Den nødvendige optimismen

I de siste månedene har det vært flere debatter som har handlet om den synkende interessen for litteratur i offentligheten og manglende leseferdigheter blant unge. Med hensyn til det sistnevnte har det vært stilt spørsmål ved om litteraturundervisningen i den norske skolen er god nok. Ting kan tyde på at svaret er nei, noe kunnskapsministeren, Kari Nessa Nordtun, vil bøte på ved å gjeninnføre en læreplanforankret kanon, som skal sikre at norske elever får innføring i et felles litterært arvegods. Høres ikke dette ut som en god idé?

Det synes ikke Signe Braut, som er universitetslektor i norskdidaktikk ved NTNU. Hun responderer med forferdelse på kunnskapsministerens planer: «Å lovfeste ei liste særleg viktige tekstar som alle elevar skal gå gjennom vil gå på kostnad av andre meiningsfylte verk,» mener hun. Dessverre går hun ikke inn på hvilke verk som er så meningsfylte at de må bevares på bekostning av de beste verkene som er skrevet på norsk. Men hun nevner at samfunnet er dynamisk, mens kanon er statisk. Altså er det ikke etter hennes mening tilrådelig å fastsette selv et minimum av felles kunnskap om den litterære og kulturelle arven.

Etter mitt syn er Brauts innlegg et instruktivt eksempel på hva som – ut fra et litterært synspunkt – er problemet i norsk skole. Norskfaget synes etter hvert å ha fått en selvforståelse som ren didaktikk, hvilket har ført til et instrumentelt litteratursyn. Litteraturen sees på som et læremiddel blant andre læremidler, ikke som et mål i seg selv. Dessuten kan det se ut som enhver tanke om at den norske kanon kan fungere fellesskapsbyggende, er fremmed for Braut og hennes meningsfeller.

Er det nytteløst å innføre en felles kanon i skolen?

Grethe Fatima Syéd, som er førsteamanuensis ved Høyskolen på Vestlandet, tenker ikke som Braut, men heller ikke hun møter forslaget om en kulturkanon i skolen med begeistring. På forslag om at norske elever skal begynne å lese Holberg, Goethe, Ibsen, responderer hun med vantro: Dette er fullstendig virkelighetsfjernt, mener hun. Norske lærerskolestudenter har ikke forutsetninger for å lese slike verk, for ikke en gang å snakke om elevene i norsk skole! Man kunne like gjerne bedt dem lese Homer på gammelgresk. Med andre ord må listen senkes: Det er ikke lenger mulig å utdanne lærere som er kompetente til undervise i en høylitterær kanon.

Syéd ble motsagt av sin kollega ved samme institusjon, Inga Henriette Undheim, som kunne fortelle at hun hadde god erfaring med å undervise om Holberg og Ibsen for lærerskolestudenter. Studentene stiller forberedt til undervisningen, og er engasjerte nok til å bli med på litterære arrangementer og teateroppsetninger på kveldstid. Syéd kontrer med at hun har forskningen på sin side: Det er et godt belagt faktum at leseferdighetene har sunket drastisk og dessuten at barn og unge finner mindre glede i lesning enn de gjorde før. Hovedårsaken er skjermen og onlinekulturen, som preger unges liv fra de står opp om morgenen til de legger seg om kvelden.

Dette har Syéd selvsagt rett i. Men gitt denne tilstanden, er det ikke kontraproduktivt å rykke ut imot et forslag om å innføre en kulturkanon i skolen? Etter mitt syn må en slik kanon ønskes velkommen, samtidig som vi må insistere på at selve tekstene blir vektlagt spesifikt. Man bør ikke, slik som tidligere har vært tilfellet, anse det som likegyldig om et verk kommer elevene i møte i form av film, lyd, oppsetning eller tekst. Tekstene må være nennsomt valgt og gjøres til gjenstand for øving, diskusjon, prosjektoppgaver og høytlesning. Da tror jeg ikke at det er virkelighetsfjernt å se for seg at man kan legge opp for eksempel Ibsens Et dukkehjem mot slutten av videregående.

Vi bør dyrke lyspunktene

Undheims erfaring trenger ikke anses som «svogerforskning», slik Syéd gjør, men som et eksempel til inspirasjon og etterfølgelse: Den viser at det fremdeles er mulig å vekke litteraturinteressen blant elever og studenter. Er det mulig for noen, er det også mulig for andre. Og hvis de fremtidige lærerne først har fått vekket litteraturinteressen, kan den spres videre til elever i skolen. Det er mulig at fremtiden for litteraturen uansett ikke er lys, men den er ikke bekmørk heller. For min egen del kan jeg – som underviser ved lektorutdanningen i Bergen – rapportere at det hvert år dukker opp intelligente studenter med genuin interesse for litteratur. Her gjelder det å holde på lyspunktene.

Men er det likegyldig hvilken litteratur de unge leser? Det har nylig blitt hevdet at unge føler seg påført «leseskam» av elitistiske litteraturmiljøer. Det har kommet dem for øre at ikke alle synes at det de leser, er bra saker. Dermed skammer de seg – samtidig som de altså lar seg opprøre av at dette er noe de er nødt til å gå gjennom, når de gjør noe så prisverdig som å lese bøker. Her vil jeg mane til besinnelse i begge leire: La de unge lese det de vil, og la de eldre rynke på nesen etter forgodtbefinnende. Dette er et velprøvd system som fører til fornyelse i kulturen og en sunn spenning mellom generasjonene. For min del velger jeg å tro at folk som først venner seg til å lese, før eller siden vil søke seg mot det som virkelig er bra.

Klagesang for tidsskriftene

De litterære elitemiljøene har forresten sine egne problemer å stri med. Noen av dem kan vi lese om i siste nummer av tidsskriftet Prosa, som i år feirer 30-årsjubileum. Ting kan tyde på at jubileet er blitt markert uten jubel, for nummeret er preget av dystre advarsler om nedgangstider for tidsskriftene og elegier over den tapte litterære offentligheten. I lederartikkelen ropes det varsko om nedgangen i kulturjournalistikken, som er halvert i tidsrommet mellom 2008 og 2022, samt bortfallet av den langsomme samtalen i den brede offentligheten. Dette sammenfaller med tilbakegangen til landets tidsskrifter, som opplever sviktende lesere og mangel på gjennomslag i kulturen. Om vi skal tro bransjens egne representanter, er dette en trussel mot demokratiet.

Kåre Bulie, som nylig ble kåret til årets kritiker, har problemer med å holde seg våken i møte med denne klagesangen. I en kommentar om Prosas jubileumsnummer i Klassekampens bokmagasin skriver han at det ville ha vært langt mer forfriskende om bladet hadde hatt en mer konstruktiv og ambisiøs innstilling på sakprosaens vegne. I sitt tilsvar til Bulie, responderer Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen med å etterlyse et klart standpunkt fra Bulies side: Kan han tilbakevise forfallsnarrativet, eller er det slik å forstå at han ikke bekymrer seg for det?

Bulie er kritiker og ønsket seg nok først og fremst et spenstigere nummer med bedre tekster – og det er en innsigelse som det ikke er så lett for en redaktør å forsvare seg mot. Men også i denne konfrontasjonen ser vi samme type dilemma som vi så i skoledebatten: På den ene siden er det viktig at vi forstår at det finnes en krise, at den er alvorlig, har bestemte årsaker og ikke simpelthen kan avfeies som et nytt kapittel av fortellingen om kulturens permanente krise siden Sokrates’ dager. På den andre siden er det, som Bulie peker på, en fare for at man, som representant for det skrevne ord, venner seg til å nynne på den samme klagesangen hver gang man får tak i en mikrofon.

Skriv bedre, tenk bedre!

I mange sammenhenger tror jeg at det rett og slett er best å skyve krisen ut av tankene og simpelthen forutsette at det man skriver, selv når det er langt, er interessant for de aller fleste. Den som skriver skarpt, vittig og poengtert, har fremdeles gode muligheter for å bli lest. Hvis ingen bryr seg om det du skriver, kan det hende skylden er din egen. Man bør tross alt ikke automatisk gå ut fra, slik man iblant kan få inntrykk av fra tidsskriftenes forkjempere, at det meste av det som står i norske tidsskrift er så lysende bra at hele befolkningen burde sette av tid til å lese det.

Lesekrisen, digitaliseringen, den nye oppmerksomhetsøkonomien – alt dette har helt klart bidratt til nedgangen for tidsskriftene. Men de samme fenomenene har også hatt noen positive konsekvenser for bokanmelderiet i avisene, som nå ofte fremstår som tydeligere vinklet og bedre egnet til å vekke leserens interesse enn hva som var tilfellet tidligere. Tidsskriftene kan vel ikke gjøre annet enn å følge samme oppskrift, noe de til dels allerede er godt i gang med: De må produsere bedre og mer slående tekster, som så må promoteres med alle midler i alle kanaler – slik Eliassen forklarer at han allerede gjør på vegne av Prosa. Om dette ikke lykkes ham, kan det sikkert være fristende å klage. Men det ville være smartere å ta seg en tur i tenkeboksen og finne ut hvordan man skaffe i alle fall én allment interessevekkende artikkel til hvert nummer.

Vi som arbeider i litteraturens tjeneste, kan uansett ikke sitte stille og vente på at verden forandrer seg til vår fordel. Dessuten kan krisen neppe oppheves gjennom politiske vedtak. Man må arbeide, utrettelig og entusiastisk, og utnytte de mulighetene som fremdeles finnes.

Bort med skjermene!

Overfor leseren av denne teksten forsikrer jeg om at jeg ikke er blitt senil. Jeg er klar over at jeg også selv en rekke ganger – blant annet her i BLA – har forkynt diktningens og kritikkens endetid i dramatiske vendinger. Men nå har jeg på følelsen at dette budskapet for lengst har sunket inn, og at tiden er inne for å lete etter lyspunkter og finne frem til nye reservoarer av litterær energi. Ett lyspunkt, som kom meg for øre her om dagen, er at årets søkertall ved Skrivekunstakademiet i Hordaland er rekordhøye. Når så mange ønsker å leve av å skrive, må det vel også finnes noen som har lyst til å lese?

Jeg møter faktisk mange seriøse lesere blant de unge studentene ved Universitetet i Bergen. Mange av dem har stor respekt for den litterære lærdomskulturen, og legger seg i selen for å sette seg inn i den. Men de melder om at de er skadet av langvarig skjermbruk. Vi trenger ikke deres vitnemål for å vite at skjermene gjør oss mindre konsentrerte – dette er noe de fleste av oss merker hele tiden. Det er mulig Bulie vil kalle påpekningen en klisjé, men den blir ikke mindre sann av den grunn.

Og her er det faktisk mulig å gjøre noe. Akkurat på dette punktet er det politiske vedtak som må til. Hvis skjermene skal få mindre plass i skolen, trengs kraftfulle og radikale grep. Gir man skjermen lillefingeren, tar den hele hånden. Det nytter ikke å satse på små reduksjoner her og der. Man må slå på stortrommen. Alle skjermer bør fjernes fra klasserommene og erstattes med tavle, bøker, papir og blyant. Skjermene kan forbeholdes egne fag i koding, nettvett og digital kompetanse – i egne saler, som er utstyrt med hengelås. Hvis et slikt tiltak kunne kombineres med innføringen av en litterær kanon i læreplanen – ja, da ville vi allerede være på god vei i riktig retning.