Kritikk

To soler, men ingen oppklaring 

Jordverv er en fantasifullog innholdsmettet roman, men den stadige ekspansjonen av et ukjent univers etterlater for mange mellomrom.

Publisert digitalt

Simen B. Hagerup

Jordverv

Roman

Kolon forlag, 2021

236 sider

Simen B. Hagerups første roman Jordverv er portal-fantasy for voksne. Vi følger den pensjonerte, fraskilte og desillusjonerte Tatjana på en liten skogtur, og svupp! er foten hun satt fast i myra fanget i tørr jord, den hjemlige skogen byttet ut med fremmede vekster, og midt i glaninga står det en tiger og et skimrende rødt hjul. Heldigvis forsvinner tigeren, hjulet gjør ingen annen skade enn å la underbevisstheten til Tatjana messe elleve navn «som ikke sier [henne] noe som helst», og dermed er scenen lagt for oppdagelsen av jordkransen Krinsil, med sine to soler og merkelige urkrefter.

Univers uten rettesnorer
Det er et innholdsrikt univers Hagerup har skapt, hvor lite er forutsigbart og kjent. I et forsøk på å finne veien tilbake til vår gode, gamle Tellus setter Tatjana ut på en reise tvers over jordkransen, og sammen med henne oppdager vi slik stadig nye landskap, folkeslag og språk. Blant utallige fantasifulle elementer er favoritten min fluetilbederne, en gruppe som er i stand til å forutse utfallet av beslutningene sine og så velge det resultatet de ønsker. Etter å ha fått introdusert disse, har boka en rekke passasjer som begynner med «Eller:», som viser ulike konsekvenser av Tatjanas neste handling. Slik virker innholdet direkte på formen, og dette er av Hagerups bedre grep.

På tross av slike vellykkede momenter er det likevel lite som binder romanen eller universet som helhet sammen, og jeg tar meg i å tenke at Hagerup, som har arbeidet med Jordverv i flere år, har komprimert for mye underveis. Boka har endt på rett under 250 sider (inkludert et appendiks med historiske fakta og ordliste), noe som rett og slett ikke gir alle de ulike komponentene tid og rom nok til å virke i oss. Kanskje er dette fantasysjangerens felle: Det er mye som skal på plass for at et nytt univers skal komme til syne for oss, og Hagerup har tydelig arbeidet lenge med å skisse fram Kirnsils kriker og kroker. Men det er ikke nok at romanen og universet er godt utviklet i bredden når sammenhengen halter. Selv om verdenen ikke er reell, vil jeg gjerne at den skal være troverdig. Som Tatjana vil jeg suges inn i Krinsil, men jeg blir stående i døråpninga og skue inn i et rom som aldriblir tredimensjonalt.

Et omskiftelig orienteringspunkt
Tatjana er, som flere anmeldere og Hagerup selv har påpekt, en uvanlig fantasy-helt: Heller enn den unge mannen har vi den aldrende kvinnen. Det er likevel lite som får meg til å føle at det faktisk er en eldre kvinne som er vårt orienteringspunkt i denne nye verdenen, og jeg glemmer til stadighet hvem det er som leder oss gjennom Krinsil. Hvilken effekt har da dette valget av hovedperson?

Til å begynne med er Tatjana like uvitende som oss i møte med Krinsil, men denne posisjonen er overraskende omskiftelig. Slik jeg sliter med å få boka til å være mer enn en samling elementer, får jeg heller ikke til å samle Tatjana til én karakter, der hun veksler mellom å være svært ressurssterk og særs tungnem. Til å begynne med kommuniserer hun med sin veiviser fra Ghil-folket på portugisisk, som enkelte på jordkransen kjenner, men hun lærer seg raskt både det ene og det andre språket. Hun får også tidlig et godt grep om verdensoppbyggingen og urkreftene «entelekier», en slags blanding av naturkrefter, magiske strømninger og guder.

