Intervju

Er Gud tilbake?

Kanskje har klimaet for å undersøke trosspørsmål i det supersekulære Skandinavia endret seg. BLA snakker med Tom Egil Hverven, Kari Løvaas og Susanne Wigorts Yngvesson.

Publisert digitalt

«I løpet av noen tiår har innholdet i ordet ‘tro’ forandret seg i det norske samfunnet,» lyder første setning i Tom Egil Hvervens bok Å lese etter troen, som utgis i april. Hverven, som i mange år har vært hovedanmelder i Klassekampens bokmagasin, bor ute ved Nevlunghavn i Vestfold. Det særegne endemorene-formede landskapet har vide horisonter, rikt fugleliv og åpne skoger.

Tom Egil Hverven

(f.1960) er litteraturkritiker og forfatter. Han er hovedanmelder i Klassekampens bokmagasin og gir snart ut boka Å lese etter troen.

En solfylt formiddag i mars setter jeg meg på toget mot Larvik for å undersøke hva den innebærer, denne endringen i hvordan vi snakker, skriver om og opplever tro. På veien merker jeg at noe bekymrer meg. Selv om det er en fordel å ha kjennskap til det man skriver om, kan det å kjenne et stoff godt like gjerne hindre en i å se det klart utenfra. Selv har jeg vært fortrolig med flere kristne miljøer siden barndommen, og har fortsatt å interessere meg for trosspørsmål. Jeg kjenner flere som deler den interessen, og om det ikke kan kalles et ekkokammer, er det neppe representativt for hvilke temaer som engasjerer majoriteten av Norges lesere mest. Faren for å overvurdere troens plass i norsk samtidslitteratur er for meg altså høyst reell. I likhet med Hverven, har jeg både lest og skrevet i Vårt Land, og har hørt det erklært omtrent hvert tredje år at «Gud er tilbake i samtidslitteraturen» uten å bli helt overbevist.

Men Jon Fosse fikk nettopp kritikerprisen for Septologien, et romanverk gjennomsyret av katolisisme, i konkurranse med Gunnar Wærness’ Ta på Jesus. Olaug Nilssen har «Søndagsskule» i Klassekampen, og Knausgård er godt i gang med sin enorme, fabulerende romanserie med metafysisk tilsnitt. Det er mulig at ingenting av dette er nytt. At forfattere alltid har forholdt seg til spørsmål som også religionen har forsøkt å svare på. Kanskje er sjansen større for at lesningen, snarere enn litteraturen, så smått endrer seg. At kritikere og andre lesere nå i større grad vier disse aspektene ved litteraturen større oppmerksomhet?

Da Dag Solstad utgav Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen i 2019, kritiserte Arne Borge, daværende kulturredaktør i Vårt Land, anmelderne som hadde tatt imot romanen for å «hoppe over halve boka for å slippe brysomme spørsmål om Guds eksistens». Han viste til at Henning Hagerup hadde påpekt noe lignende etter mottagelsen av Professor Andersens natt i 1996. Om kritikerne skrev Hagerup at «det unike ved at en tidligere erklært materialistisk forfatter lar sin ateistiske hovedperson bli konfrontert med det kristne gudsbildet, later til å ha unnsluppet dem».

Det kan synes som at kritikerstanden har hatt en viss berøringsangst for kristenmannsblod i litteraturen. Men da Fosse utgav Septologien var trosdimensjonen en så sentral del av verket at ikke en eneste anmelder kom utenom. Uten å skulle komme med noen storslått påstand om at noe av den grunn har snudd, er situasjonen på vei ut til Larvik denne: Kari Løvaas, en sentral norsk kritiker vi snart skal snakke med, gav for noen uker siden ut essayet Skapningens sukk og klage. Hverven, som jeg er på vei for å møte, gir altså om kort tid ut boken Å lese etter troen. Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet. For å heve blikket en smule utover den norske bokvåren, skal vi også se til Sverige: Er det bare et tilfeldig øyeblikk akkurat nå som får det til å virke som at tro plutselig er i vinden? En samtale med den svenske teologen og litteraturviteren Susanne Wigorts Yngvesson kan tyde på det.

