Intervju

Øye for øye

Peter F. Strassegger skildrer ekstrem vold i sin første ungdomsroman. Hva som er rett og galt, vil han at ungdommen selv skal finne ut av.

En real øyeåpner! Romanen Aleksander den store tar til idet Alexander skviser ut øyet til en medelev under en slåsskamp i skolegården. Bildet har foruten dette lite med boka å gjøre: Det er henta fra Lucio Fulcis legendariske zombiefilm The Beyond (1981).
En real øyeåpner! Romanen Aleksander den store tar til idet Alexander skviser ut øyet til en medelev under en slåsskamp i skolegården. Bildet har foruten dette lite med boka å gjøre: Det er henta fra Lucio Fulcis legendariske zombiefilm The Beyond (1981).
Publisert digitalt

Peter F. Strassegger

(f. 1984) debuterte med romanen Stasia i 2012, som han ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Siden har han utgitt to videre romaner for voksne, samt ungdomsromanen Aleksander den Store. Til daglig jobber han som psykolog på Bryne.

Sier man «ungdomslitteratur», er det lett å tenke på klisjeene: forelskelse, utenforskap, en livsendrende hendelse – og en nokså klar moral. I motsetning til «voksenlitteraturen», er ungdomsbøker skrevet for en spesifikk målgruppe, som legger føringer for hvordan bøkene utformes. Men som ungdommen vet, er regler til for å brytes, eller i det minste tøyes. I så måte har Peter F. Strassegger skrevet en bok som slår leseren i øya. Ungdomsromanen Aleksander den store handler om til tider ekstrem vold mellom unge, og åpner på sjokkerende grafisk vis: Tenåringen Alexander stikker ut øyet til en medelev. Med fingrene.

I romanen som følger, unngår Strassegger i stor grad den moraliseringen som kunne fulgt; romanen vaker i gråsonene som oppstår når Alexander på samme tid er offer og gjerningsmann. Det er et ikke helt uproblematisk valg. Hvordan går man fram når man skal skrive om slike gråsoner for ungdom – fra den voldeliges perspektiv?

En øyenstikker

Det er for å høre med han om disse spørsmåla at vi ringer opp Strassegger på Zoom. Aleksander den store kom ut i høst, og har blitt nominert både til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris og Uprisen. Fra før hadde han tre romaner og en Tarjei Vesaas-pris på samvittigheten, men dette var altså den første boka hans for ungdom. Vi begynner med å spørre han om hvordan denne overgangen i målgruppe har vært.

–  Det begynte med en utfordring fra redaktøren min på Samlaget, Brynjulf Jung Tjønn. Jeg hadde skrevet om ungdomstida mi i et essay for noen år siden, om å flytte til Bryne og om slåssing på torget. Så spurte han om jeg ville skrive en ungdomsbok om dette temaet. Jeg hadde aldri skrevet for ungdom før og ante ikke hva en ungdomsbok var. Jeg tok det som en utfordring. Så har jeg lært mye underveis i prosessen, og ikke minst gjennom mottakelsen, når jeg har møtt ungdom som har lest boka.

– Ja, hva lærte du underveis?

–  Et konkret innspill jeg fikk flere ganger, var å begynne rett på sak. Det må skje noe på første side, noe action, noe spennende.

Det er knapt mulig å begynne mer rett på sak enn det Strassegger gjør i boka om Alexander. Det går ikke mange sidene før leseren får vite at han i en slåsskamp med David, den kraftige gutten som har mobba han i flere år, har skvist ut øyet hans.

– Det er grusomt! Vi hadde ikke forventa noe så grafisk. Hva har du tenkt om å skrive om ekstremvold for et ungt publikum?

–  Det var jeg ikke så bevisst på. Men jeg ønska meg en splatter-effekt, ville at det skulle begynne ganske grovt, brutalt. Det var frigjørende. Jeg tenkte ikke at det måtte være så realistisk, og det har flere ungdommer påpekt også, at det ikke er så veldig realistisk, men at det er kult.

–  Seinere i boka drar jeg volden ned på et mer realistisk nivå. Der prøver jeg å legge opp til at ungdommene kan bedømme selv om det Alexander gjør er rett. Denne øye for øye, tann for tann-moralen.

Æsj, moral!

Som Strassegger ikke var kjent med sjangeren fra før av, må også vi innrømme at vi ikke er veldig bevandra på feltet. Heller må vi innrømme en fordom: at disse bøkene framstår didaktiske, ja, mer moralske enn «voksenbøkene». Men all volden som utspiller seg i Aleksander den store møter ikke fordømmelse, selv om det også finnes enkelte pekefingre. Vi spør om det har vært bevisst å unngå en tydelig moral?

–  Moralske bøker er jo veldig kjedelig litteratur! Kanskje det har vært en fordel å ikke ha noe klart bilde av hva ei ungdomsbok er. Jeg har bare durt på med en karakter jeg liker.

