Å hoppe bukk over løsrivelsen

Ane Barstad Solvang

Dum naken

Roman

Flamme forlag, 2020

180 sider

Sittende med Ane Barstad Solvangs debutbok foran meg, må jeg konstatere at den påfallende upretensiøse tittelen – Dum naken – samt baksideteksten vekker bange anelser. I romanutdraget på baksida slenger den tjueen år gamle hovedpersonen Silje seg på senga, går inn på internett og googler en ostekake: «Den var fin, sier jeg til meg selv. Zoomer inn på bildet av en ostekake med gult gelélokk og bær på toppen. Blåbær, bringebær. Åh, jeg får vann i munn. Skrur av telefonen.» I den videre beskrivelsen står det at romanen handler om å være ensom, men å skaffe seg autonomi, «om Porsgrunn, Oslo, London og herpes». I det hele tatt finner jeg innrammingen nokså uforpliktende, litt retningsløs, som om det å være upretensiøs er et mål i seg selv med denne boka. På den positive siden gjør dette leseopplevelsen mer åpen enn ellers: Hva er det romanen gir som den ikke lover?

Akutte behov

Silje er skriveskolestudent i London, og ved romanens åpning er hun hjemme på sommerferie. Hun kommer fra Porsgrunn, men vil nødig dra hjem i ferien – hun vil ikke konfronteres med foreldrene eller barndomsvenninnen Emma, hun vil i det hele tatt fortrenge sitt gamle jeg. I stedet bor hun gratis på Kringsjå hos sju år eldre Thomas, som hun har truffet på internett:

«nå er han mitt frikort ut i verden. Eller, fra Porsgrunn til Oslo, da. En fyr med mindreverdighetskomplekser i møte med kvinner, samt helt middelmådige menn. Jeg ble med ham hjem, ble der. Ble trettenåringen i baksetet som holder kjeft. Som tvinner tyggis rundt langfingeren og har én funksjon. Ett søtt høl i et makabert søl. Et forhold noen burde grepet inn i.»

Der romanen starter med at Silje isolerer seg på Thomas’ innestengte hybel, beveger den seg videre innom barndomshjemmet i Porsgrunn og til studenttilværelsen i London, og på alle disse stedene er Thomas som en klamp om Siljes fot. Han er en mammadalt av en fyr med åpenbare livsstilsproblemer, samt at han er kontrollerende med en stadig impuls til å få Silje til å føle seg liten. Varsellampene blinker fra første stund. Likevel kan ikke Silje fri seg fra at hun trenger Thomas, at alternativet – ensomhet – er verre: «Thomas holder meg tett inntil seg, gir meg en hard klem, og nå syns jeg det bare er godt. Å bli holdt rundt. For vi ensomme vil også ha kos. Vi søker kontakt. Og vi bryr vårs ikke alltid så mye om hvem som klemmer tilbake.» Selv om hun nok rent intellektuelt, hvis hun anlegger et mer romslig perspektiv, vet at hun fortjener bedre, er det Thomas hun har slumpet til å møte, og han dekker et akutt emosjonelt behov hos henne.

Dette spennet i perspektiv, mellom et romslig intellektuelt og et akutt emosjonelt et, tenker jeg at kan være et troverdig bilde på slike destruktive forhold, der den ene omstendigheten tar den andre, bestemte bindinger og hindringer oppstår, og både selvbilde og forventninger justeres deretter. Dum naken har sin styrke i dens uanstrengte omgang med det stusselige i en slik tilværelse, i dens beskrivelser av Siljes delaktighet i å gjøre seg selv liten. Hennes forhold til Thomas’ brå stemningsskifter og humørsykhet er preget av en passiv varhet, der hun liksom lister seg rundt på tå, men unnlater å lete etter utveier. Hun nøyer seg med å vente på at noe skal inntreffe, noe diffust noe som vil røske tilstrekkelig i følelsene hennes til at hun kan slippe taket i ham.

Glimtvis og livaktig

Jevnt over skriver Solvang med et godt driv, med beskrivelser som er livaktige og gir inntrykk av å speile Siljes blikk, for eksempel der det står om medpassasjerene på tuben i London at de «har hvite ledninger fra lommene opp i øra» i stedet for det mer generiske «de har propper i ørene», eller «de hører på musikk». Romanen kler den litt glimtvise fremstillingsformen som særlig preger den i starten, når Siljes tilstand brettes ut gjennom enkeltstående episoder, som der hun våkner i hybelen på Kringsjå av en kald vind midt på natta: «Det er bekmørkt, fortsatt natt, men Thomas har stått opp. Han står ved vinduet og røyker. Gloa blusser opp hver gang han tar et trekk. Det bråker fra en fest i naboblokka. Ansiktet hans er opplyst av telefonskjermen, han sveiper opp, opp. Øya farer over skjermen.»

Solvang, som også er billedkunster, har for øvrig inkludert et knippe egentegnede illustrasjoner mellom bokas permer, alle med et visst ekspresjonistisk, Munch-inspirert preg, som resonnerer godt med den gjennomgående metaforikken rundt lys og mørke i romanteksten: I bilen til Thomas lyser gatelysa opp kupeen, før mellomrommene mørklegger den igjen, og om sin egen tilværelse gjentar Silje stadig for seg selv: «og nå skal det bare bli lysere.»

Påklistrede tematiske spor

På tross av disse lovende tilløpene kommer Dum naken til kort som roman når den i tiltagende grad forsøker å tegne en eksplisitt politisk sammenheng for Siljes erfaringer. Thomas’ første replikk i boka er: «Jeg leser ikke kvinnelige forfattere.» Videre er reaksjonen hans på at Silje pådrar seg herpes i underlivet å miste interessen for å ligge med henne, og dermed miste interessen for henne overhodet. I det øyeblikket Silje for alvor begynner å sette seg til motverge mot de nedsettende kommentarene hans, tar det ikke lange tida før han drar sin vei, og hun tenker: «Det var herpesen som ødela alt.» En annen tematikk som etter hvert blir mer og mer påtrengende, er menstruasjon. På universitetet i London ser Silje for seg «regnet renne blodig nedover vinduene», og hun etterlyser «hovedkarakterer som blør».

Problemet, slik jeg leser det, er at disse tematiske sporene som er ment å knytte den private, intime erfaringen an til en mer kollektiv virkelighet, ikke fremstår forankret nok i romanens psykologi. Unntaket er når Silje hjemme hos foreldrene snur madrassen, som hun sist gang hun var hjemme blødde gjennom på, tilbake, og til sin forbløffelse oppdager at den er helt rein: «Det er akkurat som om jeg aldri har vært her, alt jeg har gruet meg til å møte er vekk.» Her fungerer usynliggjøringen av menstruasjonsblodet som et effektfullt bilde på en mer eksistensiell opplevelse av usynliggjøring. Men når menstruasjonstematikken dukker opp igjen seinere som regn nedover vinduene, er det som fra ingen steder, som et symbol på neglisjering av kvinner mer enn en selvopplevd neglisjering. Dette gjelder også for kjønnssykdommen, for jeg har vanskelig for å tro at det er herpesen som sådan som får Thomas til å oppføre seg som en drittsekk.

Destruktiv livsstil

Den innledende replikken til Thomas om at han ikke leser kvinnelige forfattere, er nok representativ som en struktur i samfunnet, men det er ikke dette som er det mest påfallende med karakteren hans. Det mest påfallende er hvor demonstrativt han uttaler at han ikke leser kvinnelige forfattere, den nedlatende sarkasmen han utsetter Silje for til stadighet, at han drikker øl på sofaen hele natta – at han i bunn og grunn er lite tiltalende som person. Han er en fyr med en destruktiv livsstil, og Silje strekker seg langt inn i destruktiviteten sammen med ham. Nettopp dette synes jeg er det egentlig interessante her, de mekanismene som får henne, og mange med henne – særlig kvinner – til å bli værende i slike forhold. Fremfor å dvele mer ved dette sporet, å utforske det fullt ut, spriker romanen etter hvert i for mange retninger.

Svak epilog

Romanens desidert svakeste punkt er den ti sider lange epilogen mot slutten, der vi møter Silje i en ny og eldre utgave av seg selv, for lengst løsrevet fra Thomas: «Jeg sitter dønn aleine midt i skauen og gliser, hadde jeg sett meg selv utenfra, så hadde jeg blitt redd, men jeg er helt trygg.» Her rår en paradisisk stemning, og som tankearbeid fremstår epilogen altfor konkluderende og uttenkt. Det heter for eksempel: «Jeg ser for meg alle filmene og alle bøkene jeg har lest hvor kvinner ikke blør. At Hermine aldri menstruerer, er litt rart. Hvorfor har J.K. Rowling trylla det vekk, når hun skriver om pubertet og er dame selv?» Noe skurrer med denne observasjonen, for guttekarakterene Harry og Ronnys pubertale utvikling beskrives vel heller ikke, så vidt jeg husker, på noe utpreget kroppslig vis i J.K. Rowlings fantasyverden? Viktigst: Hva har skjedd med Silje siden sist; hvordan gikk hun fra å ha en konstant følelse av at «noe er fryktelig gærent» til å føle seg så trygg og tvers igjennom hel som her?

Der Dum naken har fine tilløp som tilstandsbeskrivelse av et destruktivt forhold, faller den sammen i sin fremstilling av Siljes vei til løsrivelse. Romanen hopper bukk over selve løsrivelsesprosessen, og pakker den i stedet inn i drøvtygde, politiske vendinger. Dermed ender den, tross i et upretensiøst utgangspunkt, med å ta seg vann over hodet.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker i BLA.

BLA 6-7/20.