Prosa

Omriss av en briljant venninne

Et friksjonsfylt vennskap, brå omveltninger og en vedvarende indre spenning lader Mirjam Kristensens sjette roman med ulmende uhygge.

Publisert digitalt

Mirjam Kristensen
Et plutselig mørke
Roman
Forlaget Oktober, 2020
224 sider

Jeg vet det er sent på året, og alle er lei av anstrengte koronavinklinger på ting som egentlig ikke har noe med korona å gjøre, men likevel: En uventet konsekvens av det siste halvårets mange innstramminger og nedstengninger for mitt vedkommende har vært en krapp reduksjon i det ungdommen kaller FOMO. Fear of missing out, altså – frykten for å gå glipp av noe gøy. (En frykt som i min alder strengt tatt heller er en visshet. Men AOMO – awareness of missing out – høres ikke like bra ut.) Ingen har det noe gøy! Alt er stengt! Avlyst! Forbudt! Bilder og videoklipp av folk som trosser alle regler, fester og herjer tett på hverandre, uten et munnbind eller en spritpumpe å se noe sted, fyller meg ikke lenger med et umulig ønske om å finne på noe sprell, jeg også, men med en trang til å vaske hendene. Jeg håper det går over. Uansett, i tomrommet etter den forsvunne moromisunnelsen er det bedre plass til en tilsynelatende enkel, viktig innsikt: Livet leves der du er. Det er en innsikt det bales med også i Mirjam Kristensens nye roman, Et plutselig mørke

Det er en bok jeg passende nok har ventet på omtrent siden Kristensens forrige roman, Jeg har ventet på deg, som kom ut i 2014. Den gangen handlet det om en ung kvinne som oppdaget en tragisk historie i grandtantens fortid om kjærlighet, brå død og jødeforfølgelsene i Norge under annen verdenskrig. I mindre stødige hender kunne en slik fortelling blitt noe skikkelig løkkeskriftræl, men den var helt nydelig, og jeg har strengt tatt aldri forstått hvorfor den ikke solgte i uanstendige mengder. I årets roman befinner vi oss i større grad i nåtiden, til og med skildret i presens, men også her rettes blikket bakover på leting etter svar, etter stoff å fylle nåtidens tomrom med.

Alminnelig uhygge

Romanens omdreiningspunkt er vennskapet mellom kunstneren Hulda og doktorgradsstipendiaten Judith, som også er romanens forteller; de har kjent hverandre siden videregående, med til tider lange strekk uten særlig kontakt før de gjenopptar den aktive relasjonen igjen som voksne. Der Huldas liv har vært preget av voldsomme omveltninger – moren døde da hun var liten, hun flyttet brått til Italia for å gå på kunstskole etter videregående, hun ble tidlig alenemor før hun traff sin nåværende mann – har Judiths fulgt et mer konvensjonelt og trygt middelklasseløp. Fornemmelsen av at venninnen er mer begavet, mer spennende, mer mystisk enn henne selv, men også vrangere, mer upålitelig, mye vanskeligere å forholde seg til, ligger som en syrlig ettersmak i Judiths beretning; som den observante leser kanskje vil ha skjønt av overskriften, er det tydelige spor av Elena Ferrante i Kristensens utforskning av et til tider gnissende vennskap mellom skarpe kvinneskikkelser.

I motsetning til Ferrantes brutale arbeidermiljø, er det et nærmest insisterende alminnelig middelklassehverdagslig univers romanen utspiller seg i, i likhet med så mye nyere norsk skjønnlitteratur, et valg Kristensen håndterer med en sardonisk selvbevissthet:

«Jeg ser for meg hvordan det står tusenvis av kvinner og menn på min alder, akkurat som meg selv akkurat nå, rundt klokka fire på en onsdag ettermiddag, og lager middag til familien sin.»

Det er også et univers hun lader med en vedvarende stemning av ulmende uhygge, en følelse av at noe kommer til å veldig galt, en sitrende hverdagslighet det er fristende å kategorisere som rekkehusgotikk. Også språklig opererer Kristensen helst i et tilsvarende skjæringspunkt: Setningene gjør som regel ikke så mye ut av seg, og er egentlig best når de er på sitt enkleste og mest konkrete; om bare ikke begrepet normalprosa hadde vært så passiv-aggressivt, hadde det vært nærliggende å ta i bruk her. Samtidig er det nettopp ved hjelp av dette prosaspråket hun skaper romanens særegne trykk; det er virkningsfullt, nært.

Det er Hulda som er kilden til den overhengende katastrofefornemmelsen, helt fra hun innledningsvis forsvinner etter et kunstneropphold i England. Hun ringer ikke, sender ingen beskjeder, samtidig kommer det ingen varsler fra politi eller lignende som ville bety at noe har skjedd med henne. Bare tom stillhet, mens både familien hennes og Judith blir mer og mer frynsete av bekymring.  Mens hun venter på livstegn, tenker Judith tilbake på en sydenferie de to familiene tok sammen et par år tidligere, på bristene i Huldas familieliv og personlighet som åpenbarte seg i den spanske villaen. Da hun så kommer tilbake etter elleve dager, har hun ingen forklaring på hva som har skjedd, bare en innstendig bønn om at tenåringssønnen Simon kan flytte inn hos Judiths familie en stund. Det fungerer ikke hjemme hos dem. Med ett blir Hulda et konstant, fraværende nærvær i huset, en skygge, en stillhet, noe ingen snakker noe særlig om, men som Judith nå tenker på hele tiden. Hvorfor dro hun? Hvorfor sender hun sønnen sin for å bo hos dem? Hvem gjør sånt?

Negativt rom

Et plutselig mørke er en roman definert av sitt eget negative rom, av alt som foregår et annet sted. Judith er en figur som strever med å spille hovedrollen i sitt eget liv, som i mer enn én forstand er den som må rydde opp etter andre. Samtidig formes livet hennes av hendelser som utspiller seg, beslutninger som tas, helt andre steder. I likhet med Huldas liv rommer romanen flere brå omveltninger jeg ikke vil røpe for mye om (blant tekstens mange kvaliteter er at den er oppriktig spennende), dramatiske øyeblikk der alt snus på hodet, og bare unntaksvis er Judith til stede når det skjer. Hun får helst høre om det ad omveier, for sent til å påvirke utfallet, men tidsnok til å rammes av konsekvensene. Slik faller det også på henne å fortolke hva meningen egentlig er med disse hendelsene, disse menneskene, å fylle inn der hun må, et mentalt og emosjonelt arbeid som røper like mye om henne selv som om tegnene hun prøver å tyde.

I det inneværende øyeblikket i samtidslitteraturen, er det nærliggende å lese dette selvutslettende selvportrettet som inspirert av Rachel Cusks Omriss-trilogi (som den observante leser også vil ha ant en hentydning til i overskriften), men et vel så belysende verk i lesningen er Carson McCullers’ sørstatsgotiske debutroman fra 1940, Hjertet er en ensom jeger. Her fungerer den døvstumme John Singer som en tabula rasa for lokalmiljøet, en skikkelse de kan lese alle mulige motstridende sympatier og funksjoner inn i; han blir nærmest guddommelig i sin uutgrunnelige, uuttalte visdom, en visdom som skal vise seg å være fullstendig illusorisk, ren ønsketenkning. En beslektet oppklaring skal komme etter hvert som Kristensens roman folder seg ut; bildet Judith har tegnet av sin begavete, utilgjengelige kunstnervenninne forvitrer mer og mer, en prosess som også presser frem spørsmål om hennes egen rolle i vennskapet deres.

Til tross for romanens åpenbare innflytelseskilder, bevarer Kristensen sin egenart; motiver og temaer hun også har behandlet tidligere i forfatterskapet sirkles inn på nytt, samtidig som hun utvider sitt eget repertoar. I likhet med Ferrante er hun en utpreget litterær historieforteller: Hun mestrer det ytre dramaet, og kan til og med flørte med melodramaet, uten at det går på bekostning av den indre spenningen. Resultatet er en pageturner for lesere som kanskje stiller seg litt skeptisk til pageturnere, en roman som er både smakfullt kontrollert og i sine følelsers vold.

Leif Bull (f. 1977) er forfatter og kritiker i BLA.

BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS