Kritikk

Ja visst gjør det vondt når illusjoner brister

Det å være ung i kulturfeltet kan gi deg en posisjon ved å være i opposisjon. Men hva skjer når den eneste veien framover er innover i systemet du har hevet deg over?

Publisert digitalt

Den navnløse hovedpersonen i Synne Øverland Knudsens debutroman Gode lesere har vært en del av hovedstadens kulturfelt i lengre tid. Hun har startet eget forlag, arbeidet med krysninger av musikk og litteratur, skissert en musikal, holdt brennende samtaler om viktigheten av «små, idealistiske foretak i litteraturfeltet». Hun er optimistisk, entusiastisk og tror på litteraturens plass i verden – slik unge litterater gjerne gjør. Men hun er også, slik unge litterater gjerne er, blakk.

Utveien av pengeknipa blir et engasjement som programsjef for en ny litteraturfestival initiert av en festivalnestor med to av «de tre største skjønnlitterære forlagene» i landet i ryggen. Festivalen skal «trekke yngre mennesker, som hele det etablerte feltet hadde utfordringer med å nå», og finne sted ved «denne fantastiske plassen ved vannkanten» i Oslo – lett gjenkjennelig som SALT. Fra dette punktet er det lett å la tankene vandre til festivalen «God natt, Oslo» som har funnet sted nettopp der siden 2018, og som Knudsen selv har vært festivalsjef for – slik hun også har startet et eget forlag og arbeidet i krysningsfeltet mellom litteratur og musikk. Romanen igjennom finner du mange slike hintende beskrivelser, så hvis du vil, kan du tidlig begynne på gjetteleken med hvem, hva, hvor.

Ikke for å gjenkjenne, eller?

Det undrer meg hvor stor plass disse mulige sammenfallene får: Jeg skjønner verdien av at vi skal gjenkjenne miljøet som skildres, men jeg kunne gjerne fått barbert vekk en del av disse markørene som får meg til å føle at jeg deltar på en quiz-runde, og heller fått armslag til å konsentrere meg om hva romanen vil utover dette ironiske blikket på gjenkjennelige forlagsstrukturer og -lokaler.

I møte med en bok hun leser, stiller hovedpersonen spørsmålet: «Hva hadde denne boka på hjertet? Beveget den noe? Fantes det en energi der?». Det samme kan man spørre Gode lesere om, for ved endt lesning er jeg usikker på hvilket publikum Knudsen ønsker seg, og hva de skal bli beveget til. Er denne boka rett og slett til for forlagsfolka som skal fnise av seg selv, slik Klassekampen skildrer at skjedde da Knudsen leste et utdrag fra boka på Forlaget Oktobers høstslipp?

Desillusjon og dannelse

Egentlig tror jeg Knudsen søker en mer generell historie om det å være i overgangen mellom opposisjon og posisjon og ikke helt vite hvor arbeidet ditt kan få betydning; det å stå som katten i døråpninga og aldri helt klare å bestemme seg for om du vil inn eller ut. Men det blir litt mye av det gode: Hele veien understrekes de ulike karakterenes rolle i systemet, og markørene som viser hvor de hører til. Når hovedpersonen tenker på festivalen, er målet at den skal «bringe brennende nødvendighet til hele feltet, avkle alle posisjonsholderne som satt der og trodde at det var nok å tilhøre fortreffelig, eksklusive infrastrukturer, som om godt arbeid fulgte de fastmonterte byggene de hadde nøkkelkort til».

Frustrasjonen overfor det etablertes posisjon er forståelig, ja gjenkjennelig – slik også tordentalene fra den unge idealisten er. Hun ser på forlagene og savner samfunnsoppdraget, viljen til forandring. Feltet har mistet selvtillit og troen på litteraturens relevans, de fleste har rett og slett bare «jobbet med litteratur så lenge at litteraturen hadde blitt en jobb, og derfor iboende viktig, siden den også betalte boliglånet, hobbyene og de kritthvite joggeskoene deres». Der begrunnelsen tidligere lå i den kulturelle kapitalen har den gått over til å ligge i det økonomiske, men jeg klarer ikke uforbeholdent å kjøpe dikotomiene som automatisk sammenkobler de som sitter trygt i systemet med kapitalisme og illusjonsløshet. Er forlagene kun opptatt av tradisjon, med forkjærlighet for fasade og salgbarhet framfor faktisk kvalitet og begeistring?

