Prosa

Kunsten å onanere med ord

I Kamel Daouds ordgytende roman Zabor eller salmene får hovedpersonen en grensesprengende åpenbaring: Han skjønner at han kan lure døden ved å skrive fortellinger.

Publisert digitalt

Kamel Daoud
Zabor eller salmene
Roman
Oversatt av Synneve Sundby
Solum Bokvennen, 2019
288 sider

Det finnes to typer mennesker. De som tror på en slik inndeling. Og de som ikke tror på en slik inndeling.

Kanskje skal vi heller si at det grovt sett finnes to typer lesere: De som bretter eselører på bøkene de leser. Og de som aldri, ikke i sitt villeste mareritt, kunne få seg til å gjøre noe så nederdrektig. Å brette sidene i en bok! O akk, helligbrøde. Grensedragningen mellom disse to lesertypene er skarp som en skalpell.

Jeg tilhører naturligvis førstnevnte kategori. Jeg bretter minneverdige hjørner som det passer meg. Jeg har faktisk et system: For å vite hvor langt jeg er kommet, bretter jeg et hjørne oppe på siden. Står det noe jeg vil ta vare på, og huske, bretter jeg et øre nederst. Og er noe fandenivoldsk bra, er det noe som sier noe grunnleggende om oss mennesker, ja, så bretter jeg dæven søkke meg doble ører.

Når jeg gjør et poeng av dette her, er det selvfølgelig fordi jeg gjerne vil antyde hva slags bok Kamel Daouds roman Zabor eller salmene er. Den er nemlig som skapt til eselører. Etter endt lesning ser anmeldereksemplaret mitt ut som en sprekkeferdig belg.

Epileptisk ensomhet

Aboukir, Algerie. Vi befinner oss i de seige etterdønningene etter den franske kolonitiden. Franskmennenes herredømme ligger allerede tjue-tretti år tilbake i tid da handlingen i Zabor eller salmene går i gang. Husene til rømte franskmenn står der fremdeles, midt i landsbyen, men de er overtatt av algerierne selv. Bare rustne gateskilt med franske bokstaver hinter om de forhenværende kolonistene. Nå runger det arabisk i gatene, fra minaretene om morgenene, det er imamene som rår, islam som preger både ytre og indre virkelighet hos landsbyboerne.

En av dem er Zabor. Fødenavnet hans er Ismael, og han er en svakelig, epileptisk ung mann med fårestemme (!). Etter en stilltiende avtale mellom hans rike far – slakteren hajj Brahim – iman Senoussi og de øvrige landsbyinnbyggerne, bor Ismael i et hus med sin gammeljomfrutante Hajir. Han får ikke lov til å gå ut om dagen. Om natten må han gjerne vandre i gatene, til eukalyptuslunden i utkanten av landsbyen, og til både den arabiske og den franske kirkegården. I det fjerne truer Sahara, denne ‘perfekte labyrinten’ uten vinkler og uten hjørner. Men om dagen skal han altså holde seg inne, for han bringer så mye skam og fortvilelse over sin far, sine halvbrødre og slekta at de ikke kan akseptere det. Det høres kanskje voldsomt ut, og det er også temmelig voldsomt, men det finnes likevel lysglimt. Som han sier det selv: «Jeg er nesten tredve, ugift, ennå jomfru, men jeg har vunnet over vår felles skjebne, her på dette jammerlige stedet». For Ismael har nemlig en magisk kraft.

For hva kan en ensom, morløs, i tenårene mobbet og søkende fyr som ikke får lov til å vise seg i dagslys, få tiden til å gå med, tror du? Nemlig. Lesing.

Først fomler han med skolens stive arabiske, og deretter havner han på koranskole. Begge steder slår språket ham som vakkert, men kuet. Styrt av makta, begrenset til hverdagen. Eller som han sier det selv: «Bak Den Hellige Skrift hadde jeg oppdaget ødemarken».

Det er først da unggutten finner en stabel gamle, gulnede romaner i et kott i bakgården, bøker stappfulle av eselører, må jeg be, at livet forandrer seg for Ismael. Bøkene er på fransk. Og den første han plukker opp, den som setter elektriske støt gjennom hans prepubertale kropp, har bildet av en delvis avkledd kvinne på forsiden. Litteratur og seksualitet (begge deler forstått som hjertets og hjernens frihet), henger altså uløselig sammen. Eller kan få henge sammen.

