Essay

Hvor skal min hjelp komme fra?

Marilynne Robinsons Gilead-kvartett utforsker troens mest grunnleggende spørsmål gjennom følsomme portretter med bibelsk gjenklang.

Publisert digitalt

Som forfatter er det nærmest noe åndelig ved Marilynne Robinsons litterære tilsynekomster. I likhet med romanfigurene hennes synes bøkene å si «jeg

Marilynne Robinson

(f. 1947) er en amerikansk romanforfatter og essayist. Hun er særlig kjent for Gilead-kvartetten, som består av romanene Gilead (2004), Home, (2008), Lila (2014) og Jack (2020) og utforsker spørsmål om tro og utenforskap i det amerikanske samfunnet.

kommer når jeg kommer», og når de først gjør det, er det som om noen du hadde glemt at du lengta etter, står der i døråpninga og lyser. Det tok 24 år før Robinson fulgte opp sin kritikerroste debut Housekeeping (1980) med Gilead (2004), som ga henne Pulitzer-prisen for fiksjon. Denne ble første boka i en kvartett, bestående av Home (2008), Lila (2014) og Jack (2020). Gilead er en fiksjonell småby i den amerikanske Midtvesten (ikke til å forveksles med Margaret Atwoods dystopiske verden), og handlinga er satt til 1950-tallet, med tilbakeblikk på generasjonene som kom før. Sjøl om kvartetten illustrerer overgangen mellom det gamle og det moderne som femtitallet kan sies å være, er den også en tidløs utforskning av troens mest grunnleggende spørsmål, gjennom følsomme menneskeportretter med bibelsk gjenklang.

Robinson ble født i 1947 i Sandpoint, Idaho. Hun har en doktorgrad i engelsk litteratur og underviste i kreativ skriving før hun pensjonerte seg i 2016. I tillegg til å skrive fiksjon har hun skrevet sakprosa om politiske, filosofiske og teologiske emner. Teologien hun ofte drøfter, som er toneangivende for Gilead-bøkene, springer ut fra den kalvinistiske tradisjonen – en grein av protestantismen hvor læren om frelse står sentralt. Menneskets frelse fra synd og død er ifølge kalvinismen fullstendig betinga av Guds nåde, og i dette ligger en idé om de rettroende som Guds utvalgte folk. De som tror, oppnår frelse, og de som ikke tror, er fortapt – og troen er ikke bare et valg som den enkelte tar; det er så å si troen (Gud) som benådes den enkelte.

«Hvor skal min hjelp komme fra?» er et spørsmål som stilles i en av Bibelens mest kjente salmer. I tråd med den kalvinistiske overbevisninga om hvor frelsen kommer fra, er svaret som gis i salmen: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper». I Gilead-kvartetten, derimot, er svaret mer komplekst. Robinsons romanfigurer er konfliktfylte, gåtefulle og på søken etter frelse fra historiens byrder. Sjøl om de ofte søker hjelp til dette gjennom å løse opp i troens floker, kommer den endelige hjelpen i form av mennesker av kjøtt og blod – og de kommer når de minst ventes. De er ikke engler eller helgener i den formen vi ofte forestiller oss, men verdslige vesener som i Robinsons varme framstilling blir bærere av Guds nåde. De samme menneskene er imidlertid bærere av tvil, ikke bare knytta til tro, men også til hva det vil si å være et godt menneske, og om livet er åpent nok til at det, og de, kan endre seg, eller om de er dømt til å vandre hvileløst i ørkenen, ridd av sorgens og syndens krefter.

Den gamle mannen og den bortkomne sønnen

Når jeg leser gjennom avsnittet over, innser jeg at jeg allerede har falt for fristelsen til å skrive en preken. Det er et språk som kommer krypende med en gang tro blir et tema: en ærbødig, veloverveid og litt frakobla tone, som om jeg ikke sitter her med en snorkende hund ved føttene mine og banking i taket fra håndverkerne på loftet over meg. Den samme tilsynelatende motsetninga mellom det hverdagslige og det høytidelige preger språket i kvartettens første bok, skrevet som et brev fra den døende presten John Ames til sin sju år gamle sønn. Ames vil overlevere sine teologiske grunntanker, men aller mest vil han gi sønnen et inntrykk av hvem han var. Brevet skrives i fragmenter over tid og formes av dagenes humør og hendelser, hvor Robinson får sjøl de tyngste teologiske temaene til å inngå som en harmonisk del av hverdagslige scener. Og sånn er det jo, vi kan ikke ha tanker og samtaler om døden, livet og Gud uten å ta stilling til forstyrrelsene i og rundt oss.

I saw a bubble float past my window, fat and wobbly and ripening toward that dragonfly blue they turn just before they burst. So I looked down at the yard and there you were, you and your mother, blowing bubbles at the cat, such a barrage of them that the poor beast was beside herself at the glut of the opportunity. She was actually leaping in the air, our insouciant Soapy! Some of the bubbles drifted up through the branches, even above the trees. You were too intent on the cat to see the celestial consequences of your wordly endeavors. They were very lovely. Your mother is wearing her blue dress and you are wearing your red shirt and you were kneeling on the ground together with Soapy between and that effulgence of bubbles rising, and so much laughter. Ah, this life, this world.

En mindre gledelig forstyrrelse for Ames blir den uventa hjemkomsten til Jack, en av de sentrale skikkelsene i kvartetten. Jack er den yngste sønnen (i en søskenflokk av sju) til Robert Boughton, også prest og Ames’ nærmeste venn. Jack er døpt ved Ames’ hånd, en ære som gis han til tross for at han og Boughton leder ulike menigheter. Ames har levd mange år i ensomhet etter han mista sin første kone og sønn, og Boughton vil dele gleden over sin nyfødte sønn med han. Men allerede fra dåpen av føler Ames en motstand til Jack. Ved døpefonten får han fullstendig uforberedt høre at gutten skal få navnet hans (John Ames Boughton), en gest som i stedet for å bøte på, heller framhever tapet etter sønnen han ikke fikk beholde i livet.

Fra uskyldige guttestreker til alvorlige hendelser seinere i ungdomsåra: Jack blir et problembarn i den respektable familien sin. Som voksen er han fraværende – ikke engang moras begravelse er nok til å dra han hjem – og når han dukker opp i Gilead som en 43 år gammel mann, er Ames skeptisk og mildt fiendtlig. Boughton, derimot, viser en ubetinga kjærlighet for sønnen sin og tar imot han med åpne armer. «He has some fine children», reflekterer Ames om Boughton, «yet it always seemed this was the one on whom he truly set his heart». Den bibelske lignelsen om den bortkomne sønnen nevnes eksplisitt i tilknytning til Jack, i tillegg til lignelsene om den bortkomne sauen og den tapte mynten, hvor alle er bilder på Herrens åpne armer og evige søken etter sjelene som forviller seg fra flokken.

Sånn jeg ser det, utfordrer bruken av denne allegorien en streng framstilling av betinga frelse, og minner kanskje mer om den lutherske frelsen som tilbys alle mennesker, til tross for den opprinnelige synden vi ikke kommer utenom. Her kan også Ames og Boughton – begge målbærere av den kalvinistiske arven – illustrere et moralsk dilemma: krav om riktig atferd på den ene sida og tilgivelse på den andre. Gjennom hele kvartetten trekker Robinson troens paradokser fram i lyset. Men på et menneskelig plan er det også noe mer biologisk på gang. Boughton har instinkter som far, som kanskje bare styrkes av at Jack avviser familien. Ames sliter med å forene sine kristne prinsipper om å elske sin neste, og sine menneskelige impulser til å dømme, og til og med frykte, Jack som et dårlig menneske. Nå ser han ikke lenger på Jack som en skygge av sin egen sønn, men som en trussel til sin rolle som far og ektemann til Lila, sin betraktelig yngre kone, jevnaldrende med Jack. Mens hjertet sakte svikter i Ames’ 76 år gamle kropp, er Jack full av liv der han kaster ball med sønnen til Ames og sitter med Lila og sønnen i kirka som en liten kjernefamilie. Vil Jack komme inn og stjele det kjæreste Ames har etter han er død?

Predestinasjon og mulighet for endring

Jack er en besnærende fyr: alkoholisert, ubarbert badboy og samtidig høflig prestesønn som siterer Bibelen på en henslengt, men velplassert måte. Ames på sin side minner om «all them old men in the Bible», som Lila kjærlig bemerker, og seinere sammenlikner hun han eksplisitt med Abraham, stamfaren som fikk barn i høy alder og er kjent for sin lydighet til Gud. Der Jack har kryssa grenser i bokstavelig og billedlig forstand, har Ames holdt seg hjemme hele livet, unntatt årene i presteseminaret. Med prestekallet har han til og med fulgt i sin fars og farfars fotspor. Begge, ja, alle karakterene skildres med en poetisk ømhet som vanskelig lar seg beskrive uten å ty til utdrag. Robinsons presise setninger formidler et mjukt blikk på omverdenen, der de mest trivielle detaljene blir sakrale. I scenen sitert over får såpeboblene, katta og Lilas blå kjole Ames’ kjærlighet til skaperverket til å strømme over. Spørsmålet som forblir ubesvart – særlig for han – er hvorfor kjærligheten hans ikke klarer å romme den bortkomne Jack. Et enkelt svar kan være at også Ames, den kloke, gamle presten, er et menneske. Misunnelse, sjalusi og beskyttelsesinstinkt banker i blodet hans, sjøl om det rasjonelle hodet forsøker å overtale han om å være en «bedre kristen». Som romanfigur, og kanskje som far til sønnen som leser brevet mange år seinere, gjør denne indre konflikten Ames til en person som både vekker gjenkjennelse og medfølelse, og som gjør ønsket hans om å forbedre seg enda mer rørende.

Robinson skriver med følsomhet om den kalvinistiske tradisjonen og de gamle mennenes gjennomarbeida teologi, samtidig som hun gjennom Jacks uventa hjemkomst løfter fram problematiske sider ved den. Det gamle er uforberedt på det nye. Den (relativt sett) unge og rastløse Jack belaster Ames med krevende spørsmål, og er aller mest opptatt av predestinasjon, ideen om at hvem som oppnår frelse og ikke, er forutbestemt av Gud. Ames og Boughton innrømmer at dette er et betent spørsmål og sliter med å gi gode svar. De surrer seg inn i teoretiske argumenter, «på den ene siden, og på den andre», mens alt Jack egentlig vil vite, er om de mener at folk (les: han) har mulighet til å endre seg. Jeg tolker ikke dette som at Jack nødvendigvis har en lengsel etter å bli omvendt til troen, og at det er ensbetydende med et bedre liv, men at han har behov for å vite om de to farsfigurene mener at han fra fødselen av er dømt til et liv i utenforskap. Om han så tror på det sjøl eller ikke: Hvis fedrene har levd i den troen, vil ikke det aleine ha gjort livet hans til deres sjøloppfyllende profeti?

På ulike måter er vi alle forma av våre foreldres syn på verden, men spørsmålet om tro versus ikke-tro tilfører en annen, bokstavelig talt mer skjebnesvanger dimensjon, nettopp på grunn av ideen om frelse. Hvis Jack fra barnsben av har fått servert den distanserte prekenversjonen av hva frelse innebærer, og samtidig forstått at det er noe ved hans atferd som er «feil», er det ikke rart han tenker at han er dømt. Ironien, og tragedien, med presteforeldrene Ames og Boughton, er at de legger løsninga til sønnens problemer hos Herren, slik salmen lyder, og ender dermed – til tross for alle tekstene de har studert og prekenene de har holdt – med å svikte i kommunikasjonen med sin egen biologiske og symbolske sønn.

Marta og Maria

Det er ikke bare mennene i Gilead som trenger hjelp til å lette sjelens byrder. I Home følger vi historien fra synsvinkelen til Boughton-familien, nærmere bestemt søstera Glory, som i den første boka bare har vist seg i kulissene. Før Jacks hjemkomst har Glory, søskenflokkens yngste medlem på 38 år, flytta hjem igjen for å ta hånd om sin skrøpelige far. Men hun søker også tilflukt fra sitt eget voksenliv, etter å ha blitt økonomisk og emosjonelt utnytta gjennom en langvarig forlovelse som blei avbrutt. Hjemkomsten hennes er sår på en annen måte enn Jacks, ettersom hun i likhet med de andre søsknene hele tida har hatt et nostalgisk forhold til barndomshjemmet som en uberørt kilde til trygghet. Nå, derimot, kjennes hjemkomsten som et tilbakeskritt, og huset er ikke lenger den trygge havna hun regna med å finne.

Når Jack kommer, reagerer Glory som broren i lignelsen om den bortkomne sønnen, som blir sint på faren som slakter gjøkalven og dekker til fest i ære for broren, når han sjøl har vært trofast og til stede hele tida. Glory, som siden hun kom hjem har erstatta hushjelpen og lagd måltider, strøket skjorter og stelt i den gjengrodde hagen, havner umiddelbart i skyggen av pappas gullgutt. Etter alle disse åra kommer Jack og utfordrer rollen hennes: «Now he seemed inclined to help with the old man, too, and he did it well, and as if something were communicated in it that made it more a gracious ceremony than the acting out of duty or obligation». I denne kritikken av plikten er det også en parallell til historien i Lukasevangeliet om Marta som steller i stand på kjøkkenet når Jesus gjester huset deres, mens søstera Maria sitter og lytter til han, og lar Marta styre aleine. Marta ber Jesus om å irettesette søstera, men han irettesetter i stedet Marta for at hun gjør seg «strev og uro med mange ting», mens Maria gjør riktig i å legge til side ansvaret som vertinne og sette seg ved Herrens føtter. Hvem veit hva som ligger i oppveksthistorien til Marta og Maria, men i lys av Boughtons familiesaga, vekkes det vonde følelser når Glory blir tilsidesatt. I likhet med Ames forsøker hun å jobbe med seg sjøl, men også hun er et feilbarlig menneske:

So she prayed, Lord, give me patience. She knew that was not an honest prayer, and she did not linger over it. The right prayer would have been, Lord, my brother treats me like a hostile stranger, my father seems to have put me aside, I feel I have no place here in what I thought would be my refuge, I am miserable and bitter at heart, and old fears are rising up in me so that everything I do makes everything worse.

Glorys personlighet tilfører en grumsete nyanse til historien, med spørsmål om plikt, familiedynamikk og kjønnsroller. Som the Observer skriver: «While the earlier Gilead is the more faultless novel, Home is in some ways the more interesting, since it deals in grey areas rather than in simple decency».

Det fins nesten ikke mer umoderne ord enn plikt og anstendighet; å leve et eventyrfullt liv er mye mer forlokkende. Robinson, derimot, viser gråsonene i begge livsholdningene – hvordan det ene kan føre til bitterhet og misunnelse, og det andre til ensomhet, eller mer treffende, hjemløshet. Home er av flere grunner boka i kvartetten som berører meg mest, og en av grunnene er trolig den samme som hvorfor lignelsen om det bortkomne sønnen og historien om Marta er to av tekstene i Bibelen som plager meg mest. Det plager meg at Jesus ikke bare kan anerkjenne verdien i Martas handlinger, når han tross alt kommer uanmeldt med en horv av disipler inn i stua deres. Det er kanskje ikke så helgenaktig å bli sint på søstera si fordi hun ikke hjelper til, eller å forvente av henne å leve opp til kvinnelige idealer om å være vertinne – men det er menneskelig. Det plager meg at broren som er igjen hos faren sin, ikke føler seg like elska og verdsatt som den bortkomne. Og dessuten, når noen ikke bidrar eller er til stede, er det ofte noen andre som må kompensere i deres fravær. Glory hjelper faren sin, delvis av plikt, delvis av flukt, men handlingene hennes er uansett gode, og hun fortjener å bli sett.  

Faktisk er det Jack som ender opp med å se Glory og alt hun gjør. Han får lyst til å hjelpe henne, og gradvis tar hun imot hjelpen. Mens de to tar hånd om den forsømte hagen, begynner de å diskutere filosofiske og politiske spørsmål, og det viser seg at søsknene har mer til felles enn man først skulle tro. Kanskje er det også sjølve handlingene til Glory, til tross for sine indre motsetninger, som viser Jack en vei ut av det fastlåste, abstrakte synet hans på livet. Dette med handlinger får meg til å tenke på Pascals veddemål, som konkluderer med at enten om Gud fins eller ikke, må du handle som om du veit at hen gjør det. Svært fritt etter Pascal er altså min alternative moralpreken: Lever du, som Jack, i overbevisninga om at du er et dårlig menneske, kan du likevel, som Glory, handle som om du er et godt menneske. Du trenger ikke å vente på svar, og du trenger i hvert fall ikke å vente på frelsen.

Nå har hunden ved føttene mine våkna og trenger en tur. Plikten kaller.

Nye herberger

Lila, som vi møter som kona til Ames i de første to bøkene, og som Robinson vier en egen roman til, er kvartettens mest enigmatiske karakter. Forsømt som barn har hun vandra hele livet på jakt etter husly og arbeid, og lært seg å takle ting aleine. Når hun en dag søker ly fra regnet i ei lita kirke i Gilead, møter hun Ames, og de to finner et hjem i hverandre. Hun har et enkelt språk og en enkel tro, men er lærevillig og åpen, og gjør så godt hun kan i møte med det konvensjonelle livet i Gilead og forventningene som damene i menigheten har til den unge prestefruen. Lila kan minne om flere Maria-skikkelser i Bibelen: «Mary Magdalene», bemerker Ames om Lila, «probably made an occasional casserole, whatever the ancient equivalent may have been». Etter sin død frykter han skjebnen til Lila og sønnen når de ikke lenger kan bo i prestegården, og vil, som en annen Maria, måtte finne et nytt herberge uten han.

Lila er imidlertid en karakter som unnviker enkle koblinger til bibelske figurer. Ames sammenligner henne også indirekte med Jesus, når han minnes øyeblikket hun kom inn i kirka hans som et mirakel. Lila blir en form for frelse som kobler presten tilbake på livet, og med sønnen deres skal hun føre livet hans videre. Hun har noe profetisk ved seg; om det er at hun kan lukte på været at klærne som henger ute har frosset over natta, eller om hun med få ord gir en skarp oppsummering av en av Ames’ prekener, innehar hun en stille livsvisdom som utfordrer de gamle mennene og den skriftlærde kunnskapen. Lilas karakter er som om Maria i historien om Marta ikke bare skulle ha lytta til Jesus da han kom på besøk, men også bidratt med egne innsikter og attpåtil tatt seg bryet med å servere en enkel kveldsmat etterpå.

Profetene i Bibelen kommer ikke bare for å gi nøkterne taler på vegne av Gud; de kommer for å konfrontere noe i samtida og rett og slett lage bråk. I kvartettens siste bok kommer Della, som så vidt er med i både Gilead og Home, inn i historien. Della en svart kvinne som Jack har forelska seg i, og fått et barn med. Fra øyeblikket hun kommer inn i livet hans, inspirerer hun Jack til å ta seg sammen. Igjen med Robinsons følsomhet for detaljer kjøper han seg etterbarberingsvann og en pelargonium til det triste rommet hans i tilfelle hun skulle komme på besøk. De har til felles at også hun er prestedatter, og – på grunn av hudfargen sin – tilsynelatende dømt til et liv i utenforskap. Lovene i hjemstaten hennes og farens avvisning av Jack forhindrer dem i å gjøre det anstendige og gifte seg, så hvis de fortsetter forholdet sitt, risikerer de å bli enda mer fremmedgjort fra slekta og samfunnet rundt dem.

Dermed viser det seg at Jack har en annen grunn til å søke hjem. Han vil finne ut om Gilead, i den mer liberale staten Iowa, kan være et herberge i en fiendtlig verden av segregering og fordommer. Della blir altså den utløsende krafta som får Jack til å forsone seg med fortida, samtidig som at forholdet deres er en bønn om en større endring som ikke begrenser seg til deres private kjærlighet. Romanen kom ut, som en profetisk protest, samme år som Black Lives Matter-bevegelsen var på høyden i USA. I en verden hvor så mye har endra seg, viser historien om Jack og Della at vår tid stadig bærer tidligere generasjoners byrder på våre skuldre. Hvor skal vår hjelp komme fra?

*

I den nevnte samtalen om predestinasjon, trekker Glory seg tilbake i huset mens de andre diskuterer temaet hun har hørt diskutert utallige ganger før. Tilbake på verandaen med mennene sitter Lila. Hun har for det meste forholdt seg taus, med unntak av noen oppfølgingsspørsmål. Mennene har ikke klart å løse gåten Jack kommer med. Men Lila er ikke tvil, og ender diskusjonen. Til den unge sønnen sin skriver den døende Ames: «Your mother said, ‘A person can change. Everything can change.’ Still never looking up at him. He said, ‘Thanks. That’s all I wanted to know.’»

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er litteraturviter, oversetter og kritiker i BLA.

BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS