Essay

Alle historiers mor

Mor er død, og vi har drept henne. Eller er hun bare syk? BLA-redaktørene har lagt ut på tokt for å forstå hva vi skriver om når vi skriver om mor.

Publisert digitalt

Man kan ikke tenke morsfiguren uavhengig av historisk tid. For når du leser litteraturen ser du at det har sammenheng med hvor vi er historisk. Og hva det å være mor er innenfor patriarkatet.

Truls Unholt

(f. 1970) er forlegger i Teori & Praksis forlag, og debuterte som forfatter med Mor forsvinner.

På bordet foran oss har Anne Birgitte Rønning, professor i litteratur, lagt en bunke med bøker om mødre, døtre og kvinnehistorie. Anledningen er at vi har bedt henne hjelpe oss å navigere i litteraturhistoriens framstillinger av mor. Og hvorfor det, egentlig?

Som mange allerede har påpekt, har den norske bokhøsten presentert et rikholdig mangfold av morsportretter. Blant annet har det vært diskutert hvorvidt det er etisk forsvarlig å bedrive litterære modermord, og svenske Peter Fröberg Idling har i Klassekampen påpekt at mor i vårt naboland hedres. Mødrene i vår norske sammenheng har derimot blitt karakterisert som «enerverende» av Aftenpostens Ingunn Økland, og mange av portrettene tar form av oppgjør. Det vi først og fremst vil finne ut av i det følgende, er om det bak skildringene fra privatlivet skjuler seg en større samfunnsmessig og kulturell fortelling om mor i vår tid.

Når en farsfigur dukker opp i litteraturen, og i tråd med konvensjonene gjerne er streng eller fraværende, er veien kort til å teoretisere omkring Guds død og freudianske komplekser. Når mor nå vies plass som litterær figur, enten det er hos Vigdis Hjorth, Sandra Lillebø, Helga Flatland, Truls Unholt, Roy Jacobsen, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Olaug Nilssen eller Grethe Fatima Syéd, har den offentlige samtalen om henne med få unntak holdt seg til det private.[1] Mediene har vektlagt forholdet mellom forfatteren og hans eller hennes spesifikke mor. Men hvem er mor, dypest sett, og hva representerer hun? Når mor er syk, hva betyr det? Er det tilfeldig at alle disse skildringene av mødre som svikter melder seg nå, eller er det uttrykk for en mer overordnet følelse av noe som skjer på et kollektivt plan, noe som er forbundet med politikk, klasse, religion og teknologi?

Vi skal komme tilbake til Rønnings tanke om hvordan morsfiguren har endra seg gjennom historien. Det er nemlig ikke alle morsroller det til enhver tid har vært nødvendig for forfatterne – og barna – å ta oppgjør med. Moren, og forholdet mor-barn, har heller ikke vært like synlig til enhver tid, hverken i historien eller i litteraturen. Først på 1700-tallet blir barnet og barndom tema i europeisk kultur, sier historikeren Philippe Aries, og Elisabeth Badinter følger opp med at moderskapet blir et sosialt og kulturelt anliggende først med Jean-Jacques Rousseaus Emile i 1762. Men i den moderne familien er moren en kompleks skikkelse. «Mor» representerer både makt og omsorg, bemerker Rønning. I de tilfellene hvor mor primært har representert omsorgen, blir oppgjøret mindre viktig.

Anne Birgitte Rønning

er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har blant annet forsket på kvinnelitteraturhistorie, robinsonader og skjæringspunktene mellom kjønn og estetikk.

Mor og meningen

Hos Truls Unholt, i romanen Mor forsvinner, er mor både meningsskaper og omsorgsgiver. Men alt er ikke bra med mor; hun er syk. Unholt skriver om sin egen mors langsomme forfall som Alzheimerssyk, fra de første små tegnene på glemsel og til hun nærmer seg en grense for det vi tradisjonelt oppfatter som «menneskelig», idet hun knapt er bevisst, og uten evne til å gjenkjenne verken ham eller verdenen rundt seg.

