Intervju

Jakten på norsk litteraturs skjulte perle

De er berømte. Det er bare ikke så mange som vet det. BLA har tatt det på seg å spore opp den skjulte perlen i norsk samtidslitteratur.

Publisert digitalt

Det utgis så mange bøker i løpet av et år at det er vanskelig å holde oversikt. Ettersom forlagsdrift er en kommersiell virksomhet, og forlagene ønsker å tjene penger på sine forfattere, er det klart at de i markedsføring og innsalg velger å vektlegge noen framfor andre: Karl Ove Knausgård framfor Hans Petter Blad; Vigdis Hjorth framfor Camilla Groth. Jevnt over ser det ut til at litteraturdekninga i mediene følger forlagenes ønsker: Det vies mye plass til allerede kjente navn, mens underskogen av forfattere ikke får på langt nær den samme oppmerksomheten, og dermed eksisterer i et mellomland.[1] Ikke er de ukjente, men de er heller ikke svært kjente. Ikke har de svært mange lesere, men ikke alt for få heller.

Nå har imidlertid BLA-redaktørene, med lupe i hånd, satt seg fore å oppspore samtidslitteraturens perler. Inspirert av det klassiske kolonialistiske brettspillet «Jakten på den forsvunne diamant», setter vi i gang (uten tropehjelm) med å finne ut hvem disse forfatterne er, hva de driver med, og hvilke strategier de jobber etter, utenfor litteraturens strengt kommersielle system.

1. Noe annet enn gjenkjennelse

Jakten begynner i BLAs nærområder, nærmere bestemt: Bislet. For å gripe problemstillinga best mulig, har vi valgt å ta fatt i en forfatter som visst er respektert, men som likevel ikke velter kiosker; som har sine lesere, men ikke så mange flere, og lyder navnet Hans Petter Blad. Med seks romaner, (i alle fall) fem diktsamlinger, en rekke filmmanus, teaterstykker, boksingler, redigerte bøker og enkelttekster under beltet, er Blad en svært produktiv forfatter. Fra han åpner døra og slipper oss inn, går tungene som stempler: Uten stans snakker vi i vei om estetikk, skriving, og den friheten han mener finnes i å være en «smal» forfatter. I påvente av espresso trekker han fram en ordveksling mellom maleren Lucian Freud og kritikeren Martin Gayford. Det handler om hvorfor Freud, til tross for fullstendig mangel på anerkjennelse for sitt arbeid i en 20-årsperiode, likevel fortsatte.

Hans Petter Blad

(f. 1962) er forfatter, dramatiker og regissør. Paris-kontorene er hans siste bok.

– «It wasn’t as though I was producing a product for customers. It was something I was doing as the result of a decision.» Det er et vakkert sitat. Han maler som han gjør fordi han har tatt en beslutning. Det kjente jeg meg veldig godt igjen i, sier Blad.

Vi snakker lenge om hvilke beslutninger Blad selv har tatt i sitt forfatterskap. Blant dem er en klar idé om å ikke forenkle litteraturens møte med leseren. Der mye av den kommersielle formidlinga av litteratur handler om gjenkjennelse og identifikasjon, mener Blad man burde vende seg mot det fremmede.

– Higenen etter identifikasjon er ganske merkelig, når det er en langt større utfordring i dag å skaffe en forståelse av hvem «den andre» er. Hvem er det vi møter til enhver tid? Hvis vi lukker dette rommet rundt en stadig mindre, resirkulert utgave av hvem vi selv er, så forsvinner ideen om at det er plass til andre i dette bildet. Vi burde være mer oppmerksomme på det vi ekskluderer.

Det som står på spill i en slik type litterær samtale, mener Blad, er leserens frie møte med verket.

– Hvis leseropplevelsen skal være en genuin erfaring, så kan ikke jeg sitte og dele ut en fasit på hvordan boka skal fortolkes og hva som er budskapet i den. Selve erfaringen og erkjennelsen må, som i livet selv, ligge i møtet med verket. Budskapet ligger også i hvordan verket skrives. Som Jean-Luc Godard sier, «det er ikke et spørsmål om å lage politisk film, men om å lage film politisk».

Har du noen gang vært frista til å fri mer til det brede publikummet?

