Essay

Den som venter på noe fryktelig

Hva venter ved enden av en tekst? For førstegangsleseren er spørsmålet selv litteraturens drivkraft.

Publisert digitalt

Tre kjappe spørsmål: 1) Hvordan ender Viktor Frankensteins forlovelse med Elizabeth Lavenza? 2) Hva skjuler seg i dypet av Huset Usher? 3) Hvem er Carmilla, egentlig?

Er du litteraturviter eller av andre grunner har lest klassikerne, er sjansen stor for at du kan besvare minst ett av disse spørsmålene. Hvordan føles det? Godt? Jeg tør gjette at det vekker en aldri så liten følelse av stolthet. Du er jo tross alt blant de innvidde – blant de utvalgte få – en som vet hvordan det går til slutt i disse tekstene siden du allerede har lest dem. Det er bak deg. Det er over. Det er fortid.

Men fortiden hørte en gang framtiden til, og det er den jeg vil konsentrere meg om her. Om det vi, som lesere, til enhver tid ennå har i vente når vi leser. Selv jobber jeg i akademia, og her er det overblikket som gjelder. Men enten vi liker å innrømme det eller ikke, stod vi alle en gang uvitende overfor disse tekstene, ja, overfor alle tekster vi har lest. Selv de vi elsker. Selv de vi har lest så mange ganger at det føles som at vi alltid har kjent dem, men slik er det jo ikke. Vi ante ikke hva vi hadde i vente da vi gikk løs på Wuthering Heights eller Great Expectations for første gang. Kanskje hadde vi hørt om dem, eller lest om dem, men selve opplevelsen av å bevege seg gjennom dem, var ny. Foran oss, da vi ga fatt på første setning, avsnitt og kapittel, lå størsteparten av teksten – i det ukjente.

Litteraturvitere hater dog det ukjente!

Vi låser oss inne på kontorer og lesestuer til vi har lest alt som leses må, fra A til Å, før vi smyger oss ut igjen, rustet til debatt. Til samtale. Til kritikk. Hva vi opplevde, følte eller mistenkte om tekstene da de ennå var oss fremmede, da de ennå var innhyllet i uvitenhet, meddeler vi ikke noen.

Dagny Juel

(1867–1901) var en norsk pianist og forfatter av dikt, skuespill og prosa. Hun vokste opp i Norge, men flyttet til Tyskland. I Berlin var hun sentral i bohemkretsen, ved siden av kunstnere som August Strindberg og Edvard Munch. Det var også der hun traff den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski, som hun giftet seg med i 1893. Juel var en myteomspunnet kvinne. Hun levde et utsvevende liv, ekteskapet med Przybyszewski var ustabilt og hun ble sett på som en femme fatale. I en alder av 33 ble Juel skutt og drept på et hotellrom i Tbilisi i dagens Georgia. Store deler av det etterlatte forfatterskapet hennes handler om lidenskap, død og destruktiv kjærlighet.

In questa tomba oscura
Ta en titt på disse innledende linjene i pianist og forfatter Dagny Juels prosadikt «In questa tomba oscura» fra 1900:

Hun iled med bøiet hoved gade op og gade ned.

Det var mørkt og vinden peb imellem de høie, dystre huse. Den drev hende fremad som et skib for fulde seil. Hun vidste, det nytted ikke at stritte imot, hun vidste, hun maatte fremad, fremad, til hun naaed sit maal.

Mørke, vind og en kvinne som iler gatelangs i natten. Intet mer, ikke ennå. Alt vi vet på dette tidspunkt, er at hun fremad. Akkurat som oss, som leseren. Mot sitt mål. Hva målet er, er ukjent. «Hvad vilde hun?» står det. «Hva vented hende?»


Hun vidste kun, at i denne nat skulde hendes livsgaade løses, at hun i denne nat skulde staa ansigt til ansigt med sit livs lykke, eller – var det en forbrytelse, hun havde begaaet?
 

Selve livsgåten, ja, det er svaret på den som venter i enden av løpet. I alle fall for Juels navnløse heltinne. For oss er det kanskje heller tekstens gåte vi søker svar på. For er det ikke slik vi tenker, da, at løsningen kommer? At tekstens fragmenter skal kunne forenes, at mening skal kunne konstrueres, at Godot liksom vil komme dalende over oss som en erkeengel så snart vi har nådd tekstens ende, så snart vi har gjort den til fortid?

Fortid, frykt og framtid

Før jeg fortsetter tankerekken, vil jeg tillate meg å ta et steg tilbake og forklare hvor jeg kommer fra med disse tankene. Av de typer litteratur jeg selv beskjeftiger meg med, er det gotikken jeg kjenner mest intimt. Jeg har lest mange av klassikerne, samt meget av den type litteraturvitenskap som opptar seg med den slags angstfylte tekster om gjengangere, død og vanvidd. Har man lest et tilstrekkelig antall spøkelseshistorier, er man kjent med sjangerens fascinasjon for det som hører fortiden til. Altså det glemte, det forborgne, de synder og forbrytelser man har forsøkt å begrave. Det døde som nekter å dø.

Vel så viktig for sjangeren er imidlertid redselen. Det skrekkinnjagende. Og hva er det folk frykter? Hvor sitter fryktens objekt, eller snarere, når? Det lyder jo meningsløst å frykte ens fortid, med mindre man frykter at den skal gjenta seg. «Jeg frykter de hendelser som hører fremtiden til,» innrømmer Poes angstridde Roderick Usher i «The Fall of the House of Usher» (1839), og selvfølgelig gjør han det. I spøkelseshistoriene frykter man det kommende, det som skjuler seg rundt neste hjørne. Bak neste side. Men opphavet til dette fryktoppjagende ligger i fortiden. Dette gjør sjangeren temporalt sett spennende. De beste spøkelseshistoriene er dypt psykologiske. Som et traume våkner gjenferdene og hjemsøker nuet.

Legg merke til forholdet mellom fortid og framtid idet Juels navnløse heltinne fortsetter sitt jag gjennom natten.

Hun gjøs. Hun havde glemt det for saa mange aar tilbage. Hun havde troet det glemt og gjemt, men nu i denne sorte nat, medens stormens hvinende drev hende mod dette ukjendte maal, nu følte hun stærkere og pinefuldere med hvert angstens sekund, at dette ene havde levet i hendes sjæl, havde levet sit eget underjordiske liv, havde vokset sig til et flammende, blodrødt spørsgsmaal, som skreg efter svar, efter forløsning.

Og i denne nat skulde hun staa over for skjæbnens ene øie og faa svaret, svaret.

Utover å tematisere fortidens inngripen i nåtiden, liker gotikkforfattere å skrive inn drifter i roman- og novellepersonene sine som formelig jager dem framover. En lengsel, en higen, en besettelse – noe i dem som driver dem mot noe. Se bare til Viktor Frankenstein, som er besatt av tanken på å gi liv til sitt monster. Iblandet slik higen hviler det imidlertid typisk òg en uro. En frykt for det kommende, det uunngåelige som heltinnen eller helten drives imot. Altså befinner vi oss, som lesere, midt i en spenning trukket ikke bare mellom fortiden og framtiden, men også mellom higenen og frykten. Tilsvarende personene i tekstene higer vi etter å komme oss videre.

I denne mørke krypt

Hos Juel finner klimakset sted i en krypt, dypt under gatene hvor teksten begynner. Den navnløse hovedpersonen higer etter noe, noe som for oss (og tilsynelatende også for henne) er formløst, udefinert og dunkelt – akkurat som krypten som omgir henne. Så hva er det hun søker? Hun kaller det for sin skjæbne, hun kaller det svaret. En grufull gåte henger jo over henne. Fraværet av en forløsning fyller henne. Hun er ikke komplett. Hun må videre. Vi kjenner oss igjen, teksten er ukomplett, leseropplevelsen er mangelfull, på grensen til verdiløs. Vi leser videre.

Det lysned svagt og hun saa, at hun befandt sig i en kjæmpestor hal. […] Hun gik langsomt mod den aabne dør, bag hvilken hun vidste, at hendes skjæbne lured paa hende for at gribe hende i sine arme og suge ud hendes blod draabe for draabe.

Vampyrisk trekker det gåtefulle henne dypere inn i krypten, slik vi trekkes videre langs tekstlinjene. I det som følger blir hun møtt av levende døde. Om disse skikkelsene er virkelige, eller blott produkter av hennes forrykkede sinn, er opp til oss å bedømme. Men selv ikke møtet med gjengangerne tilfredsstiller suget. Hun må videre. Videre, videre.


[Alle] vendte de sine truende, spottende og sørgmodige øine mod hende, og hun læste i alle disse gravgustne ansigter en hilsen, et frykteligt velkommen. Hun saa dem nikke afmaalt med de blege hoveder, og hun læste i disse mange uudgrundelige øine: kom, kom nærmere! Endnu er du ikke fremme. Vi bringer kun en hilsen fra det maal, som vinker dig.
 

Dødsangsten og dødsdriften blør sammen. Like mye som hun frykter å fortsette nedover i krypten, inn i sitt eget lille hjørne av dødsriket, higer hun etter det!


Frem maatte hun gjennom den mørke ild fra disse tomme øine, frem maatte hun til nye, uanede rædsler.

Med et stod hun ved gangens anden aabning. Hun stod foran en dyb og gravmørk hvælving. Kun fra taget strømmed mat et irgrønt lys, som blegt og uheldsåaaende bølged om en katafalk paa høie, sorte søiler.

Og nu saa hun, at der paa baaren, ubevægelig og ventende, der laa en død, en mand.
 

I dypet finner hun altså liket av en mann. Hvilken mann? Vi vet ikke. Vi vet ikke fordi vi aldri har lest teksten før. I denne stund kan han være hvem som helst, og som litteraturvitere ergrer vi oss, vi føler oss knapt bedre enn en hobbyleser.


Og nu stod hun ved baaren og betragted hans ansigt, det ansigt, hvis mund skulde givet hende svaret, den eneste, eneste, som kjendte det.

Og den var død og stum for evigt, og de øine, hun vilde trodset alle gravens rædsler for at kunne læse i en gang til, en eneste gang, de var lukkede, lukkede for tid og evighed.
 

Hun elsket ham. Han er død. Hun faller til gulvet.


Og medens hun laa der, kastet til jorden, og vred sine hænder i magtesløs angst, hørte hun bag sig skridt, skridt, som hun kjendte, skridt, hun havde elsket. Og da hun nu sprang op og vendte sig om, stod han foran hende, han, som laa paa baaren, han, som eied svaret. Og han saa paa hende med store, levende, glødende øine.
 

Han er våken igjen. Han går igjen. En gjenganger i dypet, ved tekstens ende, på randen til livsgåtens løsning.


Og hun lagde sine hænder i hans og saa ham graadig ind i de aabne øine. Og hun hvisked skjælvende, aandeløs: Svaret, svaret, giv meg nu svaret!
 

Men hva er dette svaret? Svaret hun så desperat begjærer?


Da følte hun hans hænder paany blive kolde, hans ansigt stivne i dødens bleghed, og hans øine lukked sig tungt under hendes fortvilede blik.

Kun hans hænder pressed hendes fast og ubønnhørligt, og hun følte, hvordan hun visned under deres greb, under hans døde blik, hvordan hun visned som et træ om høsten, medens atter stormen sang sin vilde dødspsalme omkring hende og nattens sorte hylled hende ind for evigt.
 

Slik ender Dagny Juels «In questa tomba oscura» – uten svar. Isteden er møtet med skjæbnen et møte med intetheten, uttrykt i hvordan kvinnens avdøde elskede trekker henne inn i døden. Spenningen forløses ikke, men går tvert imot i oppløsning. Alt er over, det finnes intet mer.

Førstegang og flergang

Kjære Juel-lesere, kjenner vi oss igjen?

Litteraturforskeren Michaela Bronstein skriver i artikkelen «How Not to Re-read Novels» (2016) om hva litteraturkritikere går glipp av når vi alltid insisterer på å fortolke enhver litterær tekst fra perspektivet til en som allerede har lest teksten. Med henvisninger til Virginia Woolf, Percy Lubbock og Vladimir Nabokov redegjør Bronstein for modernistenes angst for litteraturens temporalitet. Å lese en tekst, til forskjell fra å anskue et bilde, tar tid. Er teksten lang, kan det ta dager eller uker. Ifølge Woolf og gjengen kunne ingen leser verdsette for eksempel en roman uten, på en eller annen måte, først å få romanen på avstand og likesom se den i dens helhet. Målet deres, som lesere, var altså å gjøre den litterære teksten om til en avsluttet og formelig spatial estetisk størrelse, løsrevet fra den temporaliteten de forbandt med kunstløshet. Med andre ord skulle en litteraturkjenner ha absolutt oversikt over verket han eller hun vurderte og se det som noe enhetlig og avsluttet. For å si det litt flåsete mente de altså at en roman skulle sees som et maleri: alt på én gang!

Og de er ikke alene. For har ikke også vi det for vane, når vi analyserer, fortolker eller kritiserer litteratur, å innta perspektivet til en slags «allvitende» leser? En som har lest teksten fra perm til perm, gjerne flere ganger? En som, i barthiansk ånd, har lest teksten så mange ganger at den har «åpnet seg opp»? Enhver som aldri leser en tekst på nytt, er jo ifølge Roland Barthes dømt til å lese den samme teksten overalt – siden vedkommende må fylle inn manglene underveis ettersom han eller hun leser og, derfor, likesom bare kan se «seg selv» i enhver tekst. For det er jo slik, ved en førstegangslesning, at vi ikke vet «hva som vil skje» og derfor tolker hvert avsnitt vi leser i lys av hva vi forventer at skal skje. Først etter å ha lest den en gang, kan den ifølge dette idealet leses på nytt med «respekt» for selve teksten.

Vi har angst for mangel, angst for det som ikke gir mening, angst for det ukjente.

Sagt med andre ord er førstegangslesning uglesett blant litteraturvitenskapens ypperste. Sammenlignet med flergangslesning forbindes den med forestillinger om å «sluke» litteraturen istedenfor å verdsette den. Den forbindes med konsum. Med kapitalistisk hjernevask. Men kan det tenkes, undres jeg, at denne ideologisk betingede dikotomien – mellom den «kloke» flergangsleseren og den «glupske» engangsleseren – har ledet oss til å neglisjere en rekke fascinerende dimensjoner ved den litteraturen vi fortolker? Enhver dimensjon som direkte har å gjøre med det at litterære tekster er temporale kunstformer som det tar tid å absorbere – går vi glipp av dem? Enhver dimensjon av litteraturen som «spiller på lag» med den uvitende førstegangsleseren og dens følelser, dens nysgjerrighet og forvirring underveis i lesningen. Dens forventninger. Går vi glipp av dem?

I Huset Usher

I den allerede nevnte gotiske fortellingen til Edgar Allan Poe, «The Fall of the House of Usher» fra 1839, har vi som lesere å gjøre med et svært enigmatisk handlingsforløp. Selv mener jeg at teksten må tolkes som et uttrykk for den navnløse fortellerens vanvidd. Det som, i denne sammenhengen, imidlertid er mest interessant for oss, er en liten linje som står skrevet på novellens første side. Den navnløse fortelleren ankommer det dunkle Huset Usher. Følelsen synet av huset vekker i ham, sliter han med å forstå. Han beskriver den som et tungsinn, som et ubehag, en redsel og sorg. Men nøyaktig hva den er for noe, eller hvorfor den våkner i ham, vet han ikke. Akkurat som hos Dagny Juel opplever vi at det hviler noe mørkt over fortiden i forhold til handlingstiden, noe forbigått og glemt som hersker over huset, mens frykten som kryper inn i oss er forovervendt, vendt mot det som vil komme. Til forskjell fra Juel-kvinnen gjør Poes navnløse forteller dog noe interessant. Han stopper opp, midt i handlingen, og tenker seg om.

“Hva var det – stoppet jeg og tenkte – hva var det som uroet meg slik ved mitt inntrykk av Huset Usher? Det var en uløselig gåte. Like lite kunne jeg gripe fatt om det skyggeaktige hjernespinnet som trengte seg på mens jeg grunnet.”

Han stopper opp, reflekterer, men kommer til den slutning at han ikke har noen svar. Og resultatet? Spenningen stiger, det dunkle blir dunklere og redselen blir levende. Som sagt, vi har angst for mangel, for det som ikke gir mening, for det ukjente. Men er det ikke ønskelig med litt angst, da, når det er skrekkfiksjon vi leser? Poe er en mester i å fryse handlingen slik for å la sine fortellere overveie hvor lite de egentlig forstår av det som foregår, en overveielse som selvsagt smitter over på oss lesere og styrker følelsen av nærhet til de angstridde novellepersonene vi finner i så mange av hans spøkelseshistorier.

Videre trekker Poe dette i måten han fyller sine tekster med interne spenninger og paradokser på. Å trekke noen overgripende slutning om hva som er virkelig og ikke i hans noveller er umulig. Isteden famler vi etter svar, like blinde og engstelige, like gale av frykten for at vi har sett for mye eller for lite, som hans fortellere. Og særlig gjelder dette for førstegangslesningen! Etter å ha lest «The Fall of the House of Usher» fire-fem ganger har vi antakelig oversikt nok til å kunne komme med en viss overgripende konklusjon om hva vi, personlig, velger å mene at foregår i Huset Usher. Også dette kan problematiseres, siden slike slutninger aldri kan være annet enn luftslott, men den diskusjonen kan vi spare til siden. La oss for enkelhetsskyld si at vi «forstår» Usher-gåtene etter fire-fem gjenlesninger. Men første gang vi leser novellen? Vi er sjanseløse! I hvert avsnitt leser vi noe som forvirrer oss, som overvelder evnen og trangen til å søke sammenheng og logikk. Hele tiden konstruerer vi forventninger om hva som vil komme, før det like snart rives ned. Er gjenferdet ekte eller blott en hallusinasjon? Er alt en drøm? Vi finner belegg for enhver tenkelig slutning, før vi like snart finner en linje eller to som plent utraderer våre foreløpige hypoteser. Å lese Poe er å delta i vanviddet.

Kjærligheten for det ukjente

Så jeg spør igjen – med henvisning til måten kvinnen i Dagny Juels «In questa tomba oscura» ender sine dager på: Kjenner vi oss igjen? Det har i alle fall vært min hensikt å vise at vi, som lesere, absolutt kan kjenne oss igjen – skjønt aldri så meget som første gang vi leser, når det er det ukjente vi leser oss inn i. Vi er drevet forover av en eller annen trang til å finne mening i siste linje. Alt skal bli greit så snart vi har pakket alle tekstens bestanddeler sirlig inn i fortiden og reflektert over dem. Men hva slags mening er det egentlig vi søker? Jeg tør spørre: Har ikke poststrukturalismen for lengst lært oss at litterære tekster er meningsløse? Er ikke leseropplevelsen underveis det eneste vi egentlig har? Enhver overgripende slutning trukket i lys av å ha lest en tekst til ende er blott flyktig. Ved neste gjennomlesning vil noe i teksten lugge ved konklusjonen. Selv er jeg overbevist om dette, om at litteraturen (og særlig psykologisk gotikk) aldri kan gi noe entydig, enhetlig svar. Noe tilsvarende opplever kvinnen hos Juel, som søker svaret, men som bare finner døden.

Men først: La oss spole tilbake. Tilbake til da vi ikke visste hvordan det skulle gå med Juels navnløse heltinne. Litt keitete blir det, siden vi jo vet det, men vi får gjøre vårt beste. Er det ikke uansett verdifullt å være i stand til å kunne ignorere deler av en tekst?

Så, hvor er vi? Vi vet at kvinnen i prosadiktet haster seg angstridd gjennom gatene i mørket, på vei mot noe som hører fortiden til, men som nå føles sterkere enn noen gang. Allerede på dette tidspunktet, knappe linjene inn i teksten, vet vi at dette er en nifs og urovekkende tekst, full av skygger, gåter og jagende angst. Hva forventer vi av teksten på dette tidspunktet? Hva føler vi her, før tekstens totalitet har rukket å gripe inn i oss? Dersom jeg kunne bedt dere BLA-lesere gjøre én ting, ville jeg bedt dere finne en spøkelseshistorie dere aldri har lest før, for så å lese et lite stykke inn og deretter skrive et essay om hva dere opplever. Jeg ville lest deres essays med glede! For hvilke aspekter av lesningen, for ikke å si av selve teksten, neglisjerer vi når vi aldri setter ord på våre foreløpige tanker?

Fryktfølelsen tekstens begynnelse vekker, har sin kime i usikkerhet og spenning, i de forventningene Juel plukker fram i oss i sine innledende linjer. Visst frykter vi fortidens gjenferd, som nå trenger seg inn i nåtiden og hjemsøker heltinnen med freudiansk uhygge, ja visst, jeg benekter ikke det. Men ikke minst, må vi fatte, frykter vi «de hendelser som hører fremtiden til», som Poe skrev det, og «ikke dem i seg selv, men konsekvensene av dem.» Når vi leser gotiske tekster av dette slaget, frykter vi lite så meget som frykten selv: den forventede konsekvensen av fremtidens hendelser, etter at fortiden har vekket dem til live.

Men når vi så, omsider, har lest teksten til ende, vil vi kritikere og litteraturvitere ofte lese den en gang til. Eller to ganger til. Er teksten lang, leser vi i hvert fall utvalgte passasjer, kapitler eller avsnitt vi mener er av særlig viktighet når en overgripende konklusjon skal trekkes. Etter å ha lest Juels tekst vet vi hva som skjer. Når vi så leser begynnelsen på ny, ser vi alt fra perspektivet til en helt annen leser. Vi ser symboler og andre elementer i teksten som første gang var usynlige eller meningsløse. Vi trekker tråder og slutninger vi umulig kunne ha trukket da vi var førstegangslesere. Vi ser sammenhenger som før var utenfor rekkevidde. Og selvsagt skal vi gjøre det! Det er gøy! Jeg er ikke kommet for å føre krig mot flergangslesning. Selvfølgelig skal vi ikke slutte med det, men jeg vil likevel spørre: Må vi bare gjøre det?

Uansett hva jeg leser av litteraturorientert sakprosa, uansett hvor jeg ser hen i jungelen av anmeldelser, kritikk og litteraturvitenskap, ser jeg det samme. Jeg ser ytringsmenn og -kvinner som uttaler seg om litteraturen fra det samme perspektivet, nemlig perspektivet til en som allerede har lest litteraturen fra ende til annen, kjenner hver krik og krok, har full kontroll over innholdet og som likesom presenterer teksten som om den er en sluttet sirkel. En utstrakt helhet. Løsrevet fra den temporaliteten litteraturen faktisk tvinger oss inn i når vi leser. Løsrevet fra det kaoset skikkelsene inne i selve tekstene opplever. Løsrevet fra den første, angstfylte og likevel uendelig tilfredsstillende erfaringen det er å lese noe vi aldri har lest før.

Så, jeg spør igjen: 1) Hvordan ender Viktor Frankensteins forlovelse med Elizabeth Lavenza? 2) Hva skjuler seg i dypet av Huset Usher? 3) Hvem er Carmilla, egentlig? Vet du ikke svaret, er du verdifull i mine øyne. God leselyst!

En tidligere og kortere variant av dette essayet sto på trykk i Bøygen 2/21. Temaet deres, «framtid», var det som inspirerte tekstens tankerekke.

Mikael Schultz Rasmussen (f. 1993) er litteraturviter. Han skrev master om fortellerens galskap hos Edgar Allan Poe og underviser i dag i litteratur, språk og folketro ved Vilnius Universitetet i Litauen, hvor han for øyeblikket utvikler et kurs om den gotiske litteraturen.

BLA 11-12/21.

Powered by Labrador CMS