Essay

Science fiction-kritikken korrigert

Å lese science fiction-romaner opp mot mainstream-klassikere duger dårlig. Vi trenger en bedre kritikk av science fiction i Norge.

Publisert digitalt

Det er ganske typisk at selv den mest drevne og teoretisk skolerte mainstream-lesers referanser stilt overfor fantastisk litteratur strekker seg akkurat så langt som til Jorge Luis Borges og Franz Kafka, to av klassikerne i mainstream-kanon som har gått lengst i å inkorporere det fantastiske i tekstene sine. Men det er gjerne dit og ikke lenger. Hadde leserne våget seg inn døra bakenfor forfattere som Kafka, Borges og Calvino, og trådt over terskelen der, ville de sett en helt ny litterær verden og dermed et nytt sett av referanser og lesekoder åpenbare seg.

Dette er symptomatisk også for Bernhard Ellefsens anmeldelse i Morgenbladet i juni i år av nyoversettelsen av Stanislaw Lems Solaris. Anmeldelsen er på mange måter perspektivrik og velskrevet, den har et godt og velformulert grep om det filosofiske og vitenskapskritiske og det relasjonelle mellom protagonisten Kris Kelvin og den døde kjæresten Harey, som dukker opp som et slags gjenferd på forskningsstasjonen. Harey er generert av det tenkende oseanet som utgjør romanens novum, det vil si et hovedmotiv og bærende element som er fundamentalt fremmed og annerledes i forhold til den verden leseren lever i.

Det intelligente (?) og gåtefulle oseanet på planeten er også et sublimt element, og Lem skriver seg inn i en tradisjon og gjør bruk av SF-litteraturens mest forterpede troper: Mennesket stilt overfor det veldige, fremmede og skremmende.

Tradisjonen

Solaris er en mørk fortelling, preget av forfall og desillusjon. En av de ansatte på forskningsstasjonen har nylig begått selvmord da Kris Kelvin ankommer. Stemningen blir gradvis mer marerittaktig og paranoid. Den enorme litteraturen om Solaris – solaristikken, en egen vitenskapsgren i framtidverdenen som skildres, kan, som Ellefsen påpeker, sies å være Kafka-aktig absurd og Borges-aktig labyrintisk og svimlende.

Men han har åpenbart ikke så mye kjennskap til litteraturen bortenfor Kafka og Borges, den århundrer gamle og etter hvert enorme megateksten som heter science fiction. Han innrømmer allerede i anmeldelsens første setning at han bare har hatt spredte møter med romaner i SF-sjangeren. Lenger nede skriver han: «Realismens ånd (som jeg elsker og dyrker)». Det skinner sterkt igjennom at kritikeren mangler referansene til den mest åpenbare tradisjonen Stanislaw Lems forfatterskap tilhører. I to tiår skrev Polens kanskje internasjonalt mest kjente forfatter nesten utelukkende science fiction.

Selv om Bernhard Ellefsen i anmeldelsen refererer til redaktør Audun Lindholm sin lederartikkel i Vagant nr. 3, 2018, trekker han ikke inn hovedpoenget i Lindholms artikkel, nemlig at norske kritikere i det store og hele mangler kompetanse til å skrive fullverdige kritikker av SF-litteratur:

«Som for andre litterære bevegelser og anerekker, gjelder det at man må fordype seg i science fictions megatext før man kan ytre noe kvalifisert om den. Universitetene, om enn aldri så teknisk-naturvitenskapelige, har knapt undervist i den teknologiske modernitetens egen litterære sjanger. Resultatet er forutsigbart: Få kritikere har lest nok innen denne tradisjonen til å kunne skrive noe øyneåpnende om den, enn si om hvordan den påvirker dagens litteratur», skriver Lindholm blant annet.

Lesekoder

SF-forfatteren, essayisten og teoretikeren Samuel R. Delany vender i flere av sine essays tilbake til at alle sjangre har sine særegne lese-protokoller, som han kaller det, direkte oversatt fra engelsk, men det kan fungere også på norsk. Sammen med kollega Ursula K. Le Guin hevdet han på 70-tallet at science-fiction-sjangeren trengte en helt egen kritisk tilnærming tilpasset sjangeren, samtidig som bøkene måtte leses med konvensjonelle estetiske kriterier. En kritikk uten spesifikk sjangerkunnskap var ikke tilstrekkelig. Dårlig kjennskap kodene i SF-litteraturen ga mangelfulle lesninger og ofte ufortjent dårlige kritikker fra en leser/kritiker som var vant til det Delany selv kaller «mundane fiction», og som SF-lesere flest kaller mainstream-litteratur.

Jeg har av og til støtt på lesende mennesker, bokelskere, som har et totalt avvisende forhold til science fiction, ja, til alle former for fantastisk litteratur, enten det er film eller bøker. De har kanskje prøvd seg på et par romaner, sett noen filmer, men det slo ikke an noen strenger i dem. Noen ganger har jeg gått videre og spurt hva det bunner i. Jeg har gjerne fått vage svar som: «Det er ikke noe for meg», «Jeg må svelge så mange kameler i starten,» eller «Jeg ramler bare helt av når det dukker opp en alien eller androide». «Hvorfor dikte opp andre virkeligheter når vår virkelighet er mer enn fascinerende nok?»

De har ofte ikke knekt lesekoden Delany, Le Guin og Lindholm snakker om.

Alle undersjangre, som kriminalromanen, western-fortellingen, romansen/kjærlighetshistorien eller den historiske romanen har sine konvensjoner og lesekoder. Leseren bør skjønne disse for å komme på riktig spor. Det er en form for «kontrakter» mellom forfatter og leser. En forventer for eksempel av en klassisk krim at det til slutt avsløres hvem morderen er. En leser en biografi med en annen vinkling enn en roman (levd liv vs. diktet liv), poesi med en annen tilnærming enn en novelle og så videre.

Man bør selvsagt gå til en science fiction-roman med helt andre forventninger og lesekoder enn til en realistisk roman, krim eller en historisk roman.  

I essayet «Reading science fiction as science fiction» gir SF-forfatteren og teoretikeren James Gunn et talende eksempel på en feilkodet lesning. Han ser for seg at noen leser Alice i eventyrland som en hard SF-roman.

«Hard SF» er den kanskje største og mest betydelig undersjangeren i science fiction. Den har røtter helt tilbake til ur-SF. Jules Vernes (1828-1905) bøker, som beskriver reiser i luften, under vann og i verdensrommet lenge før den slags var mulig, kjennetegnes av en streben etter vitenskapelig korrekthet og stødig logikk. Fortellingene bygges gjerne rundt et hovedmotiv i form av et novum: Gjerne en teknologisk nyvinning med store samfunnsmessige konsekvenser helt ned på individplan, for eksempel androider og roboter som overtar mange av menneskenes jobber og oppgaver. Eller at vi får kontakt med en annen sivilisasjon. Eller, om vi tar spranget fram til SF-litteraturens gullalder på 1950-tallet, som i Philip K. Dicks langnovelle «Minority Report» (1956, film, 2002 og TV-serie, 2015), der ny teknologi ved hjelp av synske personer –  såkalte precogs, derivert av det engelske ordet precognition; forutanelse - gjør det mulig å forutse alvorlige forbrytelser, slik at den potensielle gjerningsmannen kan arresteres før vedkommende begår udåden.

Å godta et slikt novum og «svelge» det som et framtidsrealistisk element er helt nødvendig for å kunne leve seg inn i en typisk hard-SF-roman. En purist ville riktignok kanskje hevde at «Minority Report» strengt tatt ikke er hard SF, siden den er tuftet på synskhet, evnen til å se inn i framtida, noe som er rent spekulativt og ikke vitenskapelig fundert. Men poenget her er at langnovellen er bygget rundt et novum i form av ny og velment teknologi. Ville vi ikke ønske velkommen muligheten til å ta de kriminelle før de har rukket å begå forbrytelsen? Det ville spare samfunnet for mye lidelse, kanskje utrydde alvorlig kriminalitet en gang for alle? Men til hvilken pris? er spørsmålet Dicks glimrende novelle tar opp.

Jeg for min del liker å benevne hard-SF, litt spekulativt, som «framtidsrealisme», for å understreke at trådene, utviklingen fra vårt eget teknologiske nivå mot framtidssamfunnet SF-romanen beskriver, er gjort rede for. Hard SF innebærer som regel en plausibel videreføring av samtidas trender og teknologi inn i framtida.

Men om man anvender en slik leseprotokoll, altså som realisme i en viss forstand, på Alice i eventyrland, oppstår unektelig noen troskyldige, men vriene spørsmål:

Hvordan kan Alice ramle ned i kaninhullet uten å slå seg?

Hvordan kan hun vokse til mange ganger sin egen størrelse etter at hun drakk av flasken det står «Drikk meg!» på? Hvor kommer den ekstra massen fra?

Hvordan kan hun krympe til ei teskjekjerring etter at hun spiser av kaken det står «Spis meg!» på? Hvor ble den ekstra massen av?

Boka blir jo helt ubegripelig og leseropplevelsen unektelig merkelig.

Knapt noen ville vel i det virkelige liv lese Alice i eventyrland med et hard-SF-perspektiv. Det er et grelt eksempel og et tankeeksperiment som James Gunn benytter for å understreke et poeng.

Et speil satt opp i framtida

En annen, ikke uvanlig, feilkodet lesning av science fiction, er at den utrente leseren tenker at boka handler om framtida, at den ønsker å spå eller forutsi hvordan verden vil se ut om et visst antall år.

Nå skal det jo sies at enkelte SF-forfattere har vært forutseende nok til å skrive om teknologi som ikke fantes på den tida framtidsromanen ble skrevet, men ble en realitet noen år eller tiår seinere. Jeg har allerede nevnt Jules Vernes vyer som ble virkelighet noen tiår seinere. Et mobiltelefon-lignende apparat ble beskrevet av Robert Heinlein allerede i 1947 i romanen Space Cadets. Andre troper og konsepter, som H.G. Wells’ tidsmaskin eller teleportering er vi derimot ikke i nærheten av å kunne realisere.

Poenget mitt er uansett at SF gjerne aller mest handler om nåtida. Framtidselementene, verdenen som bygges, kan leses inn og oppfattes som et speil satt opp i framtida, gjerne for å forsøke å uttrykke noe om hva slags framtid vi kan havne i ut ifra de valgene vi gjør i dag, det være seg hvilken teknologi vi velger å utvikle og moralske dilemmaer knyttet til dem (for eksempel kloning), eller politiske forhold. Hva slags samfunn kan vi komme til å leve i om femti år, om stadig flere stemmer på ytterliggående høyrepartier? Hva skjer om menneskeheten ikke lykkes i å ta en felles dugnad for å motvirke klimaendringene?
Referanser

Solaris er også i stor grad en ganske sjangertro og reindyrka SF-roman, med mange klassiske hard-SF-elementer/troper. Den har sterke romfarts-, reise til andre planeter- og møte med alien-aspekter. I framtida har vi teknologi til å reise ut til eksoplanetene vi har begynt å oppdage i dag, altså en plausibel videreføring av vår samtids trender og teknologi, et kjennemerke på og en lesekode for hard SF. Dermed kunne referansene like gjerne, og kanskje heller, vært SF-forfatterne Cordwainer Smith, Arthur C. Clarke og Robert Heinlein enn Kafka, Borges og Thomas Mann, som Bernhard Ellefsen leser Solaris opp mot. Helt andre lesekoder enn realismens gjerne individorienterte sådanne ville trådt i kraft.

Kanskje ikke minst de som går på menneskehetens kollektive eksistens, som Lindholm er inne på i Vagant. Solaris tematiserer som veldig mye SF siden Verne og Wells menneskets nysgjerrighet og eventyrlyst, menneskehetens trang til å overskride nye grenser og utvide vårt territorium i en slags grandios kolonialisme, et stoff og en tematikk den spekulative fiksjonen og særlig SF-litteraturen har behandlet i mye større grad enn den mer individorienterte realismen.

Det er tross alt i dag en tendens til at SF, som tidligere gjerne har blitt sett på som pulp og B-litteratur, er i ferd med å bli mer stuereint i akademia. I alle fall de beste SF-forfatterne, som Ursula K. Le Guin, J.G. Ballard og nettopp Stanislaw Lem inkluderes i «det gode selskap». Men en lesning som mest knytter Solaris an til mainstream-klassikere er en svært ufullstendig lesning.

Det blir litt som å sette en golfkommentator til å kommentere snooker uten å kjenne til spillereglene. Begge deler er individuelle ballidretter som spilles på en grønn overflate, men …

Mangelen Le Guin og Delany påpekte på 70-tallet, og Audun Lindholm så seint som i 2018, er fremdeles høyst aktuell i Norge. En fyllestgjørende anmeldelse av et verk som står med begge beina godt plantet i SF-sjangeren bør knyttes an til science fiction-litteraturens megatekst. Lem bygger åpenbart mye på den, sjangeren hadde en gullalder på 40-50-tallet, da han startet sitt forfatterskap, særlig i USA. Svenskene hadde Karin Boyes Kallocain (1940) og Harry Martinsons Aniara (1956), og i Sovjetunionen innledet Strugatskij-brødrene sitt kamuflert samfunnskritiske SF-forfatterskap på begynnelsen av sekstitallet.  

Lest inn i denne tradisjonen er det åpenbart at Lem skriver seg inn i den nye, mer teknologi-pessimistiske bølgen på sekstitallet, såkalt «New Wave-SF» eller «Soft-SF». Der hard SF gjerne hadde sitt vitenskapelige grunnlag i de «harde» vitenskapsgreiene, som fysikk, kjemi, astronomi og teknologien som ble avledet av disse forskningsfeltene, ble soft SF gjerne tuftet på de humanistiske vitenskapene: psykologi, sosiologi, historie, lingvistikk. Den kom som en protest mot og viktig utvidelse av tilfanget i den til da teknologi-optimistiske og new frontier-orienterte særlig amerikanske tradisjonen etter blant andre H.G. Wells, A.E. van Vogt og Robert Heinlein.

Den britiske og europeiske bølgen utover på sekstitallet, frontet av blant andre J.G. Ballard, Stanislaw Lem og brødrene Strugatskij, var, i tillegg til at den hadde et mye bredere, også humanistisk tilfang, gjerne mer pessimistisk når det gjald troen på det gode i mennesket. Hovedpersonen i Wells’ Tidsmaskinen (1895) bevarer troen på menneskelig samhold, kjærligheten, empatien, på tross av at han har reist såpass langt fram i tida at han har sett de grelleste klasseskiller og en døende planet. Det gode i mennesket skulle bestå, selv i en postapokalyptisk eller dystopisk virkelighet. Eller menneskene fikk hjelp fra en fremmed sivilisasjon til å forbedre seg og redde planeten, som i Arthur C. Clarkes Childhood’s End (1953).

Stanislaw Lem var svært sjangerbevisst og hentet fra begge leirer. Han hadde dyp kjennskap til den engelskspråklige tradisjonen og var sterkt kritisk til spesielt den amerikanske, som han mente var banal, med unntak av Philip K. Dick, som han beundret. I 1975 skrev han artikkelen: «A Visionary Among the Charlatans», som var en enormt god lesning av Dicks forfatterskap, og en hyllest. Philip K. Dick er etter hvert blitt så stor og anerkjent at han er blitt adjektivisert; innenfor SF snakker man gjerne om et «dickiansk» verdensbilde, på samme måte som et «kafkask» i mainstream. Lest opp mot SF-megateksten er det slående dickianske elementer i Solaris, som oseanets sublime kraft, flere realitetsplan og et utvisket skille mellom død og levende.

Lem er ikke så mørk og pessimistisk som for eksempel hans britiske samtidige J.G. Ballard er i noen av sine beste romaner, blant dem The Drowned World (1962), der utslettelsen, selvmordet eller overgivelsen til naturen noen ganger er eneste vei ut av en verden som er blitt et helvete. I Solaris er det ikke hovedpersonen Kris Kelvin, men en av hans kolleger som begår selvmord. Det er et glimt av håp og lys i at Kris Kelvin ser ut til å være i stand til å elske den «reduserte» osean-genererte versjonen av Harey, noe Bernhard Ellefsen så fint fanger opp i sin anmeldelse.  

Lest inn i SF-tradisjonen framstår Solaris som en enda rikere, mer mangefasettert og sjangerutvidende roman.

Så hvordan lese (og anmelde) science fiction? Som Audun Lindholm påpekte for tre år siden: Via et solid grunnlag i tradisjonen og megateksten, og med lesekodene innarbeidet. Det finnes etter hvert også en god del bra science fiction-teori der ute. Den er et godt grunnlag i seg selv, men tjener også som veiveiser til sentrale verker og strømninger. Darko Suvin, mannen bak begrepet «novum», sine essays er grunnleggende. Det samme gjelder Ursula K. Le Guins artikler om SF. Andre bra steder å ta fatt er med nevnte Reading Science Fiction og The Science Fiction Handbook (Bloomsbury Academic, 2013).

Redaksjonene kunne med fordel i større grad kalle inn kritikere som har god kjennskap til tradisjonen til å skrive anmeldelser av verker i de spekulative og fantastiske sjangre. Men det er kanskje ikke så mange å ta av der ute. Ennå?

Rolf Enger (f.1960) er forfatter og lærer på Skrivekunstakademiet, der han også underviser i fantastisk litteratur.

BLA 11-12/21.

Powered by Labrador CMS