Prosa

Nynorsk vårløsning

Kanskje har Mads Rage diktet opp den første kyborgen i nynorsk litteraturhistorie. Men det er språket hans som får «Tre vener og ein dum ting» til å svinge.

Publisert digitalt

Mads Rage
Tre vener og ein dum ting
Roman
Samlaget, 2020
147 sider

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bøker hvis form er så krevende at den kan komme til å stå i veien for innholdet. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på bøker hvis form passer framifrå med stoffet, ofte i så stor grad at det er så godt som umulig å skille det ene fra det andre.

Men så! I spennet mellom disse har vi alle de bøkene som ikke umiddelbart lar seg plassere, men som ser ut til å trives utmerket i dette landet mellom to stoler. Jeg våger den påstand at Mads Rages roman Tre vener og ein dum ting – fullstendig blottet som den er for alt som heter kommaer og avsnitt – hører hjemme her.

Hendelsen med rifla den dagen

I det ytre er Tre vener og ein dum ting en ganske enkel bok å fortelle om. Den handler kort og godt om tre unge venner som befinner seg solid planta i Distrikts-Norge med stor D, der det er så stille «som det berre kan vera i ei lita bygd med fleire båtar enn menneske». Hadde det vært en amerikansk roman, hadde stikkordet skittenrealisme meldt seg fortere enn du kunne uttalt det.

Historien er lagt i munnen på Rånnien. Han kalles Rånnien og ikke bare Rånni, for i sin mors øyne var han «ingen tilfeldig Rånni men sjølvaste Rånnien», og mora er død for lenge siden og han har tilsynelatende ingen andre rundt seg, ingen annen familie. Men han har altså to venner. Han har Kjørvald og Guro. De er troikaen på kaia, trioen i slitt enebolig, trekløveret som får livet til å gå med å «drikka sprit, spela Playstation og preika skit». 

Men så er det en dag. Det er en dag der det blir supa akkurat litt for intenst av ølflasker med blankt innhold – og en av vennene løper av gårde for å hente rifla. I stormfylla. Det skulle vedkommende selvfølgelig ikke ha gjort. Det er jo en ganske «dum ting».

Resten er tragedie i fjæresteinene: Det har seg slik at én av vennene får ansiktet sitt regelrett skutt av, mens en av de to andre har hatt fingeren på avtrekkeren.

Hvis du har vært innom Mads Rages to forrige romaner – Og skipet siglar vidare (2018) og Miklastaur (2019), der førstnevnte er en postapokalyptisk seilas på liv og død, mens fjorårets har en særdeles velhengt mann i hovedrollen – har du rett om du nå sitter og tenker at så enkelt kan det ikke være. For dette er faktisk bare starten på boka.

Hvordan staver man kyborg på nynorsk

Når kruttslammet har rent i fjorden sammen med blodet fra én i den lille gjengen, er det dags for å fikse situasjonen. Og her tror jeg det må være snakk om den første vaskeekte kyborgen i nynorsk litteraturhistorie. For hva skjer? Jo: En av de tre – jeg nekter å røpe hvem – er fingernem som få andre, så fingernem at hen klarer å utbedre det istykkerskutte ansiktet. Hvordan? Med en båtradio, vel.

Hvordan den festes, hvordan mennesket går fra å være nettopp det, menneske, til å bli kyborg er ørlite kryptisk, men samtidig uvesentlig: For det går. Snart reiser den tilskadekomne seg på to bein igjen. Denne gangen utstyrt med en båtradio som ansikt. Der munnen og leppene satt, er det nå montert en talatut. Der hjertet tidligere pumpet livet rundt i årene, er det nå batterier som gjør jobben. Og der stemmen tidligere stemte overens med et ungt distriktsmenneskes, lyder den nå som en radioavis fra 40-tallet. Og det er kanskje nå du ser ut som du har satt tennene i en litt for bitter lime og tenker hvordan i alle dager får man dette til å svinge? Hvordan puste bare et skinn av troverdighet over et slikt surr?

Vennskap i heftig sideregn

Da romanen går i gang, er det som et nynorsk ras. Forfatteren lar Rånnien føre ordet gjennom samfulle 147 sider uten så mye som et kløyva komma. Ikke utstyrer han hovedpersonens talestrøm med avsnitt eller trivialiteter som øvrig tegnsetting heller. Å nei, da, her er det om å gjøre å holde nynorsktunga rett i munnen og prøve å følge hovedpersonens raljerende, ganske vakre nynorsk som best man kan.

