Norges eneste månedsavis for litteraturkritikk og essayistikk

Eitt nytt dikt. Ingvar Gundersen.

Skikkelsene i bøkene lever fortsatt

Intervju med måendens poet, Ingvar Gundersen. Han har skrevet diktet "Bokskapet".

William S. Mørch (f. 1995) Redaktør for BLA.
Publisert

Ingvar Gundersen

Født 1955. Er billedkunstner med atelier og bolig i drammen. Han arbeider i hovedsak med maleri. Skriver poesi innimellom og har hatt dikt på trykk i Dagbladet og Klassekampen.

Gratulerer med månedens dikt! Hvordan oppsto diktet? 

 

Mine dikt begynner ofte i en konkret sanselig erfaring. I dette tilfelle satt jeg og kikket på bokskapet mitt, som ikke er et biedermeier-skap, men et IKEA-skap av typen BILLY, og jeg funderte over hvilke bøker jeg burde lese om igjen og hvorfor. Bøker fulle av historier og mennesker, levd liv. Det slo meg at i en viss forstand er disse skikkelsene i bøkene fortsatt levende, i kraft av å være god litteratur, og at de på den måten fortsatt «elsker» og «sloss», og ikke bare med hverandre, men også med skriften som skrift. Så er det kanskje et humoristisk poeng at de holder « et helsikes leven» der inne i skapet, helt uavhengig av leseren.

 

Diktet tematiserer kunstens etterliv. Er det noe du tenker mye over når du skriver og maler? 

 

Nei. Kunstneren har ingen kontroll på hvordan verkene blir mottatt, hverken i samtiden, eller i ettertiden. Det er det heller ikke kunstnerens oppgave å tenke på. Kunstneren er forpliktet på sin væren i verden, sitt her og nå, som et sansende og tenkende vesen. Den oppgaven er mer enn stor nok, og vanskelig og spennende nok. Noen har sagt at kunsten er samtiden sett gjennom et temperament, og det er vel nær kjernen i det kunstneriske prosjektet. Men jeg kan jo, i egenskap av å være et lesende og sansende menneske, være med på å definere etterlivet til kunst som allerede finnes der, i og utenfor bokskapet. 

 

Juryen fremhever kunstneres trang til regelbrudd. Er dette noe du kjenner på selv? 

 

Modernismen bygger i stor grad på ideen om å bryte reglene. Ved å bryte med de etablerte formene og reglene vil det oppstå noe nytt og overraskende. Tenk bare på Picassos brudd med klassisk billedforståelse. Kubismen, og seinere stilretninger, drives alle fram av et ønske om å komme med «det nye». I våre dager er ikke troen på det nye like sterk, og mye av dagens litteratur og kunst er ikke like opptatt av å bryte reglene, men kanskje mer utforske dem, finne noe nytt i de gamle formene, kombinere, sitere, spille formene ut mot hverandre. Der er vel også jeg, både i kunsten og i poesien. «Bokskapet» er også en utforsking av skriften selv, som om diktet hele tiden er klar over at det er et dikt, og baler med sin egen selvforståelse som skrift. 

Eitt nytt dikt

I samarbeid med Diktkammeret trykker BLA eit nytt dikt frå ein etablert eller uetablert poet kvar månad. Send inn ditt dikt på diktkammeret.no. Juryen består av Helge Torvund og Ken Rune Birkeland Hansen.

Bokskapet

Bak bokskapets dører
lever de døde, holder
et helsikes elven; elsker,
slåss og skambanker skriften
i sine sarkofager av hvite fibre
fra de store skogene
bortenfor jeg og du

Juryens kommentar

Eit bokskap høyrer vel eigentleg til i ei anna tid. Eg ser gjerne for meg eit Biedermeier-skap i mahogni eller eit anna staseleg skap i mørkt tre med forseggjorte skapdører med glas. Gamle, innbundne bøker, bandsterke verk med nesten identiske bokryggar står på utstilling der inne i sitt eige vesle rom.

Så kjem månadens poet og ser på dette på sitt heilt eige blikk. Forfattarane som skreiv desse gamle bøkene er døde, men poeten demonstrerer korleis dei døde lever i skrifta og i minna. Innhaldet og personane i bøkene vaknar til liv igjen, og ikkje bare lever dei, men bråkar og styrer og slåst, slik me veit at romanfigurar kan. Så står det brått at dei «skambanker skriften», og med det er skilje mellom dei fiktive og forfattarane som skapte dei på ein måte viska ut. For ofte var det nett det forfattarane gjorde, dei oppførte seg ikkje mot skrifta slik som ein var van med, dei braut reglar, slåst med normer for korleis ein roman eller eit dikt skulle vera, banka og omforma og fekk skrifta til å gjera ting den aldri hadde gjort før. I ei parallell verd, inne i bokskapet, finst desse som har elska og slåst framleis. Rett nok er det stille nå, der dei er plasserte i sine sarkofagar av kvitt papir, men det skal ikkje meir til enn at du opnar skapdøra, tek ut ei bok og opnar ho, så er dei i gang igjen. Avslutningsvis opnar poeten diktet mot eit høgst levande og vidt landskap. Papiret i boksidene kjem frå trevirke i store skogar. Og i desse skogane finst òg eit parallelt liv, høgst levande og bortanfor både våre og Martin Buber sine omgrep om et eg og eit du, i ei ikkje-menneskeleg verd, ei slik David Abram skriv om i si bok Sansenes magi - å se mer enn du ser: persepsjon og språk i en mer-enn-menneskelig verden. Månadens dikt demonstrer korleis poesien kan opna opp og avsløra mange lag av liv og informasjon i dei stilleståande gjenstandane som me ofte bare ignorerer. 

I juryen Ken Rune Birkeland Hansen og Helge Torvund.

spalter
Powered by Labrador CMS