Om å kakke hull i tilværelsens harde overflate

Et manifest.

Spørsmålet om hvorfor man skal lese, hvorfor man i det hele tatt skal ha lesningen som et ideal utover at det også er et arbeid, plager meg. «Du liker ikke egentlig poesi du?» var det noen som sa til meg her om dagen. Kanskje det er sant. Kanskje jeg ikke egentlig liker poesi. Kanskje jeg egentlig ikke liker litteratur overhodet. Jeg liker ikke hvordan lesende mennesker opplever seg hevet over tilværelsens gjørmekamp, hvordan deres Morgenblad-meninger liksom skal være bedre enn andre folks Dagblad-meninger, hvordan lesende mennesker kan få seg selv til å si at man blir mer empatisk av å lese. Jeg liker ikke den selvfornøyde auraen som kleber seg til litteraturen, fordi den minner meg om min egen selvfornøyde arroganse, min egen politiske apati, min egen eksistensielle likegyldighet.

Likevel er det noe ved poesien som går i helt motsatt retning. Noe som leder meg vekk fra likegyldighet og elitisme; noe som ligner på en politikk. Ikke politikk i den betydningen vi har blitt vant til – som administrasjon, hestehandel og demagogi – men politikk som en felles forming av polis: et fellesskaps selvutforming, som også innebærer en idé om frihet. Poesien står for meg i denne motsetningen mellom elitisme og politikk, mellom behagelig stillhet og vilje til ikke å akseptere tingenes tilstand. Spørsmålet er hvordan man kan holde denne stillheten unna. Hvordan aktivisere det politiske i poesien?

I forordet til den engelske utgaven av Roberto Fernández Retamars Caliban and other essays skriver Fredric Jameson om den stillheten som følger spørsmålet om forholdet mellom politikk og poesi. Det er en stillhet som ikke kommer av at det er forbudt å åpne diktet for historie og politikk – vi lever ikke lenger på det apolitiske 90-tallet. Nei, «silence today is generated by the seeming perplexity in the West as to what politics – what a politics – might be in the first place». Spørsmålet er ikke hvorvidt det finnes politisk poesi, men hva «politikk» i det hele tatt er.

Denne «perpleksiteten» Jameson skriver om virker totalt meningsløs i resten av verden, «where the political is a destiny, where human beings are from the outset condemned to politics». Det politiske er en skjebne vi er dømt til. Også her i «Vesten». Forskjellen er at vi ikke legger like mye merke til det her. Men hva betyr det, at politikk er skjebne? I en viss forstand er politikk det motsatte av skjebne: Den er en selvstyring, en vilje og evne til å finne retning i en verden hvor retningen ikke lenger er skjebnebestemt eller gudegitt. Autonomi og suverenitet har ingenting med skjebne å gjøre. Men likevel klinger det noe sant i formelen «politikk = skjebne».

Når vi skal grave i skjebnens mysterium, er det fort de gamle grekerne vi vender oss til. Umiddelbart tenker vi at i tragedien er skjebnen det den tragiske helt ikke får øye på, og at det er hans blindhet som forårsaker hans fall. Men ved nærmere øyensyn er skjebnen nettopp det helten ser, men som han eller hun velger å se bort fra. Som når Antigone med åpne øyne motsetter seg kongens legitime makt i Sofokles’ tragedie. Skjebnen er ikke usynlig, snarere er den lett å få øye på for den som kan se. Eller snarere den som kan lære seg å ikke se, den som kan lære seg å se bort fra det makten vil at vi skal se. Som den blinde seeren Tiresias lærer oss når han avslører den grusomme sannheten for Ødipus.

Kanskje vi i likhet med Tiresias må bli blinde seere for å oppdage hvor skjebnen og diktet møtes. Eller kanskje det blir feil å si at de møtes. Diktet og skjebnen henger alltid allerede sammen, slik vi også alltid allerede er dømt til vår skjebne. På den måten er diktet et speil for oss selv. Diktet har en vilje, som i gode dikt er mye større enn sin forfatters skjøre sådan. Heller enn symboler er det denne underjordiske viljen vi må hekte oss på. Å lese skjebnen i diktet: Å se forbi symbolene og betydningene forfatteren har bakt inn i diktet, som skjær på sjøen, for å få øye på viljens geometriske figurer, rytmens ubevisste påkallelser, og de sterke strømmene og havvindene som styrer diktets berusede båt. Ordene står ikke og skinner for seg selv, de er deler av en større fortelling, om guder og skjebner, liv og død. Diktets forhold til skjebnen ligner vårt eget: «Jeg kommer ikke utenom ordene / Jeg starter ikke i frihet».

Så det er dette skjebne betyr: «Jeg starter ikke i frihet». Verken leseren eller poeten kommer til diktet i frihet. Om ufriheten er skjebnens ene pol, har skjebnen også en motpol som kommer til uttrykk i diktet. Poesiens politikk: Diktet åpenbarer en kløft i eksistensen, en åpning i livets harde overflate, som den modige kan lene seg ut over, for å stirre ned i den seige magmastrømmen som over millionvis av år har forsteinet seg i grunnen vi står på. På overflaten er alt vi ser statuer og symboler som avslører lite om de bevegelsene som har formet dem.

Poesien lar oss se bevegelsene. Poesien lar oss få øye på det vi til en viss grad alltid har sett, nemlig at alt er i bevegelse, at tingenes tilstand aldri er noe annet enn en unntakstilstand som hvert øyeblikk kan åpne seg, og at de underjordiske begjærene og viljene når som helst kan sprenge seg til overflaten, eksplodere i tusenvis av farger og former som forandrer alt. Skjebnen er vulkansk.

Synssansen er totalitær, som dikteren en gang sa. Den lurer oss til å tro at vi har tilgang på tingene, at vi kan se dem for det de egentlig er, slik de alltid har vært, og alltid vil forbli:

A slumber did my spirit seal;

I had no human fears:

She seemed a thing that could not feel

the touch of earthly years.

No motion has she now, no force;

She neither hears nor sees;

Rolled round in earth’s diurnal course,

with rocks, and stones, and trees.

Skjønnheten blender. Skjønnheten gir inntrykk av å vare evig. Skjønnheten er aldri tilfeldig, aldri utsatt for dødens arbeid. Før den plutselig er det. Dikterens «slumber» finnes i blikket som lar seg lokke av denne skjønnheten: «She seemed». Først når døden melder sin ankomst, først når det er for sent, avsløres det hvordan hun alltid har vært en del av jordens kretsløp – hvordan vi er en del av dette kretsløpet.

Legg merke til at det nettopp er døden som introduserer bevegelse i diktet. Den første strofens levende og fryktløse tilværelse, er en stillstandens tilværelse. Denne tilværelsen avsløres som tom og overfladisk i den andre strofens alvor. I møte med dødens realitet, er den individuelle skjønnheten maktesløs. Først når vi aksepterer døden som vår skjebne – vår personlige ufrihet – kan vi begynne å handle og tenke ut over vårt eget umiddelbare interessefelt.

For diktet vender seg alltid om og stirrer leseren i øynene. Som Rainer Maria Rilkes Apollo-torso, som retter sine for lengst bortglemte, men stadig like intense øyne mot beskueren: «Du mußt dein Leben ändern.» Diktet, som er rettet mot en arkaisk Apollo-statue, lar oss se de bevegelsene og de mange tilblivelsene og forfallene som har ledet statuen dit den står nå, slik også vi er ledet dit vi står. Diktet lar oss se skjebnen som det den er: i bevegelse, eller rettere sagt: bevegelse. Dette er essensielt. Skjebnen må aldri aksepteres som noe gitt, noe evig og uforanderlig. Da blir den seige magmastrømmen igjen omgjort til en statue og bevegelsen stivner.

Igjen vender vi tilbake til utgangspunktet. På overflaten fremstår poesien og litteraturen som en stillestående form. Den står der, statuelik – likstatue – og skinner. Den blender med sin skjønnhet, løfter oss opp av hverdagslivets gitthet, og opp til tilværelsens høyeste tinder. Men om vi heller enn å stirre opp mot disse fjelltoppene vender blikket nedover, mot det som beveger seg under oss, har poesien likevel et politisk potensial. Ikke som konkret analyse av ressursfordeling og stemmegiving, men som en åpning. Gode dikt er de diktene som åpner små vulkanske hull ned til magmastrømmen som former virkeligheten. På samme måte må den gode kritiker være den som finner fram til disse hullene og arbeider på å utvide og vedlikeholde dem. Til det en dag kommer noen som har det motet vi selv mangler – der vi står lent ut over kanten – og kaster seg uti, og som Geryon i Anne Carsons Rød selvbiografi kommer flaksende ut ikledd sine røde vinger.

Powered by Labrador CMS