Den salige Knut Arild av Bømlo
- en hagiografi

Om navnet: Knut betyr knute, men også klippe som står fram fra et fjell. Fordi den salige både forsøkte å løse opp knuten som lå mellom sosialdemokratiet og kristendemokratiet, men også var den ytterste del av det kristendemokratiske fjell, heter han Knut. Arild kommer av Harald og betyr hærleder. Fordi den salige skulle lede den frommeste hær på jord mot ytre høyre og fascismen, heter han Arild.

Han ble født i ærverdig ætt, som yngste sønn blant fem evnerike brødre, av Ragnar fra sentrum og Tordis den kristelige. De kalde vindene som blåste mørke skyer over øyriket Bømlo den 23. november 1972, bar bud om den hellige kampen Knut Arild Hareide skulle føre i sin misjon for å frelse sosialdemokratiet fra identitetspopulismens falske profeter i det moderne ytre høyre.

Fra det kristendemokratiske fellesskap på Bømlo, reiste Knut Arild til den mammonske katedral på Handelshøyskolen i Bergen for å trenes i de verdslige kunster. Kringsatt av de som hyller gullkalven, fant han sin sekt med sanne forkynnere i studentenes indremisjon, som oppdaget de gudegitte evnene lysende i hans indre. I Paulus’ bilde lærte Knut Arild av de sølvbetungede predikantene at glimtet i øyet ikke kun er en bjelke som forringer Guds ord, men snarere var livslinjen til en vital og besnærende forkynnelse av gudsbudskapet inn i det nye millenniet.

Snart forstod Knut Arild at det Kristelige folkeparti var organet hvor den apostoliske gjerning sterkest lot ham omsette den kristelige medmenneskelighet fra tanke til gjerning. Hans livsinnsats blant deres rekker skulle være hans største kollekt. Med sitt milde vesen, skarpe argumenter og velsignede ånd, lot Bergens alkoholiserte og syndige studenter seg raskt vende om på den rette vei. Aldri har så mange studenter prestert så godt på NHH som da Knut Arild øste av sine talegaver ved immatrikuleringen i 1994.

Slik som da den salige ble født, var det igjen KrF som hadde statsministeren da han skulle erobre næringslivet etter fullførte studier. Men kunne virkelig Knut Arild tillate seg å følge Mammon? Kristus hadde jo i Bergprekenen sagt: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Mat 6.24)? Ruvet ikke skyer så mørke over det norske samfunnet, at han var pliktig å bruke av sine ferdigheter og gaver for å hjelpe Norge, Europa og Verden? Men han husket også ordene som hadde sendt ham til Handelshøyskolen i utgangspunktet: «Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.» (Luk 16.9)

Kallet kom for den salige Knut Arilds ferdigheter i maktens korridorer i hovedstaden. Fader i Kristelig folkeparti, Jon Lilletun, minister for kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, brukte Knut Arild som sin rådgiver i ideologiske og åndelige spørsmål, og i 2004 ble han minister for miljøvern. I et århundre hvor klimagassutslippene bare har steget, minnes vi alle perioden mellom juni 2004 og september 2005 som en stor tid hvor utslippene verden over dalte under Knut Arilds ledelse. Særlig viktig var innsatsen for å tette hullene i Ozon-laget, som den salige Knut Arild gjorde da han besteg den forpestede Y-blokka og med Guds hjelp pustet et beskyttende filter ut i atmosfæren.

Som alle sanne ledere ønsket den salige Knut Arild aldri å herske, men omgitt av kynikere og mammonister, styrte hans samvittighetsfullhet ham til ledelse i en tid hvor verden trengte det som mest. Ligger ikke folkets saliggjøring i den fremtidige fusjonen mellom kristendemokratiet og sosialdemokratiet? spurte Knut Arild seg. Da han i 2011 ble løftet av sine like til partiets fremste apostel, ønsket han å modernisere ved å åpne det for verden. Man måtte ikke lenger bekjenne seg til Gud for å ville påvirke verden. Man måtte bekjenne seg til drømmen om en bedre verden med mer likhet, menneskeverd og samvittighet: en verden i tråd med Kristi liv og lære.

I 2018 ønsket mange i KrF å fortsette samarbeidet med høyresiden og gradvis nærme seg de mørkere kreftene som vokste frem under dekke av kristne verdier. Sylvi Listhaug, Fremskrittspartiets fremste korsbærer, talte med ord om Gud og fedreland, men hennes politikk skapte frykt, avsky og mistenksomhet mot de svakeste og fremmede. Knut Arild stod framfor sitt livs veikryss og tenkte på ordene han hadde lest i Matteus-evangeliet: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.» (Matt 7,15).» Og nå delte han selv hus med ulver.

Med Jesu’ ord ulmende i sitt indre, trakk Knut Arild seg tilbake fra den daglige partiledelsen til rensende faste og bønn for å skrive sitt store brev til folket: Det som betyr noe. Lik Herren som kjempet 40 dager i ørkenen mot Satans fristelser, lot Knut Arild seg aldri friste den korteste veien til makt, blant svarte regjeringsbiler med privat sjåfør i et mektig regjeringsapparat under Erna «Jernkvinnen» Solberg. Knut Arild vendte tilbake fra sitt indre eksil med Herrens tale til apostlene i sinnet: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender» (Mat 10.35-36). Han hadde bestemt seg: KrF skulle vende til venstre – ikke for maktens skyld, men for verdienes. Knut Arild brakte sverdet som skulle kløyve kristendemokratene mellom medmenneskelighet og mammonisme. Han løftet blikket og sa: «I dag er det ikke lenger Arbeiderpartiet vi må holde ute av regjering. Det er høyrepopulismen. Kampen vi kjemper nå handler ikke om å forsvare en kirkebenk, men om å forsvare menneskeverdet.»

Knut Arilds kamp handlet aldri om hverken kupp eller kalkulert maktspill. Han søkte ikke enevelde, men et samstemt løft. I et parti delt mellom røtter og retning, insisterte han på demokrati og forankring. Hele kongregasjonen skulle med i den nye pakt. Bare slik kunne retningsvalget bli et felles kall – ikke bare for KrF, men for det norske folk. Makten måtte ledes av måtehold, og innflytelsen vinnes med ydmykhet.

Sammen med partiet, med folket, med verden skulle de gå som Moses og israelittene mot en ny tid, der kristendemokrati og sosialdemokrati forenes i forpliktende fellesskap. Ordet «neste» skulle ikke bare gjelde de nærmeste, men enhver skjenket liv her på jorden av Herren.

Men i hans egen skygge kretset nestelederne, Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad. Ledet av lyden til klingende sølvmynt, valgte de makten fremfor moralen. Svøpet i korsets tegn, nektet de dermed å se Kristus i flyktningen, i en kvinne som ville ha kontroll over egen kropp, i fattigdommen eller i fellesskapet. De dolket den salige Knut Arild i ryggen under landsmøtet i Rogaland, der «Bolla» Bollestad trenerte folkets og Guds vilje for egen vinning. Seirende vendte de utro blikket mot høyre, til skyggene som ulmet over Europa. Veien til det lovede land i en himmelsk fred mellom sosial- og kristendemokratiet, som Knut Arild med så stor rettferdighet hadde vist gjennom Nordsjøen, lukket seg.

Etter nederlaget gikk den salige i eksil, dog ei i bitterhet, men med verdighet. Knut Arild hadde ikke falt, slik Satan falt som et lyn fra himmelen (Luk 10.18), men ble gjort til martyr for sin trofasthet til gudsbudskapet. Og hans budskap – at sosialdemokratiet kunne være et redskap for kristne verdier i vår tid – lever videre, nå blant sjøens menn som lytter til forkynnerens ord i Rederiforbundet. I hvert forsøk på rettferdighet. I hver bro som bygges mellom tro og politikk. I hver kamp mot de kreftene som splitter, fremfor å forene.

Den salige Knut Arilds liv og virke er et vitnesbyrd om at det finnes en annen vei. En vei der Kristus ikke brukes som våpen, men som forbilde. En vei der politikken ikke handler om å eie makten, men å tjene menneskene.

Derfor skal han huskes som Den salige Knut Arild av Bømlo: Brobyggeren. Retningsviseren. Den sanne korsbærer.