Essay

Den befriende stemmen

Det mest påfallende i Jens Bjørneboes 'Stillheten' er fortellerstemmens søken etter individuasjon på uante steder.

Publisert digitalt

Den 9. oktober var det nøyaktig hundre år siden forfatteren Jens Bjørneboe ble født. Samme dag ble antologien De menneskelige boliger lansert, med et knippe lesninger av forfatterskapet fra anerkjente forfattere og kritikere. I innledningen poengterer redaktør Kaja Schjerven Mollerin at Bjørneboe er en slik forfatter det er vanskelig å skrive om uten også å skrive om sitt eget forhold til ham, å vise fram den personlige lesehistorien. Dette kjenner jeg meg igjen i, og jeg tror det har å gjøre med det enorme spennet hos Bjørneboe mellom de personlige erfaringene og nedtegnelsene fra en ytre og, i utgangspunktet, fremmed verden.

Det enorme spennet er til stede i Stillheten (1973), tredje og siste bind i Bestialitetens historie. Her i det tredje bindet befinner fortelleren seg i en ikke navngitt frigitt fransk koloni, etter all sannsynlighet Algerie. Som en flanør beveger han seg rundt i gatene, fra restaurant til restaurant, og ut i ørkenen til forfalne hoteller fra den svunne kolonitida. Han observerer og samtaler, både i sitt indre med avdøde historiske skikkelser som Columbus, og i rent faktiske dialoger han fører med levende mennesker, som vennen Ali, en intellektuell og politisk opposisjonell i eksil. Gjennom samtalene kretser fortelleren inn det som er denne romanens problem, nemlig kolonihistorien: den ufattelige brutaliteten i handlingene begått av europeiske kolonister på andre kontinenter, helt siden spanjolen Hernán Cortés og hans soldater erobret og så å si tilintetgjorde det meksikanske aztekerriket for 500 år siden.

Støyen i verden

Det er altså Stillheten jeg skal si noe om her. Til tross for at den består av protokollføringer over de europeiske kolonistenes ugjerninger i Latin-Amerika, Asia og Afrika, oppleves teksten som nær. Ta for eksempel følgende avsnitt, på en av romanens aller første sider:

«Utenfor det franske vinduet, bak balkongen, ligger den store byen under meg. Til høyre havet, til venstre, bak byen, fjellene. Bortenfor fjellene ørkenen. Det er en lukket, overskuelig verden – mellom havet og ørkenen. Men bak det ligger landet Kaos, en kokende, sydende verden uten grenser, – en verden hvor alt kan skje, – og hvor det også vil skje. Det ugjenkallelige vil komme. Denne gangen vil det skje. Men foreløpig hører jeg bare stillheten. Det er bare stillheten tilbake. Intet skjer. Alt bare venter. På noe som aldri har vært før, og som ingen vet hva er. Vi aner ikke hva som skal hende, – vi vet bare at det kommer. Efter stillheten kommer den store forandring.»

Stilen i avsnittet er betegnende for stilen i boka, der de store dimensjonene i ordbruken – som her: «landet Kaos», «stillheten» og «den store forandring» – framstår underlig intime. Det er noe med klangbunnen i ordene, med ordenes forløp, som om de følger hverandre av indre nødvendighet, som i en replikk. Fra fortellerens ståsted er verden der ute på en og samme tid fjern og nær, kaotisk og stille, uten at dette framstår som motsetningspar. «Ennå er jeg bundet fast til alt det fjerne, / så ingen fugl har reddet meg over høyden av trærne, / ikke noe vann, som ser bort, / tar min søvn, å vandre, nekter den å ville … / Jeg vet at verden er nær og stille», skriver Ingeborg Bachmann i diktet «[Verden er stor]» fra etterkrigstida. Er det ikke noe av den samme stemningen avsnittet ovenfor gir uttrykk for? Selv om verden er stille, trenger vi å forestille oss støyen i den.

En junidag i fjor så jeg filmen Girls of the Sun (2018) av den franske filmskaperen Eva Husson på Oslo Pix. Det er et krigsdrama fra Syria, som portretterer kvinnelige kurdiske peshmergasoldater som leder en bataljon i kampen mot IS. Vi blir kjent med én av disse kvinnene, Bahar, og hennes fortid som sexslave hos IS. I en retrospektiv scene ser vi at Bahar er i et familietreff, idet den islamistiske militsen kommer og dreper alle mennene og tar kvinnene til fange. Det er en urovekkende scene, ikke bare på grunn av det åpenbare, men fordi den skjer med en minimal grad av oppbygning. I det ene øyeblikket betrakter vi et familietreff, i det neste kommer militsen og tvinger alle mennene til å stille seg opp langs veggen. Mennene ber ikke for sine liv eller viser frykt, det er ikke tid til det, alt går så fort. Hadde man ikke visst bedre, kunne det se ut som at de stiller seg opp langs veggen frivillig, at det hele skjer motstandsløst, uten overlevelsesvilje.

En limbotilstand

Jeg kommer til å tenke på denne filmscenen nå, tror jeg, fordi den har å gjøre med stillhet i samme forstand som den Bjørneboe har tatt opp i språket sitt, i romanformen. I De menneskelige boliger presenterer Inger Elisabeth Hansen et interessant sjangermessig poeng i sin lesning av Stillheten. Hun kommenterer det samme avsnittet som referert til ovenfor, og skriver at det ikke navngitte landet fortelleren befinner seg i, altså det vi kan anta er Algerie, er representativt for en tilstand: «det har vært en europeisk koloni, det har gjennomført en frigjøringskrig, det har et regime som kaller seg revolusjonært. Revolusjonære og frihetskjempere fra andre land og kolonier kan gå i dekning der og drive nettverk derfra.» «1950-, 60- og 70-tallet var avkolonialiseringens epoke», fortsetter Hansen: «Men resulterte det i frigjøring? Revolusjon?» Det er et uavklart sted Bjørneboe skriver fra, en limbotilstand. I tillegg henter forfatteren sitt dokumentariske materiale fra en tid da europeerne ennå ikke hadde «bygd seg opp på gullet fra koloniene, og før sjangeren oppsto som skulle bekrefte deres identitet: romanen».

Stillheten bærer nettopp undertittelen En anti-roman og absolutt aller siste protokoll. I den grad dette er en roman, består den primært av stemmer. Handlingen drives fram av stemmer i dialog eller monolog, og stemmene har en medierende, en formidlende, funksjon; de forvalter det dokumentariske materialet, altså fortida. Det er gjennom å forvalte fortida at stemmene virker i nåtida. Dette åpner for et paradoks, for i stemmene våre ligger det alltid en mulighet for fortsettelse, eller for å gjøre om på det sagte. Å si «Jeg skal drepe deg» er ikke det samme som å gjøre det. I Stillheten befinner fortelleren seg på en og samme tid utenfor og innenfor kolonihistorien. Han rår ikke over handlingene europeere som Cortés en gang har begått. Han kan ikke gjøre om på Cortés’ handlinger med stemmen sin, likevel er det disse handlingene han forvalter side opp og side ned med stemmen. I Stillheten er fortidas nærvær i nåtida per definisjon umyndiggjørende, og det er dette som gjør det upersonlige så personlig.

Umyndiggjøringens pris

Det er her, i skjæringspunktet mellom fortid og nåtid, at fortellerens personlige smerte åpenbarer seg:

«Jeg har ingen fortid. Den ligger et eller annet sted, på det allmenne lager av utslitt, oppslitt, tynnslitt, spedalsk og misbrukt tid. Men den tilhører ikke meg lenger. Den er bare rett og slett en del av menneskehetens enorme lager av skjendigheter, noe som er gjort av menneskeheten mot menneskeheten, og som overhodet ikke lenger berører meg: den er ikke min eiendom.»

Smerten over fortida knytter seg til et traume hos fortelleren rundt det å være barn. Tanken på hans egen far gjør ham «fullstendig lam og stiv av angst»: «Jeg tror det meste av lammelsen skyldes redselen for å bli barn igjen, for at jeg ikke har alt dette bak meg. […] Jeg skal bare fortsette og fortsette med å gå på skole mot min egen vilje og være helt umyndiggjort og rettsløs.» Her har vi det igjen – umyndiggjøring. Å være barn er å være underkastet vilkår utenfor ens egen kontroll – å være født inn i en fortelling det kan kreve en kraftanstrengelse hinsides individets evne å bryte ut av. Som en motsats til fortellingen står spørsmålet: «Også generaler, statsministre og direktører blir barn igjen når de skal til å dø. Da husker de alt de måtte glemme for å bli hva de ble. De blir på ny uskyldige, og man kan elske dem igjen. Man kan elske dem fordi de atter er fylt av det store spørsmål.» Enhver stemme, slår det meg, kan legges i et toneleie som gjør det sagte til et spørsmål. I litterær sammenheng representerer stemmen, den monologiske eller dialogiske, i så måte en befriende, en forløsende, mulighet til å holde skriften åpen.