Men det er ikke et emosjonelt og følende portrett av moren Unholt har skrevet, i alle fall ikke slik man kunne venta det. I Mor forsvinner stilles morens tap av hukommelse og identitet opp mot de store endringene i samfunnet fra den tidlige etterkrigstiden og til i dag. Som Rønning bemerker, må mor forstås i sin historiske sammenheng. Unholt forsøker å gjøre dette ved å sette hennes liv inn i en større kontekst, rammet inn av utviklinga i vitenskap, teknologi, kunstig intelligens og individualisering – for å nevne noe. For mye har skjedd fra etterkrigstidens første år og til 2010-tallet: et menneskes livsverden har endra seg. Morens sykdom blir en åpning for å diskutere endringene at large, i et landskap hvor nettopp «mor» som fast kategori synes å forsvinne mer og mer. Med henne, mener Unholt, forsvinner også både det hun har symbolisert, og det hun har bidratt med i samfunnslivet. For der vi har lett for å lese særlig etterkrigstidens kvinneroller som undertrykte, svake eller bare kjedelige, ser Unholt på sin mors liv med et annet, mer nysgjerrig blikk. Dette er også ansatsen når vi møter ham på BLA-kontoret, for å prate om mor og meningen.

– Mødre over hele linja, og også fedre, onkler, tanter, alle menneskene rundt i et fellesskap, har en enorm meningsskapende rolle. Og når den forsvinner – og den er i ferd med å forsvinne – så forvitrer samfunnet, og institusjonene våre.

Den meningen Unholt snakker om, er ikke en kosmologisk eller metafysisk «mening med livet», men en meningsfylde i det hverdagslige: opplevelsen av at det vi gjør, gjøres av en hensikt, og at hensikten har sin forklaring. For at en slik mening skal eksistere, mener Unholt vi trenger «integratorer».

Sandra Lillebø

(f. 1978) debuterte som forfatter i 2011 med diktsamlinga Navnet på den ensomme er frigitt. Romanen Tingenes tilstand er hennes tredje bok.

– I min familie var det mor som var integratoren. Hun inviterte til selskaper, sørget for at alle fikk snakke sammen, at alle ble kjent og følte tilhørighet i familien. Slike mennesker integrerer samfunn, de integrerer familier. Og det er klart at når integratoren faller bort, så går familien i oppløsning. Men det er en ubetalt og uerkjent rolle.

Fellesskap og løsrivelse

Oppløsningen er synlig på flere plan i samfunnet, ikke kun i familien. I den vestlige kulturen generelt har individualismen og den personlige friheten etter hvert blitt tatt opp i økonomien, som del av den «moderniteten» Unholt bruker boka til å drøfte: en kultur der sammenhengen og meningen ikke lenger er synlig, men antatt borte. Det er både den spesifikke moren og samtidig mor forstått som integrator og meningsskaper, som forsvinner.

– Mor forsvinner på mange måter. En måte hun forsvinner på er inn i sykdommen og inn i forvitringen. En annen forsvinning er den som har skjedd gjennom min løsrivelse og utvikling. Og så kan vi ta en tredje, at denne typen rolle forsvinner fra kulturen.

Hva slags mening er det din mor skapte for deg?

– Jeg tenkte aldri på «meningen» med noe, for alt var meningsfullt. Jeg gikk på skolen, hadde kompiser, vi lekte, og alt var satt i en sammenheng. De voksne hadde sin verden og barna hadde sin verden. Tilværelsen var meningsfull når man ble kastet inn i den. Meningen var der fordi noen skapte den. Den har alltid vært der. Men jeg har ikke skapt meningen, den har blitt skapt av de rundt meg. Vi er jo, uansett hvor selvstendige vi er, del av denne meningsskapingen, som er så utrolig viktig. Det ligger en fundamental meningsskaping i samfunnet, enten det er familie eller et større fellesskap. Da jeg vokste opp i arbeiderklassen i Sandefjord på 70-tallet, var det en veldig dugnadsånd, for eksempel i idrettslagene og i korpsmusikken. Foreldrene var med og skapte mening inn i denne typen større fellesskap, som gjorde at barna kunne bli mennesker i en setting som var enormt meningsfull. Det henger sammen med arbeiderklassens utvikling etter krigen. Du kan se det personlige i meningsskapingen, eller du kan se det i et klasseperspektiv – og disse to henger sammen.

Dette gjelder også erfaringene Unholts mor, som kvinne og mor i den norske arbeiderklassen i etterkrigstiden, gjorde seg i løpet av et liv – erfaringer som er nært knyttet til den sosialdemokratiske velferdsstatens gullalder, og som forsvinner med henne. Der sønnen går granskende til verks, i en overanalytisk, teknologisk gjennomboret samtid, var morens liv rotfesta i en annen virkelighetsforståelse, praktisk framfor teoretisk.

Omfordelt omsorg

Når mor forsvinner i romanen, er det altså i en parallell bevegelse: samtidig som hun forvitrer på pleiehjemmet, blir også den omsorgen hun tradisjonelt representerer endret.

Er det noe av den meningsskapende funksjonen og omsorgsfunksjonen til mor som skal omfordeles i dagens samfunn?

– Det er det sikkert. Samtidig er det ikke sånn at den nødvendigvis omfordeles innad i familien, men ut i et omsorgsapparat, en omsorgstjeneste, som velferdsstaten står som garantist for. De siste årene moren min var på Kamfjordhjemmet i Sandefjord, var det sykepleierne og hjelpepleierne der som gav henne omsorg i det daglige. Jeg var innom innimellom, og etter hvert skjønte hun nok ikke hvorfor jeg var der. Hun trodde kanskje jeg var en sykepleier, en som var der for å passe på henne. Når man kommer til det stadiet, er det viktigste faktisk at man er trygg. Alt det andre som vi ser på som selvfølgelig for livet, spiller mindre rolle. Det viktigste er at du er trygg. Det er en funksjon som en hjelpepleier kan ivareta.

Denne omfordelinga er bare ett av mange symptomer på den langsomme endringa som fortløpende foregår i det norske sosialdemokratiet. Særlig kampen for større individuell frihet har satt sine spor, for eksempel i omforhandlinga av hva «mor» innebærer, hvordan omsorgen deles, hvem som gjør arbeidet, og under hvilke premisser. Men Unholt er klar på at det ikke utelukkende er et gode: i modernitetens framskrittstanke er det også noe som går tapt, noe nettopp hans egen mor var et eksempel på, nemlig verdien av det vi kan kalle familieinstitusjonens myke tvang.

– Min mor kunne si at «nå har folk nok med seg selv». Hun kunne skape sammenheng i en liten kjernefamilie, men i en større sammenheng klarer hun ikke å skape den lenger, fordi det er krefter som drar i ulike retninger. Hele modellen hennes faller sammen. Og det er en viktig modell, men vi tar den for gitt. Vi tar en del ting i samfunnet for gitt, setter ikke pris på dem, og så begynner vi å tenke at det er undertrykkende. Og ja, det er undertrykkende å leve i en familie. Det er undertrykkende å leve i et samfunn. Men det er ikke bare undertrykkende, det har også en konstruktiv side. Du føler tilhørighet, mening.

Mor forsvinner blir på denne måten også en roman som går utenom: I forsøket på å forstå moren og hennes rolle, bidrar den til å skape mening, ikke bare i det teoretiske, men i form av litterære forbindelser. For romanen er en «meningsproduksjonsmaskin», sier Unholt, der et liv kan plasseres i en større sammenheng, leses og forstås bedre. Den åpner for å konstruere ny mening.

Mor endrer seg

At meningen er helt sentral i bildet av mor, på samme måte som omsorgen er det, viser seg på ulike vis gjennom så å si hele litteraturhistorien. Kvinner av høy stand, med og uten barn, har i mange av historiens epoker inntatt sentrale plasser i samfunnet: de har vært regjerende dronninger, lærde og kulturelle salongvertinner. I jordbruk, håndverk og handel har kvinnene bidratt til å få hjulene til å gå rundt, de har kunnet styre økonomien, og de har bundet lokalsamfunn sammen, sørget for fellesskap og forseglet familiebånd. Men på slutten av 1700-tallet skjer det endringer i forholdet mellom kjønnene, sier Rønning. Ekteskapet og familien blir en følelsesinvestert enhet, far er myndighetspersonen og ansikt utad, og mors virke er i hjemmet. Som eksempel trekker hun fram forskjellen på den dansk-norske forfatteren Christiane «Moer» Koren (1764–1815) på den ene siden og Camilla Colletts (1813–1895) morsportretter på den andre.

– Moer Korens morskikkelser, både hennes egen og de hun skildrer i dramaene sine, regjerer i hjemmet, og hun regjerer de sosiale relasjonene. Så lenge det er mødre som skriver, som har en sosial omsorgsmakt, tas det i kvinners litteratur ikke noe oppgjør med denne rollen.

Hvis moren har makt på 1800-tallet, så er den bare delegert til henne av faren, og så forvalter hun noe som blir nødvendig å konfrontere, slik for eksempel Camilla Collet skriver frem moren i Amtmandens døtre. Der Christiane Koren lever i og skildrer et miljø på slutten av 1700-tallet, skildrer Collett amtmannsgården på 1830-tallet. Skal kvinnene bryte opp på 1800-tallet, er de derfor nødt til å bryte med morsbildet. De interessante morsoppgjørene, og døtrenes opplevelse av å være sviktet, kommer mot slutten av 1800-tallet.

Fra da av blir til gjengjeld morsoppgjøret stadig synligere i litteraturen. Kanskje mest kjent er de som dukker opp i kjølvannet av husmortiden på 50- og 60-tallet: bøker der særlig døtre tar et oppgjør med det Rønning kaller «60-tallsmoren». Dette er den hjemmeværende og servile morsskikkelsen, som både har forventninger til og legger begrensninger på sine døtre; mor er dominerende, formet av sin rolle. Når oppgjørene så kommer, er det ikke nødvendigvis slik at omsorgen er det avgjørende momentet, men heller frigjøring.

De som tar et oppgjør med en dominerende mor, etterlyser ikke nødvendigvis et omsorgsprosjekt, men muligheten til å kunne realisere seg selv.

Dette er et kjent narrativ, på lik linje med fadermordet: Man kaster av det foregående og skaper seg selv i eget bilde. Likevel er ikke morsomsorgen av den grunn irrelevant. Når Sandra Lillebø i romanen Tingenes tilstand skriver fortellinga om en datter og hennes mor, vever hun sammen et komplekst morsportrett: I morens sykdom ligger en manglende evne til å gi barnet omsorg – og samtidig selvopptatthet og dominans. Hun svikter med andre ord på flere plan.

Et omsorgsvakuum

I likhet med Unholt, skriver også Lillebø med utgangspunkt i sin egen morsrelasjon. Også hun knytter morsfiguren til en større sosial sammenheng, der blant annet klassetilhørighet spiller inn.

Tingenes tilstand er en roman om en datters behov for å ta definisjonsmakt over fortellingen om hva relasjonen til en psykisk syk mor har innebåret og kostet henne. Når vi snakker med Lillebø på telefonen fra Bergen, påpeker hun imidlertid at kanskje grunnen til at forfattere i det hele tatt skriver, er at man har behov for å omdefinere noe. Det trenger ikke være i ens egen, private historie, men et ønske om å omdefinere noe i verden, i litteraturen, i etikken eller i samfunnsynet. Det leder oss over på en litt mer generell samtale om morsfiguren i litteraturen og kulturen.

