Kritikk

Naboers blikk

I Oda Malmins Skinliv åpner menneskets forsøk på å iscenesette seg selv opp for spørsmål om skyld og overgrep, men det er først mot slutten at romanen virkelig engasjerer.

Publisert digitalt

Oda Malmin
Skinliv
Roman
Aschehoug, 2021
267 sider

Skinlivs baksidetekst presenterer et premiss jeg umiddelbart lar meg begeistre av: Tre mennesker bor i samme bygård i Oslo. De kjenner hverandre ikke, men glir inn og ut av hverandres liv, og danner seg etter hvert bilder av hvem de andre egentlig er. Et utgangspunkt skapt for romantiske komedier, tenker jeg fornøyd, og forbereder meg på sjarmerende meet-cutes og fornøyelige misforståelser.

Men Oda Malmin, som debuterte i 2018 med den kritikerroste romanen Steinauge, har med sin andre bok nok en gang skrevet noe ganske annet enn lettbeint feelgood. 

Ormen i magen

Nyskilte Cecilie har akkurat flyttet til bygården. Hun er vikarierende sjef for politisk avdeling i et regjeringsparti, og har dermed stadig mindre tid til sin ni år gamle sønn, Edvard. Hun ser opp til sjefene i partiet, disse etablerte skikkelsene som sømløst behersker det politiske spillet. Kanskje er det også derfor hun så raskt lar seg fascinere av Astrid, den unge studenten i leiligheten overfor. Cecilie synes Astrid ligner Simone de Beavuoir, og etter hvert som hun begynner å observere henne, gir hun henne navnet Simone: det perfekte navnet på den perfekte fasaden.

Men Astrid, den eneste jeg-stemmen i fortellingen, er langt fra den fryktløse kvinnen Cecilie dikter opp. Hun har lite til overs for søsterskap og feminister, og klarer ikke å dra noen steder uten enten venninnen eller kjæresten. Hun har kuttet ned på studiene og skylder på migrene, men det virkelige problemet er «ormen i magen». Ormen gjør henne kvalm og uvel. Den gir henne angst for ikke å være bra nok, pen nok, tynn nok. Dessuten plages hun av sjalusi, og hun er giftig overbevist om at kjæresten foretrekker andre jenter fremfor henne. For Astrid blir Cecilies beundrende blikk et av få holdepunkt i hverdagen. Men hun forsøker også å trekke til seg oppmerksomheten til sin nærmeste nabo: Bjørn.

Bjørn, som bor alene og virker som vaktmester i borettslaget, sluttet i lærerjobben da han for flere år siden ble anklaget for å ha forgrepet seg på en av sine elever. På samme tid tok kona med seg barna og flyttet til Trondheim. Når Cecilies sønn nå nærmer seg Bjørn, får den gamle anklagen nytt liv.

Iscenesettelsen

Skinliv er direkte, virkelighetsnær og tidvis også gjenkjennelig, skrevet frem i et språk som på mange måter er behagelig å befinne seg i. Likevel opplever jeg romanen lenge som nokså kjedelig. De mange observasjonene er gode, men i første halvdel er handlingen så stillestående at jeg ikke helt klarer å forstå hvorfor jeg skal lese om dem, disse karakterene. Etter hvert lar jeg meg imidlertid fascinere av de nærmest insisterende selvopptatte linsene denne middelklassehverdagen observeres gjennom. I én forstand blir Skinliv en kommentar til tidsånden: Er vi i stand til å se andre mennesker i en tid der vi først og fremst er opptatt av hvordan andre ser oss? De ubehagelige konsekvensene av et slikt spørsmål ligger og murrer gjennom hele romanen.

Astrid, som tilhører en generasjon der selvfremstilling uunngåelig henger sammen med sosiale medier, blir gal av å grave i kjærestens tilstedeværelse på nettet. Det er kun når hun står foran speilet og ser ut som kvinnen hun har lyst til å være, at hun opplever noe som ligner velvære. Dermed blir Cecilie, den beundrende voyeuren, det mest effektive speilet hun har: «Eg likar tanken på at ho trur eg er slik som det ser ut frå der ho står. […] Eg tek genseren på igjen, stiller meg framfor spegelen. I genseren er eg den eg faktisk er, ikkje den Mira og Mikkel insisterer på.»

Vinduet inn til leiligheten blir Astrids personlige Instagram-feed – en der hun ikke behøver å kjempe for oppmerksomheten. Men tilstanden er sårbar, for når hun ved en tilfeldighet treffer Cecilie på butikken, rakner det hele på et øyeblikk: «Eg hadde håpt ho skulle sjå meg seinare, med genseren på og ordentleg sminka, hadde tenkt å setja meg ut der i kveld med ein korgstol og ein varmelampe eg har funne på loftet […]»

Cecilie strever på sin side med å opprettholde en ganske annen type fasade. For sett bort fra en passasje om hennes livslange tro på «fellesskapet» (som etter alt å dømme er regjeringspartiets kjerneverdi), skildrer romanen Cecilies politiske driv som lite annet enn behovet for å bli sett, anerkjent og verdsatt. Hva synes partiledelsen egentlig om henne? Hvordan kan hun gi inntrykk av at hun passer inn? Kommer den neste muntlige presentasjonen til å avsløre hvor lite hun egentlig kan?

Bjørn er på sett og vis som den eneste som foretrekker ikke å bli sett. Han er sine barns fraværende far, sine barnebarns perifere bestefar. Men når Edvard begynner å oppsøke ham, vil spille fotball eller gå tur med hunden, passer Bjørn på å holde avstand, konstant bevisst hva andre kan risikere å se: «[…] å stirre på et barn er aldri harmløst, nevrologisk refleks er ingen unnskyldning, lange blikk blir lagt merke til, de blir registrert, sanksjonert.»

Edvard, som sårt trenger voksenkontakt, blir dermed den virkelige taperen. Hans behov for å bli sett blir nemlig stående som en vond kontrast til de voksnes nevrotiske selvopptatthet. Foreldrene krangler om hvor han skal bo, men faren går bare «rundt og er sint», og moren er alltid på jobb. At Cecilie ikke erkjenner egne feiltrinn, men snarere lurer på om sønnen kan ha havnet i en ny trassalder, er like provoserende som det er realistisk. Og når de voksnes manglende evne til virkelig å se andre mennesker får stadig mer ubehagelige konsekvenser, skyldes det nettopp Edvards rolle i det hele.

Skyld

I det virkelige liv er intenst selvbevisste mennesker ofte de minst interessante. Slik er det heldigvis ikke i litteraturen: En god forfatter kan skrive selv de mest selvsentrerte karakterer frem i svært lite navlebeskuende tekst. Men det er først når jeg har lest omtrent halve romanen at jeg forstår at også Oda Malmin er en slik forfatter.

Det er da Cecilie, Edvard, Astrid og Bjørn virkelig begynner å nærme seg hverandre. Det er da Cecilies mangel på perspektiv trer frem i lyset, og Bjørns ubehag over Edvards forsøk på kontakt, over Astrids tilnærmelser, virkelig kommer til overflaten. Og det er da det vederstyggelige ved Astrids angst for alvor trer inn i handlingen.

Det er når handlingen spisses inn, og fordommene settes på prøve, at romanens gode, virkelighetsnære observasjoner omsider kommer til sin rett. Skildringene av den trauste hverdagen er ikke lenger kjedelige. Misforståelsene er ikke lenger uskyldige. Og karakterenes nærmest absurde behov for å iscenesette seg selv går fra å være smått morsomt til dypt urovekkende.

For hva er det egentlig vi gjør når vi tillegger andre egenskaper basert på våre egne oppfatninger og forventninger? Og hvor langt er vi villige til å gå i forsøket på å bli sett slik vi selv ønsker? Kun én av karakterene i Skinliv tar steget over i det overskridende – men det foruroligende ved spørsmålene siver inn i hvert aspekt av romanteksten. For om vi ikke er i stand til å se andre mennesker, hvordan kan vi da vite hvordan en overgriper ser ut?

Mot slutten av romanen slår det meg dermed at Skinliv kanskje dypest sett er en roman om fordeling av skyld. Hvem har ansvaret når alle svikter? Malmins utforskning av dette spørsmålet opplever jeg som så vellykket at jeg ved endt lesning sitter igjen med følelsen av å ha lest en thriller.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 4/2021

Powered by Labrador CMS