Intervju

Når gjenferd banker på døra

Siden 2015 har det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland ropt høyest i tysk politikk. Partiet har endra tysk offentlighet: i kjølvannet følger ekstremisme, fremmedfrykt og politikerdrap. Står Tyskland ved et veiskille, eller er det gamle mønstre som igjen viser seg?

Publisert digitalt

Ofte har jeg tenkt at man kan bli svimmel i møte med historien. Spesifikt gjelder det de i utgangspunktet vilkårlige sammenfallene av historiske hendelser som likevel, tross bedre vitende, lades med dypere betydning. Få eksempler er mer egnet enn datoen 9. november i tysk historie. 9. november 1918 abdiserte Wilhelm II som tysk keiser, en hendelse som markerte slutten på første verdenskrig og begynnelsen på Weimarrepublikken, landets første, famlende møte med representativt demokrati. Nøyaktig 20 år seinere, 9. november 1938, gjennomføres en av moderne tids mest brutale pogromer, hvor nazistenes SA-tropper plyndrer, knuser, brenner og dreper seg gjennom den jødiske befolkningen i det tyske riket – hendelsen som for ettertiden bærer navnet «Krystallnatten» og står som et sentralt forvarsel om den kommende utslettelsen. Og ganske nøyaktig 51 år etter Krystallnatten, inntreffer en av den seinmoderne epokens mest ikoniske hendelser: Berlinmurens fall, slutten på det sosialistiske DDR, og den vestlige, liberale kapitalismens håndbakseier over Sovjet-kommunismen – som i Tyskland har bidratt til å sementere en massiv økonomisk og sosial ulikhet mellom forhenværende øst og vest - blant annet.

Astrid Sverresdotter Dypvik

(f. 1977) er historiker og redaktør i tidsskriftet Syn og Segn. Dypvik har gitt ut tre bøker om tysk etterkrigshistorie: Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land (2012), Berlinhistorier. Kald krig i den delte byen (2017) og Det mørke Tyskland. Ei reise blant høgreekstremistar (2021), alle på Samlaget. Sistnevnte, en reisereportasje gjennom de høyreekstreme nettverkene i dagens Tyskland, er denne tekstens utgangspunkt.

Selv om sammenfallet av hendelser er tilfeldig, er det likevel vanskelig å unngå tanken om at datoen betyr noe; den er, om ikke annet, passert inn i den tyske og europeiske historien som en merkedag det er umulig å komme unna. Datoen er også en påminnelse om hvilke ideologiske skifter staten har vært igjennom, og, om man skraper i de store fortellingene, om hvordan ideologiene fortsetter å virke i befolkninga, i historiefortellinga og ideen om et tysk fellesskap.

To radikaliseringer

Selv er jeg født 2. juni, halvt tysk, og over gjennomsnittet interessert i slike sammenfall. Tilfeldighetene vil dessuten ha det til at 2. juni på samme vis som 9. november bærer i seg to hendelser som, om enn i betraktelig mindre grad, gir et viktig gløtt inn i nyere tysk historie, i form av to drap.

2. juni 1967 demonstrerte en gruppe studenter utenfor operaen i Berlin, en protest mot en statsvisitt fra shahen av Iran. Protestene utvikla seg i voldelig retning, politi grep inn med det som i ettertid er omtalt som overdreven kraft, og i kaoset som oppsto, idet studentene spredte seg rundt, ble den 26 år gamle studenten og vordende familiefaren Benno Ohnesorg, som deltok på sin første demonstrasjon noensinne, skutt i bakhodet av politimannen Karl-Heinz Kurras. Drapet på Ohnesorg var en av flere medvirkende faktorer til de store stundentopptøyene i Tyskland i 1968. Blant de mer kjente utfallene av opptøyene, er dannelsen av Baader-Meinhof-gruppa, Rote Armee Fraktion, en militant marxistisk gruppering som gjennom de neste tiårene gjennomførte en rekke bombinger, ran, kupp og kidnappinger. I 1971 oppsto dessuten den såkalte Bewegung 2. Juni, en militant anarkistgruppe som i likhet med RAF bedrev subversiv terror fra innsiden av den vesttyske staten – om enn uten like stort nedslagsfelt.

Der 70-tallet så framveksten av venstreorientert radikalisering, har imidlertid de tredve årene som er gått siden 9. november 1989 sett den gradvise oppblomstringen og spredningen av høyreradikalisme, nynazisme og antiliberale bevegelser, ikke kun i Tyskland, men over hele den vestlige verden. Samtidig har ytre høyre blitt mer og mer stuereint: Etter flyktningkrisen i 2015, og Angela Merkels «Wir schaffen das!», har det høyreorienterte, innvandringsfiendtlige og nasjonalkonservative partiet Alternative für Deutschland (AfD) fått plass i Forbundsdagen, noe som, mener mange, ytterlige bidrar til å normalisere fremmedfrykt, islamofobi og dårlig skjult antisemittisme. Men alt dette har jo ligget latent, lenge.

Det er denne siden av Tyskland – det mørke Tyskland – journalist Astrid Sverresdotter Dypvik skriver om i boka med samme navn. Den åpner i landsbyen Istha utafor Kassel, forholdsvis midt i landet, der den kristeligdemokratiske politikeren Walter Lübcke, en av Angela Merkels fremste samarbeidspartnere og en forkjemper for hennes åpenhetspolitikk, blir drept på sin egen terrasse av nynazisten Stephan Ernst. Attentatet sender sjokkbølger gjennom Tyskland. Datoen? 2. juni 2019.

Et gjennomtenkt attentat

Nesten på dagen to år etter drapet på Lübcke, møter jeg Dypvik i Kristparken i Oslo sentrum, et steinkast unna regjeringskvartalet og det nå tomme Deichman-hovedbiblioteket. Vi snakker fram og tilbake om de underlige datosammenfallene, om radikaliseringas historie og veien til drapet. Hvordan kom det hit? Hva har skjedd?

– Drapet på Lübcke kan knyttes direkte til hendelsene i 2015, det man kaller «flyktningkrisa». Den satte løs noen krefter i det tyske samfunnet som har vært veldig tøylet før. Jeg mener at det var humanitært helt riktig av Merkel å åpne grensa. Men samtidig finnes det en sterk understrøm av misnøye i det tyske samfunnet som nok hun og mange andre har undervurdert, fordi de er uglesett og latterliggjort, nettopp fordi man tror at man er «ferdig med det». En stor gruppe folk har hekta seg på høyresidens misnøye, og de fikk veldig sterk kraft etter 2015.

– I tillegg er det saken med at folk lever livene sine på nett, på en annen måte enn tidligere. Nynazisten som drepte Lübcke var til stede på et møte i 2015, og ble rasende på ham. Han var med på å starte en netthetskampanje mot Lübcke, og klarte heller ikke å legge det fra seg. Han opplevde et fellesskap på nett, blant andre nettroll, og oppfatta det som at han var del av et samfunn som «gjorde noe». Han er en person med lav voldsterskel, som også valgte å overskride den. Det har veldig store konsekvenser for Tyskland. Walter Lübcke var en person i sentrum av tysk politikk: Langt nede i systemet, men han hører til det politiske sentrum. At en så lite provoserende person skulle bli utsatt for et attentat, er ekstremt skremmende for hele samfunnet.

             – Det var et gjennomtenkt attentat?

– Det er et attentat som egentlig er i to ledd. For det første ble Lübcke et hatobjekt på nett, noe som gjorde at kontoret hans ble pepra med trusler om vold. Det endra livet hans, fra å være en sedat, tilbakelent person til å bli et kjent navn, trua og forfulgt. Det var et enormt engasjement på nett, på alternative medier, hvor folk har lagt ut adressa hans, og stadig vekk tatt opp saken, igjen og igjen. Det er mange kjente og mindre kjente politikere som har bidratt til kampanjen mot ham. Neste spørsmål er hvor tett det kan knyttes til morderens handling. I Tyskland mener man at det er en sammenheng, og at den sammenhengen ikke er til å overse.

Et tysk alternativ

De siste ti årene, siden 2011 her hjemme, har man hatt en økende tendens til å fjerne terrorangrepene fra ensom ulv-tenkninga, og heller begynne å forstå at de ensomme ulvene tross alt opererer i flokk. Man kan ikke separere handling fra ideologi. Ikke nødvendigvis en streng form for gjennomtenkt, filosofisk, artikulert ideologi, men en kombinasjon av hatprat, massesuggesjon og ideologiske grunnideer som spres?

– Og et personlig psykologisk aspekt: at det ofte er folk som er eller kjenner seg uglesett, eller ikke er vellykket i samfunnet, som får bekreftelse innafor dette nettuniverset. Lübcke-morderen hadde gitt penger til Alternative für Deutschland, han hadde deltatt i valgkampen deres, og han hadde også deltatt i de voldelige opptøyene i Chemnitz i 2018, i forbindelse med drapet der. Han var helt innvevd i aktiviststrukturen på ytre høyre, rundt AfD. Det er mange overlappende punkter.

Drapet i Chemnitz er en av flere hendelser i nyere tysk historie som AfD har kunnet slå politisk mynt på. Under en gatefest til feiring av byens grunnleggelse, oppsto en slåsskamp der en tysk statsborger ble drept av to kurdiske menn.

– AfD brukte det som en demonstrasjon på hva som skjer når man slipper inn mengder av asylsøkere: Det blir lovløse tilstander og vi må forsvare oss. De brukte det til å starte gateopptøyer, hvor folk gikk til angrep på tilfeldige personer som så ut som de hadde innvandrerbakgrunn. Det var også en gruppe nazister som stilte seg opp og kasta ting på den eneste jødiske restauranten i byen.

Det er en type nokså spontan hendelse som virvler opp alt gruffet som har ligget og bobla?

– Og det har skapt en veldig sterk samfunnskonflikt, mellom AfD og resten av samfunnet, som har eskalert, fordi partiet har blitt mer og mer politisk radikalisert. Det siste året har det blitt tydelig at den tyske sikkerhetstjenesten anser partiet for å være så til de grader destabiliserende for landet at de har satt inn massive tiltak for å slå ned på det som er definert som høyreekstremisme. Men det vil også skjerpe og radikalisere de som er utafor, sannsynligvis enda mer.

             – Det vil føre til enda mer splittelse innad, og øke det som allerede finnes?

– Man hadde trodd at hvis tryggingstjenesten, Bundesamt für Verfassungschutz, går inn i AfD på grunnlag av høyreekstremisme, så vil det få partiet til å falle fra hverandre, fordi det er så fullt av interne motsetninger. Det er jo ikke alle som er høyreekstremister, tross alt. Men det har jo faktisk ikke skjedd! I delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i øst fikk de 21,1 % av stemmene. Og i de delstatsvalgene som har vært i vest, har de fått over 9% i Baden Wurttemberg. De er i tilbakegang, men likevel. Baden Wurttemberg er en kjemperik delstat uten større sosiale problemer. Det ser ikke ut til at engang ekstremismesporet knekker partiet, og det er faktisk helt oppsiktsvekkende.

En lang og lei historie

Skal man begynne å grave i årsakene til AfDs vekst i det tyske politiske landskapet, kan vi returnere til 9. november. Staten DDR kollapsa etter langvarig stagnasjon. Måten den ble avvikla på, idet de to Tysklandene skulle «gjenforenes», kan bidra til å forklare utviklinga.

Det er et hendelsesforløp som allerede er utforska i en rekke litterære verker. Blant de mest kjente og omstridte finner vi Günter Grass’ roman En lang historie (1995). Boka tar for seg historien om sammenslåinga, sett gjennom den 70-årige budbæreren og forhenværende DDR-kulturforedragsholderen Theo Wuttke, kalt «Fonty» grunnet hans likhet til den store realistiske forfatteren Theodor Fontane. Grass hadde sans både for den forulempedes perspektiv og for historiens kalde ironi: Fontys arbeidsplass er i det såkalte «Ministerienes hus», forvaltningsorganet for DDR-statens overordnede politikk. Under nazitida var det samme massive kontorbygget hjem til Hermann Görings Riksluftfartsministeri, og kort tid etter murens fall, i 1990, idet den østtyske staten sto klar til å demonteres, ble Wilhelmstrasse 97 omgjort fra Ministerienes hus til et hjem for Treuhand-anstalten: et statseid firma i det nye Tyskland, hvis oppgave var å «avvikle» de statlige institusjonene i DDR, stykke dem opp og selge dem til private aktører. Selv om Fonty, en halvt om halvt fritenkende og servil type, møter arbeidet med motvilje, hindrer det ham ikke i å bidra sin skjerv til utviskinga av staten han selv har levd i og bygd opp; på et tidspunkt blir han sågar bedt om å finne et synonym til «avvikle», som bedre skjuler hva som er i ferd med å skje.

Günter Grass

(1927–2015) er et av de sentrale navnene i moderne tysk litteratur. Grass sprengte inn i den tyske offentligheten med romanen Blikktrommen i 1959, og utgav deretter en lang rekke romaner, samt skuespill, dikt og visuelle arbeider fram til sin død. Forfatteren var ikke redd kontroverser: Svært mange av romanene går i dialog med betydningsfulle hendelser i samtid og fortid. I denne teksten diskuteres En lang historie (1995), Grass’ roman om den tyske gjenforeninga, som skapte debatt for å kritisere gjenforeningsprosessen (som forfatteren var sterkt kritisk til fra start) fra DDR-perspektiv, og kortromanen I krabbegang (2002). I 1999 ble Grass tildelt Nobelprisen i litteratur.

Jeg kan ikke tenke meg mange bedre bilder på den liberalkapitalistiske forestillinga om historiens slutt: En nasjons endelikt får sitt sentrale uttrykk i en rekke økonomiske transaksjoner, på overmaktens premisser, til private, profittorienterte aktører. Det leda blant annet til massearbeidsledighet, dyp økonomisk ulikhet og sosial uro. Tar man med i beregninga at nasjonal identitet har noe å si for menneskers ve og vel, sier det seg selv at avviklingsforvaltninga av den østtyske staten ville få negative følger. Det er i det gamle Øst-Tyskland at AfD har uten tvil størst oppslutning – noe Grass i En lang historie er nær ved å spå 20 år før partiet først begynte å gjøre seg bemerka på nasjonalt plan.

Et av flere resultater, er en tydeligere artikulering av det flere tenkere kaller ressentiment. Begrepet har en lang brukshistorikk, men omtaler gjerne noenlunde det samme: en harme og en uvilje mot livet, tilværelsen, makten eller de andre, forankret i misnøye, armod eller urettferdighet. Og det er her AfD kommer inn: Partiet fungerer, på samme vis som tilsvarende partier og figurer i andre land, som en kanal for agget og misnøyen som har bygd seg opp i de tredve årene siden staten ble solgt. I Kristparken vender vi oppmerksomheten mot dette bakteppet.

– DDR var et samfunn som brøt sammen, og som har hatt store vansker med å bygge seg opp igjen etterpå. I dag mener mer enn halvparten av de som bor i østområdene selv at de blir betrakta som annenrangsborgere av resten av Tyskland. Øst har befolkningsmessig ganske få mennesker sammenligna med vest, og det har vært massiv utflytting etter 1989. Det har vært en bakevje av Tyskland, som alltid, også i offentligheten, blir kontekstualisert som et problem. Enten er det arbeidsløshet, eller så er det at de ikke skaper nok jobber, eller at de er fattige, og så videre. Det er et massivt bakteppe av bakenforliggende årsaker og følelsen av krise, som gjør at man er mer åpen for radikale politiske prosjekter. Tidligere fylte venstrepartiet Die Linke denne rollen. De har sittet i delstatsregjeringer også, men fortsatt er misnøyepotensialet voldsomt stort. Nå blir det fanga opp fra høyre fløy. AfD er et identitetsparti. De tilbyr ikke egentlig noen økonomiske løsninger på problemene. De har en fløy som er tilhengere av økonomisk liberalisme a la Friedrich Hayek. Den mest ytterliggående fløyen går inn for det de kaller «solidarisk patriotisme», som er en sosialstat forbeholdt etniske tyskere. 

I et av kapitlene i Det mørke Tyskland oppsummerer du DDRs etterhistorie i statistikk. Treuhand-forvaltninga av staten, og armodet som følger gjør at Øst-Tyskland i dets første møte med den liberale kapitalismen utredes som en stor feil, deretter stykkes opp og deles ut til vestmakter, som leder til at arbeid forsvinner, penger forsvinner, muligheter forsvinner, ikke minst identitet blir borte. Det sier seg selv at man da møter den nye tilværelsen med motvilje?

– Og mistillit. De har mistillit til det tyske storsamfunnet, hvor de blir regnet som en slags b-vare, som ikke er bra nok på ulike måter. Dessuten har man spørsmålet om tysk nasjonalitet. I vest har man en veldig tydelig bejubling av det flerkulturelle samfunnet. Det har man ikke vært vant til i øst. Det er et mye mindre flerkulturelt område av Tyskland, vektlegginga av det tyske som noe man skal «forsvare» er sterkere. Det slår an for hvordan de tenker om sin egen nasjonalitet. Der er det noe som gir dem en positiv identitet. De er fattige og de er uglesett, men i det minste tyske.

Identitet og raseri

Identitetstenkninga har lange røtter, ikke kun i Tyskland, men i Europa generelt, og den utgjør et sentralt fundament i politiseringen av massen som tar til i kjølvannet av opplysningstiden, når industrialisering og modernisering bereder veien for de store sosiale bevegelsene for grunnleggende friheter og rettigheter – men også, uten å sette saken for mye på spissen: renhetsideologi, fascisme og industrielt massedrap. Massen er et ullent begrep man nok burde bruke med en viss, nyanserik varsomhet. I så måte er det opplysende å lese Eirik Høyer Leivestads bok Frykt og avsky i demokratiet (Vagant, 2020), der han i en bredt anlagt utlegning analyserer «massen» som begrep og fenomen gjennom de vestlige demokratienes siste 200 år – fra anonym berm via venstresidens politiske opprør og til den diametralt motsatte (og likevel i mange henseende lignende) massebevegelsen som i dag synes å boble over på ytre høyre fløy, og som AfD, med en rekke undergrupper fra PEGIDA via konspirative alternativmiljøer og til helstøpte nynazister, er tyske talerør for. En vesentlig premissleverandør for dagens høyrebevegelse, er de sosiale medienes politiske mulighetsrom, som i et medielandskap der det er vanskelig å opprettholde noen felles, enhetlig konsensus om «sannhet», gir rom for å mobilisere ressentiment og agg. Leivestad skriver:

«Ressentimentets individer trenger ikke lenger å lete etter fellesskapet, det er som om fellesskapet straks finner dem. Man kan nærmest få inntrykk av at den digitale infrastrukturen selv går inn for å skape den typen hatoffentligheter [Gabriel] Tarde identifiserte i Dreyfus-affæren.[2] Slik krisen utløst av Dreyfus-dommen spisset seg til i forsterkende omløp mellom pressen og gaten, ser vi at den aktuelle kulturkampen fort kan eksplodere og anta borgerkrigsaktige overtoner. Under offentlighetsfragmenteringen vil kløften mellom verdensanskuelser sannsynligvis bare fortsette å utvide seg til befolkningssplittelser. Så lenge det hele bidrar til de digitale storkonsernenes kommersielle seiersgang, kommer det til å gå videre i samme retning.»

Det er viktig å ha in mente at Leivestad skriver før stormingen av kongressen i Washington i januar 2021, et øyeblikk som, selv om det nok kan være lett å overdrive dets betydning, per akkurat nå står som selve innbegrepet av den blandingen av ressentiment og konspirativ ekstremisme som bare forsterkes og forskanses i nettets fragmenterte informasjonsflyt, og som ytre høyre-politikken kanaliserer og former; det må ikke glemmes at Donald Trump selv oppfordra til stormingen.

Fra denne hendelsen går det en grumsete og uklar linje via internettets mørkerom til de mange tilfellene av høyreekstreme attentater og terrorangrep som har funnet sted de siste ti årene – inkludert både Philip Manshaus og Anders Behring Breivik her hjemme, aktører hvis angrep var basert på en pervers, men kun delvis, i sistnevnte tilfelle, unik sammensausing av høyreekstremt tankegods og ideologi med konspirativ og fordreid internettlogikk, der alt alltid betyr noe annet og mer kritisk, og svaret finnes i drømmen om «renhet», i betydningen etnonasjonalisme og utvisning eller utryddelse av «fienden», om det så er jøder, muslimer, kvinner, skeive, dypstaten, «kulturmarxister» eller en salig kombinasjon av disse.[3]

Grass’ En lang historie er fortellingen om en statlig iverksatt mistillitskrise, som med nødvendighet vil føre til splittelse, radikalisering og oppløsning av fellesskapet. Sju år etter at romanen utkom, skapte han igjen overskrifter med kortromanen I krabbegang (2002), som, med forfatterens sedvanlige evne til å fange historien i treffende bilder, tegner opp den allerede skisserte radikaliseringshistorien i én enkelt families løp. Der familiens overhode, matronen Tulla Pokriefke, vokser opp i nazitida og lever brorparten av livet i DDR-staten, som en tro partikommunist (som minnes naziungdommen med glede og tårer!), er sønnen Paul, romanens forteller, en halvveis avdanka venstreliberal 68-er fra Vest-Tyskland, en journalist mer opptatt av middels gode scoop og sin personlige utvikling enn av politikk som sådan. Paul støtter opp om de rådende fortellingene, til tross for sitt kritiske yrke er han en forholdsvis ukritisk medspiller. Men hans sønn Konrad, et menneske oppvokst med murfallet og den vedvarende samtalen om landets skyld og soning, trekkes inn i de forlokkende alternative forklaringene og narrative konstruksjonene i den blomstrende nynazismen som bredte om seg i Tyskland på 90-tallet.[4]

Forbrytelsens lov

Kanskje kan man snakke om en «forbrytelsens lov»: Det at noe er forbudt gjør det automatisk appellerende; man vil gjøre det fordi det er forbudt. I Tyskland var protestene av 1968 i hovedsak et oppgjør med foreldregenerasjonens stillhet omkring nazitida. Opprøret leder til en radikalisering av venstresiden som en respons på det borgerlige Vest-Tysklands stillhet. Men når muren faller, svinger pendelen om. På dette tidspunktet er fortidsforvaltning del av Tysklands offisielle politikk, skylden etter krigen er tilsynelatende allmenn konsensus. Særlig i det gamle DDR oppstår det flere grupperinger av nynazistisk ungdom, NSU-terrorgruppa begynner sitt virke, og høyreradikalismen lever og vokser videre i det skjulte fram til 2015. Samtidig har flere aktører som tidligere var tilknyttet den radikale venstresiden, på ett eller annet tidspunkt meldt seg inn i høyresidens ditto. Dypvik skriver om en av disse: Jürgen Elsässer, tidligere radikalkommunistisk skribent og nå redaktør for Compact, landets fremste leverandør av konspirasjonsteorier til ytre høyre fløy. Når Dypvik spør ham om skiftet, svarer han at det «ikkje er han som har forandra seg, men at det er verda rundt han som har gjort det». Selv om Elsässer, slik han framstår i boka, virker som både en paranoiker og en yrkeskontrær nihilist, er hans gjennomslagskraft i befolkninga tegn på at han treffer noe i den.

Kan man altså snakke om et omvendt tabu? At det første tabuet besto i taushet etter krigen, mens det andre «tabuet» består i konsensusen om Tysklands skyld – og at radikaliseringsprosessene til en viss grad speiles i hverandre? Tilbake i Kristparken spør jeg Dypvik om en slik pendelbevegelse.

– Det tror jeg absolutt. Veldig mye av suksessformelen til AfD er at de «sier det sånn som det er», at de ikke godtar «taleforbud». Frontfiguren Björn Höcke sier at målet hans er å «utvide grensene for det man kan si i Tyskland», fordi det er for stramt. Det målet tror jeg er ganske utbredt. En litt tilfeldig fyr jeg møtte, sa at de vanlige tyskerne bare skal sitte og «gnage på Holocaust» og skammen over krigen, og at det må føre til en motreaksjon. De orker ikke å høre på det, og vil snakke om seg selv på en annen måte. Det får de utløp for i AfD. Man har gått ganske langt i oppgjøret med nazismen. Den kontroversielle, høyrevridde forleggeren Götz Kubitschek ble kasta ut av militæret fordi han var «høyreekstrem», på bakgrunn av at han hadde arrangert en musikkveld med Rachmaninov og opplesning av Ernst Jünger. Det er ikke akkurat det samme som å dele ut naziflygeblad, men det er en sånn sensibilitet der man opplever at det er feil at en person som er offiser gjorde noe slikt. At måten han brukte Jünger på var farlig, og at det krevde en reaksjon. Siden har han meldt seg ut av den offisielle tyske diskursen. Jeg fikk inntrykk av at han avviste alle innvendinger mot det han står for fordi hans inntrykk er at alt han gjør uansett er «farlig» og «skadelig».

            – Det blir en selvforsterkende effekt?

– Han er en person som er veldig intelligent, men som ikke har fått noen innvendinger mot seg selv som han har sett at det er verdt å tenke over på veldig mange år. All kritikk blir svart-hvitt avvisning.

Jeg får inntrykk av at mange av de du prater med, ser på seg selv som en form for Messiaser, at de forstår seg selv som frelsertyper, som kommer og forteller hvordan det «egentlig er», hvilket ofte vil si at man må kaste ut alle innvandrere for å stabilisere nasjonalstaten.

– Ja, og at de ser at de blir upopulære når de gjør dette og dette, men at de tar på seg rollen, fordi de har sett «sannheter» de må formidle. Slik legitimerer de seg selv.

Se, rasisme!

I essayet «Tysk revolt», publisert på Vagants nettsider i mai, skriver Karsten Aase-Nilsen om endringene i den tyske politiske offentligheten, og om pendelbevegelsen fra venstre til høyre. Han kommer inn på noe Dypvik også skriver om, og som vi snakker en stund om i parken: Filosofen og AfD-politikeren Marc Jongen og hans ideer om de «thymotiske energiene». Aase-Nilsen skriver:

«Høyrepopulisten, konspirasjonstenkeren og raseriborgeren har gjenskapt post-1968-periodens ekspressive følelseskultur. Grunnlaget for den nye kulturen […] ble lagt av 68-generasjonen, men de mest aktive til å utnytte den er i dag det nye ytre høyre. I samme perspektiv kan man se filosofen Marc Jongens (AfD-representant i Bundestag og elev av Peter Sloterdijk) mobilisering for gjenmobilisering av tyskernes ‘thymotiske energier’ – kultivering av sinne, stolthet og opprørthet som modus for selvhevdelse i kampen mot de politisk korrekte elitene og et ‘ungt og vitalt islam’.» [5]

Slik jeg leser dette, og Dypviks utlegninger om Jongens «filosofi», er det vanskelig å se de thymotiske energiene som annet enn en teoretisering av «sivilisasjonskamp», eller en fordreid variasjon over en nietzscheansk herremoral, der aggresjon og voldsomhet tas i bruk i møte med meningsmotstandere (en logisk konsekvens vil vel være full krig). Ikke at konseptets meningsmuligheter går upåaktet hen – ser man til fjorårets Black Lives Matter-demonstrasjoner, kommer både aggresjon og voldsomhet til sin rett – men det avgjørende momentet er kontekst: kampen for likeverd, grunnleggende rettigheter og friheter, kontra kampen mot andre menneskers rettigheter og friheter. Og det er her min beste vilje, som det skal innrømmes ikke er særlig god i møte med noe av det vi prater om, ikke klarer å henge med i svingene lenger.

Frontfigur for AfD Björn Höcke har uttalt at en voldelig konfrontasjon vil komme, og at det er nødvendig med en form for vold for å «rense» Tyskland?

– Han sier det alltid i metaforisk forstand, sånn at det er vanskelig å skjønne om han mener det helt konkret eller om det er et språklig bilde. Men de fleste måtene å lese ham på, er at han er en person som ønsker en borgerkrig. Han sier også at når AfD overtar vil det skje en «årelating» av Tyskland, der de urene elementene som ikke vil være med må forsvinne. Det gjelder da for personer av tysk etnisitet som tenker annerledes enn ham selv. Han har også sagt at han mener at et meget stort antall mennesker som har «uønsket etnisitet» skal forlate landet. Og det er helt på tvers av statsborgerlige rettigheter. Om de har det i Tyskland, spiller ingen rolle, for de skal ikke være i landet.

              – Det er textbook-rasisme?

– Det er … hva er det? Etnisk rensing? Det er ingen andre stater som har noen som helst forpliktelser overfor disse menneskene, som er tyske statsborgere. Da er de overlatt til seg selv.

Litt håp til slutt?

Det er 2. juni når jeg skriver dette, og selv om datoen ikke skal tillegges noen videre mening, er det vanskelig å ikke tenke på sammenfallet: at den innbefatter to ytterpunkter i den tyske radikaliseringas nyere historie, om enn omvendt av Marx’ kjente setning om historiens gjentagelser, først som tragedie, deretter som farse – for der 2. juni-bevegelsen var et initiativ som blanda venstreradikal politikk med humor og situasjonistiske ablegøyer (og våpen, må sies), er drapet på Lübcke et forstyrrende og tragisk øyeblikk i historien, muliggjort av spenninger som gjennom flere år har tiltatt i styrke i samfunnets understrømmer.

Det er fristende å mene at pessimistene alltid har rett: høyreekstremisme, fremmedforakt og konspirasjoner vil aldri gå over. Kan tær tråkkes på, så vil en støvel finne dem. Grass avslutter I krabbegang med et bekmørkt bilde: Paul Pokriefkes sønn, nynazist og drapsmann, blir en martyr på det høyreekstreme nettet. Bokas siste setninger lyder: «Det holder ikke opp. Aldri holder det opp.»

Men det er ingen grunn til å bli konspiratorisk. Selv om trollene ikke sprekker i lyset, som bildet vil ha det til, er det flere ting som tilsier at den radikale høyresiden vil fortsette å være marginal. Mangelen på en reell økonomisk politikk er en kjedelig, men vesentlig innvending. Viktigere er det faktum at majoriteten av stemmeberettigede i Tyskland, i alle fall foreløpig, ikke ønsker en nasjonalkonservativ regjering – tross i AfDs relativt store oppslutning, gjelder det i hovedsak enkelte steder. Samtidig er det vanskelig å være optimist, noe Dypvik bemerker til slutt i parken:

– AfD vil ende opp med en ganske stor fraksjon i forbundsdagen. Men det er en ganske sterk kamp imot dem. Flertallet ønsker noe annet. Man har en veldig bred politisk bevissthet rundt hva ytre høyre gjør, og hva de fører til. Der ligger det et håp. De fleste vil noe annet, og det er viktig. Forhåpentligvis vil det være avgjørende. Men tanken om at man er vaksinert, eller at politisk debatt er over, eller at høyresiden aldri vil ha sjans – det tror jeg er ønsketenkning.

[2] Leivestad refererer til saken mot den jødiske offiseren Alfred Dreyfus, som i 1894 ble stilt for retten for spionasje – noe som viste seg å være falske anklager, fundert i blant annet antisemittisme. Saken skapte enorm oppmerksomhet i mediene og befolkningen, inkludert en forsterking av skansene, mellom såkalte «dreyfusarder» og «anti-dreyfusarder».

[3] Teknologiutviklinga er helt vesentlig: både de generelle midlene – smarttelefonen i hovedsak – og de spesifikke, i form av «sosiale medier», nettfora og den påfølgende muligheten til massiv – og ikke nødvendigvis sannferdig – informasjonsspredning, uten hvilke framveksten til den moderne høyresiden neppe er fullt mulig å forstå. I essayet «Gutterommet og verden» gir Pål Norheim en rekke perspektiver på forholdet mellom tilfellet Breivik, teknologien og radikaliseringa som, selv om essayet nærmer seg ti år gammelt, fortsatt synes å holde vann – slik også essayet «Hvem stakk av med arvesølvet?», fra høsten 2011, fortsatt står som en av de definitive analysene av den nye høyresidens stadig økende stuerenhet i Europa i dag. For en dyptgående redegjørelse for ekstremhøyres framvekst i Tyskland i kortformat anbefales Leivestads essay «Å preke mot hylekoret», publisert i Vagant 2-3/2020, et temanummer om Tysklands nye høyre, hvor han undersøker høyresidens «tabubrudd», og dialektikken mellom brudd og offentlig respons, som motor for legitimering av radikaliseringa. Også her er kommunikasjonsteknologien ikke til å komme unna; Leivestads siste setning lyder: «Etter hvert ble det tydelig at nesten alt partiet [AfD] foretok seg startet med en Facebook-post».

[4] Også I krabbegang er et eksempel på de historiske tilfeldighetenes merkelige mystikk. Bokas utgangspunkt er senkninga av det enorme passasjerskipet Wilhelm Gustloff 30. januar 1945, et skip som i hovedsak inneholdt flyktninger og resulterte i nær 10 000 sivile dødsfall. Grass lar Paul Pokriefke være født denne kvelden – et overtydelig bilde hvis noe – men er også bevisst datoens andre tyngdepunkt i tysk historie: 30. januar 1933 velges Hitler til rikskansler. Jeg fristes til å servere et av Grass’ fremste sitater om slike saker, fra En lang historie: «Akk, Tyskland!».

[5] Artikkelen tar for seg den enda mer skremmende siden av den tilsynelatende hungeren etter alternative sannheter: at oppslutningen om QAnon-konspirasjonen – den om at de vestlige statenes ledere er en gjeng satanistiske, spedbarnsbloddrikkende pedofile, som skal nedkjempes av Donald Trump – vokser raskere i Tyskland enn i noe annet europeisk land. Artikkelen er svært lesverdig. Aase-Nilsen avslutter med et slags lyspunkt, idet han bemerker at det finnes en «grunnfestet motstand mot politiske og ideologiske eksesser» i landet – hvilket vi får håpe stemmer, der som andre steder, skjønt det er vanskelig helt å tro på. Det hører med at Vagant, som leseren vil forstå, er en helt sentral premissleverandør for innsikt i den kontinentale idédebatten fra norsk ståsted – med særlig mye godt og interessant stoff om Tysklands historie og samtid.


BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS