I lat lune, Morgenblad?

Min medpoet Øyvind Rangøy poengterte nylig muntert for meg, at litteraturviteren er som en ornitolog. Han står i sitt skjul på universitetshøyden med kikkert for å tyde poetenes fjerne pip og brusing med fjær, i et forsøk på å forstå hva disse vesenene holder på med. Sammenligningen slo meg som treffende da professor i nordisk litteratur ved UiB, Eirik Vassenden, også ganske nylig mistenkte norske poeter for å være latsabber. I et intervju publisert av Morgenbladet digitalt 18. juni, har han merket seg tendensen til at poeter nå til dags skriver «lange fortellinger om aktuelle temaer» som «oppfører seg som romaner» og er uten klar bevissthet om form. Fortellende poesi og langdikt står altså på tiltalebenken, og anklagen mot dem er at de enten er så lange at de ikke er bearbeidet nok til å bli skikkelige dikt, eller at de er det ubearbeidede råmaterialet til en roman, implisitt hvis bare poetene hadde vært flinke og flittige nok til å bry seg om struktur, plot og karakterbygging. I en bedre verden, kan man tenke, er enhver slapp diktutgivelse en tålelig roman.

Den moderne poesiskrekken

Som poet innrømmer jeg gjerne at jeg liker å late meg. Å daffe på sofaen med en bok er dét jeg liker best i livet. På min hjemstavns dialekt fins det ca. 30 synonymer på en svekling, slubbert eller generelt unyttig person, og lesende mennesker er utvilsomt eksempler på slike. Likevel har jeg lyst til å vri på det og si at det er den norske samtidskritikken som er late. De er lite beleste, spesielt når det gjelder lyrikk (i likhet med alle andre). Renommerte anmeldere har regelrett erklært at de konsekvent ikke vil lese og anmelde dikt, som Marta Norheim i en enquête her i BLA (10/2021, «Poesiskrekk»). De merker seg derfor tendensene og sensasjonene i feltet, krusningene i overflaten og de største bølgeslagene, heller enn å dykke ned i bøkene som faktisk utgjør de store litterære vannmassene. De stiller opp stråmenn og motsetninger og sier seg fornøyd. Og er ikke Morgenbladets skribenter de mest selvfornøyde og late av alle? Som bedømmere av norsk poesi har avisa siden Wergelands tid vært de hovent misfornøyde og passe bekymrede håndheverne av den gode smak, bekvemt forskanset bak privilegiet av å være litteratur-Norges mest meningsbærende avis, og de vet det. Når Morgenbladets bokansvarlige Arne Borge i sitt kronisk slentrende nyhetsbrev omtaler intervjuet med Vassenden og latskapspåstanden, er han selv så slabbedask at han ikke viser til norske eksempler, men minnes en anekdote om en svenske som sier hun skriver dikt fordi dikt er så lett.

Vassenden er imidlertid ikke lat. Det ferske essayet hans i tidsskriftet Vagant som ledet til intervjuet, med tittelen «Den nye romanen: Den virkelighetslitterære fortellingen i norsk samtidspoesi», er monumental og gjennomarbeidet og tyder på at han kjenner feltet godt. Med flid tegnes den norske samtidspoesien opp, med røtter hos Wergeland og gjennom Jan Erik Volds lange, personlige sprudlerier i Mor Godhjerta og inn i våre dagers «[t]ilsynelatende ubearbeidede, intime betraktninger direkte fra skrivebordet eller tankeloggen», med poeter som Brynjulf Jung Tjønn og Nils-Øivind Haagensen for å nevne to av de mest markante som trekkes fram. Da jeg første gang leste essayet, var det imidlertid noe grunnleggende ved tekstens påstand som skurret for meg, uten at jeg klarte å sette fingeren på nøyaktig hva, men intervjuet i Morgenbladet fikk inntrykket mitt til å falle mer på plass.

Først og fremst var det nok at eksemplene som ramses opp i essayet tross alt er utallige, og at mengden av egen kraft viser et utvetydig mangfold. Oftere er bokutgivelsene som nevnes forseggjorte og solide, ikke «formløse» eller «ubearbeidede». Kan disse bøkene i det hele tatt kalles fortellende, vil de ikke annet enn å være en slags fordekte, late romaner, og er det riktig å samle så vidtfavnende bøker under paraplyen av en trend?

Kanskje noen heller skal spørre en poet direkte om hva vi driver med, i stedet for å gå via akademikeren, det vil si: hvis poeten som den sangfuglen hen er, klarer å forstå seg selv og gi uttrykk for det på en måte som ikke bare er skvalder. I egenskap av å være litteraturviter og poet kan jeg iallfall si at jeg setter pris på essayets omstendelige problematiseringer og dets uvanlig ambisiøse kartlegging av samtidig poesi, men at jeg sliter med å svelge det mer påståelige og polemisk anlagte intervjuet, som i sin tendensoppsporing og -stempling selv bikker over i det tendensiøse, eller la oss si late.

Tendensen til fortellende poesi sporer Vassenden for eksempel til Knausgård og virkelighetslitteraturbølgen. Det stemmer sikkert for noen; et par bøker i Norge kan nok kalles påvirket av Knausgårds personlige utleveringer og hevdingen av det lille livets viktighet. Yahya Hassan nevnes, og ja, han var angivelig direkte inspirert, selv om han ikke var en norsk poet og det likevel er det mest betydningsfulle eksempelet løftet fram i intervjuet. Dansk litteratur er alltid en ledestjerne for kritikerne her til lands, særlig for Morgenbladet, selv om de straks synes det er møkk om norske poeter gjør noe som ligner. Når det gjelder den norske fortellende tendensen, er den selvsagt eldre. Strengt tatt kan man jo si, riktignok litt dvaskt belærende, at virkelighetslitteraturbølgen innen romansjangeren, inkludert Knausgård, er påvirket av poesien, av poesiens insistering på et følende jeg, og ikke omvendt, med dreiningen bort fra tredjeperson. Poesien har vært «virkelighet» og jeg-sentrert helt siden Arkhilokhos’ frekke og frodige niddikt om sine samtidige og Catullus’ selvmytologiserende utsvevelser, minst, og fortellende like lenge – sang på heksameter var den opprinnelige «romanen».

Fortellende eller pratsom

Jeg spør meg selv iblant hvordan poesien egentlig er ment å se ut, hvis den skal være slik kritikerne ønsker at den skal være. Skal den være oppstilt og med titler, som hos Claus Gill? Skal den svinge seg veltalende antikvarisk som André Bjerke? Eller skal den være «tungetale» som Hødnebø, Mallarmé og Paal Brekke? Blir det noen gang godt nok? Hvor modernistisk fragmentert er endemålet for høyverdig poesi, eller er fragmenteringen problemet? Er det ikke godt nok nå heller, at poesien nærmer seg den alltid bejublede, tørrmumlende romanen? Er det ikke heller romanen som skal skjerpe seg, den som ikke lenger klarer å skrive lengre sider enn et stakkars avsnitt og langt mer ligner punktvise lyriske stemninger enn noen overbygning à la Charles Dickens?

Knekkprosaen fins, den naive poesien fins, selv junihimmelen fins. Men det fins også nyanser. Jeg skal ikke enkelt replisere at å å å Vassenden lyver, det fins jo så mange gode poeter, se bare på Ingrid Nielsen og Steinar Opstad; de skriver gode enkeltdikt, de! Jeg vil heller si: Ikke all jeg-poesi er bekjennende. Jeg vil si: Det er en forskjell mellom fortellende og bekjennende. Det personlige er ofte selvutslettende. Ikke all tendens er tendensiøs. Lange dikt kan også være fortettet. Og så videre. Jeg lurer også på når «fortellende» ble et negativt ladet ord, løsrevet fra handling, oppbygning og struktur, som en fortelling jo krever. Menes det egentlig med «fortellende» den store, stygge ulven i poesidebatten, nemlig «pratsom» eller eventuelt «nyenkel», for å ta en drøvtygget kritikk ofte rettet mot Flamme Forlag og av Vassenden mot poeter som blant annet Bendik Ødegaard og Emely Benedicte Kahrs? Men selv pratsom poesi kan være utmerket. Jan Erik Vold, Pier Paolo Pasolini, D.H. Lawrence og en hel del andre er slentrende poeter, uten at det er særlig beskjemmende på deres poetiske ganglag. Vladimir Majakovskij er intenst følende og patetisk når han heiser hjertet som et banner, men vi elsker ham for det. Anne Sexton er utleverende og personlig på sitt aller beste. Er langdiktene til Anna Akhmatova og Marina Tsvetajeva kritikkverdig, selv om de utvilsomt skrev langt og la sitt eget liv inn i diktningen?

Slik jeg oppfatter poesien rundt meg og bakover i tid, treffer altså ikke termene som Vassenden stiller opp spesielt godt som avgrensninger eller fruktbare motsetninger. Det naturlige spørsmålet er: Fins det ingen mellomting? Er det ikke kvalitet i det liminale og sjangeroverskridende? Svaret er selvsagt jo, som Vassendens tekst selv utmerket svarer på med talende eksempler som Øyvind Rimbereid og Aina Villanger. Og hva gjelder dem, blir det også tydelig at Vassendens hang til å sammenblande egenskaper som fortellende og langt med langdikt, blir misvisende. All fortellende poesi eller omstendelige diktutgivelser er ikke langdikt per definisjon. Langdiktet er ikke en prosaiserende stil, men en formramme like romslig som romanen. Siden jeg selv har dyrket langdiktet i mine to utgitte bøker, irriterer jeg meg over den løse nevningen av sjangeren, nettopp fordi jeg vet at langdiktet krever det motsatte av latskap, nemlig strukturering og sammenføyning av en veldig lang lenke av linjer til et hele, en komposisjon.

Det er diktbokas tid

Tendensen som har preget norske diktutgivelser de siste årene er på ingen måte ny, og den handler ikke om langdikt. Det har heller lenge vært slik at diktsamlinger og det gode, gamle enkeltdiktet har veket for diktbøker. Det er termen jeg som poet ville brukt. Diktboka består av lyriske tekster som gjerne kretser rundt en gitt tematikk. Skjønt de ofte har et underliggende narrativ, er de sjelden fortellende, men struktureres rundt poetiske motiver og utviklingen av disse, som kreftsykdom, barnefødsler eller det evinnelige sollyset i vinduskarmen. Selv om langdikt er blitt et hipt ord i bransjen, er ikke disse diktbøkene langdikt; til det er de for oppstykket og usammenhengende, for konsekvent fragmenterte og ganske enkelt ikke fortellende nok. Langdikt må være langt, og det blir ikke langt av å fjerne titler på sidene; sidene må henge sammen. Er det ikke meningsløst å hevde at så vidt forskjellige lyrikere som Aina Villanger og Stine Fuglaas Bonsaksen er del av samme tendens? Lyriske tekster om en gitt tematikk, samlet mellom to permer, er uansett slik poesien har sett ut i minst hundre år, selv om Norge viden kjent hang etter til 50-tallet. Det tendensen til diktbøker først og fremst viser, er ikke latskap, men kanskje at dikttitler og den mer gammelmodige diktsamlingen som samling er blitt suspekte. Selv stor forbokstav og tegnsetting er blitt suspekt og har vel vært det siden e.e.cummings' velmaktsdager! Jeg tror dessuten kritikerne like gjerne ville stilt seg surmulende til en debutant så veslevoksen at hen skrev dikt med titler.

Diktboka, kontra enkeltdiktet, har iallfall vært dominerende i Norge siden Lina Undrum Mariussens Vesaas-vinnende debut Finne deg der inne og hente deg ut i 2011. For min del var langdiktet en måte å skrive annerledes på, i en eldre tradisjon som går tilbake til Wergeland (Jan van Huysums Blomsterstykke), de engelske romantikerne (Childe Harold's Pilgrimage, Prometheus Unbound m.fl.), modernismens mange epokegjørende eksperimenter, og videre tilbake til poesiens urkilde. For å snakke mer om eksempelet man behersker best, nemlig en selv, vil jeg føye til at i Kaskader av okser og aske (2021) ville jeg punktere myten om det bekjennende jeget, og i Grisens år (2023) ville jeg skrive en fortellende type langdiktspoesi som ved å være fortellende nettopp ikke er pratsom og bekjennede, men ironisk, fortettet og episk, episk fabulerende, diktning og forbannet løgn, eller «stor løgn» for å si det med Thomas Mann. De aller fleste diktbøker gjør imidlertid lignende ting. Når Eldrid Lunden og Svanhild Amdal Telnes bruker en karakter ved navn Anna i diktsuiter rundt traumer, lengsler og brudd, er det for å fristille seg selv gjennom en persona og/eller for å oppsøke ren diktning, nettopp fordi det ikke er virkelighetslitteratur de skriver, men «stor løgn».

Spør du en poesidebutant hvorfor hen har skrevet som hen har, tror jeg svaret ofte er som følger: 60 sider tekst, gjerne enkeltdikt, er sendt til en ansett redaktør. Redaktøren tar kontakt og sier «30 av disse sidene er svært spennende, skriv mer i samme bane». Poeten skriver mer og sender inn på nytt. Redaktøren sier: «Dette er ennå ikke bra nok. Hva er jegets motivasjon? Vi trenger et bærende tema. Hva om du går mer inn på dette med morens død?». Poeten gjør som hen blir fortalt, ellers blir det neppe bok. Kalle det latskap? Nei, det kan jeg ikke. Men jeg kan være enig i halve problematiseringen til Vassenden og kalle dette «formidlingstiltaket», slik han formulerer det, som uheldig for poesiens evne til å være poesi og for dens mulighetsrom, men da blant annet dens mulighet til å være fortellende langdikt og så eksperimentelt som poesien selv ønsker. Det fortellende er ikke problemet, det fortellende er like gjerne løsningen og egenskapen som kan fornye poesien mest betydningsfullt. Jeg uroer meg ikke. Som Vassendens essay viser, er den norske poesien rik.