Essay

Konsistens og blasfemi

Et knippe kritikere besvarer de store spørsmålene. Hva er litterær kvalitet, og hvordan kjenner man den igjen?

Publisert digitalt

En stillfaren autoritet

Jeg har ennå ikke klart å sette litterær kvalitet på en formel som fungerer, men for meg handler litterær kvalitet om autoritet, altså at noe er skrevet på en måte som får meg til å tenke at det ikke kunne vært skrevet annerledes. Dermed har det med tone å gjøre, eller stemme. Det handler om å etablere en stemme som er konsistent og troverdig.

De av oss som iblant forsøker å skrive selv erfarer – i øyeblikk av selvinnsikt – hvor vanskelig dette er. Du har skrevet noen avsnitt du tror lever, men så oppdager du i neste øyeblikk at du er smittet av innflytelsen og har skrevet liksom-litteratur.

Jeg er nesten helt sikker på at Machiavelli et sted hevdet at det finnes tre typer mennesker: De som skaper noe genialt, de som gjenkjenner genialitet, og til slutt de som verken kan skape eller gjenkjenne. Drømmen min er å lande i den midtre kategorien, som i denne sammenheng betyr at jeg er i stand til å gjenkjenne den litterære kvaliteten jeg ikke klarer å skape selv – og at jeg attpåtil kan forklare hvorfor det er bra.

Når jeg sier at litterær kvalitet handler om autoritet, høres det kanskje macho ut. Det er ikke meningen. Autoriteten kan komme til uttrykk på stillfarent vis – det ferskeste eksemplet jeg kommer på er den allerede bejublede diktdebuten til Karoline Brændjord. Når jeg leser de beste diktene der, får jeg nettopp følelsen av at de er skrevet slik de skal. Det er ikke vanskelig å finne slektskap, men det tynger ikke diktene, slik en god forelder vet at hun alene ikke kan ta æren for sitt begavede barn.

«Av Proust har jeg lært det eneste som er verdt å lære for en romanforfatter: At av litteratur skal det lukte litteratur (ikke liv)», skrev Dag Solstad i 1992. Dette er ikke en polemikk mot virkelighetslitteraturen, verken da eller nå. Men det er en kritikk av liksom-litteraturen, som ennå ikke har funnet tonen den burde fortsette å lete etter.

Arne Borge (f. 1986) er kritiker, poet og kulturredaktør i Vårt Land.

Et løfte om lykke

Det er kanskje nødvendig å gjøre et oppgitt og pessimistisk skille mellom en idealistisk definisjon av litterær kvalitet, hvor det kvalitativt gode svarer til Stendhals omdiskuterte dictum om at «skjønnheten er et løfte om lykke», og en objektiv, samtidshistorisk definisjon, hvor litterær kvalitet svarer til det på forhånd gitte: konsensus og behag. Siden ingen kritiker med respekt for sitt eget håndverk vil vurdere litteratur ut fra populistiske kriterier, kan man innvende at skillet er konstruert, men motsetningen er stadig produktiv, og vil være nødvendig å insistere på i all tid fremover. Så må det selvsagt sies at Stendhal ikke forsto skjønnhet som ytre prakt, og etter modernismen har vi blitt desto mer oppmerksomme på det heslige, vanskeliggjorte og ikke-meddelbare, men jo mer jeg grubler, jo sikrere blir jeg kanskje ikke, men jo oftere tenker jeg på løftet om lykke; litteraturen, når den virker i oss, lover noe som skal komme. Dette, som henger intimt sammen med noe annet som går igjen i alle bøker jeg setter høyt: en skrift som ikke uttømmer og bestemmer menneskene og naturen i verden, men som lar det være igjen en rest, en gåtefullhet, et mer – når det skrevne tar opp i seg slike revner, arr, mellomrom og parenteser, uten å paradere dem, uten uforpliktende selvrefleksive spill, da er det kanskje ikke der, men det er underveis. 

Spørsmålet om hvordan man gjenkjenner litterær kvalitet (eller fraseringen) blir nesten en selvmotsigelse, siden tekststeder eller passasjer av virkelig høy litterær kvalitet alltid vil romme noe ukjent. I Stedene, fra 1976, (til norsk ved Hanne Ørstavik) skriver Marguerite Duras, som nettopp er en forfatter av slike bøker: «Også musikken skremmer meg. Jeg tror at i musikken er det noe som fullbyrdes, en tid vi ennå ikke har tilgang til. Det ligger et slags løfte i musikken om en tid som skal komme hvor vi vil kunne høre den.» Men hun skriver også: «En gang kommer den ikke til å være skremmende mer.» Denne spenningen, mellom hva vi har tilgang på, og det vi ennå ikke har nådd, er for meg «tegnet på kvalitet» eller snarere: rystelsen, sjokket, som oppstår i lesningen idet et anstrøk av noe gåtefullt velter inn i et landskap av noe helt kjent – ikke gjenkjennelse, slik vi som oftest forstår begrepet, men gjenkjennelsen av noe ukjent i det ellers så altfor vante, og vice versa.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo med et prosjekt om naturbegrepet i Tone Hødnebøs lyrikk, og jobber som kritiker i Klassekampen og BLA.

Lenge leve overflødighetshornet!

Når kvalitet diskuteres, vil du gjerne gå til eksemplene, tørke støvet hengivent av ryggen på Moby Dick eller Mrs. Dalloway, og si hva som framhever favorittene dine. Hvor skal du isåfall begynne? Den ene boka slår den andre ihjel, fram og tilbake. Har du endelig «løst» novella The Dead av Joyce og det som utmerker den, må du antakelig svelge dine postulater skulle Ulysses havne på bordet. Og har du omsider kommet så langt, finner du ut at din andre yndling, Virginia Woolf, omtalte Joyce som en av sin tids mest oppskrytte forfattere. Kort fortalt er det mye som kan betegnes som litterære kvaliteter, og ofte så motstridende ting at fristelsen er stor for å redusere saken til et spørsmål om smak. Dette er en fallgruve, men kan dessverre ikke tilbakevises på noen få, stakkarslige linjer.

Likevel setter folk sin tro til prinsipper og læresetninger i bedømmelsen av litteratur, og mener at de slik erstatter en luguber smak med plettfrie krav til kvalitet. Det skal imidlertid ikke mer til enn en kvikk dukkert i litteraturhistorien (de motstridende eksemplene som fins der) for å avsløre disse frasene som de idiosynkrasiene de er, eller verre: som uttrykk for en rådende smak, som knapt ser forbi sin fordomsfulle snute. Slike fraser kan være: show don’t tell, vær konsis, unngå adjektiver, unngå for all del adverb, og gå dit det brenner. Men litteraturen parerer: Gjør ikke Fernando Pessoa da alt galt? En annen innvending er at bøker skrevet 100% riktig, også gjerne er ubeskrivelig gørr. Gi meg heller ei bok som går på snørra 5% av tida, skrevet med et overmot og en agenda som løfter de resterende 95. Det er betegnende at ord som «hensikt» er fy, når det ordet viser til er en forfatter som har noe hen vil si. Hva er alternativet? For meg er det bøker som lesser ansvaret over på leseren og unnskylder seg med at litteraturen skal tolkes, bøker skrevet av en kujon som ikke engang forstår seg selv. Hadde tittelen på boka vært fuck you derimot, så kunne det applauderes, men poenget er heller at det obskure og ugjennomtrengelige liksom er en kvalitet i seg selv.

Derfor sier jeg: lenge leve overflødighetshornet! Lenge leve litteratur som har kjøtt på beina, og som ikke bare er et beinrangel eller en autotrasé. Lenge leve eksperimentering og risiko for å snuble, lenge leve blasfemien! Ambisjon er en vanskelig målbar kvalitet, men en som iallfall kan oppløfte det som ellers foraktfullt avbites av smaksdommere fastgrodd i sine egne lune begreper.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er litteraturviter og kritiker i BLA.

Med fare for å høres ut som en selvhjelpsbok

Som svar på spørsmålet om hva litterær kvalitet er, kunne jeg kanskje ramset opp et sett med kriterier. De finnes, og de er grunnleggende, men aldri ufravikelige. Jeg kunne skrevet om originalitet, driv, fornemmelsen av at noe står på spill, eller den mer diffuse «litterære følelsen». Sannheten er vel at jeg når det kommer til stykket har store planer om å bruke livet mitt på å forsøke å svare på dette spørsmålet – ikke ved å jakte på en definisjon av «litterær kvalitet», men ved å forsøke å gjenkjenne den, og finne et språk for gjenkjennelsen.

Skal språket fungere, er det avhengig av at mange nok mennesker slutter opp om et sett betydningsmuligheter. Og snakker vi om «litterær kvalitet», vil en begrenset gruppe mennesker ha langt større definisjonsmakt enn andre. (Naturlig nok: Det er snakk om fagterminologi.) Den kritiske lesningen som kreves for å gjenkjenne litterær kvalitet, er dermed en lesning som innebærer at man er villig til å undersøke mulighetsrommet i kvalitetsbegrepet man benytter seg av.

En slik undersøkelse vil heller aldri være uavhengig av posisjonen man leser fra. Lesingens idéhistorie avslører raskt at ulike tiders rådende forestillinger om hva som har verdi virker inn også på opplevelsen av kunst. Så med fare for å høres ut som en selvhjelpsbok: Skal man gjenkjenne litterær kvalitet, hjelper det nok også om man er villig til å undersøke sin egen samtid – og seg selv. (For øvrig en avsluttende setning som nok avslører nøyaktig hvilken tid jeg skriver fra.)  

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 3/21.

Powered by Labrador CMS