Essay

Framtidens kropper

I Yoko Tawadas "The Emissary" er ikke framtiden apokalypsepreget, men i et tredje sjikt mellom dystopi og utopi, skriver Sissel Furuseth.

Publisert digitalt

Da jeg nylig gjorde research til et foredrag om klimafiksjon, kom jeg tilfeldigvis over Yoko Tawadas kortroman Kentoshi (2014), eller mer presist Margaret Mitsutanis engelske oversettelse The Emissary [Sendebudet], som i fjor mottok The U.S. National Book Award for Translated Literature. Det er ikke ofte jeg blir oppløftet av å lese bøker om sivilisasjoner i forfall, men Tawada gestalter naturkulturens utvikling med en så bisarr fysiologisk tilstedeværelse at man som leser kjenner seg berørt langt inn i cellestrukturen.

I The Emissary møter vi barneskoleeleven Mumei og den skrivende oldefaren Yoshiro, som lever i Tokyo tre generasjoner frem i tid, der naturkatastrofer og radioaktiv forurensning har transformert både landskap, klima, språk og kropper. Den over hundre år gamle Yoshiro, ute av stand til å dø, er på daglige løpeturer med leiehund, og tar seg av hus og hjem, mens det forkrøplede oldebarnet med forstørret skjoldbruskkjertel og svekket benstruktur har problemer med å ta til seg næring. Vi får ingen eksplisitt beskrivelse av kjernekraftulykken som har rammet landet, men skolebarnas fysiske plager snakker sitt tydelige språk. Mumei blir likevel ikke skremt når tennene hans ramler ut mens blodet renner. Tvert imot besitter barnet en stoisk ro og mystisk livsvisdom som både oppmuntrer og skremmer oldefaren:  

«Human beings may turn into a toothless species someday, Yoshiro thought, mulling over what the dentist had said on their way home until Mumei – responding to his unspoken anxiety – chirped, ‘Don’t worry, Great-grandpa, sparrows get along fine without teeth, you know.’ Mumei had an uncanny ability to read people’s thoughts. It spooked Yoshiro sometimes, the way he didn’t just sense a person’s general mood, but actually seemed to read their minds, as if he were reading a book.»[i]

Forvandlinger

Det var forfatteren Arild Vange som først gjorde meg oppmerksom på Yoko Tawadas forfatterskap, det vil si den tyske Tawada, som han selv begynte å oversette til norsk for femten år siden. Tawada (født i Tokyo 1960) flyttet til Tyskland i 1982 for å studere litteratur, og etter at hun i 1987 debuterte som forfatter med en tysk-japansk diktsamling, har hun vært kjent som en språksensitiv og metabevisst skribent som aktivt utnytter de perspektivskifter som flerspråkligheten muliggjør. At Tawada også er en miljøbevisst forfatter, ble tydelig da hun i 2014 utga romanen Etüden im Schnee på Claudia Gehrkes lille forlag Konkursbuch i Tübingen.

Familieportrettet av tre generasjoner isbjørner i fangenskap (den siste var Knut fra Berlin Zoo) har gjort Tawada særlig interessant for litterære dyrestudier. I What is Zoopoetics? (2018) betrakter Eva Hoffmann romanens artsmøter i lys av queer-teori, mens Elizabeth McNeill argumenterer for at Etüden im Schnee fremhever menneskers og dyrs felles evne til å tenke og kommunisere. Den tyske resepsjonen har riktignok vært mest opptatt av hvordan Tawada intertekstuelt forholder seg til Heinrich von Kleists, E.T.A. Hoffmanns og Franz Kafkas dyrefortellinger, og har dermed tendert mot å lese dynamikken mellom bjørn og menneske som allegorier over kulturmøter og identitetspolitiske konflikter. Men en allegorisk lesemåte risikerer å forsterke en kartesiansk motsetning mellom menneske og natur, hevder McNeill, som i god økokritisk ånd understreker at Tawada fremstiller lesende og skrivende isbjørner for å vise at «those with tails are also deserving of tales».[ii] Litterære dyr er altså ikke nødvendigvis masker for noe annet.

Jeg opplever at Tawadas tekster i ekstrem grad er tro mot økokritikkens doble «commitment both to literary artifice and literal reference».[iii] Også i The Emissary ser vi eksempler på artsmøter og ulike former for metamorfoser. Yoshiro minnes hvordan han som gutt kysset en løvetann, og ser for seg at mennesker i fremtiden blir mer og mer som åttearmede blekkspruter. Mumei har en rekke fugleliknende trekk, og i det som ser ut til å være et anfall av tidsreise, rykker han inn i fremtiden ved hjelp av intens flaksing. Bokens avslutning aktualiserer imidlertid Donna Haraways ord: «I am a creature of the mud, not the sky».[iv]

Som leser svimles man av alle evolusjonsstadier og historiske lag som Tawada komprimerer i sitt 138 sider korte sjangereksperiment. Begynner verden på nytt, eller går den baklengs? Mumei fremstilles etter hvert som en «kentoshi», et sendebud som lærere og foresatte knytter fremtidshåp til, men begrepet ble opprinnelig brukt om de utvalgte japanske ambassadørene til det kinesiske Tang-dynastiet for over tusen år siden. I Tawadas fremtidssamfunn er denne tradisjonen vekket til live igjen.

Men hva slags ambassadør er egentlig Mumei? Hvilke verdener formidler han mellom? Dette forblir en gåte gjennom teksten. På mange måter er Mumei for fysisk svak til å reise til sjøs. Samtidig er det noe mer-enn-menneskelig vitalt over denne Stephen Hawking-liknende skikkelsen som kjører rundt i sin avanserte rullestol. Den zoologi-interesserte Mumei antyder selv at han tilhører en ny art: «I guess you couldn’t put me and Great-grandpa on the same page in the Illustrated Guide to Animals».[v]

Det er likevel ikke et posthumanistisk manifest Tawada har skrevet, selv om hovedpersonen altså er gestaltet som både fugl, menneske og teknologi. The Emissary er, i likhet med Tawadas øvrige tekster, fylt av empatisk humor og en nokså nerdete fascinasjon for språk og kulturutveksling.

