Eitt nytt dikt. Bjarne Bjørnevik
Naturen tenkjer mykje på form
Intervju. Månedens poet er Bjarne Bjørnevik. Han har skrevet diktet "Om våren finn eg ei furukongle i det brune graset".

Gratulerer med månadens dikt! Korleis oppstod diktet?
Takk. Eg hugsar at eg gjekk i skogen og lengta etter å ikkje leva i kroppen min. I denne sinnstilstanden fekk eg auge på ei kongle i graset. Kroppen min påfører meg mykje smerte. Eg er fødd og lever med ei funksjonshemming som legg sterke føringar på kva eg kan og ikkje kan gjera. Kroppen er ei tvangstrøye, ein demiurg, eit beist fanga i eit bur. Samstundes er den same kroppen opphav til eineståande sansingar eg ikkje vil leva forutan. Ja, som eg ikkje kunne gløyma utan at eg vart ein heilt annan person. I melankoliens hus er euforien aldri langt unna. I diktet mitt lever tungt mørkre og stor glede side om side. Heile teksten står planta i dette tvidraget.
Dikter eg-et går heim etter ei møte med noko så lite som ei furukongle, som opnar verda til noko større. Kva fekk deg til å stanse opp ved nettopp denne kongla?
Eg vart glad av å halda kongla i handa. Ei kongle som har ligge under snøen. Mørk og lita. So lett å gå forbi. «Syrg, men sår ikkje», seier Konfutse i sine Analektar. Ein av føremonene med kongler, er at dei studerer lidinga di utan sentimentalitet eller fordomar. Folk som ser meg ser ein funksjonshemma mann, men for kongla er eg berre endå ei av naturens mange former. Naturen tenkjer mykje på form.
I gamal tid visste ein at kroppane som var kvesta av gudane bar noko merkeleg og verdfullt inn i verda. Når kroppen er tung å bera, har eg opplevd at fuglar og smådyr stig meg i møte. Dei er ikkje lenger redd meg. Kanskje er det berre noko eg har drøymt. Same kva er det ei kraft som held meg oppe. Den amerikanske poeten James Wright opplevde sjølv denne skirsla då han var nær å gje etter for mørkret:
I eit
furutre,
nokre meter
frå vindaugskarmen,
hoppar ei
skinande blå nøtteskrike opp og ned, opp
og ned,
på ei grein.
Eg ler når
eg ser henne overgi seg
til rein
morskap, for ho veit like godt som eg
at greina
brotnar ikkje.
I diktet skjer det ei transformasjon: kongla blir ein minoisk vase, månen eit nebb, havet ein draumar. Kor viktig er det for deg at bileta i dikta dine utviklar seg og lever?
Bilete er vanskelege. Dei er reine mysterium. Psykologen James Hillman seier at bilete er levande; eit godt bilete er mest som eit dyr i fullt firsprang over ei grasslette. Å tenkja i bilete er sjela sin måte å sansa verda på. Sjela er sjølv eit bilete. Såg me attom bileta i språket, såg me den inste sanninga. Difor ber gudane masker når dei vitjar oss. Tilmed den vitskaplege sjargong maktar ikkje heilt å reinska språket for bilete. Av dette kan me skjøna at bilete er heilt grunnleggjande. Dei bind verda saman. Nokre filologar tenkjer at kontrasten til musikk ikkje er stille, men lyd. Musikken samansteller og organiserer lyden til form. Bileta har mykje den same oppgåva. Dei gjev språket retning. Den klassiske kinesiske diktekunsten rekkjer faret i desse spørsmåla med større innleving enn vår eigen. François Cheng har synt korleis det kinesiske diktet—boren oppe av eit ideogrammatisk skriftspråk—ikkje seier seg tilfreds med ei denotativ skildring av verda, men ovrar seg som ei konstituerande kraft som fornyar, samordnar og eggjar tinga til å avsløra ein del av sin essens. Kvart einaste teikn er rekna som levande einingar. Dimed er ei furu i eit dikt ogso ei ekte furu. Noko tilsvarande har me ikkje hatt i vesterlanda sidan den homeriske epoken.