Gå utenom
Jeg har, som mange, selv vært del av et kulturfelt utenfor det voksne og etablerte, ja sågar utenfor hovedstaden. Jeg har, som Knudsens hovedperson, vært frustrert over hvor lettkjøpt oppmerksomheten kan synes å være om avsenderen er den riktige – uavhengig av innholdet. Likevel har jeg, kanskje naivt, ikke helt gitt opp troen på at det går an å la seg oppta i systemet uten å blendes av det, og at norsk bokbransje også favner om skikkelser som Knudsens hovedperson, som vil noe i verden og virkeligheten, og som tror at det litterære er et sted hvor det kan skje.  

er posisjonen i overgangene vanskelig, det er ikke lett å si hvor det som føles meningsfullt finner sted. Dette understrekes i relasjonen den unge festivalmakeren har til en av markedskonsulentene på det ene forlaget: Johan Bøygen. Forholdet deres beveger seg hele tiden på kanten av det hun finner behagelig: Hva betyr egentlig disse meldingene, mailene og møtene – som aldri er helt utenfor det profesjonelle, men heller aldri helt innenfor? Her finnes kimen til en diskusjon om kjønnsroller i kulturbransjen, og romanen rommer også flere vaskeekte kulturmenn. Men det er altså Bøygen, som i Peer Gynt ber Peer om å «gå utenom» som blir uomgjengelig – uten at jeg helt forstår hva som er hans tiltrekningskraft.

Kanskje handler det først og fremst om at de ser mulige versjoner av seg selv i hverandre: Johan Bøygen har en gang vært en gutt med «en drøm om raggsokker og romankunst», men har blitt slukt av bransjesystemet og faste lønnsslipper, mens hovedpersonen står på terskelen og er usikker på om man er nødt til å la seg temme og desillusjonere, om det faktisk trengs «et minimum av hykleri» og vilje til å knytte «idealer opp mot statistikk» for å få utrettet noe. Er det ikke fortsatt mulig å bare «møte folk og lage noe bra», eller står valget faktisk mellom kynisme og kapital eller idealisme og manglende innvirkning?

Språk og sjablonger

Det er mye fart i romanen, og språket og kraften som ligger i sparkene speiler fandenivoldskheten og røffheten det uetablerte her representerer mot det velformulerte og institusjonaliserte. Setningene er korte, samtidig som de gjerne korrigerer seg selv underveis, som et slags heseblesende løp etter en presisjon som kanskje trengs når man forsøker å få tak på en sjargong, en samværsform, som ikke faller en helt naturlig. Her beskrives sammenkomster med dans og kleine klemmer med minutt-for-minutt-presisjon, samtidig som de involverte uavvendelig presenteres med fullt navn. Det virker som fortelleren er redd for at vi skal tro at det finnes en intimitet her, både mellom hovedperson og det feltet hun bedyrer å stå på utsiden av, og mellom mennesker og romankarakterer. Dette understrekes også av hvordan karakterene helt tydelig gis navn ved tillegg som «nå som alle hadde fått navn» og det noe absurde, og Ibsen-beskrivende, i navnene i seg: Utover Johan Bøygen har vi Torjus Munter, Tordis Milde, Ane Sørpestad, Ragnhild Karre, med flere.

Romanen bygger slik opp en bokbransje av sjablonger, bare hovedpersonen får favne usikkerhet og tvetydighet. «Tror du jeg kommer til å få til mer eller mindre ved å stå utenfor», spør hun Bøygen mot slutten av romanen, og åpner muligheten for at selv en «dum idealist» kan komme til å tråkke rundt i teppebelagte korridorer. Men hvis hun følger fotsporene Knudsens bok går opp, vil hun lett kunne falle for egne feller, når «ønsket om å skape noe på ordentlig i stedet for bare å skape historier om hva man skaper» ender opp i en roman som underbygger en bokbransje som er mest opptatt av seg selv.

Synne Øverland Knudsen
Gode lesere
Roman
Forlaget Oktober, 2021
306 sider

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er kritiker og vitenskapelig assistent i nordisk litteratur ved NTNU.

BLA 10/21.

Powered by Labrador CMS