Et tidsskille

Hverven møter meg på togstasjonen, og vi kjører ut til Mølen. Her spaserer vi på myriader av rullesteiner og klatrer opp på jernaldergraver som store steinrøyser. Foran oss: knallblått hav. Det er vindstille og lyst, gammelt og nytt. Etter en kort kjøretur gjennom det lille sentrumet av hvit trehusbebyggelse, setter vi oss til rette på Nevlunghavn Bakeri & Conditori, i en stille del av lokalet der stasjoner for Norsk Tipping er plassert. Jeg spør hvordan det har seg, det han skriver, om at innholdet i ordet «tro» har endret seg.

–  Jeg tenker at en endring skjer i løpet av 1960-70-80 tallet. En hovedlinje i den norske formen for luthersk pietisme er i ferd med å ebbe ut i disse tiårene. Det skjer på mange plan, men jeg interesserer meg særlig for hvordan det skjer i litteraturen. For meg ble det avgjørende å lese Ingrid Storholmens Støvberar (2020). Hun skildrer en romanperson, Ingeborg, som er omtrent jevngammel med meg. Hun gjennomgår en omvendelse et sted på landsbygda i Norge, kanskje Trøndelag, og bestemmer seg for å bli misjonær. Hun tilhører, slik Storholmen fremstiller henne, den siste generasjonen som reiser ut som misjonær på denne måten, før misjonsvirksomheten i større grad blir en del av bistandsarbeidet. Selv om det ikke er nevnt i romanen, kan man tenke seg at endringene også har med postkoloniale perspektiver å gjøre.

Hverven ser dette som ett av flere uttrykk for at en pietistisk arv i Norge, både etter Hans Nielsen Hauge og den bredere folkebevegelsen som kom etter ham, har mistet betydning.

–  Den har mistet grepet om hjertene, tror jeg vi kan si i denne sammenhengen, selv om jeg ikke ville uttrykt meg slik ellers. Og det skjedde etter 60-tallet. Et eksempel er at misjonsorganisasjoner fra hele landet fram til 80-tallet samlet seg på Geilo-møter. Da kom journalister fra Dagbladet, VG og Vårt Land for å dekke. Medieinteressen avspeiler noe av de gamle lekmannshøvdingenes posisjon den gangen, som ikke finnes lenger. Det er betegnende at den mest profilerte personen fra disse miljøene i dag ikke er noen slik høvding, men en informasjonsleder, Espen Ottosen.

En veldig konkret endring som har funnet sted de siste årene, er selvfølgelig at statskirken ble oppløst i 2012. Kirken som samfunnsorgan får da en annen, friere rolle.

–  Langt tilbake i tid var jo det å tilhøre samfunnet å være døpt og konfirmert. Det var pliktig å gå til nattverd helt fram til 1913, selv om det riktig nok ikke ble håndhevet. Men veldig lenge var det et synlig tegn på at du deltok i samfunnsfelleskapet. Og konfirmasjonsundervisningen var integrert i skolegangen. At dette falt bort, gjør at de som er yngre enn meg i mye mindre grad er innforlivet med den bibelske tankeverdenen. Det var interessant å oppdage at Olaug Nilssen og Laura Djupvik innsiktsfullt skriver om lignende endringer i sine romaner. Gjennom å lese Nilssen, Djupvik og Storholmen oppdaget jeg at her finnes det et mye større tidsskille enn det jeg har klart å se tidligere.

Hverven vender seg til Dag Solstads forfatterskap for å peke på noe av det som har skjedd. Både i 16.07.41 og i Telemark-romanen sporer forfatteren utviklingen i egen familie. I sistnevnte bok blir det samlet inn penger slik at den eldste gutten i familien får utdanning og reiser ut. Så kommer han hjem igjen og sier at Gud ikke skapte jorden på seks dager. Han hadde lest Darwin.