«Folk som ser meg ser ein funksjonshemma mann, men for kongla er eg berre endå ei av naturens mange former. Naturen tenkjer mykje på form.»
Juryen nemner både symbolkraft og innsikt i det kvardagslege. Ser du sjølv diktet som eit slags konsentrat av kvardagsopplevingar?
Mystikaren Kabir seier at ein kjem ikkje til himmelen dersom ein ikkje set seg føre å leva som om ein alt var der. Ein kan seia at diktet spring ut av ein heilt vanleg kvardag, men denne kvardagen botnar i eit kristent livssyn som slær fast at den synlege verda er stødd opp av den usynlege (og omvendt). Eg ottast ein kvardag av innturka vanar som vert liggjande som ei hinne om livet. Det gjeld å sjå verda som ho reint faktisk er. Eg tenkjer ofte på dei teologiske samtalane mellom Rainer Maria Rilke og Rudolf Kassner tidleg i førre hundreåret. Den gongen trur eg ateisten Rilke dømde rett då han argumenterte for at kristendomen snur augo våre om og bort frå verda. Likevel er kristendomen i dag best i stand til å halda fast spenninga mellom det tragiske og det vakre i tilværet utan å ty til fantasiar.
Biletet av beina som er «glade under det intense nebbet til månen» er uventa og kroppsnært. Korleis arbeider du med slike sansingar i skrivinga?
Det er viktig for meg å skriva om kroppen. I altfor mange år freista diktinga mi å ignorera dei kroppslege føresetnadene mine. Mykje av det eg skreiv var hjernepoesi, eg skjønte det berre ikkje sjølv. Månen vert nær på ein rovfugl i dette diktet. Då veit ein liksom at diktet har vakna. Eg meiner at det er viktig å sjå det mørke og døyvde i naturen. Det er ei innvending eg har mot ikkje-tyske romantikarar som Keats og Wergeland. Wergeland er ein stor diktar. Han stod ikkje tilbake for å hevda at fivrelda og ikkje mennesket var «det sidste Henstrøg af Geni» i Guds skaparverk. Men ideen om at naturen har ein mørk energi, eit dødsmedvit, finn eg ikkje mange spor av. Det endelege omslaget kjem med Rilke:
Og likevel
er i det vaktsamt varme dyret
eit stort
tungsinns vekt og sorg.
For ved det
òg festar seg alltid det som
ofte
overveldar oss—minnet,
som om det
ein lengtar etter ein gong
var nærare
oss, sambandet meir trufast
og underleg
ømt. Her er alt avstand
og der var
det anding. Etter den fyrste heimen
er den andre
tvikjønna og forblåsen.
Kva eller kven inspirerer deg?
Eg har ikkje stor greie på litteratur og kunst. Eg les sakte og skjønar mest ingenting, men eg prøver no å halda meg orientert som best eg kan. Dei gamle kinesarane er viktige for meg. Tang-dynastiet var poesiens gullalder, alt etterpå er skumring. Frå mi eiga tid set eg pris på nemnde Rilke, Robert Bly, César Vallejo, William Stafford, Antonio Machado og Olav H. Hauge, attåt mange andre.
Eg fekk med meg Fosseforedraget i april og vart sterkt gripen av Jean-Luc Marions filosofi. Eg har mykje å takka den mannen for. Av heilt fersk poesi er eg mest glad i bøkene til amerikanske Jane Hirshfield og norske Mona Høvring. Dei skriv gode, sterke dikt.
Om våren finn eg ei furukongle i det brune graset
Den svarte furukongla har bore vekta av snøen.
Ho er mørk og innstendig, ein kald minoisk vase.
Undersida er dekt av grå flekker, som om ei mus
stansa under haustmånen og pusta på henne.
Eg går heim. Greinene på almen duvar i kveldsbrisen.
Månen glir inn og ut av eit tynt lag skyer.
Nationaltheatret ser rart på meg.
Havet ser ingenting, men drøymer om stein.
Beina mine er glade under det intense nebbet til månen.