Gjør du deg noen tanker om hva mor representerer, er det noen overordnede trekk i hvordan hun blir framstilt?

– Det er jo en størrelse som er veldig rik på kulturelle betydninger. Mora er gjerne inkarnasjonen av hele tilværelsen, man snakker jo for eksempel om «Moder jord»: Det som er altoppsluttende, det som alltid er og alltid har vært og alltid vil være.

Lillebø tror det er flere grunner til at mange er opptatt av mødre akkurat nå, og trekker særlig fram to ting:

–  For det første tenker jeg at det er en reaksjon på det samme som «barsellitteraturen». Jeg tenker ikke så mye på det som barsellitteratur, men som omsorgslitteratur. Min generasjon har foreldre som er født rundt 1950, det var 68erne, som sto for en stor og ekstremt viktig frigjøringsbevegelse, der særlig kvinnene skulle frigjøre seg fra de rollene som hadde blitt pålagt dem gjennom mange år. Det var en frigjøring som var både kulturelt nødvendig, men også personlig for svært mange. Men i tomrommet etter den frigjøringa har det oppstått en omsorgskrise. Fokuset har vært på å gi kvinner like muligheter som menn, og ikke like mye å gi menn like muligheter som kvinner. Alt det omsorgsarbeidet som mødre har stått for, har derfor liksom blitt mindre viktig. Å drive omsorgsarbeid har rett og slett verken blitt viet tid eller penger, og jeg tror at mange i min generasjon har hatt behov for å reflektere over hva det betyr, når vi har fått barn. Det har også å gjøre med den ekstremt individdyrkende kulturen vi lever i. Hva slags plass har omsorg i den kulturen?

Den andre faktoren Lillebø trekker fram, er i likhet med Truls Unholt, hvordan den teknologiske utviklingen får oss til å stille spørsmål ved morsrollen på nytt.

–  Tidligere var en mor den som fødte barnet, punktum. Sånn er det jo ikke lenger. Morsfiguren står på spill. Og det morsfiguren først og fremst representerer er omsorg og tilblivelse – som nå er størrelser som ikke er helt avklarte.

Mor svikter

Problemstillinger knyttet til morskap tar altså nye former i vår tid, men hvem som er den sanne mor, er et tilbakevendende kompleks i litteraturhistorien. En av grunnfortellingene innebærer at mor er død, i hovedsak fordi fødsel historisk sett er dødelig; det er bare å se til Grimms eventyr. Litteraturen er full av morssubstitutter: ammer, stemødre, bestemødre, tanter, som alle behandles ulikt i den kulturelle bevisstheten. Disse kvinnenes resepsjonshistorie er et kapittel for seg, uten at vi skal gå videre inn på det her. I stedet spør vi Lillebø hva som skjer når bildet av mor slår sprekker.

Hva skjer når mor avviker fra ideen om «mor»?

–  Det er paradokset. For samtidig som det finnes et omsorgstomrom, så har man veldig strenge krav til hvordan en mor skal være, hvordan mor skal fungere. Og det har kanskje sammenheng med den fysiske avhengigheten vi alle har hatt av mødrene våre. Nyfødte menneskebarn dør jo hvis ingen tar seg av dem. Så dette handler ikke bare om hvert enkelt individ, men også om at vi som art vil gå under hvis ingen gjør omsorgsarbeidet.

–  Hvordan avviker moren i romanen din fra den overordnede morsfiguren, og hvordan sammenfaller hun med den?

