Kritikk

Roadtrip med Kent på stereoen

Ungdomsboka Livredd for å leve, dødsredd for å dø har spennende scener og originale inngangsvinkler, men fremstår samtidig som litt uforløst.

Publisert digitalt

Bjørn Sortland

Livredd for å leve, dødsredd for å dø

Ungdomsbok

Piggsvin, 2018

173 sider

Dina er 16 år og har nylig mistet moren sin. Etter at faren fant seg en ny kjæreste, har hun flyttet ut i en av campingbilene han har stående i hagen. De eneste Dina snakker med, bortsett fra faren, er Lily, au pairen hennes og støttekontakten Marius.

Den helgen handlingen spiller seg ut, har faren tatt med seg den nye kjæresten og datteren hennes til London for en weekend-tur. Og det akkurat når Dina ville dra til Stavanger for å få med seg avskjedskonserten til favorittbandet Kent. Det er ingenting Dina heller vil enn å dra på den konserten, men å reise alene til Stavanger er ikke et alternativ, for Dina er nemlig født blind. Derfor blir hun heller sittende i campingbilen og tenke på hvor stillestående livet er mens hun lengter etter at noe skal skje:

«Man blir crazy av å være for mye alene. Jeg synes av og til jeg hører lyden av noen som går mellom bilene utenfor. Men jeg vet at det bare er tull. Som om jeg kjenner at mobilen min dirrer, og så gjør den det ikke. Det er ingen som ringer. Kroppen min bare håper at noen ringer. Nå er det kjørt med Marius også. Ingen der ute som vil meg noe.»

Så endrer alt seg. En fremmed gutt dukker plutselig opp og forteller at han er på flukt fra politiet og barnevernet etter å ha stiftet en brann. Dina blir ikke redd, hun tilbyr ham isteden pølser fra pølsegrillen sin. Og da hun spør ham om de ikke skal kjøre til Stavanger sammen, sier han ja med en gang. Det tar lang tid før Dina kommer på at Tom T. bare er 17 år og for ung til å ha sertifikatet. I mellomtiden har det oppstått en følelse av at alt kan skje. 

Roadroman for ungdom

Bjørn Sortland er en gjenganger innenfor det norske barne- og ungdomsbokfeltet, med en jevn produksjon og over femti utgivelser bak seg. De siste årene har bøkene hans blitt utgitt på Sortlands eget forlag, Piggsvin forlag. Mest kjent er Sortland kanskje for Kunstdetektiv-serien (illustrert av Trond Bredesen), men han har også skrevet flere bøker for ungdom, ofte med hovedpersoner med vanskelige utgangspunkt, som den forrige ungdomsromanen hans, Hver morgen dypper min søster brystene i isvann for å bli pen (2017), som følger en ungdom på flukt fra Syria.

            I Livredd for å leve, dødsredd for å dø er det en biltur fra Bergen til Stavanger som står i sentrum for handlingen. Og ikke en hvilken som helst biltur. Dina og Tom T. har nemlig dratt av gårde uten mat, bensin eller penger, samt uten å kjenne hverandre. Det er altså mye som står på spill i handlingen, både rent praktisk og i relasjonen mellom karakterene. Hvem er egentlig Tom T., og hva er det han flykter fra? Hva vil han med Dina, og på hvilken måte påvirker de to hverandre? I løpet av turen fra Bergen til Stavanger blir Dina tvunget ut av komfortsonen sin på måter hun aldri ville tenkt seg på forhånd, og hun blir medskyldig i både moralsk tvilsomme og rent ut kriminelle handlinger.

Å se verden uten øyne

Hvordan skrive en roman med en forteller som er blind? I arbeidet med Livredd for å leve, dødsredd for å dø har Bjørn Sortland, ifølge et intervju hos NRK Hordaland, fått konsulenthjelp av den blinde ungdommen Kaia. Resultatet er et svært troverdig bilde av verden slik den oppleves for en uten syn, der det største utslaget for leseren er mangelen på visuelle beskrivelser. Istedenfor å få handlingsuniverset beskrevet, får leseren oppleve handlingen slik Dina opplever den, gjennom lukter, lyder og resonnementer, samt refleksjoner over hva det vil si å kunne se ting.

