Prosa

Nye stemmer synger i kor

Et variert utvalg debutanter har mer til felles enn de strengt tatt burde.

Publisert digitalt

Michael Rindahl
Gammelgresset
Roman
Gyldendal, 2019
201 sider

Eva Aagaard
Døtre
Roman
Tiden, 2019
219 sider

Anna Skjervum
Kvelertak
Roman
SolumBokvennen, 2019
220 sider

Åsmund Eikenes
Håkon
Roman,
Samlaget, 2019
206 sider

En forstemmende fornemmelse av kollektiv nærsynthet er det som sitter igjen etter å ha lest fire av vårens debutanter på rappen. Skyldes det at tre av fire bøker er skrevet i presens? At det smøres så mange brødskiver? At jeg som leser får beskrevet innsiden av ikke ett, men flere par øyelokk? Gjennomgående møter jeg grep som effektivt bringer leseren tett på sanseinntrykk og øyeblikk; grep som like effektivt makter å utvide og løfte perspektivet er det verre med.

Et tidlig forbehold: Ved å anmelde et knippe debutanter sammen, som her, risikerer man å tvinge de utvalgte tekstene inn i mer eller mindre vilkårlige sammenhenger, som et lite barn som ennå ikke helt har skjønt hvordan bankebrett fungerer. Like fullt dukker det opp visse mønstre og tendenser underveis i lesningen, som muligens sier noe om både norsk samtidslitteratur og om kontekstene den springer ut av.

Utvalget har sikret en viss variasjon: To av forfatterne er menn, to er kvinner. Begge målformer er representert. Det samme er et skeivt perspektiv, her ved Åsmund Eikenes’ Håkon. Alle bøkene er gitt ut på forskjellige forlag, små som store. Likevel er utvalget på mange måter påfallende homogent. Alle bøkene er forholdsvis korte, rundt 200 sider. Alle er romaner. Alle fire forfattere er relativt unge, født mellom 1982 (Anna Skjervum) og 1991 (Michael Rindahl). Alle er hvite. Av de fire er det bare Rindahl som skildrer en hovedperson som er eldre enn ham selv; han er også den eneste som ikke skriver fra et middelklasseperspektiv, eller fra et hovedstadsmiljø (København i danskfødte Aagaards tilfelle, Oslo ellers – i rettferdighetens navn bør det nevnes at Åsmund Eikenes’ tittelfigur Håkon er innflytter fra Vestlandet, i likhet med Eikenes selv). Jeg kunne kanskje ha funnet fire debutanter med større demografisk og sosial spredning, men uten å ha gått gjennom samtlige norske forlagskataloger vil jeg hevde at dette speiler en viss homogenitet i listene (og redaksjonene) deres. Det regner ikke akkurat skjønnlitterære debutanter med minoritetsbakgrunn i detta landet, si. Heller ikke etter Zeshan Shakars gledelige suksess med Tante Ulrikkes vei.

Som antydet er det også mye som binder dem sammen rent litterært: en intim virkelighetsnærhet, en prioritering av sanseinntrykk, hverdag, privatsfære. Det er ikke snakk om virkelighetslitteratur som sådan, alle romanene presenteres entydig som fiksjon (selv om Eva Aagaard har uttalt seg om hennes egen familiehistorie som bakgrunn for Døtre). Snarere er det en dypt subjektiv hverdagsrealisme som dominerer – slik den kan sies å dominere norsk samtidslitteratur generelt.