–  De gangene jeg har møtt ungdom som har lest boka, ser jeg at de ikke behøver noe didaktisk. De er ikke dumme. De er kjempesmarte, veldig kvikke og raske. De får med seg mye undertekst, og mange vanskelige ting. Hjernene til ungdom er mye mer sensitive, mye raskere enn hjernen til oss voksne. Om de gidder å konsentrere seg, får de med seg alt. Noen ungdommer har oppdaget en logisk brist tidlig i boka, som ingen andre har oppdaget. Jeg fikk en anmeldelse i Aftenposten som tvilte på om ungdommene ville forstå romanen – men det er jo bare tull.

– Alexander er ganske inkonsekvent i hvordan han oppfører seg. På den ene boksiden gjør han en ting, så noe fullstendig annet på den neste. Han er glup, har et høyt selvbilde på enkelte ting, lavt på andre. Det er et realistisk bilde av hvordan det er å være ungdom?

– Alexander er en sånn kar som hører litt på hva de voksne sier, og lyver litt når det passer. Han spiller veldig dum i starten når han skal begynne på ny skole, uten at han vet helt hvorfor, men det føles ganske lurt. Er det ikke sånn det er å være ungdom?

– Når jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid, så var det sånn vi var. Vi prøvde å være kule, vi prøvde å tilpasse oss, men vi var ikke konsekvente. Å skrive bok er forbundet med koherens og sammenheng. Men ungdomstida er jo ikke akkurat sammenhengende, du er mer i øyeblikket. Det er kult om litteraturen klarer å speile dette.

– Det underlige med anmeldelsen i Aftenposten, er at anmelderen Guri Fjeldberg skriver at du er nominer til Uprisen – av ungdommer selv – men at ungdommer ikke vil skjønne boka. Det er en merkelig diskrepans mellom faktisk leserrespons og ideen om leserrespons, som kanskje gjenspeiler et behov for at ungdomslitteraturen skal være moralsk forankra?

– Jeg begynte å lure på om hun forstår at hun motsier seg selv! Hva slags idé har vi om ungdomslitteraturen, tenkte jeg da jeg leste. Skal den være belærende, så mister vi jo ungdommene.

Et tolkningsrom

Når mobbinga tar til for Alexander, velger han å gå til angrep for å forsøke å kontrollere situasjonen. Strassegger forteller at når han har lest fra boka si på skoler, har han gjerne spurt elevene om de mener det Alexander gjør er rett eller galt.

– Ungdomslitteraturen må fange øyeblikket og intensiteten der ungdommene er, og så gi et lite rom til å tenke om rett og galt; et tolkningsrom. Det er ikke svarene som er interessante, men hvordan de resonnerer om det.

– Som barn dreper Alexander marsvinet sitt, noe anmelderen i Aftenposten kalte «usympatisk». Men det er ikke usympatisk når et barn dreper et dyr. Det er problematisk, noe man bør ta opp. Et barn kan ikke være usympatisk. I det didaktiske blikket er det mange fordommer, og mye som kan være forenkla. Det å kalle et barn usympatisk er feil. Barn er ikke ferdig utvikla, så det er vanskelig å dømme et barn som gjør noe så alvorlig.

– Alexander er voldelig. Vi aner mange bakenforliggende forhold: mobbing, flytting fra et land til et annet, foreldre som ikke ser ham … Det er mye undertekst som kan tenkes videre på. Hvordan har du opplevd at ungdommene har plukka opp dette?

– Jeg tror vold er en tydelig realitet blant ungdom. Går du på en ungdomsskole, så vet du om noen som er voldelige, eller du har opplevd det. Det skrives mye om ungdomsvold i avisene. For ungdommene er volden noe helt åpenbart. Jeg har aldri opplevd at noen spør hvorfor noen tyr til vold. Årsaksforklaringen til vold er ikke relevant eller interessant, for da reduserer du volden. Det er ikke ett svar: Det er mange svar og ingen svar.

Vi peiler samtalen inn på institusjonene rundt Alexander: Den høygravide mora, som virker satt ut av spill. Faren som er mutt og fjern. Skolesystemet er unnvikende. Dessuten jobber Alexander for å bli overlatt til seg selv. Han opplever en form for utenforskap, og i dette ligger en kilde til volden i boka?

– I alle fall er det et mulighetsrom for vold. Mitt poeng med institusjonene, både familie, skole og land, har ikke vært å skrive om omsorgssvikt. Heller har det vært et virkemiddel for å skrive fram den følelsen ungdom kan ha av å bli litt overlatt til seg selv, forlatt, litt svikta, fordi man aldri helt kan bli sett som den man er, innerst inne.

Gråsonetypen

Vi påpeker at boka unngår å gi entydige svar, og at dette på kløktig vis kommer til syne i gutten som Alexander skvisa ut øyet på: Han heter David, men blir kalt for Goliat. Han er en mobber, men kjenner seg selv utenfor.

– Vi regner med det er intendert å skrive frem David og Goliat i samme person, både underdogen og overgriperen? Han er ikke utelukkende ond, en bølle som ikke alltid er en bølle, men som heller ikke får så mange andre muligheter?

– Det er viktig for meg å ikke gi svar på alle ting, men å vise dualiteten: at ting kan ha to sider, og at det ikke nødvendigvis er noe rett og galt. Men jeg har, etisk sett, lurt på om boka burde tatt mer avstand fra vold, for den sier ikke tydelig at vold er galt. Samtidig tenker jeg at boka tydelig viser konsekvensene av vold, for Alexander, men også for andre.

– Hvis jeg skal være litt psykolog: Ungdomstiden er en tid hvor du utforsker et spenn av følelser og reaksjoner. Hvis vi kaller det et antisosialt trekk, så er kanskje mange innom det, kjenner på at nå oppfører jeg meg litt gangster, eller litt psycho. Men så er det forskjell på utforskning og at det blir vanlig. Jeg tror ikke den er uvanlig, den tanken Alexander har om at «jeg skulle bare grisebanka ham». Men for de fleste er det på fantasiplan og ikke i realiteten. Og for den som leser, er det fiksjon. Jeg har villet tørre å utforske disse følelsene.

– Ja, på samme måte som vi sier at voksenlitteraturen skal kunne utforske det motbydelige, avskyelige og moralsk uforsvarlige, må også romaner for ungdom tillate seg å utforske dypt ubehagelige rom. Men vi har inntrykk av at det i ungdomslitteraturen ofte er vanskeligere å oppholde seg i disse gråsonene. Alexander, derimot, opplever vi som en massiv gråsone. Han er vanskelig å få grep om, det er vanskelig å vite hvor man har han.

– Det er bra du kaller ham en gråsonetype. Det er viktig å ikke skrive fordømmende, for da mister du alle. Det var viktig for meg å skrive om disse gråsonetypene, og pøblene. Jeg var en pøbel selv, og det har gått godt med meg. Jeg hadde trøbbel med politiet da jeg var 14 år, og vi gjorde mye galt, men var ikke slemme, eller: Vi var slemme i handling, men trodde den gang ikke at vi var det. Det var viktig for meg å skrive en karakter som ligna litt på den jeg var, som var på vei mot et skråplan. Men så går det an å hente seg inn igjen, før det blir for galt. Jeg måtte ta et stort oppgjør med meg selv, og med familien min, og ta avstand fra det jeg hadde gjort og finne de rette svarene selv.

– Jeg snakka med en lærer og sa at jeg ville si dette, at det er lov å skli litt ut – og at du kan hente deg inn igjen. For det var det ingen som sa til meg i ungdomstida mi. De sa «ikke begynn med hasj, da havner du i helvete.» Da sa læreren: Du kan si det som forfatter, men jeg kan ikke si det som lærer. Det er fortsatt en type didaktisk moral ungdommer blir møtt med. Og det er kanskje greit at skolen er slik, men litteraturen kan være med på å gi litt mer aksept for gråsonene ungdommene lever i.

– Det er spennende å lese om noen som får stukket ut et øye. Men som du sier, er ungdommene intelligente og følsomme, og har kanskje en moralsk klokke i seg uansett?

– Moral er vanskelig. Men ungdommen må få tillatelse til å utforske. Det dreier seg om refleksjon. Og for å kunne reflektere, kan du ikke på forhånd bestemme at «her» er grensen. Du er nødt til å ta dem med inn i det vonde, for å eventuelt komme tilbake til det gode.

Vi snakker om vold ute av kontroll, at dette helt faktisk kan skje – og skjer – selv om åpninga i boka framstår litt urealistisk. Utover i boka lades det opp til en ny slåsskamp, men denne gangen velger Alexander annerledes: Han trekker seg underveis.

– Jeg ville vise en slags menneskelig refleks. Du er ikke bundet til å gjenta dine tidligere handlinger, selv om man gjerne kan tro det i ungdomstida. «Jeg har gjort sånn, derfor er jeg en sånn person. Jeg gjorde noe slemt, derfor er jeg en slem person.» Jeg tror mange ungdommer tenker sånn. 

– Men denne splatter-starten, er den ikke litt spekulativ?

– Et øye som faller på asfalten, selvfølgelig er det litt voldsomt.

– Allikevel: Unger elsker sjuke ting.

– Det er viktig å få lov til å gå ut og inn av dype realistiske følelser og det å bare se en splatter. Det gjør vi som voksne også: Vi ser elendige tv-serier fordi vi behøver å koble av, og ikke bare være i det eksistensielle.

– Effekten av å lese om noen som får stukket ut et øye er ikke at man selv går og stikker ut et øye.

– Det er vel forbi at man tror på sånt?

BLA 5/2021

Powered by Labrador CMS