Tre vener og ein dum ting er som en vårløsning i fjellene etter en vinter med helt jævla mye snø. Det renner og fosser, og historien nærmest spruter ut av den godeste Rånnien. For det aller meste er det en fornøyelse å lese. For vel er han skakkjørt, og vel bor han ytterst i et Distrikts-Norge det ikke er bare-bare å bo i dersom man har avvikende ambisjoner for livsførsel. Men snakke, det kan han! La seg henrykke av naturen, og få med seg hver minste detalj i måsenes flukt over himmelen, få med seg regndråpenes minste bevegelser og følelsen av å få dem i fleisen, det mestrer han. Rage skriver fram drittværet så leseren føler på kroppen hvordan det er å leve der, på Skrotneset, denne plassen som blir «grundig nedpissa av sideregn».

Og det er med språket at det løsslupne, det tøysete, det usannsynlige reddes i land. Med språket – og med det boka egentlig handler om. For den handler naturligvis ikke om kyborger. Den handler om samholdet mellom de tre vennene som med ett står til knes i en forferdelig situasjon. Tre venner hvis samhold nokså naturlig får seg en trøkk seksten på grunn av den «dumme tingen» som skjer, og det er rett og slett veldig fint skildret.

Rage har et usedvanlig presist blikk for de mekanismene som binder mennesker sammen, mennesker som ikke akkurat har den luksusen å bytte ut de gamle vennene sine med nye, dersom de skulle gå trøtt (eller noe «dumt» skulle skje), men som må ta til takke med dem de har, på godt – og etter hvert – ganske mye ondt. Eller ta til takke? Nei, finne fram til det beste i dem. Uansett. For bortsett fra dem, er det ingen andre.

Eller som Rånnien skildrer det selv:

«og Playstation og øldrikking og skitpreik og å følgja innfall heilt til endes og finna ut av ting og ha det kjekt og elles gjera ting som ingen andre dreiv med og som berre var våre (…) og når me såg på andre verka det ikkje som om nokon av dei hadde dette som me hadde eller som me i alle fall hadde hatt før det dumme skjedde men kva visste vel me om det andre folk dreiv med det var Kjørvald som sa at folk flest var taparar og det kjendest godt å høyra sjølv om ingen av oss våga å tvila høgt på at det stemte men slike ting trong ikkje vera sanne for å gjera godt så me protesterte heller ikkje det var vår eiga sanning»

Denne mellommenneskelige avgrunnen mellom ‘oss’ og ‘de andre’, en avgrunn som gjerne baserer seg på skjøre, skjøre bånd, slår Mads Rage opp både vakkert og effektivt.

Seigt eller stilig?

Sånn er hele romanen: én lang, lang nynorskjafs. Og spørsmålet er: Funker formen, eller lander boka i spagaten mellom to stoler, der den ene er irriterende og den andre er vellykket? Er den bra, dette ortografisk sett nihilistiske raset av en roman?

Enten er stilen i boka som den er fordi den er nødt til å følge historiens sjokkartede innhold, og slik fungere som speil på det ulykksalige. Eller så er boka nødt til å ha denne formen for å komme helskinnet fra å formidle den kaotiske, surrealistiske og i alkohol marinerte hendelsen – og alle følgehendelsene.

Men hadde et komma hist og et avsnitt her, tatt noe fra historien? Hadde det røvet fra den umiddelbarhet og kaos? Eller hadde det latt språket få skinne ytterligere? Kanskje er det ikke sikkert at det skal skinne, men at det snarere liksom skal være like … møkkete? like … fortvila? som troikaen historien skildrer? Like håpløst?

Jeg ender opp med at det er slik at denne beretningen om vennskapets betydning og vennskapets skjørhet, slik disse to størrelsene ser ut når de blir satt helt, helt på spissen, nødvendigvis krever en språkføring som er like ekstrem.

Men helt sikker er jeg ikke.

Thomas J.R. Marthinsen (f. 1984) jobber som journalist og har gitt ut bøkene Du (2010) og Selvportrett ved gravstøtte (2014).

BLA 9/20.

Powered by Labrador CMS