Prosa

Bak masker og elektrakomplekset

Rune Christiansens nye roman både besnærer og forvirrer.

Publisert digitalt

Rune Christiansen

Saken med den tapte tidens innfall

Roman

Forlaget Oktober, 2021

224 sider

Allerede i den innfløkte tittelen til Rune Christiansens nye roman er det en avstand. I likhet med hans to foregående romaner følger vi en kvinnelig hovedperson, men i motsetning til dem, Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014) og Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017), er navnet hennes fraværende fra tittelen. Avstanden til henne merkes også i bokas karakterportrett, som tidvis er nært og troverdig, og tidvis maskert bak unaturlige vendinger, både språklig og narrativt sett.

Navnet hennes er Norma. Hun er snart 37 år, skuespiller av yrke og befinner seg i en overgangsfase i livet etter moras bortgang og et (av Norma uønsket) samlivsbrudd med mannen hun deler et barn med. Tittelen på boka, tross sin brokete ordrekke, gir noen innganger til innholdet: «Den tapte tidens innfall» peker på håndteringa av tap i form av død og alderdom, og tida som tar Norma lengre og lengre unna sitt livs unge år. Det er en dobbelthet her, for mens «innfallet» kan vise til erkjennelsen av tapt tid, viser det også til hvordan fortida gjør inngrep i nået. Spenninga mellom Norma som datter og Norma som voksen er en av romanens mest besnærende kvaliteter. Jeg er faktisk frista til å kalle dette en spenningsroman, noe «Saken» i tittelen og romanens lekne forhold til krimsjangeren understøtter. Mer presist kan den oppsummeres som en poetisk page-turner med forvirrende personportrett.

Far-lige forbindelser

Romanen begynner «på den tiden da morens bevissthet begynte å svinne hen» med sterke, nøkterne hverdagsskildringer av et liv som forvitrer. Etter moras død reiser Norma til sin far, som bor på ei øy, og som hun har lite kontakt med. Dette oppholdet og forholdet til faren blir den sentrale fortellinga i boka, med innskutte tilbakeblikk på Normas liv. Den første fysiske beskrivelsen av faren er at han beveger seg «som en ung mann», som kontrasteres noen sider seinere: «Skyggene som rislet over farens ansikt, fikk ham til å se innhul og skrøpelig ut». Skygger er et bilde som går igjen, over figurene, landskapet og fortellinga. Fra Norma ankommer øya er historien kledt i et drømmeaktig slør med stemningsfulle skildringer av skogturer og sommernetter, og enigmatiske elementer. Noe av det første Norma ser mens hun venter på å bli hentet, er en rytter «som et kullsvart skyggespill der oppe på åsranden». Hvem denne jentungen på hesteryggen er, er en av gåtene som Norma søker svar på, men som faren i det lengste holder skjult.

Kommunikasjonen mellom far og datter er underlig. Han veksler mellom å være fåmælt og unnvikende og, som pensjonert akademiker, å komme med velformulerte utsagn som i språket kan framstå som «orakelaktige» aksiomer, men som hverken Norma eller jeg blir helt kloke på. Norma på sin side forsøker å stille ham spørsmål (Hvorfor tok ekteskapet med mora slutt? Bedro han henne? Hvem er den maskerte rytteren?) og halter i forsøket. Dette gjør kommunikasjonen mellom dem ganske frustrerende og samtidig troverdig. Avstanden mellom dem, derimot, får beskrivelsene av en fysisk intimitet fra Normas side til å virke unaturlig, og rett ut klein, som når hun legger hånda på farens ansikt eller trykker ned blodåren i hånda hans uten at noen av dem sier noe. Slike scener synes heller ikke å stemme overens med Normas karakter, som sliter med tillitt og opplever seg selv som nølende.

Kanskje er det meninga at disse berøringene skal framstå som overskridende? En freudianer ville i hvert fall ha storkost seg med denne boka. Latente tolkninger av farens seksuelle virilitet pirres med gjentatte referanser til hans pipe, hånda som stikkes ned i bukselomma og de mystiske hestene på øya – angivelig et totemdyr for begjær og grenseløshet. Uten å røpe for mye er det også et tabu fra foreldrenes samliv som omsider kommer til overflaten. Mange av scenene mellom Norma og faren utspiller seg seint på kvelden, hvor han skjenker henne alkohol av ulike slag til begge blir mer enn litt bedugga. Etter et nattlig nakenbad med høy promille (alene vel å merke) legger Norma seg i et gammelt badehus og forsøker å onanere, men har vondt i høyrearma etter at faren slo henne i skulderen i en leken-men-ekte boksekamp (!) tidligere samme kveld. I fraværet av Normas mor og datter, som deler samme fornavn, er det som om familierollene forkludres, i et trekantforhold som mangler en korrigerende brikke. Her kan man dra linjer til Jungs elektrakompleks (en slags kvinnelig ekvivalent til ødipusmyten). Uten mor møter Norma faren sin – som hun omtaler ved fornavnet Torsten – slik en kvinne møter en mann. Ofte kan jeg glemme at han er en gammel mann, som er en påfallende kontrast til skildringene av mora som pleietrengende og dement.

Hvem er den maskerte fortelleren?

Tematikken er fengslende, men noe forstyrrer på det fortellertekniske plan. Særlig i scenene mellom Norma og Torsten kan enkelte narrative vendinger slå meg som unaturlige. Etter x antall whiskyer på lokalpuben tilbringer Norma natta med en fremmed «guttunge» i tjueårene, og om morgenen kommer faren kjørende for å lete etter henne. Det naturlige (for meg) er å anta at faren må ha vært bekymret for dattera si, og at hun kanskje føler seg litt forlegen, men i stedet for at noen av dem uttrykker det, setter hun seg i bilen, gir faren et kompliment for finskjorta han har på seg, og så snakker de ikke noe mer om det. Slike usammenhengende vendinger, iblant også i dialogen, minner om et drømmenarrativ, der det ene følger det andre uten tydelig logikk. For leseropplevelsen er dette til tider forvirrende fordi sekvensene gjerne kommer midt i godt skildrete hverdagsscener forankret av en virkelighetsnær prosa. Jeg tar meg selv i lure: Er det meninga at det skal skurre?

Der Christiansens visuelle skildringer og presise syntaks er eksemplariske som alltid, er det i hvert fall noe som skurrer med fortellerstemmens tilstedeværelse i teksten. Som i de to foregående romanene er det en tredjepersonsforteller som er tett på hovedpersonen. Fortellerens språk skaper imidlertid stor avstand til Norma i setninger som: «Men om hun skulle ende opp et sted hvor de serverte alkohol, da ville hun kanskje gi seg hen til noe som kunne kalles en intim klarhet» eller «Hun hadde kledd seg i en fei og marmeladert et stykke toast, som hun hadde spist mens hun sto ved kjøkkenbenken». Jeg er selv snaut seks år yngre enn Norma skal være, men «marmeladert» er nok til å støte henne fra meg. Bruken av fri indirekte diskurs i utallige konstruksjoner som begynner med «Nei, …» og «Ja, ….» («Nei, når sant skulle sies, så tenkte Norma på separasjonen [med ektemannen] med gremmelse») har også en fremmedgjørende effekt, med en tone som om hun klasker seg på låret og tar lett på livet.

Apropos masker

Så hvem er Norma? Rollen som voksen kjennes ikke helt naturlig ut for henne, og i denne formen for overgangsalder settes identiteten hennes på prøve. Hun tilstår at hun ikke føler seg som en voksen selv om hun er mor til en åtteåring, og som skuespiller tilbys hun roller som er langt yngre enn hennes 37 år. Det er derfor Christiansens tidvis unaturlige formuleringer forstyrrer for Normas stemme og portrettet av henne, som i andre scener er psykologisk intenst. Når hun får stå alene og tankene formidles fritt uten at fortellerstemmen overkjører, er romanen på sitt mest forlokkende.

Som med de tidligere hovedpersonene, Lydia og Fanny, evner Christiansen å skape personligheter og ikke «typer»; de er flerfoldige og søkende. Norma har en litt barnlig tro på Gud og finner ro i kveldsbønnen, selv om hun ikke er sikker på hva troen egentlig betyr. Men det virker som om usikkerheten veier mindre enn tryggheten troen gir, i motsetning til skepsisen og mistilliten hun har overfor andre mennesker. Som skuespiller er hun vant til å ta på seg en maske, og hennes egen identitet flyter ut i møte med seg selv og skiftende familieroller. Det fins nok av scener i romanen hvor denne utforskingen kommer fram til at jeg lar meg fascinere av Norma, men litt for mange av mine egne spørsmål forblir ubesvarte og skaper en avstand til henne.

Dermed sitter jeg igjen med en høyst delt opplevelse av romanen. Hver side dro meg med videre, med en spennings- og stemningsfylt fortelling, men underveis snublet jeg i språket og savnet Normas stemme.

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er litteraturviter, oversetter og redaksjonsmedlem i litteraturtidsskriftet Beijing Trondheim og Ymse Fanzine.

BLA 8/2021.

Powered by Labrador CMS