Post-Fukushima

Da Japan 11. mars 2011 ble rammet av det kraftige jordskjelvet og tsunamien som førte til kjernekraftulykken i Fukushima, undret europeiske journalister seg over hvorfor japanerne reagerte så fattet sammenliknet med for eksempel amerikanerne som ble rammet av orkanen Katrina seks år tidligere. Tawada skrev i en aviskommentar at japanere allerede som barn lærer at de skal beholde roen når det inntreffer naturkatastrofer. Derfor blir hun alltid rolig når hun hører ordet «Naturkatastrophe», et ord som for øvrig ikke så lett lar seg oversette fra tysk til japansk.[vi]

Språk og kulturelle koder påvirker altså måtene vi mennesker møter ulykker på. For eksempel har apokalypse-begrepet aldri slått an i Japan. Forestillingen om at verden har en begynnelse og en slutt, er ikke utbredt der sammenliknet med i Vesten.[vii]    

Antakelig er det derfor jeg har opplevd det så befriende å lese The Emissary etter å ha lest en rekke nordiske og angloamerikanske klimaromaner: Tawadas karakterer er mindre hysteriske fordi de ikke er opphengt i at alt en dag plutselig kan ta slutt. At den britiske utgaven av romanen ble markedsført med tittelen The Last Children of Tokyo, må derfor være en glipp.

Samuel Hamen skriver i en anmeldelse av den ferske tyske oversettelsen, Sendbo-o-te, at det er som om Tawada idet hun gestalter mennesker som både går til grunne og blomstrer opp i et forurenset Tokyo, utfolder seg i en tredje modus mellom dystopi og utopi. Romanen tegner ikke et skarpt skille mellom undergang og redning, men tilfører rådvillheten en ny type munterhet.[viii]

Det kan virke som om Tawada frykter det kulturelle forfallet som følger av en isolasjonistisk politikk mer enn hun frykter naturkatastrofer. Kortteksten «De udødeliges øy» (2012), som er Tawadas bidrag til antologien Knakketiknakk. Fortellinger fra Japan 1895-2012, beskriver et land som blir mer og mer lukket etter Fukushima-katastrofen. Utenlandske flyselskaper ønsker ikke lenger å fly til Japan i frykt for å få radioaktive partikler på flykroppen, og jeg-fortelleren opplever at hun blir sett på som uren fordi hun har japansk pass. Det er neppe tilfeldig at en av de mest horroraktige scenene i The Emissary er Yoshiros utmaling av Narita International Airport som en mennesketom ruin der innsjekkingsskrankene er dekket med spindelvev, invadert av nevestore edderkopper.

Fra Thunberg til Thunberg

Det amerikanske økotidsskriftet Sierra anbefalte nylig The Emissary i en liste over «young-adult climate fiction», med begrunnelsen: «The allegory is clear: Our children will inherit a far more hostile planet. Countries are closing off their borders already, and the number of refugees will only rise as more people are displaced by a changing climate. But we have our own young emissaries like Greta Thunberg.»[ix]

Det er ikke vanskelig å se likhetstrekk mellom Tawadas fiktive fremtidsunivers og dagens politiske situasjon, men kanskje spøker også en annen Thunberg i bakgrunnen?

I poetikkforelesningen «Dejima – Die Seefahrt der Sprachen» (2011) henviser Tawada til reiseskildringene til botanikeren Carl Peter Thunberg, som i 1775 under nederlandsk flagg dro til øya Dejima i Nagasaki-bukta for å samle urter og utveksle medisinsk kunnskap med japanske likemenn. Men shogunens isolasjonistiske politikk frustrerte den ivrige Linné-eleven. Det var vel ikke meningen at han skulle gro fast på den lille øya, som en hvilken som helst plante? Det hadde tatt seg ut for en botaniker.[x] Opplysningstidens Thunberg trengte å bevege seg fritt for å kunne forfatte sin Flora Japonica.

Så hvem er Mumei – Greta eller Carl Peter?

Ingen av dem, og samtidig begge. I Yoko Tawadas generøse univers er mulighetene mange. Der møtes fortidens og fremtidens naturkultur til gjensidig opplysning.

Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og medlem av arbeidsgruppen ved Oslo School of Environmental Humanities.

BLA 11-12/2019. 4.12.2019

[i] Yoko Tawada, The Emissary, 2018, s. 17-18.

[ii] Elizabeth McNeill, “Writing and Reading (with) Polar Bears in Yoko Tawada’s Etüden im Schnee”, The German Quarterly 92.1 (2019), s. 65.

[iii] Greg Garrard, Ecocriticism, 2012, s. 11.

[iv] Donna J. Haraway, When Species Meet, 2008, s. 3.

[v] The Emissary, s. 101.

[vi] Yoko Tawada, «Die Ruhe im Sturm», Der Tagesspiegel 14. mars 2011.

[vii] Yoko Tawada i samtale med Ortrud Gutjahr, i Yoko Tawada. Fremde Wasser, 2012, s. 36.

[viii] Samuel Hamen, «Der Hundertjährige, der seinen Enkel phlegen musste», Die Zeit 2. juli 2019.

[ix] Mukta Patil, «Hope in the Midst of Ecological Dystopia», Sierra 3. september 2019.

[x] Yoko Tawada. Fremde Wasser, s. 85-86.


Powered by Labrador CMS