Dette er allerede i 1955, og Solstad er cirka 14 år gammel. Men på 60-tallet skyter mulighetene for å ta utdanning ytterligere fart og sprer en viss type kunnskap og tenkemåter ut i det allmenne.

–  Forfattere som de tre du nevnte, Storholmen, Djupvik og Nilssen, har de selv vokst opp i kristne sammenhenger?

–  Olaug Nilssen og Laura Djupvik har uttrykt seg eksplisitt om at de har det, mens Ingrid Storholmen i BLA har vektlagt at hun har gjort grundig research. Olaug Nilssen er noe yngre enn meg, men jeg merker at vi har mange felles referanser. Og i Yt etter evne, få etter behov (2020), skriver hun om hva som skjer fra en generasjon til en annen. Bestemoren i romanen kaller seg pietist. De to neste generasjonene er bevisst sin egen vei ut av en slik lavkirkelig kristendom. Den eldste av de tre døtrene har typisk nok rester av pietismen i seg, som en sekularisert pliktfølelse, men også den svekkes, i løpet av en periode på la oss si ti år. Slik kan du avlese i romanen at pietismen mister grepet i løpet av dette tidsrommet. Det synes jeg er elegant gjort av Olaug Nilssen.

Jesus sklei i oljå

Vi må snakke om 70-tallet. På den tiden var Hverven en dedikert kristen og aktiv i kristne ungdomsmiljøer. I Oslo var det «Jesusvekkelse», noe jeg har levende inntrykk av selv om jeg ikke var født, ettersom faren min var sterkt involvert i bevegelsen, og sangene, plakatene og fortellingene fra den tiden levde videre i oppveksten min. Det er merkelig å høre Hverven fortelle at han sammen med andre ungdommer reiste fra Odalen til en stappfull Trefoldighetskirke i Oslo der faren min spilte gitar og sang om Jesus med langt hår og slengbukser. På samme tid var AKP-ml på høyden av sin storhetstid, og Profil-generasjonen hadde allerede etablert seg med markante forfatterstemmer som fortsatt er blant de mest sentrale i norsk samtidslitteratur.

– Alt det gamle går ned i 1980, og alt det nye starter, i alle fall politisk, med Reagan, Thatcher og liberaliseringen, og med Willoch her i Norge. En ny bølge av liberalisering i Norge starter der, og den økonomiske oppgangen skyter fart. Den kunne få Øyvind Rimbereid til å skrive at Jesus «sklei i oljå», sier Hverven, med referanse til Seine topografiar.

Kan vi se brytningene mellom venstre-radikalisme og religiøsitet i litteraturen fra denne tiden?

–  Paal-Helge Haugen var tilknyttet Profil, men var en av dem som reflekterte rundt tidlige tegn på slike endringer. Han har tydelig bakgrunn i en kultur enda fjernere fra Oslo enn de andre tilknyttet tidsskriftet. Haugen og Einar Økland var de som i større grad vendte tilbake til opphavet sitt. Haugens Steingjerde taler spesielt til meg fordi den kom ut det året jeg flyttet til Oslo. Jeg leste den ikke da, men det burde jeg ha gjort. Jeg ser nå hvordan han reflekterer over samfunnsendringene, samtidig som han bevarer en bevissthet om hva haugianismen har vært.

Litterær tro

Da Hverven først skulle begynne å studere, startet han på teologi. Det var flere årsaker til at han avsluttet studiene og etter hvert ble litteraturviter, i en turbulent tid der familiekonflikter utspilte seg samtidig som troen var i endring. Han leste mye skjønnlitteratur, og særlig Kafka og Camus var med på å bevege interessen i en annen retning. Han opplever det ikke så mye som at han mistet troen som at interessene hans forandret seg. Troen ble noe litterært. Hverven begynte å betrakte Bibelen mer som en fragmentsamling, der tekster fra ulike tider og sammenhenger kan leses fritt, løsrevet fra kronologi. I stedet for å lese Bibelen som en lineær historiefortelling, der alt peker mot Jesu død og oppstandelse, kan man anlegge en lesemåte som lar tekstene få mening side om side.

En lignende måte å likestille fortid og nåtid, gamle skrifter og hverdag, sporer Hverven både i Fosses og Knausgårds romaner.

–  Disse er kanskje de to største navnene i norsk samtidslitteratur internasjonalt?

–  Ja, i tillegg til at Solstad også er en stigende stjerne internasjonalt. Men jeg tror jo at det er en sammenheng her. At Knausgårds og Fosses appell også har med bibelreferanser å gjøre, i tillegg til mange andre faktorer.

– Når du sier at en del av Knausgårds og Fosses appell er at de skriver om dette, så ville det kanskje ikke vært slik på 80-tallet?

– Nei, og det tok lang tid før Fosse begynte å skrive så eksplisitt om bønner og liturgi som han gjør nå. Både Fosse og Knausgård har vel fortalt offentlig at de meldte seg ut av statskirka i 16-årsalderen. Asle i Septologien har en lignende historie. Han har vokst opp i et pietistisk miljø og tar klart avstand fra troen slik den utfoldet seg i det lavkirkelige miljøet han vokste opp i. Han mener det er en altfor enkel tro. Og så har han på ulike måter nærmet seg noe annet. Sånn jeg forstår Fosses forfatterskap, har den utviklingen skjedd i løpet av 90-tallet. I likhet med Fosse har romanpersonen Asle konvertert til katolisismen. Fosse er vel den av forfatterne som i størst grad har gjort disse endringene til en del av verket sitt. Samtidig har Asle slik vi møter ham i romanen en vag tro, nærmere det jeg vil kalle en «litterær tro». Jeg leser Solstad og Knausgård slik at de nærmer seg noe lignende, men fra høyst forskjellige kanter.

–  Hva er det som gjør litteraturen til et sted hvor folk finner en slags tro, er det nytt?

– Jeg tror at folk alltid har kunnet finne fram til en form for tro ved å lese forfattere som Dostojevskij, eller for den saks skyld Augustin, så det er ikke nytt. Jeg tror det er nyere i Norge at lekmannsbevegelsen og kirka har mistet mye definisjonsmakt. Religionssosiologen Pål Repstad, som jeg refererer til i boka, snakker om hvordan utøvende kunstnere i mindre grad trenger å være lojale mot noen form for dogmatikk når kirkens makt avtar. Dette har nok endret seg også i Fosses og Knausgårds levetid. Det begynte å endre seg allerede da Paal-Helge Haugen og Dag Solstad debuterte, men har blitt enda tydeligere. Når jeg legger vekt på Nilssen, Storholmen og Djupvik, er det fordi de ser dette fra et perspektiv der endringen allerede har skjedd.

Ikke til rette hos de kristne

Når det kommer til Hvervens eget brudd med teologistudiene, og veien han har gått videre med tanke på tro, anser han det som en lang prosess han enda ikke har kommet til rette med.

– Jeg betrakter meg ikke som ferdig med den. Jeg opplever litteratur og kunst i vid forstand som steder hvor det går an å være i en kontinuerlig bevegelse stilt overfor disse spørsmålene. Ikke et sted du kommer til for å få avklart noe en gang for alle. Sånn var det ikke da heller. Interessen min beveget seg bort fra det trange kristelige rommet og over i et videre rom. Men jeg synes romanpersonen Fjord i Solstads Roman 1987 sier det godt: Han fant seg ikke til rette hos de kristne. Slik jeg forstår det, også av estetiske grunner. Han beveget seg ut av dette spesifikke felleskapet, men sluttet ikke å grunne over hva dette felleskapet bunner i. Det er gjennomgående spørsmål i hele Solstads forfatterskap. Men svarene er uavklarte. Sånn er det for meg også. Men jeg synes det er interessant å bevege seg på grensen mellom tro og ikke-tro. Det åpnet seg en mulighet for meg til å skrive om.

– Hva er ikke-tro?

– Hos Fosse er jo ikke-troen nærmest satt inn i kjernen av troen, med Mester Eckharts måte å tenke i paradokser på. Han sier et sted at uten mennesket, ingen Gud, uten Gud, ingen mennesker. I sånne paradokser har du forholdet mellom tro og ikke-tro innskrevet. Jeg oppfatter disse motsetningene i tråd med hvordan Bibelen er satt sammen, som litteratur.

– Synes du det er lettere å snakke om tro nå enn for ti år siden?

– Jeg synes ikke det er noe lettere. Men det er jo lettere når jeg har skrevet en bok, for selv om sterkt personlige erfaringer er flettet inn, kan du også skyve tekstene foran deg, la dem tale.

En teolog i Stockholm

Muligens er det en annen blindsone som har gitt meg forestillingen om at tro snakkes om på en litt annen måte i Sverige enn her hjemme. BLAs redaktør

Ulla Svalheim og jeg hadde vår første ordentlige samtale på et retreatsted sørøst i Sverige, nær Linköping. Kanskje var det der vi forstod hvor beslektede bakgrunner vi hadde, med fedre som begge hadde vært sentrale i Jesusvekkelsen på 70-tallet. Denne helgen i Sverige omgikk vi hundrevis av folk som lignet oss: interesserte i kultur, kunst og kristendom og i et aldersspenn mellom 20 og 40. Flere av dem vi møtte er journalister eller kulturarbeidere i Sverige med en interesse for teologi. Men dette er selvsagt et svært begrenset miljø, som ikke peker på noen større tendens utenfor sin egen eksistens.

Susanne Wigorts Yngvesson

(f. 1967) er professor i etikk ved teologisk fakultet på Enskilda Högskolan Stockholm. Hun har gitt ut en rekke bøker, senest Pär Lagerkvist: Den kämpande humanisten (2021)

Likevel er det slik at på toppen av «bestselgerlistene», om noe sånt finnes hos kristne forlag i Norge, ruver oversatte bøker fra svensk. Det har også vært vanskelig ikke å legge merke til at Sverige har hatt mange store, kristne forfattere, flere av dem har sittet i Svenska Akademien: Birgitta Trotzig, Gunnel Vallqvist og Torgny Lindgren for å nevne noen. Den siste teologen som satt i Svenska Akademien, er Jayne Svenungsson, men som så mange andre forlot hun plassen sin der i kjølvannet av skandalen i 2018. Når vi tar kontakt med henne forteller hun at litteraturen ikke opptar en særlig plass i det faglige arbeidet hennes lenger, men anbefaler oss varmt å ta kontakt med teologen Susanne Wigorts Yngvesson ved Enskilda Högskolen Stockholm.         

Når vi kobler oss opp på zoom, møter vi henne omkranset av bokhyller, der det blant bøkene i bakgrunnen også er synlig et ikon av Maria og Jesusbarnet. Yngvesson er professor i etikk ved fakultetet for systematisk teologi og menneskerettigheter. Hennes siste bok, fra 2021, heter Pär Lagerkvist: Den kämpande humanisten. Det gir oss anledning til å snakke om tro i litteraturen fra et ikke-kristent perspektiv, beslektet med Hvervens lesning av Knausgård. Nobelprisvinneren og akademimedlemmet Lagerkvist var ateist, men menneskets forhold til Gud er et av de mest tilbakevendende temaene i forfatterskapet hans.

– Hvor kommer interessen din for å kombinere teologi og litteratur fra?

– Hvor skal jeg begynne?

Yngvesson smiler og ser rundt seg som om hun ser tilbake i tid.

– Jeg er teolog, men jeg er også litteraturviter fra lengre tilbake. Jeg har det vel med meg. Og så er jeg en leser av skjønnlitteratur. Jeg har vært opptatt av den delen av teologien som tradisjonelt vektlegger språket. De siste fire årene har jeg gitt meg inn på hymnologien, altså læren om salmene, som også er en avgrensning av dette.

Men både teologien og litteraturen har vist seg å komme inn indirekte i arbeidet til Yngvesson. I 2018 utgav hun en bok om overvåkningssamfunnet, Övervakad. Människor, maskiner och Gud.

– En måte for meg som teolog å prøve å forstå hva det betyr å leve i overvåkningssamfunnet, har vært å anvende skjønnlitteratur for å få tilgang på noen dypere dimensjoner i et ellers ganske hardt og kaldt politisk spørsmål. Hvordan skal vi forstå, for å ta det mest åpenbare eksempelet, George Orwells 1984 inn i vår tid? Det kunne jeg veve inn i analysen. På den måten kan du si at skjønnlitteraturen ofte kommer inn som et verktøy for meg når jeg jobber, mer enn som hoveddelen av min forskning.

Jeg spør Yngvesson om hun oppfatter teologi og litteratur som et større fagfelt, og om dette er voksende i akademia. Men selv opplevde hun at miljøet var større på slutten av 90- tallet og begynnelsen av 00-tallet.

Miljøet er ikke veldig stort i Sverige. Det finnes folk som jobber med litteratur og teologi både i Uppsala, Lund og Göteborg, men jeg opplevde at det var større rom for denne kombinasjonen tidligere. Det er ikke ett større forskningsmiljø, selv om vi kjenner til hverandre.

En søkende ateist

– Lagerkvist regnet seg ikke som kristen, hva kan da komme ut av å gå inn i forfatterskapet hans fra en teologisk vinkel?

Han skrev helt fantastiske saker helt fra 1916 av til midten av 60-tallet, og beveger seg i stor grad i det bibelske landskapet. Med det mener jeg ikke at han er kristen, naturligvis, det sier han jo at han ikke er, men han kaller seg «tvilende søkende» eller «søkende ateist». Han kjemper i forfatterskapet sitt med spørsmål om hvem Gud er, storheten i universet, hva som er meningen i hans liv. Grunnspørsmålene i hans forfatterskap er i den forstand bibelske, og han plasserer disse fortellingene i et bibelsk landskap. Har man kunnskap om Bibelen, vil man oppfatte en dimensjon ved hans forfatterskap som andre kanskje går glipp av, uten at det vil si at man må ha denne bakgrunnskunnskapen for å tilegne seg det han skriver. Han løfter disse spørsmålene opp i det allmennmenneskelige.

– Er disse spørsmålene allmenne utover det kristne?

Nei, hans fortellinger drives ofte av spørsmålet om hva som er meningen når noe skjer. Det kunne han ha gjort innenfor enhver kulturell eller religiøs ramme, men nå er det en gang den kristne han bruker. Han vokste opp innenfor en gammel, kirkelig fromhet i Småland. Daglig leste foreldrene hans Bibelen og salmeboken, slik mange gjorde i den generasjonen. Det har han med seg inn i forfatterskapet. På et teologisk plan er Lagerkvist interessant fordi han stiller religionsfilosofiske spørsmål. Han betrakter ikke Gud sånn som trosbekjennelsen erkjenner Gud – den gjør han tvert imot oppgjør med. Men Gud bortenfor språket, eller Gud som negasjon, den guden lengter han etter og vil at skal se ham.

– Opplever du at det finnes en interesse for tro i samtiden?

– Jeg synes ikke jeg merker noe til det. Vi havner jo på samme skala, Norge og Sverige, i studier over sekularisering. Jeg tror det er slik at mange svensker takknemlig tar imot denne typen litteratur, men det blir ikke noen offentlig samtale om den. Snarere er det sånn at kritikerne er nesten blinde for disse aspektene i skjønnlitteraturen. Om en roman tydelig plasserer seg i en religiøs sammenheng, for eksempel ved at fortellingen utspiller seg i et sekterisk miljø, da er det selvsagt annerledes. Men troens språk … det finnes ikke i svensk kulturdebatt.

Mellom Sverige og Norge

En norsk litteraturkritiker som også kjenner godt til svensk litteratur og kultur, er Kari Løvaas. Hun bor i Värmland i Sverige og disputerte i 2020 med

doktoravhandlingen sin i litteraturvitenskap ved Universitetet i Karlstad. Flere av sporene fra avhandlingen er bearbeidet i hennes nye essaybok Skapelsens sukk og klage. Vi ringer henne og spør hvordan hun opplever muligheten for å ta opp spørsmål knyttet til tro i offentligheten.

– Rommet for å gjøre det er sjenerøst. Det har vært en form for tabubelegging rundt tro som har forsvunnet. Det er ingen stilltiende enighet lenger om at det er for privat å prate om tro. Det kan hende vi har kommet såpass langt i en sekulariseringsprosess at ikke så mange selv har vokst opp i religiøse trosfellesskap, og dermed ikke har noe ladet forhold til det. I Sverige har heller ikke de kristne motkulturene hatt like stor gjennomslagskraft i offentligheten som i Norge. Kanskje er det derfor ikke like mange som har måttet ta oppgjør med de klamme sidene av religionen.

Kari Løvaas

(f. 1973) er litteraturkritiker og forfatter. Hun disputerte våren 2020 med avhandlingen Be for meg også, og gav for kort tid siden ut langessayet Skapelsens sukke og klage. Andre bind forventes utgitt høsten 2022.

Heller tradisjon enn bekjennelse

Løvaas forteller at hun nylig hørte et foredrag av David Thurfjell, om hvordan naturen er svenskenes «nye kirke». Utgangspunktet hans har vært at Sverige er kjent som verdens mest sekulariserte folk, men hva tror et ikke-troende folk på? Ifølge Løvaas viste funnene hans at det var når folk han intervjuet snakket om naturen, at de ble mest eksistensielle i sitt språk. Samtidig syntes det å være noe paradoksalt i hvordan urbane middelklassemennesker synes å tro sterkere på naturen, jo mer adskilt de lever fra den.

– Men Thurfjell mente også at grunnen til at man ikke har snakket om tro – og dette gjelder i Norge også – er at troen har blitt kuppet av de vekkelseskristne, den gruppen kristne som kobler tro veldig sterkt til det personlige og bekjennende. Det finnes kanskje en annen tendens i begge landene, der intellektuelle som søker seg mot troen interesserer seg for det katolske. Da snakker de mer om tradisjon enn bekjennelse. For meg har tro heller ikke handlet om å stå fram som individ for å flagge noe: Jeg tror, men hva er det jeg tror? For meg handler det om å ha tilgang på et repertoar av veldig sterke fortellinger som kan bære. Fortellinger som er verdt å tro på.

Hvis det er et større rom for trosspørsmål i litteraturen og kritikken nå enn for ti år siden, tror Løvaas det handler om at troen for flere holder på å avprivatiseres og kobles på tradisjonen igjen. Løvaas er ikke selv katolikk, men hennes mann, forfatteren Lars Andersson, har konvertert. Nylig gav han ut diktsamlingen Jordens ansikte, som er strukturert rundt bønnene i rosenkransen.

– Det ene katolisismen tilbyr veldig tydelig, er tradisjonen. En annen ting er skapelsesteologien. Jeg har lest Torgny Lindgren i det siste, og tenker at den skapelsesteologien vi finner i hans katolisisme er mer kompatibel med et miljøengasjement enn hva den protestantiske tenkningen er. Protestantismens vektlegging av min egen tilslutning til troen på Ordet, kan føre til en isolering av hva troen er. Hos Lindgren er det klart at Gud åpenbarer seg i skapelsen.

Oppholder seg ved store spørsmål

Jeg spør Løvaas om det kostet henne mer tidligere å fremme trosspørsmål i arbeidet sitt, men måten hun nøler på får meg til å tenke at premisset for spørsmålet ikke resonnerer. Hva det nå måtte bety å «fremme trosspørsmål».

– Det har egentlig aldri vært viktig for meg. Jeg har ikke hatt behov for å stå fram som troende eller ikke-troende. Det er heller slik at det de seneste årene har blitt tydeligere for meg at det er vanskelig å ta tak i de eksistensielle spørsmålene uten å knytte seg til tradisjonen. Jeg føler meg kanskje friere i forhold til det religiøse språket rent personlig nå enn før, men jeg er heller ikke en offentlig person i noen særlig grad og har ikke blitt konfrontert med motstand mot det.

Skapelsens sukk og klage har foreløpig fått tre anmeldelser, i Morgenbladet, Vårt Land og Klassekampen, men Løvaas opplever ikke at kritikerne i noen særlig grad har vektlagt trosspørsmålene i boka. De har vært mer opptatt av spørsmål om verdighet og utenforskap.  En tråd hun har vært opptatt av, men som i liten grad har vært trukket fram, handler om Karin Boye.

– Hun var gjennom så utrolig mange faser: platonist, vitalist, feminist, kristen. Hun tror lenge på kommunismen, men blir desillusjonert når hun ser den utført i praksis. Så jeg synes det er mer interessant å se at forfattere til alle tider har oppholdt seg intenst søkende i forhold til de store spørsmålene om mening og tro.

Tro handler ikke om rettroenhet for Løvaas. Hun tror tanken om rettroenhet kan ha vært noe av det som har kuppet samtalen om trosspørsmål, mens det hun leter etter i tradisjonen snarere er en form for tillit.  

– Karin Boye uttrykker et slikt mot til å stå usikret i verden, og det forutsetter en tillit til at det er noe som holder, selv om jeg går i stykker. Eller om alt rundt meg går i stykker. Sånn jeg bruker litteraturen, ser jeg etter fortellinger som kombinerer en vilje til å ikke glatte over alle paradokser og umuligheter i tilværelsen, med en form for utopisme. Jeg leter etter troverdige utkast til hvordan vi som meningsskapende vesener kan leve sammen.  

Samtidig kan disse fortellingene også misbrukes ideologisk. Patriarken i Moskva som bruker Bibelen maktpolitisk i krigen mot Ukraina, er et eksempel. På den andre siden opplever vi gjennom verdenssituasjonen i dag kanskje at troen på rasjonaliteten og det liberale demokratiet har vært i overkant ureflektert, påpeker Løvaas.

– Vi behøver fortellinger som vi kan tro på og som holder oss sammen, men de må holdes åpne og fortelles på nytt.

Kulturens indre liv

Samme ettermiddag som jeg har snakket med Løvaas sitter jeg på trappa foran huset jeg bor. Fuglene synger, jeg stumper en av mine sjeldne sigaretter og ringer pappa, rett før sola går ned bak huset til naboen. Han sier at han befinner seg på Eldorado bokhandel i Oslo for øyeblikket. Sammen med sin beste venn fra 70-tallet, har han akkurat blitt fotografert til den nye plata de skal gi ut. Mer enn 40 år senere har halvparten av den gamle visegruppa som skrev kristne «kampsanger og fredsviser» samlet seg på nytt, med gitar, fløyte og nye tekster om Jesus. «Nå står jeg akkurat foran den boka du har snakket om,» sier han, «Korsveien av Jonathan Franzen.» Det nye, aspirerende hovedverket til den amerikanske suksessforfatteren er prydet av gitarspillende ungdommer og handler om et lignende kristent ungdomsmiljø som det faren min var med i. Den er lagt til samme tidsrom, slutten av 70-tallet, men i USA. Franzen har satt seg fore å skrive et trebindsverk som skal «spore det indre livet i vår kultur». Av en eller annen grunn er det her han har funnet det hensiktsmessig å begynne å bore.

Så, er Gud tilbake, og var han noensinne borte? Kanskje verken det ene eller det andre. Jeg kommer til å tenke på noe Tom Egil Hverven siterte fra Fosses romanverk, mens vi spiste rekesmørbrød ved Norsk Tipping-automaten i Nevlunghavn. Referansen går tilbake til den kristne mystikeren Mester Eckhart (1260-1327), en tenker han lener seg tungt på i Septologien: «Uten mennesket hadde ikke Gud vært til, og uten Gud hadde ikke mennesket vært til.»                                                                                                                                            

Jeg vet ikke om det samme ville være sant om vi byttet ut ordet «mennesket» med «litteraturen». Det forblir vel et trosspørsmål.

Live Lundh (f. 1992) er kritiker og journalist i BLA.

BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS