Entusiastiske essays

Frihet, likhet, kåtskap

Hvorfor har «Farlige forbindelser» forført og forferdet lesere i over to hundre år?

Publisert digitalt

Det var en gang tidlig i tenårene at jeg fikk tilsendt et youtube-klipp som skulle illustrere hva det ville si «å elske». I videoen lå en skjelvende Ryan Phillippe over en gispende Reese Witherspoon. Til tonene av Counting Crows’ «Colorblind» beveget han seg varsomt over henne, hvisket: «are you ok?» mot huden hennes, og Adam Duritz’ ikoniske stemme syntes å ha svaret: I am falling, I am falling, I am falling. I den lave sola som trengte inn gjennom vinduene virket de nakne kroppene nærmest gylne.

Scenen var hentet fra siste halvdel av kultklassikeren Cruel Intentions. Filmen, som kom ut i 1999, omtales gjerne som the best of the bad 90s movies, og er blitt både beskyldt og hyllet for å ha forårsaket begynnelsen på slutten for high school-filmens storhetstid. For hvor kunne sjangeren ta veien etter en film som helt uten blygsel plasserte tenåringer i sentrum av et seksualisert, intrigebefengt, semiincestuøst melodrama?

Scenen mellom de unge elskende Reese og Ryan, kjærester også i virkeligheten, står nemlig i sterk kontrast til resten av filmen. Cruel Intentions kretser rundt et veddemål inngått av to tenåringer oppvokst på Manhattans Upper East Side: Om den utspekulerte sjarmøren Ryan Phillippe klarer å forføre den uskyldsrene, dypt religiøse Kansas-jenta Reese Witherspoon (som, det må sies, i likhet med Philippe heter noe helt annet i filmen) lover stesøsteren, en mørkhåret Sarah Michelle Gellar, ham noe han umulig kan motstå: «You can put it anywhere». Men som seg hør og bør i enhver nittitalls high school-film med respekt for seg selv, blir Ryan forelsket. Ikke i sin sjalu stesøster, naturligvis, men i den dydige blondinen som så lenge makter å motstå ham.

Filmen er en moderne adapsjon av Les Liaisons dangereuses, Pierre Choderlos de Laclos’ brevroman fra 1782, som på norsk har fått tittelen Farlige forbindelser. Romanen ble først filmatisert i 1959, men det er 1988-versjonen, den Oscar-vinnende Dangerous Liaisons med Glenn Close, Michelle Pfeiffer og John Malkovich i hovedrollene, som virkelig har blitt stående. Filmen er god: tro mot romanen så vel som mot 1780-tallets kutymer. Og likevel er det ikke Glenn Closes lure smil jeg ser for meg når jeg leser Laclos’ roman. Cruel Intentions er unektelig underholdende, men det er ikke bare Sarah Michelle Gellar som furtent sniffer kokain fra et sølvkrusifiks hun til enhver tid bærer rundt halsen, som gjør filmen vanskelig å glemme. Det gjør også scenen mellom de to unge elskende, Reese og Ryan: en scene som i minst et par år sto for meg som selve legemliggjøringen av den erotiske kjærligheten. En halvt glemt tenåringsfantasi jeg først nå, når jeg leser Laclos’ roman, blir nødt til å konfrontere.

En bestselgende skandale

Farlige forbindelser er en brevroman, og følger dermed i fotsporene til de mest populære romanene av det syttende århundre, deriblant Rousseaus Julie, ou la nouvelle Heloïse, samt Samuel Richardons Pamela og Clarissa. (Sistnevnte blir for øvrig nevnt i Laclos’ roman, da den leses av en ung kvinne som et eksempel på hvor galt det kan gå om en mister sin dyd.) Også Farlige forbindelser ble en bestselger. I løpet av det første året ble boken trykket i tjue opplag, og Marie Antoinette skal ha hatt en utgave i sitt bibliotek. Men romanen var langt mer kontroversiell enn sine forgjengere. 1700-tallets lesere var vant til å lese om menn som forsøkte å røve til seg unge kvinners uskyld, men både Rousseau og Richardson maktet i sine romaner å forene kjærlighetens lidenskap med dyd. Det gjorde ikke Laclos i Farlige forbindelser.

Det kan virke overraskende at Farlige forbindelser kunne skape skandale få år før Marki de Sade skrev sine pornografiske verker. Men der de Sade aktivt gikk inn for å sjokkere og frastøte (med Les 120 journées de Sodome forsøkte han etter eget utsagn å skrive det mest urene noensinne skrevet), ønsket Laclos å appellere til massene. I likhet med flere av datidens brevromaner, var Farlige forbindelser utstyrt med bemerkninger både av «utgiver» og «redaktør», hvorav begge i realiteten var skrevet av forfatteren selv. Som «redaktør» imøtegikk han bebreidelsene han forutså ville bli rettet mot verket. Deretter forsvarte han utgivelsen ved å argumentere for dens oppdragende effekt. Unge mennesker av begge kjønn kunne lære mye av å lese disse brevene, skrev han. Aller best ville det være om kvinner mottok boken på sin bryllupsdag. (Hvor effektivt han anså et slikt forsvar å være, vites ikke – men Farlige forbindelser ble først publisert anonymt.)

Til tross for at Cruel Intentions nok dyttet borti noen puritanske grenser, var ikke filmen i nærheten av like oppsiktsvekkende som den over to hundre år gamle romanen den baserte seg på. Også i dag er romanen langt mer rystende. Her er det ikke to bråmodne tenåringer som trekker i trådene, men verdensvante, intelligente medlemmer av den franske adelen: Vicomte de Valmont og Marquise de Merteuil. Hans fremste glede i livet er å forføre og ruinere uskyldige kvinner; hennes er å forføre og manipulere godtroende menn. Begge setter nytelsen høyt, men fordi markisen i dette risikerer mer enn sin mannlige venn, ser hun seg nødt til å være langt mer utspekulert.

Også deres ofre, karakterene de to går inn for å lure, manipulere og forføre, fører ordet i romanen. Gjennom mylderet av stemmer trer historien frem: Omtrent samtidig som Marquise de Merteuil ber om Valmonts hjelp til å ruinere den femtenårige Cécile (som nylig er lovet bort til en av markisens tidligere elskere), bestemmer han seg for å forføre den unge, gifte Madame de Tourvel (opplysningstidens Reese Witherspoon, om du vil). Og skjønt han ikke blir lovet at han kan «put it anywhere», er Marquise de Merteuils løfte om en natt med henne, skulle han lykkes, premie god nok.

Lesingens erotikk

Farlige forbindelser er fylt til randen av intriger, sjalusi, sex, løgner og fordervelse, og når jeg leser, gir jeg meg ende over. Jeg håper inderlig at den dydige Madame de Tourvel ikke skal gi etter for Valmonts forføreriske komplott, men fryder meg likevel stort når hun omsider gjør det. Jeg forferdes av ugjerningene begått mot den håpløst naive Cécile, men lever meg like fullt inn i Valmonts seksuelle forlystelser. Jeg reagerer, kort sagt, ikke helt ulikt det attende århundrets lesere.

I løpet av 1700-tallet gjennomgikk menneskets lesevaner enorme endringer. Stadig flere lærte å lese, og stadig flere begynte å lese alene. Dette førte til at selve lesingen i seg selv kunne få et slør av erotikk over seg. En kunne gjøre det alene, i sengen, fordype seg i andre mennesker, trenge inn i dem, eller kanskje snarere: la dem trenge inn i seg. Til tross for at det fremdeles var en nokså liten andel av befolkningen som leste, fikk romaner stadig større innflytelse, noe statistikken også speiler. I Frankrike ble det for eksempel publisert åtte romaner i 1701, 52 i 1750, og 112 i 1789. Særlig kvinner var ivrige konsumenter av den nye formen – noe som nok forsterket de erotiske konnotasjonene lesingen nå fikk.

I vår tid, preget av sviktende konsentrasjon og et uendelig antall muligheter til å få innblikk i andres verdener, kan det være vanskelig å forstå hvor sterkt 1700-tallets lesere kunne reagere på romaner. En leser av Richardsons Clarissa, Lady Dorothy Bradshaigh, skrev til forfatteren, om opplevelsen av å lese den skjebnesvangre slutten som ble publisert i desember 1748: «My Spirits are strangely seized, my Sleep disturbed, waking in the Night I burst into a Passion of crying, so I did at Breakfast this Morning, and just now again.» Det kan minne om reaksjoner romankarakterene selv gir uttrykk for. I brevromaner, som utelukkende består av karakterenes korrespondanse, er også de lesere – og intimiteten mellom romankarakter og leser øker.

Anstrengende felttog og klok taktikk

I Farlige forbindelser er lidenskapen en fare uten sidestykke, et inntrykk som forsterkes av at forførelsens språk også er krigens språk. Når Valmont endelig erobrer den skjønne Madame de Tourvel (han lykkes først når han erklærer at han skal ta sitt eget liv om hun ikke gir etter), opplever han seg som en seirende general:

«[…] det er en fullstendig seier oppnådd efter et anstrengende felttog og vunnet ved klok taktikk. Det kan derfor ikke overraske at dette hell, som alene skyldes meg selv, forekommer meg overmåte betydningsfullt; og det overmål av glede jeg følte ved min triumf, og som jeg ennu føler, er kun det søte inntrykk av stolthet over å ha seiret.»

Romanen har blitt lest som historien om «kampen mellom kjønnene», men det er kun kvinner en slik krig virkelig er farlig for. Når mennene seirer, blir kvinnene beseiret, og det eneste som kan redde dem, er styrken på forsvaret de setter opp. Madame de Tourvels forsvar mot denne mannen som gradvis manipulerer seg inn i både hjertet og sengen hennes, varer så lenge, og er så hederlig, at hun kommer godt ut av det både i leserens og de øvrige karakterenes øyne. Men selv ikke det er nok til å redde henne fra hennes dramatiske skjebne. Hun dør, gal av ulykkelig kjærlighet, av skam over å ha gitt etter og brutalt ha blitt kastet til side.

Marquise de Merteuil, på sin side, oppsøker nytelsen. Men i motsetning til enhver mann er hun avhengig av å opprettholde fasaden som fullkomment dydig. Særlig to av romanens brev gir leseren innblikk i hennes livsførsel. I det ene forteller hun om hvordan hun lurer til seg en attraktiv mann hun vet har til hensikt å ruinere henne, og at hun, etter å ha forlystet seg med ham, får ham forvist fra det gode selskap ved å anklage ham for å ha brutt seg inn på soverommet hennes. (Akk! Den falske voldtektsanklagen – mannens største frykt allerede i 1782.)

I det andre brevet forteller hun om da hun som uvitende ungjente først trådte inn i selskapslivet. Hun visste ingenting om nytelsen, men hun var nysgjerrig, og hun ville lære den å kjenne: «og efter lysten til å kjenne den fulgte lysten til å smake den.» Markisens vilje til kunnskap kan ikke ha vært å regne som et udelt onde i denne opplysningens tidsalder. Langt på vei kan den ha vært nettopp et resultat av tidsånden, og hennes beveggrunner bør ikke betraktes som utelukkende usympatiske. Hun blir på sett og vis et ideal: Fordi hun først er så kunnskapstørst, og deretter så utstudert intelligent, makter hun nesten helt til det siste å opprettholde sitt gode navn og rykte. Men hun står til syvende og sist i en umulig situasjon, Marquise de Merteuil. For det er ikke bare mangelen på kunnskap som kan ruinere en kvinne. Det kan også mangelen på virkelig «kvinnelige» egenskaper. Som dyd.

Sex og moral

Marquise de Merteuil blir etter hvert overbevist om at Valmont har forelsket seg i Madame de Tourvel, og i sin sjalusi latterliggjør hun ham for følelser hun hevder gjør ham svak. Men spørsmålet om hvorvidt Valmont virkelig elsker Madame de Tourvel, lar seg ikke uten videre besvare. Om så er tilfellet, hindrer det ham verken fra å være utro eller fra nådeløst å kaste henne til side – på markisens oppfordring. Og likevel. Når han mot slutten av romanen ligger for døden, er hans siste handling en som kan tyde på at i alle fall noe har endret seg i ham: Han viser frem brevene fra Marquise de Merteuil. Han avslører henne som den hun virkelig er.

Døden fremstår som en langt mer foretrukken skjebne enn den offentlige uthengingen som markisen dermed utsettes for. For det er ikke bare døden som redder Valmont fra total fordømmelse. Det gjør også hans kjønn. Marquise de Merteuil har aldri hatt de samme forutsetningene som sin venn. Hun kan aldri risikere å forelske seg, for kvinner som elsker, går til grunne – også når kjærligheten er renheten selv.

Seksualmoralen i romanen fra 1782 og filmen fra 1999 er dermed forunderlig lik. I filmen finnes det kun én type sex som er riktig og god, og den oppsummeres tidlig av Reese Witherspoon: «I just don’t think people should experience the act of love until they are in love.» En slik moral gjelder tilsynelatende alle, men i heterofile forhold er det kun kvinnen som har alt å tape. Cruel Intentions åpner tross alt idet en tenåringsjente ringer sin mor og gråtende forteller at det finnes nakenbilder av henne på nettet. Hvem som har spredt dem? Vel: Fotografiet av Ryan Phillippe hun har teipet til pc-skjermen åpner for en viss spekulasjon.

Empatiens revolusjon

Den franske revolusjonen brøt ut kun syv år etter at Farlige forbindelser ble publisert, og Baudelaire var blant dem som hevdet at romanen bidro til å utløse den. Med dette mente han at skildringene av den franske adelens fordervelse bygget opp under folkets rasende opprør. Også senere historikere har fremmet lignende argumenter. Det fremvoksende borgerskapet, som nå leste romaner som aldri før, protesterte mot adelens moralske forfall. Situasjonen ble ikke bedre av at det lenge verserte rykter om at romanen baserte seg på virkelige personer og hendelsesforløp.

I Inventing Human Rights fra 2007 argumenterer historikeren Lynn Hunt for at romaner kan føre til revolusjoner også på andre måter. At det attende århundres borgere leste slik de gjorde, hevder Hunt, kultiverte deres medfødte empati. Ved å lese romaner fikk mennesket innblikk i livssituasjoner og følelser som ikke var deres egne. Og er ikke empati forutsetningen for troen på at alle fortjener like rettigheter, og dermed også for kampropene vi fremdeles kjenner så godt? Kunne kampen for frihet, likhet og brorskap vært mulig uten solidaritet? Og kunne solidaritet vært mulig uten empati?

Farlige forbindelser sjokkerte ikke bare på grunn av historien den fortalte. Først og fremst sjokkerte den ved ikke entydig å fordømme de umoralske karakterenes umoralske handlinger. Det er, ganske enkelt, mulig å leve seg inn i både Marquise de Merteuil og Vicomte de Valmont. Og det er dette, mer enn noe annet, som utgjør romanens uimotståelige tiltrekningskraft. Når vi leser, blir vi delaktige i de erotiske lengslene, de syndige begjærene og de hårreisende planene. Vi liker dem ikke, disse karakterene – men vi får følelsen av å være dem. Og det er når det kommer til stykket langt mer tilfredsstillende.

Kjærlighetens transformerende kraft

Omsider kan jeg vende tilbake til scenen som startet det hele. Reese og Ryan i senga. Counting Crows og «are you ok?» i deilig ettermiddagssol. Dette er mer enn en i overkant inderlig fremstilling av to unge mennesker oppslukt av gjensidig begjær. Når det hele er over, og Ryan kysser Reese farvel ved den sorte bilen som skal ta henne bort, er nemlig noe forandret. Han er forandret. For når Sarah Michelle Gellar tilbyr ham den tidligere så uimotståelige belønningen for strevet, svarer han distrahert: «maybe later».

Her bryter Cruel Intentions med enhver tidligere filmatisering. Dangerous Liaisons fra 1988 går lenger enn romanen i å fremstille Valmonts kjærlighet som ekte, men heller ikke den går så langt som dette. For ikke bare gjør Cruel Intentions seg mer banal enn sitt opphav ved å realisere det 1700-tallslesernes ønsket seg når den forener lidenskap og dyd – den spiller også ut det urgamle narrativet om kjærlighetens transformerende kraft. Den uhelbredelige forføreren er ikke uhelbredelig likevel – til glede og inspirasjon for tenåringsjenter verden over.

Det er selvsagt ikke til å undres over at Cruel Intentions tok denne vendingen. Skulle man selge kinobilletter til et tenåringspublikum på 1990-tallet, måtte man selge troen på kjærligheten, og skulle man selge troen på kjærligheten, hjalp det om den kom i form av en ung Ryan Phillippe. Men dette er altså grunnen til at jeg ikke får den ut av hodet, denne scenen mellom de to unge elskende: Den syndige mannen forandres av den dydige kvinnens kjærlighet. At det ikke finnes noen slik mulighet for den syndige kvinnen, verken for Marquise de Merteuil i 1782 eller for Sarah Michelle Gellar i 1999, er lett å glemme. Men jeg glemmer det ikke.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 1/21.
Powered by Labrador CMS