Handlingen er levende og lett å leve seg inn i gjennom Dinas sanseinntrykk, og begrensningene i muligheten til å orientere seg gir intensitet og en klaustrofobisk følelse til actionscenene. De blir nesten filmatiske, så paradoksalt det enn kan høres ut:

«– Hei! Har du …

Han rekker ikke å si mer.

For nå skjer noe uvirkelig.

Først en utrolig ekkel klaskelyd.

Og så et stønn som er langt mer ekte enn mitt.

Og til slutt en tung kropp som detter oppå meg.

– Sånn, sier Tom T. – Greier du å velte han bort, eller trenger du hjelp?»

Den knappe og handlingsfokuserte stilen sørger dessuten for å holde intensiteten oppe og gjør at boka får et fint driv.  

Gjennom spørsmålene Dina møter fra både Tom T. og de andre karakterene i boka, får leseren i tillegg et innblikk i den stigmatiseringen som blinde og folk med andre nedsatte funksjonsevner møter på daglig basis, og spørsmålene de må forsøke å besvare:

«– Når du er blind …

– Ja?

– Opplever du liksom at du er mer fysisk?

Jeg holder pusten litt lenger enn vanlig.

– Hva mener du?

– At kroppen din kjenner mer, at du sanser og reagerer sterkere på berøring. At du har en fysisk sterkere opplevelse av … kroppen din?»

Samtidig er ikke Dina noe offer. Hun er en sterk, rå og handlekraftig hovedperson med mye selvironi, som i liten grad lar seg hemme av blindheten. I likhet med for eksempel den overvektige hovedpersonen i Synne Sun Løes ungdomsroman Miss (2017), er taktikken hennes å formidle et galgenhumoristisk syn på livet.

Mest på overflaten

Sortland bruker mye plass på å etablere tragiske bakgrunnshistorier og problematiske relasjoner for begge hovedpersonene. Samtidig går han sjelden i dybden av temaene han tar opp. Forholdet mellom Dina og faren blir for eksempel mindre og mindre viktig utover i romanen, og lengselen hennes etter å kunne gråte over tapet av moren, som er et sentralt motiv i begynnelsen, får aldri noen skikkelig forløsning. Vi får heller ikke noe tilfredsstillende svar på hva som har ført Tom T. inn på det kriminelle sporet, eller om de to kommer unna med forbrytelsene de har begått. At disse spørsmålene bli stående åpne, er nok et bevisst valg fra forfatteren. Å bare gi et kort innblikk i livet til ungdommene, for deretter å la det bli opp til leserne selv å dikte historien videre, er et vanlig, og ofte vellykket, grep i ungdomsromaner. I Sortland sitt tilfelle er det likevel vanskelig å se forbi trådene som blir hengende igjen i lufta ved romanens slutt, selv når Dina får danse til musikken hun drømte om i innledningskapitlene.

Det Livredd for å leve, dødsredd for å dø likevel lykkes i å få fram, er hvordan man av og til kan trenge å flytte ut av sitt eget liv for en liten stund, legge ut på et eventyr som er utenfor ens egen kontroll for å finne ut mer om hvem man egentlig er. Slik blir romanen en reise som leseren bare blir dratt med på, slik som den humpete kjøreturen til Tom T., eller som Kent-sangene romanen har hentet tittelen sin fra, og som stadig dukker opp som referanser i boka.

Det er god underholdning, med flere spennende scener og originale inngangsvinkler, men samtidig fremstår romanen som litt uforløst, som om Sortland bare pirker i overflaten av de mange tragediene og problematikkene han etablerer i handlingen, istedenfor å spille ut potensialet i dem. En grundigere behandling av disse temaene kunne gjort Livredd for å leve, dødsredd for å dø til en mer dyptloddende roman, som i større grad ville satt et varig avtrykk.

En grundigere behandling av disse temaene kunne gjort boka til en mer dyptloddende roman som i større grad ville satt et varig avtrykk og pekt utover den enkle historien, slik Sortland har lyktes med tidligere. I stedet blir Livredd for å leve, dødsredd for å dø først og fremst det den gir seg ut for å være: en underholdende roadroman om to ungdommer som stikker av i en campingbil. Men det er jo ikke noe å kimse av, det heller.

Powered by Labrador CMS