– Nei. Det ville ødelegge hele grunnholdningen min.

Vi sneier innom kjendiseriet i litteraturbransjen. Blad bryr seg ikke synderlig. Som han bemerker, takker han høflig ja til å samtale med oss, men i streng forstand er vår timelange prat en forstyrrelse midt i arbeidstiden.

Du er ikke opptatt av at det er publisitet?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det er ikke noe snobbete her, at jeg ikke trenger å selge bøker, men jeg føler at det ligger utenfor min kontroll. Jeg tror jeg kan summere det opp med at da døtrene mine var små, og forsto at jeg var forfatter og spurte: «Pappa, er du berømt?», da svarte jeg: «Ja. Men det er ikke så mange som vet det.»

Vi må videre. Spørsmålet går til Hans Petter Blad: Hvem er den skjulte juvelen i norsk litteratur? Han leder oss innom en håndfull navn, fra upubliserte forfattere via dramatikere og til det som blir hans endelige svar, i denne omgang: Ingvild Burkey.

2. Et lite land

En uke seinere og 1000 meter lenger øst venter vi i en stille bakgate på St. Hanshaugen, på det som bare noen dager etter skal omdøpes til Ruth Mayers plass. Vi leser Burkeys første diktsamling, Torden i søvne, og på en underlig måte synes alt å korrespondere med der vi er, på en benk i november, som et av diktene i boka heter. Når tiden er inne går vi henne i møte, og hun foreslår at vi skal spasere til Vår Frelsers Gravlund. Ettermiddagslyset er gyllent, og vi sitter på en avsats under noen store, gamle trær som nesten ser ut som om de står i brann, med bronsjefargede blader dalende omkring.

– Hans Petter Blad har pekt på deg som den skjulte perlen i norsk samtidslitteratur. Hva synes du om det?

Ingvild Burkey

(f. 1967) debuterte med diktsamlingen Torden i søvne i 1994, og har siden skrevet både romaner, poesi fortellinger.

– Jeg er rørt over at Hans Petter har tenkt på meg i den forbindelse, det er veldig hyggelig, og ansporende! Og så liker jeg å se på dette som en stafett: Jakten på forfatternes forfatters forfatter.

– I et lite litteraturland som Norge, hva er det å være en godt lest forfatter? Hva er det å være en skjult perle?

– Jeg har inntrykk av at publikum for annen litteratur enn krim og de store episke romanene er veldig lite i Norge i utgangspunktet. Hvor mye selger en nyutgitt roman i Norge, med mindre du er en av de fem største? Av og til får jeg spørsmål om hva man tjener på en bok, og de fleste faller av stolen når jeg svarer, fordi det er så svimlende lite.

– Hva er det?

– Rundt 100 000,-. Det var det jeg fikk for min siste bok, det er minstehonoraret. Den solgte også litt utover det, og det er det første gang at en av mine bøker gjør. Det er ikke så interessant, men det sier noe om lesertallene utover det som går til bibliotekene, og det skal ikke undervurderes hvor mye som leses der. Men jeg ville ikke følt meg så veldig vel som en bestselgende forfatter, legger Burkey til.

– Jeg tror jeg hadde blitt skremt av det, hvis navnet mitt skulle vært allemannseie.

– Hvorfor det?

– Nei, jeg er vel i utgangspunktet ganske sjenert. Jeg setter pris på mitt liv i skyggene.

Vi spør Burkey om hun tror mer oppmerksomhet kunne hemmet henne i å skrive. Hun mener det ville vært vanskelig for henne å ikke bare ha sitt eget kritiske blikk på en setning, men å måtte kjenne på at andre kikker inn.

Tror du det kunne hindret deg i å skrive?

– Når du er en så marginal forfatter som jeg er, er du ganske fri til å gjøre hva du vil. Jeg trives godt med det, samtidig som det er utrolig hyggelig når du får en entusiastisk leser. Jeg setter stor pris på å ha gode lesere, men å ha masse lesere er ikke så viktig.

– Når man leser om ditt forfatterskap dukker ordet «kresen» ofte opp. Hvordan har du gått inn i arbeidet, har du hatt noen strategier?

– Nei. Jeg er en veldig lite strategisk forfatter, og en veldig lite strategisk person. Jeg har tatt få strategiske valg i mitt liv. Min fremste strategi tror jeg er å overraske meg selv, ellers blir jeg lei. Det har sikkert blitt en forfatterklisjé, men jeg vil helst komme til et sted jeg ikke har vært før.

Hvor viktig er presseomtale for deg?

– Så lenge det ikke er dum presseomtale, er det selvfølgelig fint. Det jeg setter pris på er gode lesninger. Det betyr ikke nødvendigvis gode kritikker, men at leseren, kritikeren, prøver å gå inn og møte tekstens utfordringer.

– Litteraturen kan  kreve noe av leseren sin, kanskje særlig med språksensitive bøker må man stoppe opp og tenke. Det har en verdi som det er vanskelig å selge?

– Jeg har hørt av lesere som likte den siste boka mi, at den gjør at du tvinges til å lese langsomt, fordi teksten er såpass kompakt. At man må lese langsomt er ikke nødvendigvis så gærent.

– Du har altså plukket den neste skjulte perlen til oss?

– Jeg tenkte ikke på det da dere spurte meg, at jeg nå velger enda en Oktober-forfatter, men sånn er det: Gunstein Bakke. Nå har ikke jeg oversikt over hans salgstall, men han er en veldig fin forfatter. En tenksom forfatter, som jeg tror får mindre oppmerksomhet enn det bøkene hans hadde fortjent.

Med det er kursen satt igjen. Vi sier adjø til Burkey på en av gravlundens gruskorsveier og vender snutene mot øst.

3. Prøv å være leselig

Noen dager etter at vi skilles fra Burkey, forsøker vi å arrangere et møte med den tenksomme forfatter Gunstein Bakke. Vi har hørt rykter om hans forrykende fiskesuppeferdigheter, og får et kort øyeblikk forhåpninger om fulle mager til praten – men den gang ei. Bakke er på Gotland. Dermed blir samtalen gjort fra hjemmekontoret, dessuten uten samtale: over mail.

Ingvild Burkey pekte i din retning da vi spurte henne om samtidens skjulte forfatterperler. Hva tenker du om det?

– Skjult vil man kanskje ikke være, men perle, det høres bra ut. Så jo, det setter jeg selvfølgelig pris på, ikke minst fordi hun er en forfatter jeg har den største respekt for. Hun skriver setninger som kan svi seg rett gjennom de tykkeste mursteiner.

Gunstein Bakke

(f.1968) er forfatter, poet og oversetter. Hans siste utgivelse er diktsamlingen Håndbok.

Anser du deg selv som en smal forfatter?

– Nei. Slike rubrikker eller graderinger oppstår i feltet som omgir litteraturen, de hører ikke til litteraturen selv. Jeg har ingen merkelapper på meg selv utover «idiot» og «geni», alt ettersom.
Leser man litt av resepsjonen du har fått, framstår forfatterskapet ditt som ett utenom det vanlige. Hvilke strategier har du benytta i skrivinga?

–La meg nevne et par ting. Det ene handler om en slags «go with the flow», å skrive det som er en gitt å skrive i et visst tidsrom, en viss atmosfære. Dette gjelder særlig det jeg har gitt ut av poesi, og fremfor alt Murskueteknikkane, som kanskje er det verket jeg setter høyest blant mine egne, og som ble til innenfor et ganske kort «vindu» der dette språket åpnet seg for meg på en uventet og direkte måte. At jeg faktisk tok imot det, der og da, og brukte det, var avgjørende. Jeg kunne ikke ventet et år og så skrevet den boken.

– Den andre strategien jeg må tenke på, handler i grunnen om det eksakt motsatte, å være tålmodig, in extremis. Sikkert fordi tålmodighet er den eneste dyd som sendrektighetens synd kan forvandles til (eller maskeres som). Romanen jeg skal gi ut neste år, Austalgi, bygger på ting jeg skrev for mer enn 15 år siden – det er den vanskelige andreboka, faktisk. Med ujevne mellomrom har jeg vendt tilbake til disse tekstene, gjenlest dem og prøvd å bygge videre på dem, kommet til kort, lagt dem bort igjen, helt til det en dag har meldt seg en ny innfallsvinkel eller idé som har klart å puste liv i leira igjen.

Har du bevisst skrevet deg litt «utenfor» mainstreamen, eller prøver du også å tekkes et publikum?

– Jeg tenker overhodet ikke i slike begreper eller motsetninger. Jeg opplever heller ikke at jeg i noen særlig grad kan velge å skrive sånn eller sånn, jeg skriver det jeg til enhver tid kan skrive, hopper til den steinen som foten min kan nå, så lenge det går. Men jeg prøver å være leselig, jeg vil at det jeg skriver, skal henge på greip, gi mening. I den forstand vil jeg si at jeg slett ikke oppfatter meg som noen ekskluderende forfatter.

Hvem mener du er den skjulte perlen i norsk samtidslitteratur?

– Sunniva Lye Axelsen. Det virker heldigvis som om det holder på å skje noe nå, at hun i større grad blir lest og anmeldt, men lenge har hun vært skammelig ignorert. Forlaget hennes har rett nok ikke gjort det enkelt for henne med de til dels grusomme omslagene bøkene hennes er blitt utstyrt med (den flotte Sanger fra Merkur så ut som et bortglemt verk av Erich von Däniken i en bokhylle anno 1977), like fullt synes jeg det er indikativt for en makelighet og arroganse i den litterære offentligheten når en slik forfatter så lenge har fått gå for lut og kaldt vann.

4. En jobb å være synlig

Vi tar munnbindene på og tropper opp tidlig om morgenen på Majorstua, og står og myser mot sola inntil en elegant kvinne med burgunderkåpe, perleøredobber og hvitt skjerf på minst halvannen meter krysser gaten og ser spørrende på de tildekte ansiktene våre. Og jovisst: Det er Sunniva Lye Axelsen, fashionably late og omkransa av veiarbeidsstøy. Kafeen er hennes forslag; vi setter oss inn, bringer kaffe til bordet, og snakker høyt for å overdøve det stadig økende tilfanget av lyd, utenfra og innenfra.

– Hvordan passer det med selvbildet ditt å bli omtalt som en skjult perle i norsk samtidslitteratur?

–  Jeg synes det er veldig hyggelig. Jeg kan gjerne være skjult, så lenge jeg er en perle.

Axelsen ler.

Sunniva Lye Axelsen

(f.1980) debuterte i 2011 med romanen Følge meg alle mine dager, og har siden skrevet tre romaner og en novellesamling.

I motsetning til flere av forfatterne vi har snakket med, innrømmer hun at synlighet er en utfordring for henne som forfatter, og noe hun kunne hatt en mer offensiv holdning til med tanke på salg.

Jeg var veldig sjenert da jeg gav ut de første bøkene mine, og plaga av tanken på å skulle ta plass. Det går an å tenke at bøkene kanskje ikke fortjener så mye oppmerksomhet, men det er klart at å være synlig er del av jobben. Og noe jeg kanskje hadde undervurdert. Det er noe jeg jobber med å vokse inn i, men som jeg ikke synes er kjempebehagelig. Men det er jo ikke farlig å gå utenfor komfortsonen sin. Det er også del av det å skrive.

Vi dveler ved dette som har med salg å gjøre. Selv om det later til at mange kritikere og lesere følger Axelsens forfatterskap med interesse, har boksalget ikke tatt helt av.

La oss skylde på markedsavdelinga! Jeg har problemer med å si at dette er fantastiske bøker. Det er vanskelig å se sitt eget forfatterskap utenfra. Jeg unngår å lese mine egne bøker etterpå, jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre.

– Er det også en form for sjenanse?

Ja, jeg er redd for hva jeg vil finne. Hva har sluppet gjennom denne gangen?

– Litt perfeksjonist, rett og slett?

Ja. Det har vært en hemsko gjennom livet. Både med studier og andre ting. Det måtte være helt tipp topp, hele tiden.

– Hva slags studier?

Mastergrad i arabisk.

– Du har jobba i Midtøsten?

Ja, det har jeg. Jeg har gjort mye forskjellig. Men det er klart, perfeksjonisme kan være veldig nyttig, for eksempel i situasjoner hvor du må vurdere sikkerheten i Midtøsten – da er det lurt å tenke ti skritt frem! Men i hverdagslivet, i personlige relasjoner, og når man skal skrive bøker, kan det ofte bli et hinder. Det blir vanskelig å bevege seg. Også med tanke på dette med å skulle promotere seg selv, være synlig, tørre å si «hei, jeg har skrevet en bok!». Det har føltes veldig som å gi slipp på noe. Men det er det som er fint med å leve: Du kan bestemme deg for å gjøre ting annerledes.

I motsetning til den sjenerte persontypen Sunniva Lye Axelsen beskriver, har vi det knæsjrosa omslaget på Herfra til Hiroshima. Boka skriker etter oppmerksomhet.

– Det er noen spenninger her, mellom forfatter og verk. Men du opplever kanskje en frihet i å være litt under radaren?

Ja. Jeg føler bare at jeg hele tiden prøver å bli modigere og modigere, og tenke mindre og mindre på mottakelsen. Det er da skriving hjelper, på en måte, da den oppfyller sin hensikt.

Dette med mot, har det noe med frihet og risiko å gjøre, undrer vi. Finnes det en forbindelse mellom det å være veldig bredt lest og å være konvensjonell, kanskje til og med kommersiell? Her er det neppe enkle svar å få, det er mye stor, «smal» litteratur som leses bredt.

Såkalt «virkelighetslitteratur» er et eksempel på noe som er salgbart i vår tid, men dette er det ikke aktuelt for Axelsen å begi seg ut på.

Mye av frykten jeg hadde for å bli synlig tidligere, handla om dette: Tenk om noen vil reagere, tenk om jeg blir lest slik eller sånn. Det tok noen bøker før jeg innså at det er løgn fra ende til annen, men det er mine løgner. De tilhører meg. Hvis jeg skulle basert handlingen på tydelig gjenkjennbare karakterer, ville jeg fått problemer å forholde meg til over lang tid. Det er jeg ikke så interessert i. Jeg synes livet kan være komplisert nok.

–  Hvilke strategier har du brukt som skrivende?

Jeg har ingen strategi overhodet! Jeg vet aldri hva som skal skje når jeg begynner, jeg har ingen plan, ikke noe plot. Jeg leverer et ras av tekst, og så får jeg hjelp til å strukturere etter hvert. Jeg kan ikke se for meg å ikke skrive. Det er bare et veldig behov, og så tar den ene tanken den andre, og plutselig har du tenkt fram en dialog eller en samtale. Det er ytterpunktene: Mye disiplin, og mye grenseløs hamring og raljering. Det er ikke så mye i midten. Sånn er det med livet mitt generelt også! Det har vært mye svart eller hvitt.

Flere har pekt på en etisk og politisk årvåkenhet i Axelsens forfatterskap.

– Er det et program for deg å gå utenom de vante situasjonene, og heller gå inn i, situasjoner utenfor allfarvei?

Det er mange samfunnsgrupper og mennesker som får liten plass i litteraturen, og de har jeg lyst til å prøve å tenke meg inn i. Jeg har lyst til å lage min egen by hvor det bor slike mennesker. Finnes det mye litteratur om vaksinemotstandere, eller dem som har gått livets harde skole, finnes det mye god litteratur fra trygdeboliger eller rusomsorgen? Det gjør jo ikke det, samtidig som det finnes mye grenseløshet der. Du trenger ikke gå veldig langt her i byen før du støter på noen som er et helt annet sted oppe i hodet. Og det er der jeg vil inn! Der kan det skje så mye.

Vi kommer til å snakke om en mann som sto utenfor McDonalds i lyskrysset vi alle har passert for å komme til kafeen vi har satt oss på, en trubadur som utrettelig synger sine Halleluja-rop akkompagnert av kassegitar. Axelsens øyne lyser opp når vi nevner ham.

– Jeg tror han er lykkelig, sier hun.

– Og hvor mange av oss kan si det? Han har funnet frelsen, det spiller ingen rolle om det han tror på er sant eller ikke.

Etter en liten, ettertenksom andektighet etter denne innsikten i hvordan en karakter kan vise seg på de underligste steder, kommer en dame på vei opp trappen til platået i kafeen der vi sitter. Hendene hennes skjelver slik at kaffen skvetter over skål og fingre. Axelsen er med ett på beina og hjelper henne bort til et bord. Redaktørene veksler blikk som tilsier at de begge er innforstått med at de nettopp har hatt et «livet er en novellesamling-øyeblikk». Vi går fra Majorstua med et nytt spor å følge.  Axelsen har pekt oss videre, i retning Drammen.

5. De som har, skal få

Fra hjemmekontor dagen etter slår BLA-redaktørene et telefonnummer og får den prisvinnende Kyrre Andreassens stemme på høyttaler inn i rommet, sammen med den oransje ettermiddagssola.

– Vi har diskutert om du egentlig er litt for anerkjent og berømt til å være med i denne reportasjen. Hvordan føles det å omtales som en skjult perle?

– Det får være opp til den enkelte å vurdere hvor skjult og hvor perleaktig jeg er som forfatter, men jeg er ikke mer blasert enn at det alltid er hyggelig med den rosen som kommer ens vei.

Vi spør Andreassen om fordelingen av oppmerksomhet på norske forfattere. Vi er nysgjerrige på om dette er et tema, forfatterne imellom, om de møtes og snakker strategi, kommunikasjon, presseomtale og å nå ut med litteraturen sin til det brede lag av befolkningen. Andreassens erfaring later til å være i tråd med hva Bibelen sier: Den som har, skal få. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.

– Jeg snakker ikke med så innmari mange andre forfattere, og når jeg gjør det snakker vi helst om hvordan det går med selve jobbinga. Men det er klart, i forbindelser med utgivelser kan det nok komme en og annen bemerkning, eller en tirade, om hvor lite de mindre blir satsa på kontra forfatterskap som egentlig selger seg sjøl.

Kyrre Andreassen

(f. 1971) er forfatter og jobber som lærer i skrivekunst. Hans siste bok er For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges fra 2016 som blant annet ble nominert til Brageprisen.

Andreassens inntrykk er at det legges ganske store ressurser ned i en bestselgerforfatter, og i å følge opp en suksess. Dette til tross for at dekningen av allerede kjente navn, har det med å sette i gang en snøballeffekt.

– Det handler ikke bare om forlaget, men om hva avisredaksjoner, TV-stasjoner og radio finner interessant. Og de finner jo gjerne interessant det alle andre finner interessant.

– En form for konsensus?

– Ja, den brer om seg. Det er jo rigga, dette her. Det er ikke tilfeldig hvilke bøker som blir solgt inn på paller til butikkene, hvilke titler de har bestemt seg for å satse på. Det er ganske mange bøker som havner i et lavere sjikt enn bestselgerne som surrer rundt på overflaten.

Det eneste vi kan gjøre med dette, konkluderer Andreassen med et lydlig flir, er å snakke dritt om hvor dårlige de bestselgende bøkene er, og hvor bra de skjulte perlene skriver.

– Anser du deg selv som en del av det sjiktet som surrer rundt, der nede i grøten?

– En og annen gang hender det jo at jeg møter noen som spør meg hva jeg driver med, og at jeg via omveier må komme inn på at jeg skriver bøker, også. Det er ikke det første jeg sier. Når jeg kommer med bøker sjeldnere enn hvert skuddår, tar jeg for gitt at jeg ikke er en som en vanlig, normalt interessert leser nødvendigvis har hørt om.

Det var ti år mellom Andreassens to siste bøker, og det er allerede gått fire år siden den siste. Dermed har han forståelse for at forlaget hans, Gyldendal, hver gang han kommer med ny bok, må kjøre en comeback-strategi.

– Vi var nettopp på et vårlistemøte med Gyldendal, og da ble du brukt som et adjektiv. En kommende bok ble beskrevet som «ikke-Kyrre Andreassensk». Det virker som at Karthago-boka [For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges, 2016] er en referanse for mange.

– Ja, men Karthagoboka syntes jeg solgte relativt greit. Salget har tikket og gått i årene etterpå, også som lydbok og e-bok. Så den har nok solgt bra til å være av en forfatter som ikke er et kjent navn. Og som ikke har en personlig, sterk historie rundt seg, til å selge den inn med.

– Hva er din sterke historie, Kyrre? Nei da, vi vil ikke ha den. Vi lurer heller på om du har noen strategier som langsomtproduserende forfatter?

– Det er i så fall den dummeste strategien som finnes. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive fortere, men jeg laget et regnskap for meg selv etter den tiårsperioden mellom de to siste bøkene. Da jeg så hvor mye av tida som hadde gått med til ferier med en haug med unger, og til andre jobber, så tror jeg at jeg var nede i å bruke halvannet år på boka. Det er også en del av regnskapet ved ikke å være en bestselger. Nå har vi kjempegode støtteordninger for litteratur i Norge, men som oftest kan man ikke bare leve av å skrive.

–Som skrivelærer, kan du finne på å oppfordre elever til å skrive mindre smalt?

Jeg opplever første bud i skrivelærerjobben som å prøve å forstå hva elevene har lyst til å skrive. Så hvis de på død og liv har lyst til å skrive en hermetisk fosterstillingsroman, så må vi på en måte bare prøve å gjøre den best mulig.

– Vi er altså på utkikk etter norsk samtidslitteraturs skjulte perle. Har du en skjult perle til oss?

– Jeg har grubla i det vide og det breie, for igjen, hvor skjulte er de, egentlig? Den første jeg tenkte på, som jeg heller ikke er sikker på om er skjult nok, er novelleforfatteren fra Alta, Laila Stien.

6. Tilbake til start

Vi har kommet til jaktens ende. Akkurat slik man leter etter den forvunnede diamanten i brettspillet fra 1951, har vi snudd på brikker, og beveget oss gjennom den smaksimperialistiske jungelen i en skitten bransje, for å finne gull. Det kulturelle hegemoniet har lagt sine føringer, også for oss, og vi har møtt vår egen kunnskapsløshet i døra. Ingen av BLAs redaktører har lest Laila Stien. Vi har spilt dette spillet, som selvfølgelig i stor grad handler om penger, men har ikke råd til verken fly eller båt til Alta, noe mer enn til Kairo eller Tanger. Når vi googler Laila Stien, får vi opp bilder av en smilende kvinne som ser ut til å ha glimt i øyet. Vi lærer at novellene hennes er oversatt til en rekke språk, og at hun er æresdoktor ved Universitetet i Tromsø. Hun har både skrevet og oversatt en lang liste med bøker, i ulike sjangre, for ulike aldersgrupper.

Men se! Der dukker adressen hennes opp, som slettes ikke er i Alta, men bare et par kilometere fra der vi sitter og arbeider! Vi hiver oss rundt, løper til blomsterbutikken over gata, og legger i vei for å gratulere. Når vi uanmeldt ringer på dørklokka, er det Stiens mann som slipper oss inn. Hun vi søker er dessverre ikke hjemme for øyeblikket. Han tar imot buketten med rosa og gule ringblomster, og gir oss et telefonnummer.

Når vi får henne på tråden, virker hun både beæret og glad, dessuten lattermild. Det er nemlig ikke første gang hun opplever å trekkes fram som en hemmelig skatt. Selv om spillet er vunnet, og perlen funnet, er hun rask med å dele på hederen. For tiden leser hun Erlend Skjetne, som diktdebuterte i fjor og kom med en ny roman i år, noen sider hver kveld. Hun er rask med å legge til både Gørhild Gabrielsen og Marita Fossum.

Lista kunne sannsynligvis fortsatt i det uendelige, men for vår del er jakten over. For dem som ønsker å ta en runde til, er det bare å sette i gang.


Laila Stien

(f. 1946) er en norsk forfatter og oversetter. Hun vokste opp i Rana og har bodd mange år i Finnmark. Har skrevet og oversatt bøker i mange sjangre for både barn og voksne.

[1] Dette er selvsagt en halv sannhet. Både Morgenbladet og Klassekampen skriver også om mye av den mindre kommersielle litteraturen. Men det brede lag leser ikke bokstoffet i Morgenbladet og Klassekampen – de leser heller Aftenposten, Dagbladet, VG eller NRK. Noen, blant annet Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge, leser også BLA, sies det, men dette anser vi som rykter.


BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS