Intervju

Den som dyrker sorgen

Hva skjer med sorgen i et samfunn uten eksistensielle overbygninger? Det spørsmålet har Susanne Skogstad (26) forsøkt å svare på i debutromanen Svartstilla.

Publisert digitalt

Flertallet av litteraturkritikerne som har omtalt Susanne Skogstads debutroman Svartstilla, har bitt seg merke i at Skogstad skriver gammelklokt om en eldre dame. Navlebeskuende, navlestrengbeskuende, utenfor eller i sentrum av sin egen navle: Er det virkelig så nøye? spør Skogstad. Aldersgapet mellom henne selv og hovedpersonen i romanen har hele tiden vært totalt irrelevant.

Rammen i romanen Svartstilla er den lammende sorgen en gammel kvinne opplever når hun mister mannen hun har levd med gjennom et langt liv. Kvinnens alder oppgis ikke, men det er lett å tenke seg til at hun er sted mellom åtti og nitti år, noe forfatteren selv mener er realistisk. De tre voksne barna er opptatt av at moren må gå videre og komme seg gjennom sorgen, selv vil hun ingenting. Den gamle kvinnen forsvinner så langt inn i sorgen at de levende blir borte for henne. Hun raver rundt i en kakofonisk monolog av alt hun har mistet og må tviholde på for ikke å gå i oppløsning.

En insisterende gammel kvinne

I ansiktene til barna, i gjenstandene i hjemmet og i alt det hverdagslige ser hun mannen som er borte. Og jo lenger tid som går, desto dypere dykker hun ned i en verden som blir mer og mer fortidig. Dypest sett er det kanskje dette boken handler om: Den gamle kvinnens kamp for å få bli i sorgen og barnas kamp for å få henne ut av den.

– For henne er det så viktig å være i sorgen fordi han er der. På den måten forsvinner han ikke. Jo sterkere hun er i sorgen, desto mer blir den et vitnesbyrd om hans tilværelse. Sorgen transcenderer og blir til noe gudelig og trygt som hun ikke har noe behov for å bryte med.  Hovedpersonen i Svartstilla har alltid vært melankolsk og litt svevende. I mannen fant hun motsatsen, en som kunne jorde henne og gi henne en forankring i livet. Da han døde mistet hun grunnfundamentet i livet sitt, sier Susanne Skogstad, som legger til at hun slettes ikke lette etter en eldre kvinne da hun satte seg ned for å skrive.

– Den gamle kvinnen «bare kom og blandet seg inn» og jeg hadde mer enn nok med å holde tritt. Hvorfor akkurat denne kvinnen kom og kuppet hovedrollen i romanen min, det har jeg ikke noe godt svar på, annet enn at hun hadde en autentisitet i stemmen og i sorgen sin som påkalte respons, legger hun til.

«Det er sjeldan ein treffer nokon som kan vere saman med ein på ordentleg. Kanskje kunne heller ikkje du det. Kanskje kunne vel ingen det med meg. Eller kanskje er det ingen som kan det med nokon. Og kanskje er det heller ikkje viktig.

Eg ville jo uansett ikke ha deg i djupna mi.

Eg var vel redd du skulle slukast der.

At det mørket som var, skulle skugge for lyset.

At flammen skulle kvelast.

At der ikkje fanst luft.

Når du stod i det dunkle og nærma deg det stummande, heldt eg deg nok unna.»

(Utdrag fra Svartstilla, side 15)

Hovedpersonen i Svartstilla lever med sorgens skylapper på. Avstanden til barna måles etter hvor mye de til enhver tid ligner den avdøde ektemannen. Skogstad tror den gamle kvinnen er så avhengig av å se ham i alt og alle for å kunne opprettholde og dyrke den avgrunnsdype sorgen videre.

– Hun har satt ham på en pidestall og opphøyet ham til noe en mann ikke kan være. Den prosalyriske formen i romanen kom som et resultat av hennes intense og insisterende sorgtilstand, og det har vært naturlig for meg å skrive på nynorsk. Men jeg er såpass ung at jeg vet ikke om dette er min stemme eller bare en prosalyrisk fase, sier hun.

Søker sannheten

Å debutere som 26-åring med historien til en gammel dame som smuldrer opp av sorg, har vært fint, forteller Skogstad. For henne har det vært viktig å få jobbe med et forlag som har hatt tid og ressurser til å følge henne opp.

– Det er noe med det å debutere på et lite forlag hvor du ikke forsvinner i mengden, og det er kult at de ville gi ut en debutant med nynorsk som førstespråk. Jeg begynte med bokprosjektet for et års tid siden og råteksten ble ferdig i desember. Det har vært en intens skriveprosess og materialet kjennes fremdeles relativt ferskt. Jeg har ikke skrevet etter et plott eller et bestemt handlingsforløp, men det som har vært klart for meg er at jeg ville gjøre noe på akkurat denne typen sorg, at jeg ville dykke ned i den langvarige sorgen, sier hun.

Forfatterdebutanten har alltid hatt lyst til å bli forfatter. Nå går hun andreåret på manuslinjen ved Westerdals og skriver nesten all den tiden hun ikke er på skolen.

– Skriving har alltid vært noe jeg har drevet med og som har hatt en viktighet ved seg. Først og fremst vil jeg skrive noe som er sant. Å kunne si noe om tingenes tilstand og være kompromissløs mens jeg gjør det …

I sentrum av sin egen navle

Susanne Skogstad har ikke hatt en aldersbevissthet underveis i skrivingen av Svartstilla, og kunne ikke brydd seg mindre om at hun har skrevet «langt bort fra sin egen navle». Å henge seg opp i forfatteres aldersnærhet til protagonistene fjerner flere perspektiver enn det gir, mener hun.

– Hvis alle hadde konsentrert seg om sin egen situasjon, alder og verdensanskuelse så tror jeg litteraturen ville vært veldig mye fattigere. Slik jeg ser det har jeg skrevet i sentrum av min egen navle. Den ytre rammefortellingen er en ting, men så har du disse store temaene som er arketypiske i sin essens. Folk skriver jo på tvers av etnisitet, kjønn og alder uten at de får spørsmål om det hele tida, sier hun.

– Det er definitivt plass til flere eldre, motvillige og misogyne kvinner i samtidslitteraturen, men alder er ikke noe jeg er bevisst på når jeg skriver. For meg er det mye mer interessant hva som skjer med sorgen i en tid hvor de eksistensielle overbyggene vakler, hvor religionen og mytologien ikke lenger støtter oss opp.

– Målet mitt har vært, helt uavhengig av alder, å gå inn i den standhaftige sorgen som stanger mot virkeligheten og utforske den eksistensielle nihilismen og hva den gjør med oss når vi opplever at livene våre blir snudd på hodet. Hva skjer når sorgen blir fotfestet i livet? Jeg ser en tydelig kamp mot den type nihilisme i samfunnet vårt i dag. Den gamle kvinnen i Svartstilla sliter veldig med en kamp mot egen rasjonalitet. Hun skjønner ikke at det skal være bare dette, å vokse opp, jobbe, få barn, leve og dø, og så ingenting mer. Hva er vitsen da egentlig?

Røyken etter gudene

Hvordan skal vi klare å skape mening når røyken etter gudene ligger tykt over oss? spør Susanne Skogstad. Å finne den gylne sti mellom fundamentalisme og relativisme er en av vår tids største utfordringer, men også det å adressere meningskrisen det snakkes om her i Vesten, mener hun.

– Det eksistensielle vakuumet er for meg et ganske tydelig perspektiv i debutromanen min. Mennesket er i stor grad overlatt til å generere en følelse av mening og formål selv, og det tror jeg ikke det er alle som kan. Som meningsskapende verktøy er religionen nyttig, men det gjør meg ikke til pro-religiøs av den grunn. Jeg er bare innmari fascinert av religion som fenomen, forklarer hun.

Den østerrikske psykiateren og Holocaust-overleveren Viktor Frankl proklamerte at viljen til mening er menneskets sterkeste drivkraft, og at folk som ikke kjenner mening i livene sin har lettere for å forfalle og bli kriminelle.

– Jeg tror noen av oss har større behov for metafysiske verktøy for å takle avgrunnene i tilværelsen. Nietzsche forutså i stor grad denne eksistensielle nihilismen allerede for 150 år siden. Denne nihilismen tror jeg det er viktig at ikke får slå rot. Jeg ser ikke helt hvor den skal føre oss. Samtidig sier jeg ikke at vi trenger gudene, jeg bare peker på et problem. Meningsløsheten skaper et vakuum som man enten prøver å fylle med noe inadekvat eller bukker under for. Einstein sa vel som kjent at et menneske uten mening neppe er levedyktig.

Rom for de sørgende

Religionen som meningsskapende verktøy opptar Skogstad, men det gjør også sorgen som en indikator på hva vi strekker oss etter i samfunnet. Hun er opptatt av den voldsomme, intense sorgen som symptomatisk for en diskrepans mellom det vi er opptatt av å målbære i livet og det som faktisk gjør oss i stand til å overleve.

– Lykken som strebes etter opprettholder deg ikke gjennom vanskelige stunder, og det finner du først ut når du rammes av sorg. Sorgen skal helst være tidsavgrenset i dagens samfunn. Jeg tror det handler om å finne en mer nobel form for mening med tilværelsen enn lykken.

Det er en brutal logikk i den enorme viljen til å bli i sorgen som hovedpersonen i Svartstilla har, og denne enorme viljen hennes til å sørge ser jeg i sammenheng med viljen til nettopp mening.

– På den ene siden vil jeg si at vi har for liten plass til sorg i samfunnet vårt i dag, men det å dyrke sorgen slik hovedpersonen min gjør, er noe helt annet. Det er interessant å se den voldsomme sorgen og viljen til å skape mening i sammenheng med tapet av tradisjonelle strukturer av mening, men du kan selvsagt være uenig i om det er en rimelig linje å trekke.

Alt har sin pris, også kjærligheten. Hvor mye den koster syns jeg er vanskelig å svare på. Svartstilla er det den koster for noen. 

Powered by Labrador CMS