Essay

Den søte lukta av stjeling

Første verdenskrig etterlot seg et sønderbombet Europa, og den unge T.S. Eliot plukket opp bitene. Slik fant han sin egen stemme

Den unge Eliot var en som hugde og saget i tidligere tiders litteratur og brukte det til eget forgodtbefinnende, men med en slags kameratslig frimodighet og respekt, skriver Eirik S. Røkkum. Foto: Wikimedia.

Eirik S. Røkkum Eirik S. Røkkum

Publisert torsdag 22. april 2021

Digitalt abonnement: 1 kr for en måned.
Deretter 39 kr per måned.

KJØP

Fysisk og digitalt abonnement:
199 kr for tre måneder

KJØP

Allerede abonnent? Logg inn her

Min side

t. s. eliot essay

Europas verdikamp

Vi trenger en grunnleggende diskusjon om ideologier.

En bærepose full av halvsannheter

Når det motsatte kan være like sant, blir livsrådene til de kreative ubrukelige

En luksusheis ned i havdypet

Jeg sippedikter videre i Tor Ulvens ånd.

Den brutale virkeligheten

Jeg vet ikke, jeg var ikke der er på mange måter en godkjent debut, men stoler i for stor grad på sin egen sterke historie.

En tid å leve med

Johanne den vanvittige er en mørk og dyster bygderoman som er langt mer flertydig enn forlaget vil ha det til.

Reiser i en avfortryllet verden

Jeg forstår ikke helt hva den desillusjonerte lektoren gjør i India, eller hva han leter etter. Det eneste jeg er helt sikker på er at han ikke finner det.

Hellig kapital (mixtapes vol. 2)

Triks handler om å skjule hva man egentlig driver med, det er en avledning- og forførelseskunst, men Triks gir fra seg alle knepene sine.

Ikke jente, ennå ikke kvinne

Med sjarm og teknisk teft viser Frida Fliflets debut vanskene ved å navigere seg i en verden med marsipankake, graviditetstester og lengsel.

Det altetende rommet

Tor Ulven ga meg et vedvarende Stockholm-syndrom.

Etterlivstiden

At Tor Ulven etter sin død har beholdt og befestet sin posisjon som en av Norges viktigste poeter er det ingen tvil om, men hva slags posisjon er det egentlig?

Det var en gang Ulven, Ponge og Bestefar

Et forsøk på å vekke de døde opp fra tingen de besjeler.

Ulv, ulv!

Om den poetiske landeplagen Tor Ulven og hans innvirkning på et ungt sinn.

Skikkelsene i bøkene lever fortsatt

Intervju med måendens poet, Ingvar Gundersen. Han har skrevet diktet "Bokskapet".

What's in a name?

En it-girl, et geni, en antihelt og kunsten å være kjendis.

Jøden uten ansikt

Marcel Proust var en av mange som engasjerte seg i Dreyfussaken.

Poetrockstar

I Sverige vil "alle" unge skrive dikt som Elis Monteverde Burrau.

Hvor langt unna et Andy Warhol-verk er egentlig Oskar Westerlin?

Oskar Westerlins ekstreme øvelser i provokativ offentlig narsissisme løfter ham fra bare å være influenser, til å bli vår tids fremste performancekunstner.

Svar til Røkkum: Hva vi snakker om når vi snakker om poesi.

Den fortellende, virkelighetsnære samtidspoesien er et symptom på en offentlighet som er i ferd med å vende poesien ryggen.

Glem Pablo Neruda. Rydd plass for Gabriela Mistral.

Det er på høy tid å få øynene opp for Chiles første nobelprisvinnende forfatter.

Slipp Ruby fri!

April Alexandersdottir skriver klokt og innsiktsfullt om å forholde seg til intimitet når man er affisert av pornoens illusjonskraft.

Den entydige ironien

Bendik Wold skriver drivende godt om Thomas Mann, men han kunne godt satt av enda mer plass til å drøfte ham som litterær håndverker.

Magisk teori og grenseløs empati

Susanne Christensens debutroman snor seg i hendene på meg. Når jeg tror jeg har grep om den, finner den nye veier.

Elsk meg i morgen

Elida Karos debut skriver seg inn i en tradisjon av bøker skrevet av relativt unge forfattere som både forherliger og grøsser over sin egen rusfylte ungdom.

Naturen tenkjer mykje på form

Intervju. Månedens poet er Bjarne Bjørnevik. Han har skrevet diktet "Om våren finn eg ei furukongle i det brune graset".

Lek og alvor i Wichneland

Wichnes kvartett er kanskje ingen kvartett. Men bøkene viser en poets modning, og at denne utviklingen speiler tidens gang.

Livet, referert

I Heidruns gate skriver Per Schreiner med bevisst knapphet, men romanen blir aldri mer enn en stiløvelse.

Sentimentalitetens gartner

Nina Bjordal forsøker å forankre et økofeministisk idémateriale i en roman om sorgarbeid, men ender med å drukne språket i svulstige, banale metaforer.