Intervju

Reaksjon i poetisk form

«Diktsamlingen er én av mange teknologier som poesi kan framtre i. Noen ganger virker det som om vi i Norge glemmer dette» sier Bendik Vada. Sammen med Priya Bains har han tatt initiativ til Rødhvitaksjonen, ei nettside hvor skandinaviske poeter skriver dikt i solidaritet med belarusiske forfattere og andre utsatte skribenter.

Foto: Forlaget Oktober.
Foto: Forlaget Oktober.
Publisert digitalt

Rødhvitaksjonen

er en solidaritetsaksjon initiert av Bendik Vada og Priya Bains. Til nettsida www.rodhvit.wordpress.com skriver skandinaviske poeter dikt i solidaritet med utsatte forfattere og skribenter. Aksjonen ble startet som en støtte til belarusiske forfattere under Lukasjenkos diktatur, men er blitt utvidet til å gjelde alle forfattere fra områder preget av manglende ytringsfrihet, vold og vilkårlige fengslinger.

I begynnelsen av februar starta du og Priya Bains opp initiativet «Rødhvitaksjonen», til støtte for utsatte forfattere. Vil du fortelle litt om bakgrunnen for aksjonen?

Vi fulgte begge demonstrasjonene i Belarus etter det riggede presidentvalget i august 2020. Den fredelige formen disse antok vitnet om et folk som ikke lenger ville inngå kompromisser med voldsmakta – vi ble inspirerte. Disse ble som kjent slått hardt ned, og i kjølvannet av dette ble folk som ytret seg kritisk til makta forfulgt, og mange tvunget i eksil. I starten engasjerte vi oss på forskjellige måter; Priya deltok på en oversetterworkshop i Malmø, og jeg ble med i arbeidet med å få utgitt en antologi med belarusiske forfattere.

Samtidig kjente vi begge på at disse prosjektene foregår over lang tid før de gir resultater, selv om de var og er absolutt nødvendige. Situasjonen i Belarus endret seg hurtig – mye hurtigere enn en god gjendiktning krevde. I tillegg savnet vi en måte å publisere enkeltdikt på, en plattform som ikke kompromitterte samtidig reaksjon i poetisk form fordi diktene ble publisert tre år for seint sammen med andre dikt i ei diktsamling som krevde en ensrettet og helhetlig form. Utpå nyåret møttes vi på en kafé og kom fort fram til at vi jo bare kunne lage ei nettside og invitere en haug med nordiskspråklige forfattere til å reagere på situasjonen i Belarus, fullstendig pro bono. Formen kunne komme seinere; en frihet man kan tillate seg om man går utenom de vanlige institusjonelle kulturtilskuddsordningene.

Ettersom den russiske invasjonen av Ukraina tiltok, ble det åpenbart at vi måtte utvide virkningsområdet til Rødhvitaksjonen til å omfatte alle utsatte folk i alle utsatte områder, om det er Belarus, Ukraina, Palestina eller Uygur. Man må være fleksibel i en skiftende samtid.

Bendik Vada

(f. 1996) er poet og gjendikter. Han debuterte med Vak i 2017. I 2020 kom Virkelig igjen.  

Dere skriver at dere ønsker å være «en plattform hvor poeter kan reagere på omverdenen fritt og uten forsinkelser». Er poesi i bokform for langsom?

Den er for langsom for noen ting (og altfor kjapp for andre ting!) Diktsamlingen er én av mange teknologier som poesi kan framtre i. Noen ganger virker det som om vi i Norge glemmer dette. Muligens fordi diktsamlingen er den formen for poesiformidling som har de klart beste støtteordningene, rent økonomisk sett. Denne har en iboende forventing om en viss lengde, en viss sammenheng; en viss helhet som er «større» enn summen av enkeltdiktene. Dette medfølger at diktene må underlegge seg denne helheten, noe som tar tid å finne ut av. Noen ganger for lang tid.

Hvor kommer det røde og det hvite fra?

Rød og hvit er fargene de belarusiske demonstrantene brukte for å vise samhold til hverandre og motstand mot diktatoren under demonstrasjonene utpå seinsommeren 2020, mest kjent hos kvinnene som gikk kledd i hvit kjole med rødt belte. Fargesammensetningen stammer fra det opprinnelige belarusiske flagget fra 1918. Det røde og grønne som vi kjenner i dag ble innført under sovjetokkupasjonen. Etter frigjøringa ville folket ha tilbake det rød-hvite flagget, men diktatoren Lukasjenko tvangsvidereførte det sovjetiske.

Har dere et konkret mål med aksjonen – litterært eller politisk (eller begge deler)?

Målet vårt er både litterært og politisk: Å aktivisere nordiskspråklige poeter til å ytre seg solidarisk i «sanntid» på den måten de kan best, samt å opprettholde en teknologi som kan legge til rette for dette på best mulig måte.  

Det første har blitt gjort ved å med lua i hånda banke på maildøra til poeter vi liker og spørre om de ikke vil bidra med et dikt. Til gjengjeld får de trykt diktet sitt på en nettplattform hvor de står side om side med et kollegium som skriver om det samme.

Det andre gjør vi fortløpende. På den nåværende nettsiden kan man trykke seg inn på hvert enkelt dikt og lese det. Dette kan endre seg senere, om vi ser at det blir nødvendig. Prinsippene er uansett enkle: Enkeltdiktene skal ikke kveles, men styrkes av å ha et felles ønske om solidaritet.

Etter Russlands invasjon av Ukraina har vi sett flere uttrykk for solidaritet i litterære kretser. Hva er det som gjør litteraturen så tett forbundet til solidaritet og protest? Svetlana Aleksijevitsj uttalte i et intervju i Klassekampen nylig at litteraturens fremste oppgave nå er «å vitne». Finnes det et samsvar her til aksjonen?

Som Aleksijevitsj, så tror jeg metaforen om at litteratur = vitnesbyrd er sann. Vi skriver med en gitt kropp i et gitt rom på et gitt tidspunkt. Man kan ikke unngå å vitne om dette i det man skriver. Samtidig deler man rom og tid med mange andre mennesker, hvor mange av disse også skriver. Dermed blir det å skrive en sosial handling. Et paradokseksempel: Samtidig som man skriver om sin ensomhet, tar man også del i et kollektiv av forfattere som skriver om ensomhet, og fjerner seg fra ensomheten. Dette gjør vitnesbyrdet til en solidaritetsytring.

Når dette er sagt, så finnes det jo mange måter å vitne på. Jeg tror ikke litteraturen har noen høyere rang enn andre kunstuttrykk når det kommer til solidaritet og protest, men det er en veldig tilgjengelig uttrykksform som lett kan la seg formidle med få ressurser. Vi har verken tjent eller brukt ei krone på dette prosjektet, annet enn arbeidstimer.

Gir det mening å snakke om skiller mellom politikk eller aktivisme på den ene siden, og litteratur eller kunst på den andre?

Man kan kanskje se på dem som ender på et spektrum av forskjellige uttrykksmodi? Som alle andre binære begrepspar gir det kun mening å se på det på denne måten, tenker jeg. De er ikke absolutte størrelser i seg selv; det finnes intet upolitisk eller «ukunstnerisk» uttrykk.

Samtidig gir det ikke mening, de er ikke gjensidig utelukkende eller hverandres inverse verdier, hvor det motsatte av kunst er politikk, og vice versa. De tar hverandre opp i seg selv og forstår seg selv med den andres øyne.

Det er lett å støtte, men vanskelig å måle virkningen av litterære protester. I et intervju med-initiativtaker Priya Bains gjorde med den belarusiske poeten Kryscina Banduryna i forrige BLA, reflekterte hun over hvor tungt det er å skrive poesi i en krigssituasjon, og om hvorvidt poeten blir overflødig når krigen kommer. Og man kan jo spørre: Nytter det?

Selvfølgelig ikke. Eller, i hvert fall ikke nok! Vi har ingen storslåtte forventninger til hvilke konsekvenser Rødhvitaksjonen skal få. I stedet for å se på prosjektet som en årsak, vil jeg heller se på det som en konsekvens i seg selv – vi reagerer på omgivelsene våre. Dette kjennes nødvendig akkurat nå, fordi vi mener det er viktig.

28.04.2022, BLA 4/22.

Powered by Labrador CMS