Den gamle mannen og øya

I Gammelgresset av Martin Rindahl følger vi Edvin, 62 år gammel og tidligere postmester på en liten øy i Vesterålen. Nå bor han på fastlandet, etter å ha mottatt penger fra kommunen for å flytte vekk fra den stadig tynnere befolkete øya. Han skifter ikke klær så ofte, sier ikke så mye. Men under den trauste, tause overflaten ulmer det. Han fyller dagene med små overskridelser, som å stjele poteter fra åkrene i nærheten og stikke til skogs på vei til et selskap. Disse trasshandlingene utgjør en mumlende protest mot endringene som foregår overalt rundt ham, mot sentralisering og modernisering, mot oppløsningen av alt han kjenner til. Egenrådigheten brytes opp av små, brå bluss av lengsel etter nærhet. Han vil gjerne flytte inn hos søsteren sin, som fremdeles bor ute på øya. Men hun er ikke interessert; hun vil ikke ende opp som det snurrige gamle søskenparet de kjente, som bodde sammen i en ordløs tilstand av konstant stillingskrig.

Rindahl utpeker seg som en omhyggelig stilist, som fanger inn Edvins tverre sårbarhet i de slepne, gjennomarbeidete setningenes lavmælte musikk, med velplasserte glimt av usentimental, gjenkjennelig nordnorsk humor. Edvins lille historie innbyr til lesning som en komprimert versjon av en større fortelling om hvem som blir akterutseilt i Norges ferd fra et samfunn definert av småskårent landbruk og fiske til dagens senmoderne, oljerike, postindustrielle nasjon. Men det er noe velbrukt over romanens makroperspektiver: Seierherrene av Roy Jacobsen, som skildrer den samme samfunnsutviklingen på et langt bredere, mer storslått og fargerikt lerret, kom for eksempel ut i 1991, Rindahls fødselsår. Dermed legges ytterligere press på mikroperspektivet, på tekstens her og nå, som ikke alltid makter å bære denne tunge børen. Om ikke romanstoffet innbyr til de store krumspringene, hverken språklig eller fortellerteknisk, savner jeg likevel en høyere temperatur, en mer konsekvent sitrende nerve. I lange strekk er den underliggende spenningen litt for godt skjult under overflaten, slik at romanen da rett og slett blir ganske kjedelig, forfatterens unektelige språkfølelse og empatiske behandling av Edvin til tross. Det er så en tar seg i å håpe at et par tungt tatoverte typer skal komme skrensende inn på tunet med en koffert full av heroin i bagasjerommet, bare for å røske litt opp i den utsøkt jordnære, duse stemningen.

Den unge jenta og døden

Mer gjennomført dirrende, om enn vel så nedpå og nøktern språklig, er danske Eva Aagaards Døtre, som utspiller seg i kjølvannet av et selvmord. Femten år gamle Mira bor i København med foreldrene, og strever som dem med å håndtere tanten Monas plutselige, selvvalgte død. Hun var psykisk syk lenge, likevel mangler familien et presist språk for å snakke om hva som egentlig var galt. I stedet tviholder de på forenklende, trøstende, beroligende ideer, slektens egne mytologi. «Hun var alltid den vakreste. Men det var jeg som ble lykkelig», sier den dypt ulykkelige, sykelig engstelige moren til Mira, Monas søster Brit. Mira lurer på om det var arvelig, om hun kan ende opp som Mona; i tillegg strever hun med slikt som femtenåringer gjerne strever med. Hun er utenfor og venneløs på skolen, og tenker at det var lettere å være ung da moren og tanten var unge på 80-tallet: «Man trengte ikke være så perfekt.»

En dag treffer hun Jesper; han er voksen, men yngre enn foreldrene hennes. Han krangler fremdeles på telefonen med eksen sin og han vet at Mira er altfor ung for ham, likevel innleder de to et halvhjertet og dødfødt seksuelt forhold, hvor Mira, som skjuler sin egentlige alder, er pådriveren fra begynnelsen av. Forholdet til Jesper blir også opptakten til en sårt tiltrengt løsrivelse fra foreldrenes klamme favn, mot jevnaldrende venner og gutter.

Romanen er opptatt av familierelasjoner, særlig kvinner imellom, og tittelen spiller på et av tekstens gjennomgangstemaer: Å vokse opp gir ikke nødvendigvis noen stabil autoritet, betyr ikke at man makter å innfri de kravene og forventningene man blir møtt med. Kvinnene i Aagaards roman – mødre, tanter, bestemødre – er ennå først og fremst famlende, sårbare barn, med bestefaren i rollen som truende patriark; hver kompliment fra hans munn klinger som en blodig fornærmelse.

Aagaard fører et presist, behersket språk, og røper et tilsvarende presist blikk for ungdommers oppførsel og grunnleggende usikkerhet: «Hvis hun kunne hatt sånne lepper hver dag, ville hun tatt andre valg. Hun ville snakket høyere og beveget seg mindre klønete.» Innimellom kommer Mona og Brit selv til orde, og selv om vi dermed får økt innsikt i deres motiver (og Monas psykiske sykdom) kunne nok stemmene deres med hell skilt seg klarere fra fortellerstemmen ellers i romanen. Likevel er dette i høyeste grad en roman om Mira; at hennes historie er den eneste som fortelles i tredje person skaper en interessant blanding av distanse og nærhet – et høyoppløst portrett av en halvveis bortvendt figur, et anstrøk av noe gåtefullt i den ellers så likefremme fortellingen.

Om det som skjedde i går

Anna Skjervums Kvelertak åpner med et nikk til Albert Camus’ Den fremmede: «Molly våkner og husker ingenting. Hun var ute i går. Eller var det dagen før det. Hvilken rolle spiller det egentlig.» Er det bare fylla som har visket ut minnene, eller er det et forsvar mot en traumatisk opplevelse? Hun våkner uten truse, men med flere skrubbsår og blåmerker, så man skjønner jo at det er det siste. Herfra følger vi Molly mens hun de neste ukene driver rundt i byen og prøver finne ut av hva som egentlig skjedde den kvelden. Samtidig forsøker hun å nøste opp i sitt eget flokete indre liv.

Molly er en ikke spesielt ivrig, men litteraturelskende student i midten av tjueårene som bor for seg selv i en arvet treroms på Grünerløkka. Foreldrene skiltes da hun var barn, og hun har siden mistet all kontakt med faren, som så vidt hun vet fremdeles er historieamanuensis på Blindern. Det er et tomrom hun stadig kjenner på, og som hun prøver å fylle ved å la mennene i sitt liv forklare henne ting hun allerede vet, akkurat som faren likte å dosere for henne da hun var barn. At en av disse mennene, Leo, selv er professor på Blindern gjør bare parallellen enda tydeligere. Lange strekk i romanen fylles dermed med litterær og eksistensiell mansplaining, mens Molly – om ikke alltid leseren – nikker tålmodig. I tillegg er teksten spekket med henvisninger til sangtekster (særlig av Jokke og Valentinerne) og klassisk litteratur, til Camus og Proust og Dante, hvis vandring gjennom dødsriket i Den guddommelige komedie inspirerer Mollys omflakkende jakt etter svar, som først bare kommer dryppvis: Hun virket ute av seg på stambaren Limbo (Dante der, altså). Hun prøvde visst å ringe Leo. Lukten av etterbarberingsvann og svette gir henne panikkangst nå. Hun er kvalm hele tiden.

Lest sammen med de andre debutromanene i dette utvalget, er det noe befriende uhverdagslig over Skjervums insisterende intertekstualitet, en kledelig ubeskjeden ambisjon om å bale med eksistensen i selskap med sine forbilder. Likevel sitter det ikke helt; Molly er litt i pynteligste laget til å være troverdig som den tørste, selvdestruktive skikkelsen vi får presentert, og stemmen bikker tidvis over i en tørr skoleflinkhet:

«Molly konkluderte etter hvert med at hun antakeligvis ikke hadde sagt noe ut over det sosialt aksepterte, i alle fall ikke utenfor det han aksepterte, eller utenfor det som var rammen av deres relasjon.»

Til tross for romanens mange litterære forelegg, er Freud selve eksistensgrunnlaget i romanens omgang med fortrengte traumer og daddy issues – Jan Kjærstads mange hjertesukk opp igjennom om Freuds altoverskyggende innflytelse på norsk litteratur føles på ny spesielt relevante. Vonde minner, både fra barndommen og fra den opprinnelige blackouten, avdekkes gjennom ubrutte tankerekker og lange samtaler, og alt som har ligget skjult er ved romanens ende lagt frem for leseren med sløyfe på. Det hele føles dessverre noe lettvint, en omfavnelse av enkle løsninger som står i kontrast til den høylitterære kompleksiteten romanen ellers etterstreber.

Hva nå, lille mann?

Den virrende retningsløsheten som preger Molly, gjør seg også gjeldende hos tittelfiguren i Håkon av Åsmund H. Eikenes. Romanen utspiller seg i den mer striglete delen av Oslos homomiljø, blant velstelte, veltrente, velkledde, velduftende, velutdannete unge menn med ryddig skjeggvekst og god økonomi; det kan virke som om Håkon er den eneste som ikke har alt på stell. Han bor sammen med den eldre, dominerende Arve, i et stagnert forhold preget av kjedsomhet, maktmisbruk og vold. Via sjekkeapper og dansegulv treffer Håkon snart to andre menn som skal konkurrere om oppmerksomheten hans så snart forholdet til Arve heldigvis tar slutt. Håkon flykter først til Stig, en trygg, snill, litt snerpete mann som haler Håkon med på rekkehusvisninger og rynker på nesa over vennekretsens seksuelle eskapader. En tilsynelatende bedre match er da Thomas: avslappet og morsom, med glimt i øyet, uimotståelige krøller, og en kropp Håkon ikke kan la være å tenke på. Lenge fremstår romanen mest som et eneste langt forspill til at de to rir inn i solnedgangen sammen, men Håkons eksistensielle famling kommer i veien. Han er plaget av selvforakt og skam; han vet ikke helt hva han vil, hvem han er, hvor han skal, og vinglingen mellom de to mennene blir først og fremst en distraksjon. 

Eikenes skildrer Håkons miljø med innlevelse, fingerspissfølelse og sporadiske gløtt av kjærlig satirisk brodd mot romanens «nesten identiske kvite menn i trettiåra» og deres sosiale ambisjoner. Her røper han et tydelig potensial som korrespondent fra et miljø som ikke akkurat er skildret i hjel i norsk litteratur, og som han gjerne kunne gått dypere inn i. Utforskningen av Håkons eksistensielle og romantiske plager er mindre overbevisende; det blir noe skjematisk over dragkampen mellom Stig og Thomas, mens Håkons fortellerstemme skjemmes av ukritisk omgang med dagligtalens drøvtygde klisjeer: «Vi er ikkje på nett, det flyt ikkje mellom oss.» Riktignok er dette en roman som sogner til det lett underholdende og gjenkjennelige, snarere enn det eksperimentelle og banebrytende, men man trenger likevel ikke servere leseren teskjeformuleringer som dette: «vi kan la avstanden mellom oss bli eit tydelig symbol på korleis det eigentleg står til.»

Smal skala

Det er ingen sensasjoner her, men heller ingen skandaler. Kvalitetsmessig befinner alle bøkene seg et sted på en ganske smal skala fra «greit nok» til «slett ikke verst», med Eva Aagaards Døtre som den mest vellykkede. Det er dessuten nok å glede seg over her til at jeg tror samtlige debutanter har flere – og bedre – bøker i seg. Samlet lider utvalget av en kompetent og fornuftig forsiktighet, en lojalitet overfor velbrukte skrivekursregler på engelsk om å «show, don’t tell» og å «write what you know», som for all del er effektive til sitt bruk, men som kan bli en hemsko i lengden.  Det blir noe forbeholdent over det hele, noe helgarderende og beskjedent. Litt mer fandenivoldskhet, litt mer stormannsgalskap, ville ikke vært å forakte.

BLA 5/19. 16.05.19

Powered by Labrador CMS