skoleunger med fremmedspråklige som ingen forstår, men gjerne ville hjulpet så lenge det ikke er på egen – og kun deres egen – bekostning. Påtenninga var et rop om hjelp i mangel på en bedre uttrykksmåte, et rop om hjelp fra et lite sted som snart er ferdig fraflytta og dødt ved hjelp av politisk framskynding, både lokalt og nasjonalt. Er det greit å tenne på av den grunn? Nei, overhodet ikke. Blir det lesverdig litteratur om klasseskiller og identitetspolitikk av det? Ja, absolutt. 

Siri Aurland Bredesen (f. 1990) er en 30 år gammal litteraturviter, hvit kvinne, bosatt i by, fornøyd med jobben og til tider medium fornøyd med et privilegert liv. Åsnes Finnskog, born and raised.

Powered by Labrador CMS