For å gi en smakebit på tonen og stilen i boka, er det på sin plass med et litt langt sitat:

«Det ble en åpenbaring, en plutselig erkjennelse, en englestorm med et vingespenn på 250 til 400 sider, en brennhet, mulig løsning. Banalt som et tilfeldig funn, men likevel tror jeg at i min verdens hemmelige orden var det noen som kalte på meg […] Hele min verden krevde et nytt språk […] Bortenfor den ukontrollerbare angsten lå en tomhet der alle ting, kloden, landsbyen, trærne ventet på et annet språk, et sindig og følsomt språk, som ikke behøvde blekkets bekreftelse. Det bruste i kroppen som nå endret seg med puberteten, og overalt lå en taushet, følsom som hud. Hele min verden var en slags brennende busk, elektrifisert av bevegelsene til et ukjent dyr.»

Snart tar Ismael et nytt navn, et han gir seg selv: Zabor. Han slipper taket i den sykelige gutten han er i virkeligheten, og forsvinner hodestups i bøkenes verden. Han staver seg til å forstå det franske språket, et språk som i motsetning til arabisk, altså står for ham som erotisk, voldsomt og fritt. Samtidig som han leser, murer han seg sosialt enda mer indre. Men angsten er vekk. Anfallene er vekk. Han onanerer og leser, til han sovner – om dagen, altså – utmattet av begge deler.

Til slutt går han tom for ting å lese. Og det er da han skjønner det: Han blir nødt til å skrive fortellingene selv.

Ordonani og rop om tilhørighet

Onani er jo en ensom affære. Slik kan man si det. Lesing er også en ensom affære. Som oftest. Skriving er likeledes preget av ensomhet: Du er der alene. Og for Zabor arter det seg slik at han begynner å dikte fortellinger om sine nære. Om slektningene, om den spottende, ondskapsfulle faren som avviste ham som barn (fordi han var annerledes, brekende, svak, ikke en mann), men etter hvert griper skrivingen om seg, og før han vet ordet av kommer han til den forståelsen at hvis han ikke skriver, er det direkte dødelig for menneskene han støter på.

Sagt på en annen måte: Han erkjenner at han har makt til å forlenge liv. Regelen hans er at om han ser en syk eller døende, har han nøyaktig tre dager på seg før han må skrive vedkommendes historie, i lys av et stearinlys om natten, ellers dør han eller hun.

Jeg tror sjelden jeg har sett ensomhet så overbevisende skildret som her. Ikke heller de nødvendighetens former livet tvinger ensomheten til å ta, for at fornuften ikke skal gå til grunne. Sagt i klartekst: Det ligger gjennom hele romanen åpent om Zabor vitterlig kan redde liv ved å skrive, eller om det er særdeles aktiv selvhjelp i et sykt, ensomt sinn.    

En dag banker halvbrødrene hans på og presenterer Zabor for hans livs oppgave: Skrive for å redde hans egen far, tyrannen, som hele livet har holdt ham på en iskald armlengdes avstand. Det er her det går opp for Zabor hvilken makt det representerer å skrive for å gi liv.

For den som skriver, kan jo stoppe. Når som helst.

Klimaks eller antiklimaks?

Beretningen om evnen Zabor har, samt denne livsoppgave av en utfordring han får om å skrive om sin egen, jævlige far, dette tospannet mellom ukjærlighet og skriveglede, er egentlig spredt gjennom hele romanens lengde, forfatteren utpensler stoffet i bolker og ulogiske drypp. Og for å være ærlig: Det er mye ordgyteri her. Ordonani. Ord for ordenes skyld, nesten. Staffasje og brede pensler, som på tidspunkter får denne leserens blikk til å flakke. Javisst er det vakkert innimellom (og eselører blir til), men andre ganger er det en stemme som sier: Slapp av litt nå, da. Teksten er til tider for massivt overdynget; om det gir mening å se for seg en roman som en minimalistisk innredet leilighet, er Kamel Daouds roman om Zabor et overlesset, maksimalistisk tempel, der det knapt er plass til å sette seg ned på en krakk som leser.

Hva det betyr? Vel, for å være tro mot Daouds sympatiske onanist: Her bygges det opp og opp mot en kommende eksplosjon, et klimaks født av elskovssyke og skaperkraft, men når det så endelig kommer til stykket …. Det er kanskje litt problematisk å dra dette bildet for langt, men fristelsen er for stor: Er det lov å sammenligne en roman med en penis som blir slapp like før det gjelder?

Jeg tror det må være lov. Men for all del: Forspillet er jækla bra.

Thomas J.R. Marthinsen (født 1984) er oppvokst i Sandefjord og bor i Danmark. Han jobber som journalist og har gitt ut bøkene Du (2010) og Selvportrett ved gravstøtte (2014).

BLA 11-12/19. 4.12.2019.

Powered by Labrador CMS