Hagerup skriver på et tidspunkt at Tatjana i møte med «imer», en slags entelekier som tar vare på avdødes minner om sine dødsøyeblikk, «ikke [kan] si hvordan jeg kjenner betegnelsen, vet det bare med en uforklarlig visshet som jeg har lært er et kjennetegn på entelekier». Antakelig skal dette være forklaringen på hvorfor hun gjerne forstår mer enn leseren. Men sammen med denne tidvise oversikten har Tatjana tanker over omgivelsene som er på grensen til fordummende. Dette kommer for eksempel til syne i møte med den såkalte spinnerklanens klær: Klærne lar dem bevege seg ubesværet i vann og later ikke til å bli våte, men når de møtes i en sirkel for å spinne, skjønner ikke Tatjana «hva de skal spinne tråden av. Derimot kan jeg ikke unngå å legge merke til at folk har tatt med gamle fiskerester i kurver og kar – hele stranda stinker råtten fisk» (min utheving). De fleste lesere vil her ha dratt koblingen for lengst, og dette «derimot» blir stående som tilgjort uvitenhet, særlig satt opp mot hvor mye annet Tatjana klarer å gjennomskue.

Bestialitet og barnslighet
Det er en voldelig verden Tatjana har ankommet, men hun ser i liten grad ut til å dvele ved brutaliteten hun bevitner. Kanskje har hun ikke annet valg enn å fortsette reisen, men også vi som lesere blir sendt videre uten at de groteske handlingene nødvendigvis får noen funksjon – også fordi mange av dem er lagt til et fortidig plan. Scenene kommer kanskje av et ønske om å vise at jordkransen har en historie, men det er sjelden informasjonen de gir føles viktig. Hvor skal da Hagerup med disse litt tilfeldige drapsscenene? Er de lagt inn for å være en definitiv markør på at dette er «fantasy for voksne»?

Samtidig er det noe karnivalistisk og ungdommelig over hele Jordverv, som særlig kommer til syne i disse episodene. Vi har for eksempel utførlige skildringer av munker fra en seksuell sekt som spiddes mens de står runkende og gråtende overfor hverandre. Likevel er språket (og handlingen, det er jo noe absurd over å spiddes mens du onanerer?) tidvis nesten barnslig i all brutaliteten. Minst to ganger møter vi folk som klør seg i rumpa for å signalisere at de er uberørt av hendelsene rundt dem, og før munkene utryddes får vi vite hvordan den ene etter et seksuelt samkvem kjenner «hvordan soppsporene kriblende tok bolig i hans egen tåsvette mens Graff slynget beina sine om hans egne der de lå, Iursa med blikket festet mellom skinkene til Graff, på den dypsvarte herligheten der han selv nettopp hadde vært på besøk».

Guidebok uten reisemål
Språket i Jordverv er preget av denne ironiske tonen, som kan minne om tegneserier for unge voksne, samtidig som vi også på setnings- og ordnivå får innslag av vekslingen mellom oversikt og uvitenhet. Vi får for eksempel vite at Tatjana «av forskjellige grunner [blir] mer og mer ute av [seg]». Hvorfor plutselig denne avstanden til Tatjanas tanker og beveggrunner som «av forskjellige grunner» markerer? Ordbruken stiller seg i forlengelsen av den nevnte «derimot» i møte med spinnerklanens rituelle trådspinning, og mengder av «som om» i boka, som om Hagerup ikke helt klarer å bestemme seg for om vi skal forstå, ane eller misforstå de ulike karakterene, hendelsene og omgivelsene vi vises – og hvorvidt universet er fryktinngytende eller lattervekkende. For en annen leser er det kanskje dette ustabile trekket som gjør Jordverv til en god leseropplevelse, men jeg blir aldri helt overbevist om at det lønner seg å spise hodet og halen på samme tid. 

Det å møte en fantasyverden er alltid et puslespill. Jeg vil hevde at det er når de forskjellige (puslespill)bitene danner et rom vi kan tre inn i at fantasy virkelig lykkes – det er slik litteratur det blir fanfiction av. Nå skal Hagerup følge opp Jordverv med to bøker til, så kanskje lander vi mer etter hvert. Enn så lenge har vi å gjøre med en roman som har litt for mye den vil ha sagt på litt for liten tid, noe som gjør at jeg i større grad føler at jeg har lest guideboken enn å faktisk dra på reisen.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er kritiker og vitenskapelig assistent i nordisk litteratur ved NTNU.

27.01.2022, BLA 1/2022.

Powered by Labrador CMS