–  Den morsfiguren som jeg beskriver lider sannsynligvis av schizofreni. Og den sykdommen kan være mye forskjellig, men først og fremst er det en kontaktsykdom. Det er en sykdom som gjør at man mer eller mindre er ute av stand til å binde relasjoner. Man er ute av stand til alle de tingene som er så avgjørende for små barn, og store barn: Å bli sett, å bli speilet. Denne mora er ikke i stand til å gjøre de tingene. Samtidig er hun flink på veldig mange andre måter, til å opprettholde «fasademoren», den kulturelle forestillingen om en mor, den har både hun og jeg-et i boka veldig sterkt i seg.

Vi spør Lillebø om hvor skillet mellom subjektivt og objektivt går i en skrivesituasjon der det er tydelig at fortelleren er datteren i romanen. Det innebærer en slags objektiv distansering, men av subjektive opplevelser. Lillebø mener det er et skille som vanskelig lar seg trekke opp.

– For å overleve som subjekt, så må man være i stand til å stole på sine egne sanser, sine egne erfaringer og sitt eget språk. Det er dette som står på spill for fortelleren, når hun forstår at moren sitt perspektiv og hennes eget perspektiv egentlig er inkompatible. Det finnes ikke noen objektiv sannhet eller en høyere enhet som de kan forenes i, eller forsones i. Og det er erkjennelsen av det som gjør jeg-et i stand til å fortelle.

Er det et mål for fortelleren å gi en rettferdig framstilling?

– Nei, det er ikke.

Nei?

– Nei. Man kan gjøre mye som forfatter, men man kan ikke være rettferdig. Det tror jeg ikke.

Brudd og forsoning

Et ord som har blitt brukt i anmeldelsene av flere av høstens morsportretter, er «løsrivelse». Unholt skriver på et tidspunkt om at han, i en viss, filosofisk forstand, kan oppleve seg selv som en forlengelse av morens verden. Når hun begynner å bli dement, kollapser denne verdenen, og sønnen blir nødt til å reforhandle sin virkelighetsforståelse. Vi spør Lillebø om noe av det samme gjelder i hennes bok. Om det hos henne er slik at jeget i boka, fra å ha vært en forlengelse av moren, beveger seg mot en form for totalt brudd.

– Det tror jeg er en ganske allmenn ting, som man kanskje ikke tenker over så mye, eller som man ikke blir konfrontert med så mye, før man står i en sånn krise som Unholt beskriver, eller som den jeget i min roman opplever. Barnas forestillingsverden er ugjenkallelig preget av foreldrene sine, på en eller annen måte. Og i de fleste tilfeller slipper man kanskje en sånn voldsom konfrontasjon, løsrivelsen er langsommere, og kanskje trenger den ikke å være fullstendig, heller.

En form for forsoning idet et dødsfall til slutt inntreffer?

– Ikke sant! Det som er spesielt med barn som har schizofrene foreldre er at de blir utsatt for deres kontaktskade, som også er en språkskade. Man lærer først språket ved at foreldrene sier «dette er en seng», «den bilen er blå», og man har ikke noe annet valgt enn å akseptere det. Sånn lærer man å nærme seg verden. Så når en forelder har veldig sterke vrangforestillinger om verden, hvordan skal man da lære seg hva som er trygt, hva som er farlig, hva som er godt og hva som er vondt? Alle slike begreper blir forferdelig vanskelige, umulige å tro på for disse barna.

Er mor syk?

Hvis den store kulturhistoriske klisjeen om far er at han er fraværende, så er kanskje klisjeen om mor at hun er syk. Selv om det er ulike typer sykdom, og at de er rotfesta i helt konkrete erfaringer, er dette tilfelle både hos Unholt og Lillebø – med påfølgende problemstillinger. Gitt at «mor» gjerne knyttes til samhold, fellesskap – tenk bare på «Moderlandet», «Mor Russland», begrepet «morsmål» og «moder jord» – er den eksistensielle overbygningen nærliggende. Hva betyr det da, i denne sammenhengen, at mor er syk?

Rønning viser til litteraturprofessoren Marianne Hirsch, som i boka The Mother/Daugther Plot skriver om fraværende mødre i 1800-tallsromanen og framveksten av ambivalente og elegiske morsportretter (og seinere oppgjør) i litteraturen fra 1900 av.

–  Hirsch sier at noe skjer rundt 1920, og knytter det til blant annet Virginia Woolf. Jeg tenker også på Charlotte Perkins Gilmans «The Yellow Wallpaper», fra 1892, for eksempel. Her er den kvinnelige fortelleren og hovedpersonen en sykeliggjort ung mor.

I Gilmans novelle ser vi hvordan en kvinne som åpenbart er deprimert, passiviseres og stenges inne, i stedet for å behandles som et menneske med følelser som kan tas på alvor. Det gule tapetet på veggen i rommet hun forvises til, blir et uttrykk for de innestengte, komplekse mønstrene kvinner ble tvunget til å dekke over. Morens sykdom kan på sett og vis sees som en av rollene kvinner og mødre er blitt tildelt i kulturen. Som nevnt i begynnelsen av denne teksten, mener Rønning at vi er nødt til å lese morsfiguren i sin historiske kontekst.

Begrensninger på kvinnen i kulturen gir begrensninger på hva mor kan være i familien også, sier hun.

Hva forteller dette om vår tids oppfatning av mor, og hva forteller mor om samfunnet?

Både Unholt og Lillebø er klar på at deres morsportretter, selv om de omhandler helt spesifikke mødre, også forteller om morsrollen i en gitt tid, med gitte materielle og kulturelle forutsetninger. Det er med andre ord ikke bare snakk om et oppgjør, i Lillebøs tilfelle, eller en hyllest, i Unholts tilfelle, men to av mange forsøk på å utforske hva «mor» er i dag – og hvordan hun har endra seg.

Og hvordan har hun endra seg?

I Vigdis Hjorths bok av høsten, Er mor død, reflekterer på et tidspunkt fortelleren Johanna om morsfigurens tilstedeværelse i populærkulturen:

«Fordi alle som barn har vært til døden sårbare for mor og derfor alltid vil være det et sted i kroppen og sjelen, er alle mennesker ambivalente til mor, som derfor ofte er fraværende i feelgoodfilmer.»

I denne teksten er det vel å merke ikke snakk om feelgoodfilmer, men ambivalensen til mor er betegnende for de morsportrettene som skrives i samtidslitteraturen. Fraværende er hun imidlertid ikke, i alle fall ikke nå lenger, og hun er heller ikke skisseaktig eller typete, ingen angel of the house eller parodisk ond heks, men en kompleks og vanskelig lesbar figur. Rønning bemerker, helt til slutt i samtalen vår:

– Det har vært mye kritikk rettet mot far, fars makt og fars fravær. Nå viser også mors fravær seg i kulturen. Men når mor anklages for å være fraværende, betyr det at hun må ha blitt mektigere.

 


[1] I så måte er kanskje Tone Ingebrigtsen, som nylig har utgitt en selvbiografi, selve urbildet på en spesifikk, kulturell idé om «mor»: Hun er selvoppofrende, med sine mange barn, evig matlagende og omsorgsfull – og hun har gitt liv til intet mindre enn tre verdensmestre – og dessuten gift med en hissig mann. Det er ikke helt urimelig, ved nærmere ettersyn, å se på henne som en moderne variasjon over den romerske gudinnen Juno (gresk: Hera). Juno er de romerske gudenes morsfigur, gudinne for ekteskapet, gift med Jupiter og mor til tre guder med forholdsvis sterke bånd til strid: krigsguden Mars, krigsgudinnen Bellona, og smeden Vulkan. Men fortellinga går ikke ut over det private: mor er og blir i hjemmet, sine barns klippe og omsorgsmaskin. Da er det også symptomatisk at boka heter Alltid mamma.

Powered by Labrador CMS