Kritikk

Krenkefestbråk

Det syder av språksprell, sjangerlek og samtidssatire i Eirik Skredes tredje bok. At den ikke er så god, er på siden av saken.

Publisert digitalt

Eirik Skrede
Krængk
Roman
Tiden, 2021
154 sider

På det ironiske nittitallet hadde tidsskriftet Samtiden en fast spalte kalt «Institutt for begrepstømming», hvor ihjelbrukte ord og begreper ble erklært døde og meningsløse: smurt så tynt utover, i så mange motstridende sammenhenger, at det ikke var noe igjen. Begreper som ble brukt om nærmest hva som helst, og dermed ikke betydde noen ting. Man skulle kanskje ikke tro det, men termen politisk korrekt ble faktisk saksbehandlet av instituttet for rundt 30 år siden. Likevel spurte Alexander Zlatanos Ibsen om vi er inne i en «pandemi av politisk korrekthet» i en kommentar i Morgenbladet så sent som i slutten av mars. Her har altså instituttets innflytelse vært begrenset.

De siste, tja, ti årene har nok det fremste eksempelet på et tilsvarende skraphaugmodent vrak av et begrep vært krenkelse, hvori opptatt verbet å krenke. Opprinnelig brukt for å beskrive en form for maktmisbruk overfor utsatte grupper, skvettes det nå rundt med den samme kombinasjonen av entusiasme og manglende presisjon en ettåring håndterer grøten sin med. OBS: De verste misbrukerne påberoper som regel ikke seg selv en krenkelse, men møter den minste innvending mot et eller annet kritikkverdig utsagn eller fenomen med et karslig flirende «hø hø, krenka nå?», som om det dermed skulle legge akkurat den ballen død en gang for alle. Det er gjerne sånn; folk som gjør narr av et nylig populært ord (jf. «woke» eller «hen») er sjelden de som har noe på spill.

Så det var med en blanding av skepsis og nysgjerrighet jeg tok fatt på Eirik Skredes nye roman Krængk, hvor vaskeseddelen forteller om folk som ruser seg på å bli krenket. Det høres ut som premisset til en revysketsj. «Hø hø, krenka nå?», men over drøyt 150 sider. Kan dette virkelig fylle en roman? Det høres ut som et ledende spørsmål, men svaret er heldigvis noe mer nyansert enn jeg legger opp til.

Krenkefest

Krængks forteller (på fonetisk gjengitt Tromsø-dialekt) og hovedperson er den frustrerte bokhandelansatte Najsolajsen, som daglig irriterer seg over den udugelige sjefen, og over litteraturens skrinne kår i samfunnet mer generelt. Om det bare var han som bestemte i bokhandelen, ja da skulle det bli andre boller. Han bor fremdeles hjemme hos moren, et kjederøykende og forfyllet utyske som skjeller ham ut etter noter så snart han setter fot i stua. En dag får Najsolajsen en mistanke om at sjefen har noe muffens på ferde, og bestemmer seg for å leke detektiv. Sporjakten tar ham langt ut i det nitriste blokklandskapet i Hællvettessdaln, «en byggeplanmessig kafashkenn» hvor «blikkann te beboeran var som rapa frå lik, å bihkje på størrellse med pånnia shleit i længkenn å jøjdde på bilann». Her ute oppdager han at sjefen betaler en mann for å skjelle ham ut etter noter, for slik å bli hensatt i en tilstand av gurglende eufori. Han er heller ikke den eneste, langt ifra. Dette er intet mindre enn det nye trenddopet: krængk.

I forlengelsen av denne oppdagelsen blir det også klart at Najsolajsen er immun mot æreskjellingens berusende virkning, noe han først tilskriver hverdagen hjemme hos moren. Kanskje han er som Obelix, falt i gryta som liten. En plan tar snart form: Han kan bli langer. Plukke opp nye kunder på bar, ta dem hjem til mamma og selge krængk der, bruke pengene til å kjøpe bokhandelen så den «ihkje går te hællvette å byenns ijnnbygera blir bæsstsællerrsommbia!» Det går bra en stund, selv om krængk ikke virker berusende på alle. Noen blir bare lei seg. Hvorfor det er slik, er romanens sentrale spørsmål – og det er i svaret Krængk er på sitt mest målrettede, hvor Skrede peiler seg inn mot et satirisk poeng, fremfor simpelthen å la tusen innfall falle ham inn.

En nordnorsk fantasi

Skrede sjonglerer mange sjangermarkører, og refererer åpent til tidligere verker av forfattere som ikke selv primært sogner til sjangerlitteraturen, men som har kost seg med dens leketøykasse: Det er Axel Jensens sci-fi-eksperimenter og Charles Bukowskis detektivparodi Pulp som nevnes ved navn her, ikke Isaac Asimov eller Dashiell Hammett. Med andre ord er det i karnevalets og karikaturens terreng Krængk navigerer, fullt av påfunn og ablegøyer. En åpenbar fallgrube ved en slik armlengdes avstand til selve kjernen i formene man leker med, er at de tradisjonelle gledene disse formene ellers byr på gjerne fordunster. Er denne «krimmen» spennende, mon tro? Blar man åndeløst videre mens man lurer på hvordan det går til slutt? Leter man etter ledetråder i et finurlig konstruert plott, hvor hver minste detalj kan være av kritisk betydning? Nei, nei, og nei. Og selv om det åpenbart heller ikke er poenget, er det ikke til å komme fra at en tullenoir blottet for noirens værbitte barskhet fort kan bli en tynn suppe.

Så hva slags bok er egentlig dette? Romanens to epigrammer går langt i å svare. Det første er et sitat fra en tale til Nordnorsk forfatterlag av Tore Erik Hay, der han oppfordrer til «å skildre det mentale landskapet til forskjellige persona, og sætte dem inn i den nordnorske naturen […] i et fargerikt språk, vårres språk, uten å benytte oss av det vulgære i bannskap og svinprat, men heller bruke andre innslag fra vårres rike ordskatt». Det andre er en «nåshk fållkevise» av ukjent opphav, med strofer som «KVIT SÅMM FUGGLESHIT! ONN SÅMM EN TVIT! BAKESHT ATTME JÆKKSHELLN! AIFHÅON UTEN DÆKHSHELL!» Det er dette, omfavnelsen av en fargerik, absurdistisk, spesifikt nordnorsk muntlighet, som fremstår som romanens hovedanliggende, et ertelystent tilsvar til Hays litt pripne formaning om å utelate bannskapen når den nordnorske ordskatten skal tas i bruk. (Mellom linjene her antydes det at det er som å be van Gogh ta det litt piano med gulfargen.)

For alle påfunnene har klare fellestrekk: Det regner levende fisk fra himmelen, som de lokale rampungene pakker inn i snøballer og pælmer på forbipasserende. Det svømmer stingsild i spritflaskene på polet. Det utøves samisk magi. Det drekkes og pules og bannes; jøye meg, som det bannes. Jeg synes akrobatisk vulgaritet er gøy, en slags språkets fribryting, så jeg fant mye å glede meg over her. Hvis sånt får deg til å rynke på nesa, vil du nok bli ganske matt av setninger som denne: «Du e ei hællvettes hora med flaggemusfettleppe såmm du kajnn rætte rojnnt føttern å tre på dæ såmm en sovepose!» Mye mer der det kom fra.

Vel så mye som en krimlek og en satire er Krængk en kaleidoskopisk hallusinasjon hvor nordnorsk kultur, hverdagsliv og ikke minst språk vris og vrenges i nye formasjoner, hvor den iboende leken i dagligtalen jazzes opp til et manisk oppskrudd nivå. Der handlingsforløpet og persongalleriet er rimelig likegyldig, er boken livsbejaende og sprelsk som rent språk, fullt av overraskende bilder – i det samme jeg leste setningen «Ho shønnte at det va vijllsvin i maionestubenn», gikk uglene i mosen av med pensjon. Er slikt nok til at Krængk er en god bok? Nei, ikke egentlig. Men det er også litt på siden av saken. Jeg er en tilhenger av «kvalitetslitteratur» som begrep, likevel har det sine begrensninger i møte med bøker som så fritt gir blaffen i de forventningene som hører kategorien til.

Leif Bull (f.1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.

BLA 4/2021

Powered by Labrador CMS