Prosa

Drabantby og Y-blokk

Med "Gul bok" viser Zeshan Shakar at historien om Oslo aldri bare er én fortelling.

Publisert digitalt

Zeshan Shakar

Gul bok

Roman

Gyldendal, 2020

287 sider

Da Zeshan Shakar i 2017 debuterte med Tante Ulrikkes vei, var det til en begeistring få norske romaner er forunt. Shakar vant Tarjei Vesaas’ debutantpris, og romanen, som følger to Stovner-gutter gjennom en femårsperiode, ble blant de mest solgte i 2018. Tante Ulrikkes vei ble beskrevet som romanen vi alle hadde ventet på. Og skjønt en slik mottakelse ikke er til å undres over – det er virkelig en bemerkelsesverdig god roman – er det like fullt smått ironisk at en bok som går såpass langt i å utforske det umulige ved å representere, selv har blitt stående som Den Store Norske Innvandrerromanen™.

Det er uansett ikke forventningene det står på når Gyldendal nå publiserer Shakars andre roman. Og Gul bok fortsetter utvilsomt i noen av de samme sporene som Tante Ulrikkes vei tråkket opp. Også i andreboka står representasjonens vanskeligheter, og ikke minst dens ubehag, sentralt. Og i enda større grad enn i debuten, kommer dette ubehaget frem i lys av stedene romanen utspiller seg i. For når Gul bok er dedikert til «Y-blokka og til drabantbyleiligheter med interiør som gikk av moten for to tiår siden», er det ikke bare en påminnelse om at Oslo er en delt by. Det er også også en påminnelse om at alle steder i byen, det være seg Y-blokka eller drabantbyleiligheter, er mer enn de vanligste historiene som fortelles om dem.

En snuoperasjon

Gul bok åpner i 2010, idet Mani, nyutdannet økonom fra BI, forlater et jobbintervju i Oppvekstdepartementet. Selv om han helst skulle jobbet i det private næringslivet, med «store glassbygninger og dress på jobb», tar det ikke lang tid før han bærer adgangskortet til Y-blokka som «et gullkjede på videregående». Og når departementsråden siterer Platon, lar han seg villig overbevise av de store ordene: om embetsverk og idealer, og det spesielle ansvaret de bærer på.

Samtidig bidrar de nye idealene til at avstanden til andre mennesker vokser. Mani bor sammen med faren sin i en blokkleilighet på Haugenstua, men nå som han har fått jobb, vil kjæresten Meena at han skal flytte for seg selv, aller helst til Frogner – en bydel kollegene fra departementet ikke nødvendigvis har mye til overs for. I tillegg gjør arbeidet med statsbudsjettet («gul bok») ham mer fremmedgjort i møte med vennene fra ungdomstiden. Det kommer nemlig raskt frem at han mener å ha foretatt en snuoperasjon. For da han begynte å studere på BI og ble sammen med Meena, som bor i familiens enebolig på Høybråten, tok han sitt første skritt bort fra crewet på Haugenstua, disse menneskene som nå jobber som frisør eller i skobutikk eller i barnehage, og som fremdeles finnes i livet hans, men som like fullt representerer «livet før». Også dette er et liv som finnes Gul bok, i korte, kursiverte tilbakeblikk: som glimt av en bakgrunn han aldri kan flytte fra. 

Theatercafeen vs. Cafe Istanbul 

Når Meena vil reise til Dubai, er Mani positiv – i alle fall fram til kollegene spør om ikke de heller kan dra til et land som tar menneskerettigheter på alvor. Når Mani tar Meena med på Theatercafeen, opplever de det som en seier, som om de har overkommet noe: «De fniste av at de var der de var, som om de var to 18-åringer som hadde lyktes med å komme inn på et sted med 23-årsgrense». Manis kolleger, derimot, lar seg først imponere når Mani forteller at han trengte en forandring fra Cafe Istanbul.

Hvem som inntar hvilke rom med hvilken selvfølgelighet, og hvilke steder vi tillegger verdi, og hvorfor, er aldri enkelt i denne romanen. For skjønt Barcodes forlokkende glassvegger raskt må vike for Y-blokkas sosialdemokratiske glansbilde, er det ikke et glansbilde som sømløst lar seg overføre til de langt mindre bekvemme lokalene departementet flytter inn i etter 22. juli. Og om kollegene nevner Tøyen som eksempel på et sted der det faktisk skjer utrolig mye positivt, er det fordi de frekventer et helt annet Tøyen enn det Mani kjenner fra oppveksten.

