Kritikk

Min navle var hertugdømme nok

Hvis vitaliteten og fantasien i Ninni Nyhus´ debut hadde blitt forvaltet bedre, kunne Jeg fant en måne i navlen ha blitt en riktig vellykket utgivelse.

Publisert digitalt

Ninni Nyhus

Jeg fant en måne i navlen

Dikt

Cappelen Damm, 2021

96 sider

En oransje og en blå planet, lilla verdensrom som bakgrunn. En baby på hver planet, de flyr mot hverandre. Jesus med en hamburger til hode. En enorm makrell som blir trukket ut av den lille, røde shortsen til en ung kvinne. I et annet Instagram-innlegg eksploderer det i skrittet på samme kvinne, nå i dongerikjole. Ut kommer en baby med hodet til talkshow-vertinnen Ricki Lake.

Forlaget Cappelen Damm opplyser i omtalen av diktdebutant Ninni Nyhus at hun står bak Instagram-kontoen mczaint. Etter endt lesning av diktsamlingen Jeg fant en måne i navlen, finner jeg veien dit, til disse småmorsomme, absurde videoene. Det er ikke første gang forlaget antyder navlestrenger mellom forfatteres papirbøker og tilstedeværelsen de har på sosiale medier, enten det er utgivelsene til den såkalte Instagram-poeten Alexander Fallo eller diktboken Alt jeg ville si (2021) av Silje Gundersen. Sistnevnte omtales på følgende vis på forlagets nettside: «På instagramkontoen Alt jeg ville si har den stadig voksende følgerskaren kunnet følge instagrampoet Silje Gundersen og hennes korte og treffende dikt om kjærligheten […] Disse små diktene har gjort stor forskjell i mange hverdagsliv. Nå er de samlet mellom to permer, til glede for gamle og nye fans».

Er det nettpersonligheten og antallet følgere som er springbrettet inn i det litterære for disse forfatterne? Forlaget ser at du evner å gjøre deg populær, at du er i kontakt med din egen tid, mens følgerne allerede tusenvis av ganger har trykket «bestått» på din kreative svenneprøve? Jeg lurer oppriktig på hvordan disse tingene henger sammen.

Forliste skip og nedbrente kviststumper

Diktsamlingen til Nyhus åpner med at jeg-personen stikker fingrene inn i vaginaen sin og finner et morkent skip med fjorten døde menn på dekk. Skipet blir til en brunsnegle, før det forsvinner. Senere blir leiligheten hennes kolonisert av små menn, menn hun ikke virker å være redd for, men behandler med en halvveis likegyldig selvfølgelighet. Dette til tross for at de eksempelvis tetter dusjsluket med tamponger, slik at mensblodet hennes renner utover det hele. Mot slutten av diktsamlingen introduseres en du-person, en elsker eller kjæreste, som representerer en trussel mot de små mennenes fortsatte væren i leiligheten. Dette virker imidlertid velkomment: «[J]eg driter fullstendig i dem. Lar deg slenge lua på den lille stavkirken de har begynt på. Mens du drikker te av koppen de pleier å bruke som skriftekammer.»

Samlingen består av prosadikt i syv deler og har et lineært narrativt driv med surrealistiske islett. På ett nivå kan det sees på som en vaginal-kroppslig oppdagelsesferd, der gynekologer og diagnosen endometriose er like selvfølgelige elementer som kvister og sand inne i kroppen. I et dikt utvikler jeg-personen en sjokoladecyste (en blære fylt av brunt, gammelt blod), en vekst som virker å eksistere i mellomrommet mellom samlingens realistiske og ikke-realistiske elementer.

Noen dikt er Fallo-lignende setninger, likefremhet som får breie seg utover hele boksider: «Det er helt greit å se på leiligheter på finn.no selv om du ikke har råd.», «Og det er helt greit å ikke bruke deodorant.», «Ja, det er helt greit å ikke bruke deodorant, tenker jeg.»

