Prosa

De som får tingene gjort

Olaug Nilssens nye bok er en handlingsdrevet og hverdagsdramatisk familieroman om omsorg og ansvar, skrevet med letthet, humor og stor varme.

Publisert digitalt

Yt etter evne, få etter behov

Olaug Nilssen

Roman
Samlaget, 2020

192 sider

«Yt etter evne, få etter behov» er en variant av setningen som gjerne tilskrives Karl Marx, men som egentlig stammer fra den franske 1800-talls-politikeren Louis Blanc: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov». Det høres vakkert ut, men minst to store spørsmål kan umiddelbart stilles: Hvordan vet man hvem som har hvilke evner, og hvem bestemmer hva som er den enkeltes behov? Som epigraf for romanen som har hentet tittelen fra Blancs sentens har Olaug Nilssen satt den nytestamentlige fortellingen om søstrene Marta og Maria, der sistnevnte satt ved Jesu føtter og lyttet til det han sa, mens den pliktoppfyllende Marta var opptatt med å lage mat og stelle i huset. I historien sier Jesus helt tydelig at det er Maria som har valgt den gode del, mens Martas strev ikke tjener til noe.

Samfunnsproblemer under debatt

Olaug Nilssen er etter hvert blitt en av de norske forfatterne som ikke egentlig trenger noen nærmere presentasjon. Til tross for sin relativt unge alder (hun er født i 1977) har hun gjennom mange år allerede gjort seg bemerket, både som skjønnlitterær forfatter og som samfunnsengasjert menneske. Hun har lykkes i å kombinere de to rollene, aller mest virkningsfullt med romanen Tung tids tale fra 2017, som handler om det å være mor til et sterkt funksjonshemmet barn. Det var en roman som gjorde sterkt inntrykk på mange mennesker, vakte debatt, og som satte et konkret problem under debatt, nemlig den byrden familier som har medlemmer med store omsorgsbehov utsettes for, en byrde som ofte blir større i møte med et underfinansiert, kommunalt hjelpeapparat.

Årets roman går inn i mye av den samme tematikken, men fra et annet perspektiv. I Yt etter evne, få etter behov følger vi gjennom vekslende kapitler en familie der alle på ulikt vis har ansvar og omsorg for gutten Benjamin. Han er autist og har verken språk eller særlig god impulskontroll. Benjamin er i tenårene, og burde og skulle antagelig hatt en heltidsplass på en institusjon, men det har han ikke fått. Moren hans, Lea, er sengeliggende, utbrent, kanskje eller kanskje ikke har hun hatt ME, hun har i hvert fall ikke vært i stand til å ta seg av Benjamin de siste årene. Så sønnen bor hos Leas storesøster Rakel, som er ekstremt pliktoppfyllende. Hun har klart å passe på gutten i tillegg til å arbeide som lærer, men er nå i ferd med å bli utslitt, hun også.

Hverdagsdramatikk

Menneskene rundt ser at Rakel er sliten, men de vil ikke helt ta det inn over seg. Hun er jo så sterk og flink, har klart det så bra så lenge. Hun får velmenende råd om å ta vare på seg selv og ikke slite seg ut, samtidig som hun ikke får den avlastningen hun trenger. Hvem skal passe på Rakels behov, når hun ikke får det til selv? Rakels mor Gudrun ser det, men hun drives mye av dårlig samvittighet ovenfor Rakel og Leas attpåklatt-søster Linda, som bærer sår fra barndommen og har en følelse av at foreldrene skylder henne noe. Linda mener at Leas utmattelse bare er innbilt, og at Rakel er alt for mye av en flink pike og burde sette ned foten. Gudrun får, i likhet med Rakel og Lea, komme til orde i en del av kapitlene. Det er en enkel, men effektiv teknikk, der de ulike menneskene og situasjonene blir sett både utenfra og innenifra, og dermed får leseren lagt til stadig flere nyanser. Slik viser Nilssen oss hvordan det som kan se ut som uforståelige eller ubetenksomme handlinger kan være helt logiske og forståelige for den som utfører dem.

Yt etter evne, få etter behov har også et spennende plot, som driver fortellingen. Ved fortellingens start viser det seg at Rakel er forsvunnet, hun er ikke hjemme når Petter fra kommunen kommer for å levere Benjamin etter at han har vært på avlastning. Dermed må Benjamin leveres hos Linda og hennes familie, der også besteforeldrene befinner seg. De har ikke hatt så mye med Benjamin å gjøre de siste årene, det har blitt for slitsomt, og dessuten har jo Rakel klart det så fint til nå … Dermed settes de vante hverdagserfaringene ut av spill, og alle er nødt til å tenke og forholde seg til hverandre på nye måter.

Bunnsolid håndverk

Nilssen behersker hverdagsdramatikken i dette spillet til fingerspissene, og de ofte dialogdrevne scenene har et flott driv og lesesug i seg, der det alvorlige og tunge ofte brytes med humoristiske observasjoner av familiedynamikk, vittige replikker eller tanker. Et sted tenker Lea over den nytestamentlige historien om Maria og Marta. Lea husker og en gang hun som oppesen tenåring utfordret sin strenge og pietistiske farmor med utgangspunkt i den historien. «– Veit du at Jesus likte Maria betre enn Marta. / – Ja, sa ho då, og så fekk ho eit kaldt drag over seg og la til: – Men der tok han feil.» Tanken på en strengt religiøs bestemor som tillater seg å kritisere selveste Jesus er vittig i seg selv, samtidig utdypes etter hvert Leas vanskeligheter med å ha levd i skyggen av sin særdeles flinke og pliktoppfyllende storesøster Rakel. Der Rakel har gjort alt riktig og fått skryt, valgte Lea å bryte reglene og gi blaffen i å være arbeidsom og «flink».

Et annet sted sammenligner Lea livet med mobilspillet Hay Day, der man stadig vekk må utføre oppdrag på sin virtuelle bondegård innenfor visse tidsfrister, om og om igjen, for å samle poeng, og komme til nye nivåer. En slik blanding av stort og smått, høg- og lavkultur, bra og dårlig er et særpreg ved Nilssens forfatterskap. Denne uredde miksen av likt og ulikt er med å gjøre boka både underholdende og lettlest, samtidig som den har et stort alvor i bunn.

Alvoret dreier seg ikke bare om omsorg og familie, også andre spørsmål dukker opp på naturlig vis i løpet av boka, uten at det oppleves som forsert. Romanen sveiper for eksempel innom metoo, i noen scener der Rakels lærerkollega Marianne forteller om hvordan den nyskilte rektoren blir innpåsliten og tafsete når det drikkes fredagspils.

«– Ansvaret burde ikkje ligge på meg, sa Marianne. / – Kanskje ikkje, mumla eg og lurte på kva som var mest fornærmande. Å tenkje på alle menn som psykisk utviklingshemma og dermed ute av stand til å regulere dei seksuelle instinkta sine, eller å forvente at dei skulle forstå at tause gestar betydde det stikk motsette av det dei håpa dei skulle bety.»

Kristendom og bibelhistorie er også en grunnstreng som går gjennom romanen, slik det å sette historien om Maria og Marta ved bokens begynnelse vel vitner om. Rakel og Lea er jo også et bibelsk søskenpar, og i bibelen er Benjamin sønn av Rakel. Familiens forhold til kristen tro nevnes flere ganger, der de to eldste søstrene vokste opp med religionen og et aktivt menighetsliv som en selvfølgelig del av hverdagen, men der foreldrene gled vekk fra troen, slik at da attpåklatten Linda ble født var det som en gang hadde vært en levende religionsutøvelse svunnet hen og blitt blass og tilfeldig.

Et mulig ankepunkt

Boka er langt på vei en svir å lese, og holder på leseren helt frem til siste side. Siste side kommer dog noe brått på. Det er en såkalt «åpen slutt», rett etter en replikk som på sett og vis endevender situasjonen for alle som er til stede. Ved endt lesning sitter jeg først igjen som et spørsmålstegn. Var det slutt nå? Ved nærmere ettertanke tror jeg den reaksjonen skyldes at jeg så veldig gjerne vil vite hvordan det går med disse menneskene videre, kanskje særlig Rakel. Personene har altså fortsatt å leve i meg etter at lesinga er ferdig. Det er ett mulig mål på litterær kvalitet, at virkeligheten romanen har tegnet opp for leseren oppleves som så levende og ekte at den fortsetter å ha en eksistens også utenfor bokens sider. Dette er en roman jeg får lyst til å diskutere med andre; både de prinsipielle og overordnede temaene, men også å snakke om de valgene karakterene i boken tar. Burde Rakel sagt fra tydeligere? Hvilket ansvar har man som forelder egentlig for sine voksne barn? Når blir snillhet og godhet til bjørnetjenester? På fortjenestefullt vis gir ikke Nilssen til beste noen definitive svar på slike spørsmål, hun lar bare romanen og personene stille dem opp foran leseren, så får enhver finne sine egne svar på dem, etter evne og behov.

Det er alt i alt en framifrå roman Olaug Nilssen har skrevet, kanskje hennes aller beste til nå, og jeg vil tro at Yt etter evne, få etter behov vil stå igjen som en av de sterkeste bøkene fra bokhøsten 2020.

Ole Jostein Jørgensen (f.1977) er forfatter og kritiker.

BLA 10/20.

Powered by Labrador CMS