«Rett fra levra»

Gul bok er strålende når den peker på det vanskelige i å snakke om klasse – ikke minst i forbindelse med innvandring. Særlig komisk blir det nemlig når departementet får besøk av representanter fra en ungdomsskole i Groruddalen. Etter at rektor har lagt ut om imponerende faglige tiltak, ber en kontaktlærer om å få snakke «rett fra levra», og forteller så om store utfordringer: Hvor mye kan egentlig et barn lære når det bekymrer seg over husleia, kommer rusa på skolen, eller truer med å stæbe læreren? Raskt bryter rektor inn:

«‘Jeg tror det Stine er opptatt av å formidle, er at vi ser et ressursbehov på vår skole knyttet til utenom-faglige problemstillinger, og vi trenger mer bistand fra andre hjelpeinstanser og tjenester enn de skolen selv kan tilby. Men vi skal jobbe for å sikre læringen for alle elevene våre uansett, og det gjør vi.’»

At det konkrete språket her oversettes til det teoretiske, er absurd – og pinlig realistisk. For enda romanen er skrevet i en enkel, lettlest prosa, er den, i likhet med dens protagonist, uhyre språkbevisst. Når en kollega av Mani stusser over kontaktlærerens formuleringer, og gjentar ordet «stæbe», fremstår det først så kleint og ufarlig at Mani får lyst til å le. Men like etter får det ham til å føle seg «forvirrende forulempet, som om Trond forsøkte å ta fra ham noe han ikke engang trodde han brydde seg om.»

Flere ganger tar jeg meg i å ønske at Mani skal fortelle om bakgrunnen sin – slå i bordet med en erfaring han i disse rommene er alene med – men de få gangene han gjør det, er det antiklimaktisk, både for Mani og for leseren. Et eksempel er når han, i diskusjonen om hvorvidt kontaktlæreren bedriver svartmaling av egne elever, forteller at han selv har gått på en slik skole:

«Da han sa det, var det som om han ble bredere over skuldrene, brystkassen skjøt ut, men samtidig var han kliss naken.

‘Det stemmer nok, det hun læreren sa’, fortsatte han. ‘Det skjedde mye sånt der jeg gikk, også.’

Han håpet, om han skulle være ærlig, på at de ville se anerkjennende på ham alle sammen og legge ballen død. Det gjorde de ikke. Anders beveget hodet litt fra side til side. Som det han hadde sagt bare var et innspill, som alle andres.»

Gjennom hele romanen venter jeg på at Mani skal grave i ubehaget han stadig kjenner på: som når han får vite at vennene fra jobb aldri har sloss, og det først slår ham som latterlig, før han like etter blir skamfull. Men det er et ubehag han ikke ønsker å konfrontere. I stedet trekker han seg unna og forsøker å passe inn. Og enda jeg nødig vil se meg selv i de velmenende kollegene som mener Mani uten videre bør identifisere seg med andre minoriteter, slår det meg at Manis unnvikelse skaper en følelse av at noe gjennom det hele forblir uforløst – og at boken kanskje også mister noe av den brodden den kunne ha hatt.

Fordi premisset for Tante Ulrikkes vei er et forskningsprosjekt med mål om å kartlegge livet som ungdom på Stovner, er det ikke til å undres over at Gul bok ikke går like dypt i sin utforskning av innvandring og klasse. Årets roman kan da også oppsummeres som et portrett av en mann som ikke ønsker å dvele ved sin egen erfaring av annerledeshet, og boken fremstår således først og fremst som en utforskning av ubehaget ved å konfrontere slike problemstillinger. Gul bok forblir i ensomheten, i det doble utenforskapet, og i møtet med andre menneskers manglende forståelse. Det er fint gjort, og ikke minst er det morsomt, medrivende og poengtert. Men fordi Tante Ulrikkes Vei er så eksplisitt i sin utforskning av utfordringene som rammer minoritetsungdom, og Gul Bok gjennom sin protagonist aktivt forsøker å unnslippe dem, kan jeg ikke dy meg for å tenke at sistnevnte også er lettere å glemme.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 8/20.

Powered by Labrador CMS