Grunnvannsbrønnen inspirasjonen næres ved

 — Gratulerer med månedens dikt to måneder på rad! Hvordan oppstod disse diktene?

Takk! En kanskje litt uventet fellesnevner er at begge dikt oppstod i jobbsammenheng, uventet fordi jeg bare svært sjelden skriver på jobb. Assistenkirkegården befinner seg bare et steinkast fra min arbeidsplass ved voksenopplæringen i Bergen, i nyrenessansebygget som opprinnelig huset handelsgymnasiet. Ofte sender jeg elever ut for å skrive, og som regel havner noen på gravplassen, for inspirasjon – og det gjorde også jeg denne dagen i mars. Diktet er altså et svar på en observasjonsoppgave jeg selv ga. "Tombeau" skrev jeg mens jeg var heldagsprøvevakt for den samme klassen – det kan fort bli seige seks timer om man ikke har noe å gjøre.

 — Det finnes et tydelig blikk for avfall og rester i "Assistentkirkegården – mars". Hva slags rolle spiller det oversette eller forsøplete i diktningen din? 

Avfall og rester, enten de er mentale eller konkrete, er spor verden etterlater seg – ting som blir liggende igjen når livet har gått videre. I "Assistentkirkegården - mars" er sprøytespissene, plastposene som flagrer, eller de sprukne gravsteinene slike rester. De er ikke bare søppel; de bærer historier, selv om de er stumme eller oversette. Og hvor går egentlig skillet mellom avfall, relikvie og monument? En sprøytespiss kan være søppel for noen, men for en annen er den et minne om smerte, kamp, eller et liv som var. For meg er det ikke selve tingen som avgjør, men blikket vi retter mot den. I "Assistentkirkegården - mars" får sprøytespisser og plastposer stå side om side med krokus og gravsteiner, som vitnesbyrd om tidens gang. De er mentale rester også – tanker, minner eller følelser som ikke passer inn i en pen fortelling, men som likevel blir værende. Det forsøplete blir en slags motvekt til det polerte; det minner om at livet ikke bare er det vi velger å løfte frem, men også det vi glemmer eller skyver bort. Å dikte er nok for mange å lytte til hva det oversette har å si og forsøke å formulere det mest mulig presist og fortettet.

 — I "Tombeau" forsøker dikt-jeget å skrive et dikt til faren, men feiler. Hva slags kraft eller motkraft ligger i det mislykkede forsøket? 

Selv om dikt-jeget i "Tombeau" mislykkes i å skrive et tradisjonelt minnesmerke over faren, føler jeg at dikteren – altså jeg – på et vis lykkes. Diktet er jo her, på trykk hos dere, og for meg er det et verdig minne over ham. Det hele startet med et oppriktig forsøk på å skrive en nekrolog for lokalavisen, men alt virket platt, nesten meningsløst. I "Tombeau" blir selve kampen for å finne ord som ikke lyver dermed sentral. Diktet river seg selv i stykker; det stiller spørsmål ved sine egne bilder, sin egen verdi – men midt i alt kaoset dukker det opp et klart minne: «da far løftet en på armen og kastet en i bølgene». Diktet er en storm; lik Nordavinden i eventyret Østenfor sol og vestenfor måne, bruker det all sin kraft på å bære frem dette ene glimtet over minnenes sydende hav. Det er ikke et perfekt monument, men slik det står nå er det både ærlig og verdig.

 — Begge diktene kretser rundt tap og minne. Hva slags forhold har du selv til minner – er de noe du stoler på, eller noe du motarbeider? 

Minner er vel den ibsenske «dommedagen over en selv» vi alle må underkaste oss. I "Tombeau" kjemper diktets jeg med minnet om Far, som er så sammenvevd med dype og konflikterende følelser – sorg, skyld, kjærlighet i alle nyanser – at de blir som et trollspeil som forvrenger like mye som det viser. Det positive hav-glimtet må kjempes frem gjennom tvil og kaos for å bli noe «jeg» kan stole på, og diktet blir slik en renselsesprosess. I "Assistentkirkegården - mars" er minnene roligere, men også mer flyktige – som krokusene som stikker opp for snart å visne, eller en sprukket gravstein som nesten har mistet inskripsjonen. Mitt forhold til minner er vel at de aldri er hele eller sanne i seg selv. De er fragmenter, som biter av et knust bilde, og det er opp til meg å bestemme om jeg skal ta opp kampen mot dem, som i "Tombeau", eller bare gå blant dem og akseptere at de er der, som i "Assistentkirkegården - mars". Jeg tror ikke jeg noen gang helt stoler på dem, men jeg kan ikke motarbeide dem heller – de er alt jeg har å jobbe med når jeg prøver å forstå det som har vært.

 — I "Tombeau" er formen nærmest prosaaktig og selvrefsende. Skriver du deg ofte frem gjennom en strøm av assosiasjoner, eller redigerer du hardt? 

Jeg skriver alltid i en flom, en bevissthetsstrøm, men det er stor forskjell i inngangsmodus, altså form for konsentrasjon. I kirkegårdsdiktet gikk jeg inn med et nær klinisk blikk, med bevisstheten i et konsentrert visuelt brennpunkt, mens i "Tombeau" åpnet jeg flomportene på vid vegg. Jeg har også mange andre modi, for eksempel kan jeg ha en veldig leken, lett og folkelig tone som jeg av og til aktiver – en annen forkjærlighet er klassiske former, som for eksempel sonetten. En fellesnevner er uansett at det blir minimalt med redigering når diktet først er skrevet – der en hovedregel er at jeg kan slipe noe ned, men aldri tilføye. 

 — Mange av linjene i "Assistentkirkegården – mars" har en nesten arkaisk ro i rytmen. Hvor bevisst er du på diktets lyd og pust?

Som lutt-komponist er jeg svært bevisst klang og rytme, harmonier og dissonanser. Diktningen går helt klart mer via et emosjonelt og auditivt filter enn et visuelt. Når jeg komponerer musikk, forsøker jeg mest mulig presist å skildre grensesnittet mellom bevissthet og verden, nedtegne det i klanglig geometri. Når jeg dikter skjer nok mye av det samme, bare i ord. Likevel er det en forskjell i presisjon, der musikken helt klart er mer eksakt, men hvor mer eksakt ikke nødvendigvis betyr bedre. Noe av diktningens styrke ligger nettopp i den sfumato-effekten som oppstår i ordenes mange avskygninger av konnotasjoner og assosiasjoner. For å gå tilbake til avfalls-spørsmålet, er ord livsrester, og diktning blir som å forme i leire, hvor musikken er et treskurd-arbeide.

 — "Tombeau" ironiserer over den «store kunstneriske følelsen». Opplever du noen gang at poesien risikerer å bli for patosfylt – eller er det nettopp da den er på sitt mest ærlige?

I "Tombeau" leker jeg med det høystemte – store ord om sorg og minne – men bruker ironi og selv-sarkasme til å holde det nede på jorden. Poesi kan fort tippe over i patos, bli for svulstig, som om den prøver å løfte seg selv opp på en pidestall. Det kan føles falskt, som om jeg later som om følelsene mine er større enn de er. Blir det for høytravende, kan jeg sende spydige stikk til meg selv om ikke å være «Jagger nok» eller «Bowie nok», for å punktere det høytidelige. Tross alt går vi ikke gjennom livet i en tilstand av kontinuerlig høyverdighet. Men patos har likevel sin plass. Når sorgen er rå, som i "Tombeau", kan de store ordene bære noe sant – så lenge de ikke får stå alene og uimotsagt. For meg ligger ærligheten i å blande det høye og det lave, la det slipes mot hverandre, så diktet ikke bare synger, men også snakker som et menneske.

 — Hva eller hvem inspirerer deg?

Jeg trekker svært sjelden direkte inspirasjon når jeg skriver, selv om det kan hende en sjelden gang – og da kan det være hva som helst; for eksempel en klassisk Venus-statue versus Rihanna, en naturopplevelse versus gravmaskinbråk, en korsfestelse versus et samleie, det helt hverdagsnære versus kosmiske perspektiver – for å tegne opp noen ytterpunkter. Som regel bare begynner jeg en plass, åpner opp en klangport mellom noen ord, så folder ordfugen seg ut av seg selv. Alt man leser, lever, sanser, tviler, lider, begjærer og elsker – for igjen å trekke noen ytterlinjer – fyller jo opp den grunnvannsbrønnen inspirasjonen næres ved. Så kanskje man kan oppsummere ved å si at det er den menneskelige erfaringen, både i forstand å erfare som menneske, men også det å erfare å være menneske, som dypest sett er inspirasjonens kilde.

Tombeau

Jeg forsøkte å komponere et tombeau til min far

men lutten tverrstilte strengene, gamben langsstilte båndene

harpsikordens knuste glass ble sopet opp blant hverdagsstøv

og bokstavfragmenter av ord vi aldri sa, aldri skrev

selv taushetens blanke ark lå krøllet i en krok

av en bevissthet dekonstruert minne for minne

til syllogismenes fuglevinger ikke lenger bar fuglen

men regnet fjær og aske over barndommens hustak

Kanskje – ville Mick Jaggers onde renessansetvilling ha sagt – er

jeg ikke fransk nok, dyp nok, fattig nok, horete nok

kort sagt: hva er galt med meg, Å-å-å, Å-å-å, men jeg har

aldri vært Jagger nok, Bowie nok, Dylan nok til å

stille meg selv til torgs med mine å, så dype følelser, å

så dype smerte, å så lidende han er i sin kunst, og tiltalte

mer eller mindre død eller levende av min onanistiske

tilfredsstillelse over knuste flaskeskip og forkrøplede nattetimer

der jeg ikke skal lyve på meg at jeg sov mer eller mindre dårlig

etter å ha bli av-sønnet og av-fedret, alt ettersom hvordan man

vender timeglasset, om sanden renner nedover eller tomheten

kryper oppover, det kan være hipp som happ om det var

hammeren som glapp eller kneskålen som ble knust, det ligger

en halting til vår familie, vi er født med klovføtter og eikerøtter

spesialiserte til å grave med våre grisetryner etter kostbare knoller

vi kan pynte vår ånds plastdiadem med – akk, dette Tombeau!

man kan da ikke publisere noe slikt på verken digitale eller

papirinfiserte minneportaler, en burde ha funnet et symbolsk

hverdagsglimt om da far løftet en på armen og kastet en i bølgene

for gubben likte saltvann, ingen tvil om det, men om han nå er ett

med havet er en definisjonssak som kan utdypes i materialistisk

symbolsk eller metafysisk forstand, det er bare å skjære ut et

kakestykke av tiden, og bla bla bla, du så storslått og høystemt

i sin minimalistiske underdrivelse, antydningens kunst!

Det er ikke verdig, slett ikke verdig, min klagesang er en kinesisk

spurv

i et landskap av havørner og hubroer, fragmentert i hundre millioner

mikro-korsfestelser, ørene mine piper av grytelokk og spadeklang,

kirke-

klokkene fikk jeg aldri høre, de som stedte ham til hvile, som det

høypoetisk sies, og hvorfor ikke være en smule høystemt i en sådan

stund, jeg kunne ha sagt at han var borte om det var sant, men

sandkornene

har endret retning, og jeg er den fraværende, han en bauta, ruvende

over det ikke-levde liv, det ikke talte ord, vennligst ingen fanfare på

slutten

Assistentkirkegården - mars

Bøketrærnes nakne spørsmål

greiner klorer i luften

ikke svar, bare vekt

Under: krokus

tusener

spredte tanker ingen vil eie

bløte kniver mot gråstein

En grav

polert en gang

nå sprukket

navn smuldrer til støv

Ole Bulls streng

avskåret

treverk råtner i jorden

en tone ingen hører

Plastposer flagrer

vinger uten fugl

sprøytespissers små speil

øyne stirrer inn i seg selv

Noen sitter her

levende ruiner

puster frihet

av ingenting å velge

Steinene er stumme

men de vet

Tid er ingen sirkel

bare linjer som brekker

Jeg går her

ikke for å finne

ikke for å miste

bare for å være

midt i det som er

og ikke