Av samlingens syttini dikt begynner trettien med «jeg». De former et messende refreng: «Jeg fant», «Jeg lå», «Jeg kjøper», «Jeg plukker», «Jeg liker», «Jeg skjærer», «Jeg skjønner». Et tematisk spill rundt noe selvsentrert foregår, der også tittelen antyder noe navlebeskuende, det tilsynelatende grenseløse universet man kan finne inni seg selv. Den hyperfokuserte kroppen blir gjennomgående beskrevet som grenseløs og porøs, med en uendelig rekke gjenstander, dyr og fantasivesener som reiser inn og ut av den. Kanskje det er prosjektet sitt forfatteren oppsummerer der hun skriver: «Jeg slutter på p-piller og vil bare putte alt jeg ser inn i meg og så vil jeg dytte alt som finnes ut av meg». Disse invasjonene kan iblant gjøre at dikt-jeget blir selvbevisst og skamfullt. Her om å ha en miniatyrmann på badet:

«Jeg begynte å skrifte på badet med slukket lys. Ikke så mye for min egen del, men fordi jeg visste at det kom til å gjøre ham ukomfortabel. At han ville synes det var ubehagelig og vulgært. Kanskje ville han miste appetitten. Eller brekke seg.»

I delen «mose over molter» blir løsningen på ubehaget i kroppen å gå ut i naturen og sove dekket av mose. Her finner vi noen fine verselinjer: «På en stor stein i myra ser jeg en bjørn med store labber spille fløyte. Den spiller en melodi som fyller ørene mine med hvit olje.»

Ibux kontra Paracet

Under lesningen blir jeg stadig hjemsøkt av variasjoner over samme tanke: Dette er nesten bra, nesten treffende, nesten gjennomført. Samlingen føles som et andreutkast som bør jobbes videre med. Noen av diktene er nesten smertelig uredigerte og ugjennomtenkte, eksempelvis:

«Jeg er jo ingen vanlig person, jeg er jo rar. Og det har ingenting med hodet mitt å gjøre. Det handler om hendene mine og hvordan de aldri gjør hva jeg vil.»

Eller

«Jeg liker ibux best. Jeg har valgt ibux. Og da er det ikke sånn at jeg liksom bare kan ta paracet sånn helt uten videre.»

Hva rettferdiggjør disse diktenes plass i samlingen, utenom at tema på et eller annet nivå er kropp og smerter? Til tross for at de små mennene både gjør entré på begynnelsen og slutten av boken, så er mange av de i utgangspunktet vitale, surrealistiske bildene brukt på en lite forpliktende måte. Det forliste skipet forsvinner, kvisten med legens innbrente initialer forblir i magen, alt kommer og går, svever forbi, kanskje i samme ånd som jeg-personens likegyldighet ovenfor verden som omgir henne. Det har en høy pris at denne mangelen på narrativ forpliktelse smitter over på leseren. Hvis leseren ikke ser poenget i at en linje står på siden i motsetning til en annen, er det ikke et stort hopp til at hun ikke ser poenget med boken.

Med en mer helhetlig gjennomføring tror jeg at dette kunne ha blitt en tøysete, festlig og fantasifull utgivelse. På sitt beste minner diktene meg om Mona Høvrings Ensomme badedager og andre dikt (2000) eller Ingvild Lothes Hvorfor er jeg så trist når jeg er søt (2016).

Å bearbeide det umiddelbare

Redigering og bearbeiding av tekst er sakte, ettertenksomme oppgaver. For leserens del kan en godt formulert setning være intenst tilfredsstillende. Der Instagram-poesiens tempo passer godt med hastigheten i det moderne liv, og halvveis gjennomtenkte, men gjenkjennelige ord kan skrives raskt og leses raskt og likes raskt og glemmes raskt. Slik er formatet og oppmerksomhetsspennet. Slik er zeitgeisten. Men på samme måte som en del slampoesi har en sterkere effekt når det kommer fra en scene enn når den står på en bokside, fungerer også noen dikt bedre på sosiale medier enn de gjør på trykk.

Jeg har stor sympati for at Cappelen Damm vil revitalisere poesiutgivelsene sine ved å låne fra andre publiseringsplattformer. Og jeg er sikker på at Instagram er et sted der det går an å finne spirende, poetisk talent. Samtidig savner jeg viljen til å gi tidens takt mer motstand og bruke bokformatet til å la noe større og bedre vokse ut av det ofte fruktbare samarbeidet mellom redaktør og forfatter. For ikke å snakke om potensialet i det større tidsspennet mellom å skrive og å publisere, et tidsspenn som i denne diktsamlingens tilfelle kunne ha blitt brukt bedre.

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er psykolog og forfatter.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS