Prosa

Umuligheten av å vende hjem igjen

Debutroman om bygda, barndom og familie løftes av originale formgrep og sterk språkbevissthet.

Publisert digitalt

18.02.19

Randhav
Lina-Marie Ulvestad Halås
Roman
Cappelen Damm, 2019
136 sider

Lina-Marie Ulvestad Halås’ debutroman starter på originalt og lovende vis, ikke med å introdusere sin hovedperson eller sette scenen for handlingen som skal finne sted, men snarere ved å beskrive en karakter i en tegneserie. Vi snakker om en av de problematiske superheltene i serien Watchmen, opprinnelig utgitt på 80-tallet. Dette er ikke en hvilken som helst tegneserie, må man nesten skynde seg å legge til, men snarere et bejublet og kritikerrost mesterverk av Alan Moore, og et av verkene som for alvor sprengte grensene for forståelsen av tegneseriemediet som en form med til da urealiserte muligheter både i fortellerteknikk og tematisk kompleksitet. På overflaten er det altså en superhelt-serie, men med en dybde både følelsesmessig og intellektuelt man sjeldent har sett maken til verken før eller siden.

Etter å ha etablert denne hovedreferansen, som dukker opp gjentatte ganger utover i boka, er vi i Randhav raskt tilbake i en mer gjenkjennelig tematikk fra norsk samtidslitteratur: En jeg-forteller, en ung kvinne som bor i byen, ankommer hjembygda og huset der hun har vokst opp. Det er en mesterlig åpning, med denne elegante bevegelsen fra tegneserien til det hverdagslige, og på bokens første sider risses det effektivt opp et kjent scenario med en stemme som føles levende og ekte. Her fra side 5-6, idet Evy, som hun heter, kommer hjem:

«Huset til mor ligger mørklagt i skumringen. Jeg stopper i oppkjørselen for å sjekke om avisen er tatt med inn. Det ligger en rødkløver i bunnen av den tomme postkassen. En gang sa broren min at dette var noe han pleide å gjøre, for å irritere mor. Jeg tok etter ham, gjorde det samme. Mor kastet rødkløverne, jeg la dem i postkassen, mor kastet dem, helt til hun tilsynelatende ble lei av leken og lot dem ligge. Jeg plukker opp blomsten, tar den med bort til huset og finner nøkkelen i en av støvlene som står ved ytterdøra. Allerede da jeg ringte for å fortelle at firmaet hvor jeg jobber som naturkonsulent var leid inn på et oppdrag for å kartlegge et landområde noen mil fra huset hennes, sa mor at hun sannsynligvis ville være i seng da jeg kom frem, men at hun kunne legge ut nøkkelen til meg før hun la seg. Jeg låser opp, går inn, og det føles som om tidene eksisterer parallelt: Jeg står i vindfanget, jeg er akkurat kommet hjem, og det kan like gjerne være når bror lever som når bror er død.»

Oppløst tid

For det er her bokens handling foregår: i en bygd et sted i Norge – det sies ikke hvor, men det gis små antydninger, som at de spiser sodd og kaller kjøkkenhåndkle for «kjøkkentoga». Evy skal undersøke en tomt der det kanskje skal bygges et kjøpesenter, på jakt etter plantearter som kan være rødlistede. Mens hun gjør denne jobben bor hun hos moren, i barndomshjemmet. Forholdet mellom de to er ugreit. Det er en enorm avstand mellom dem, de snakker knapt nok sammen, og da stort sett bare om hverdagslige ting. Stadig blir Evy minnet på broren sin, som forsvant da hun var rundt 13 år, og aldri dukket opp igjen. Dette er bokas egentlige tema, og historien veksler ofte og ganske sømløst mellom nåtidsplanet og barndomsminner, særlig de som har med broren å gjøre.

Og så er det altså disse stadige referansene til Watchmen. Alan Moores tegneserie er et uhyre intrikat flettverk av ulike motiver, tidsplan og handlingstråder. Det er særlig karakteren som går under navnet Dr. Manhattan som opptar Evy. Han får uhyrlige krefter etter at et vitenskapelig eksperiment løser ham opp i enkeltatomer, og han deretter klarer å sette seg selv sammen igjen. Det har gitt ham makt over all slags materie, men også ført til at han ikke opplever tiden som sekvensiell: snarere gjennomlever han alt, samtidig. Det er denne følelsen av at tiden ikke eksister som fascinerer Evy, og parallellen til romanens veksling mellom ulike tidsplan er tydelig. Hun vender stadig tilbake til barndommen. Hva var det egentlig som skjedde med broren? Det kan virke som om Evy og moren aldri har klart å komme seg videre, og at alt de gjør på et eller annet vis henger sammen med denne forsvinningen.

“Randhav” er en behersket og dempet roman, skrevet av en debutant som har kontroll over både språk, form og virkemidler. Men jeg er ikke helt sikker på om den har noe å formidle, ut over det at den er kløktig konstruert og velskrevet.

Realisme og kafferitualer

Til tross for referansene til Watchmen er Randhav ikke på noen måte en sci-fi roman. Det er hverdagsrealisme, med lange og detaljerte beskrivelser av helt dagligdagse handlinger. Det er et trekk i svært mange norske romaner for tiden; hvor mange vannkokere og kaffetraktere som fylles med vann og skrus på i samtidslitteraturen har jeg ikke tall på, men jeg vil tippe det er den enkelthandlingen jeg har lest beskrevet flest ganger de siste årene. I Randhav nevnes ordet kaffe 17 ganger. Her fra side 52:

«Det damper fra to ferske brød på kjøkkenbenken. Mor åpner vinduet for å lufte, dampen kveiler seg i trekken fra morgenluften. Jeg forsyner meg av kaffen mens hun skjærer opp brødet, legger skivene på trefatet og setter det på bordet, tar ut smør og pålegg fra kjøleskapet. Jeg tar for meg. Smøret smelter på det varme brødet, jeg legger på salami og agurk, bruker ekstra med pålegg, en vane jeg legger meg til i studietiden: Når jeg er hjemme og ikke tenker på å spare, legger jeg på dobbelt, fråtser.»

Halås får det til å fungere fordi hun ikke overdriver dette på grensen til forslitte grepet, men balanserer og veksler fint mellom ulike tekstmodi. Hvis vi forutsetter at forfattere til sammen på et eller annet vis gestalter tidsånden og folkesjelen, kan vi ut fra denne samtidslitterære opptattheten av varm og koffeinholdig væske slå fast ikke bare at nordmenn elsker kaffe (noe som tross alt et kjent faktum), men også at det å lage og å drikke kaffe er et av de viktigste ritualene vi har i livene våre.

Fakta om knølhvalen

I tillegg til at Evy tenker på Dr. Manhattan finnes det også andre brudd med den hverdagslige gjenfortellingen av handlinger, samtaler og minner som utgjør brorparten av romanens tekst.  To av disse bruddene tar form av en leksikonaktig artikkel om det Mary Celeste, et seilskip som lå og drev uten et eneste menneske om bord utenfor kysten av Portugal i 1872, og halvannen side med fakta om knølhvalen. Begge deler er på sitt vis relevant for romanen, eller kunne vært det, men dette faktastoffet brukes ikke til noe, det bare ramses opp, og føles dermed noe mal apropos. Et annet, og bedre brudd, finnes i passasjer der Evy fantaserer om å leve i en slags postapokalyptisk fremtid, alene med en hund. Akkurat hvorfor hun fantaserer om dette er ikke helt godt å si, men det er underlig og rart på en måte som henger sammen med og understreker hennes egen karakter, en einstøing som ikke helt klarer å knytte seg til andre. Disse fragmentene bruker det underliggende referansematerialet (det er lett å tenke på The road av Cormac McCarthy, men også et utall andre bøker og filmer med liknende tema) på en virksomt skapende måte, snarere enn bare å peke på det.

Randhav er en behersket og dempet roman, skrevet av en debutant som har kontroll over både språk, form og virkemidler. Men jeg er ikke helt sikker på om den har noe å formidle, ut over det at den er kløktig konstruert og velskrevet. Evy er en hovedperson som ikke vil noe, og hun utvikler seg heller ikke på noen måte gjennom boken. Denne merkelige stillstanden er sikkert intendert fra forfatterens side, men det fører også til at teksten er ganske flat og temperaturløs i lange partier, og at den primære lesegleden ligger i det gode håndverket og de fine overgangene mellom de ulike tidsplanene. Til tross for disse innvendingene kan vi slå fast at Lina-Marie Ulvestad Halås har skrevet en debutroman som er både smart og språklig sterk. De beste delene av den har i tillegg de lett ubestemmelige, men umiskjennelige kvalitetene man ser i virkelig god litteratur.

Powered by Labrador CMS