Prosa

Lille persille i hagen står

Helga Songøygard Battins debutroman om å streve med det vanlige voksenlivet byr på noen morsomme øyeblikk og observasjoner, men klarer ikke å løfte blikket.

Publisert digitalt

Helga Songøygard Battin

Rosehagtornen

Roman

Samlaget, 2020

235 sider

Nittitallet har vært tilbake igjen en stund nå: Bukselivene er høye, ungdommen ser på Friends. En annen nittitallsmarkør som leer på seg, blant annet i form av Helga Songøygard Battins debutbok Rosehagtornen, er den naivistiske romanen om en infantilisert, mer eller mindre ung voksen som søker tilflukt fra en kompleks verden i en hobby. På nittitallet var det helst snakk om forvokste guttemenn, som musikksnobben Rob Fleming i Nick Hornbys High Fidelity, eller Erlend Loes forteller i Naiv. Super; i Rosehagtornen er i det minste kjønnsperspektivet endret, så kanskje det kan kalles fremskritt?

Deltidsjobb og hagestell

Vi følger Tilia, som jobber deltid som sekretær på det lokale barnevernskontoret og bor med partneren Adrienne på et småbruk langt pokker i vold oppi fjellet et sted. Tilia mistrives både på den stille og kjedelige, men likevel altfor krevende jobben og hjemme, hvor den langt mer energiske, men plagsomt dominerende yoga-og-veganisme-bedreviteren Adrienne herser med henne på sitt sikkert velmente, men ulidelig prektige vis. De lever på trygg avstand fra det meste der oppe, og som ytterligere avkobling fra voksenlivets forpliktelser og slitsomme mellommenneskelige relasjoner planter Tilia, som selv er oppkalt etter en lind, alskens planter i den digre hagen. I litteraturen, som i livet, avføder denne typen selvtrøstende nerding gjerne en imponerende, men nytteløs spisskompetanse; Rob Fleming var kanskje ubrukelig som kjæreste, men han hadde i det minste peiling på musikk. Tilia vet ikke hva en staude er. Uansett hvor mange blogger om hagestell hun leser, blir det bare nok et område hvor hun ikke får til stort, en overtydelig metafor for hennes egen tilværelse i en roman hvor de overtydelige metaforene florerer som ugress. Aller grellest blir det kanskje da hun går til innkjøp av en rosehagtorn på det lokale gartneriet. Ungjenta som jobber der mener Tilia bor for høyt oppe i fjellet til å dyrke en slik plante i hagen, og da hun senere trosser hennes råd og planter en rosehagtorn likevel, vil den ikke gro skikkelig. Og: Der hun vanligvis gir plantene sine småmorsomme navn – ripsbusken Ibsen, korallkaktusen Karl – kaller hun rosehagtornen like greit Rose. Etter ekskjæresten. Ikke rart Adrienne blir sur.

Har grisen sjarm?

Så forholdet til Adrienne skranter, og Tilia utvikler så smått noen uavklarte følelser for denne ungjenta som ikke ville selge henne en rosehagtorn. Likevel begynner Adrienne, som har en høygravid bestevenninne Tilia er sjalu på, å mase om barn. Det er en veldig dårlig idé av mange grunner, ikke minst at Adrienne allerede later til å ha hendene fulle med Tilia, og Tilia er mildt sagt ikke særlig hypp. På toppen av det hele må Tilia til stadighet forholde seg til den fåmælte naboen, som er enkemann og har det med å invitere seg selv på kaffe, og den skravlesyke moren, som har fryktelig lyst på flere barnebarn og gjerne vil komme noen dager på besøk. Vil lidelsene ingen ende ta?

Apropos nittitallet: I Quentin Tarantinos Pulp Fiction diskuterer John Travolta og Samuel L. Jacksons rollefigurer hvorvidt grisen er et skittent dyr. Jacksons figur mener hunder kan regnes som mindre skitne enn griser, fordi hunder har personlighet. I følge den samme logikken kan dermed en gris slutte seg til de rene dyrs rekker, men da må den i så fall være helt enormt sjarmerende. Noe av den samme problematikken gjør seg gjeldende i Rosehagtornen. Det finnes selvfølgelig mange romaner om unge voksne som ikke takler tilværelsen og som betrakter sine omgivelser med et fordømmende skråblikk, men slike romaner må, som den hypotetiske grisen, inneha en bemerkelsesverdig personlighet for å lykkes. Det kan være snakk om en språklig nerve, en følelsesmessig kraft, en egen humor. Det ligger et klart komisk potensial i Tilias tafatte forsøk på å mestre tilværelsen, på de stadig mer fortvilte overreaksjonene på alt mulig; Lena Dunham har som kjent klart seg fint ved å skildre bortskjemte, privilegerte unge menneskers usikre livsfamling. Men dette potensialet forblir her for det meste uforløst. Romanen strekker seg mot komedien, men når liksom ikke helt frem. Noen ordspill dann og vann, litt enkel situasjonskomikk – som når den konfliktsky Tilia slipper inn noen Jehovas vitner, og naboen skremmer dem vekk ved å fortelle at Tilia har en stor og sterk kone. Noen spede forsøk på generasjonsoppsummerende samtidssatire, blant annet en harselering med vordende småbarnsforeldres altoverskyggende babyfokus, som nok ville vært morsommere om den ikke bar slik preg av stråmannargumentasjon.

Depresjonsfloke

Tilia bruker ikke ordet «deprimert» for å beskrive seg selv, likevel er det nærliggende å tolke henne som nettopp det (noe annet denne romanen har til felles med Naiv. Super). Og her havner romanen i en floke den ikke klarer å vikle seg ut av.

Først en betroelse: Langs min egen tidslinje som voksen, en periode på godt over tyve år, ligger en rekke mer eller mindre sporadiske, mer eller mindre alvorlige depresjoner strødd som størknete hestepærer langs en skogsvei. Og noe jeg har erfart underveis er at det er i disse periodene jeg, i det minste sett utenfra, oppfører meg aller mest som en drittsekk mot dem som står meg nærmest.

Jeg er neppe den eneste som opplever det sånn, og jeg tror mye av grunnen til at deprimerte mennesker ofte møtes med et budskap om at de må ta seg sammen (for øvrig et budskap som aldri har hjulpet noen som lider av depresjon) springer ut av nettopp dette: Deprimerte mennesker kan være sykt irriterende. En iboende utfordring i all skjønnlitteratur om deprimerte mennesker blir dermed å levendegjøre at det er noe på gang som ikke kan løses ved at noen tar tak i skuldrene deres og fillerister dem, hvor fristende det enn måtte være.

Sykt irriterende

Tilia utviser alle kjennetegn på den sykt irriterende deprimerte. Alt er for mye stress, for vanskelig, for tungt. Yoga med Adrienne. Rundkjøringer. Når telefonen ringer på deltidsjobben. Å montere nytt tørkestativ. Å kle av seg svett treningstøy. Å få mor på besøk. Tilia møter det meste med den samme mutte, smått fordømmende misnøyen, med mindre hun ikke bryter helt sammen – som da hun overvinnes av det svette treningstøyet. I sin flate og naivistiske fortellerstemme kartlegger hun de mange, mange måtene hun ikke takler tilværelsen. Det viser kunstnerisk mot å utfordre leseren på denne måten, å se hvor langt strikken kan tøyes, men utfordringen følges ikke skikkelig opp. For det romanen i katastrofal grad mangler, er en selvinnsikt hos Tilia, noe som bidrar til å løfte blikket opp fra denne livsudyktighetskatalogen og som utvider leserens forståelse.

Romanen prøver for så vidt, og runder av med en forsøksvis lykkelig slutt, et brått solgløtt av håp jeg stikk i strid med den trolige hensikten opplevde som provoserende lettvint, en jukseløsning uten feste i den foregående teksten. Uten å røpe for mye om hva denne slutten går ut på, mer enn antyder den at Tilias problemer kan overvinnes ved at hun, å ja da, tar seg sammen. I lys av den billige slutten oppstår det et fortolkningsproblem: Er Tilia deprimert eller ikke? Hvis hun er det, som er den rauseste lesningen underveis, blir slutten en grov overforenkling av et alvorlig, potensielt dødelig psykisk helseproblem. Hvis ikke, vil kanskje slutten gi mer mening, men det blir i så fall en pyrrhusseier – for hvorfor skal man lese en hel roman om en sånn sutrekopp som det ikke engang er noe i veien med?

Leif Bull (f. 1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.

BLA 3/20.

Powered by Labrador CMS