Ingen lag imellom

Fortelleren i Stillheten misliker seg selv for ikke å makte å tre ut i det åpne. Vi får høre om det han kaller en katastrofe i livet sitt: Mens han fortsatt gikk på skolen, planla han å rømme over til England sammen med en venn, og bli der. Vennen dro, selv feiget han ut: «I dette valget møtte jeg for første gang de ting som jeg hater og avskyr i meg selv: Unnfallenheten, makeligheten, dobbeltheten, dette som skulle ha vært brent ut med en vannstoff-flamme, før det fikk forgiftet alt som var eller kunne ha blitt meg.» Det er sterke ord, så sterke at de virker overdrevne. Likevel tror jeg på dem, jeg tror at fortelleren mener det – også i fortsettelsen:

«Når jeg går slik og tenker gjennom mitt liv, og når jeg kommer til dette punktet, – da oppdager jeg først efter en stund at jeg ikke går lenger. Jeg er blitt stående helt stille, midt i trafikken, midt på fortauet, folk går utenom meg, og jeg står urørlig og ser ned på asfalten, litt foran føttene mine. Slik blir jeg stående, – og mens jeg står der, da tenker jeg ikke; jeg ser. Jeg ser igjen for meg den fordømte, forbannede lille gutten, med de lange svarte krøllene, det altfor store hodet, den runde maven og de tynne bena. Jeg tenker ham ikke. Jeg ser ham. Jeg lukter ham. Han er tilstede i alt sammen. Da jeg var for feig til å rømme fra landet, og i tusen andre situasjoner, da var det den snille, forskremte lille gutten, den føyelige, vennlige og høflige gutten som hadde overtatt makten.»

For en smertefull beskrivelse av selvforakt! Jeg tror det smertefulle knytter seg til måten dette forestilte møtet er dramatisert på i teksten. I teksten er fortelleren både betrakteren og den betraktede – det er ingen lag imellom de to: «da tenker jeg ikke; jeg ser.» Fortelleren går utenfor seg selv for å møte seg selv, slik han går utenfor Europa for å forstå kontinentets sykdomsbilde. Det er bare ett enkelt individ, én enslig stemme. Én fortvilelse.

Trykket fra fortellinger

Erland Kiøsterud reiser i essaysamlinga Stillhet og fortelling spørsmål knyttet til betingelsene for det moderne mennesket. Han skildrer sin egen erfaring av å bryte med familiearven i en alder av atten år. Med en industrileder som far og en familiebedrift som hadde gått fra generasjon til generasjon i en årrekke, var det forventet at han selv skulle videreføre arven; «drive bedriften, holde familien samlet». Det skjedde ikke, han brøt: «fra nå av vet jeg at fortellingen om meg selv er det skjøreste jeg har, og at bak den igjen er det ingen ting.» Kiøsterud setter denne erfaringen i sammenheng med tilbakevendende opplevelser han har hatt siden han var barn, av at avstanden mellom ham selv og verden oppheves:

«Da står jeg foran vinduet i barndomshjemmet mitt, i min tilsynelatende trygge verden, ser ut på himmelen, trærne, og ser at det er ingen ting mellom meg og det like stumme der ute. Det er helt åpent, ingen grense … ingen fortolkning, ville jeg sagt i dag, veggen er borte. Det er helt stumt. Jeg gråter. Dette skal jeg oppleve igjen og igjen. Ganske uforvarende, når jeg står på gaten, er blant mennesker eller alene, når jeg minst venter det, kan ‘det’ åpne seg, og jeg befinner meg fullstendig ubeskyttet i stillheten.»

Trykket fra en gitt fortelling kan bli for sterkt, særlig for et barn, og kan true med å sprenge hele ens identitet i stykker. I Stillheten søker fortelleren individuasjon i utveksling med en hinsides brutal og upersonlig fortelling – den om europeisk kolonialisme: «Var det møtet med verden, som jeg kanskje oppfattet med mer blodige nerver enn folk flest? Er det sykdom, eller er det sunnhet? Jeg har besluttet at det er sunnhet

Slik Bjørneboes forteller hører stillheten utenfor det franske vinduet, men forestiller seg kaos, forandring, er opplevelsen til Kiøsterud av å falle sammen med det stumme der ute også en slags invertert opplevelse av støy. «Vi mangler et bilde av oss selv. Som noe annet», skriver han. I Stillheten mangler fortelleren et bilde av seg selv som noe annet enn «den forbannede lille gutten». Denne gutten «er tilstede i alt sammen»: «Jeg tenker ham ikke. Jeg ser ham. Jeg lukter ham.» Men hører fortelleren ham, snakker de sammen? Nei. Gutten er stum, og Bjørneboes fortellerstemme kjennes enda mer prekær. Det er en stemme umyndig for seg selv, myndig for oss andre.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter, kritiker i BLA og student ved Forfatterstudium 1 i Tromsø.

BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS