Essay

Balansekunstneren Tove

Intet menneske er en øy, men Tove Jansson var et øymenneske. Både i livet og kunsten utforsket hun ulike grenser: Mellom nærhet og avhengighet, ensomhet og isolasjon, kjærlighet og frihet.

I 1942 malte Tove Jansson selvportrettet Familjen. Det er et spill mellom lys og mørke i dette portrettet av Tove og famililen, et spill som også er framtredende i Janssons forfatterskap, skriver Guro Slåstad. (c) Tove Jansson.
I 1942 malte Tove Jansson selvportrettet Familjen. Det er et spill mellom lys og mørke i dette portrettet av Tove og famililen, et spill som også er framtredende i Janssons forfatterskap, skriver Guro Slåstad. (c) Tove Jansson.
Publisert digitalt

Tove Jansson

(1914-2001) var en finlandssvensk forfatter, billedkunstner, illustratør, karikaturtegner og tegneserieskaper. Hun er mest kjent som forfatteren bak barnebøkene om Mummitrollet, men i senere tid har stadig mer oppmerksomhet blitt viet hennes billedkunst og voksenbøker. Barndomsmemoaren Billedhuggerens datter (1968), novellesamlingen Den lyttende (1971), romanene Sommerboken (1972) og Den ærlige bedrageren (1982) er blant nyutgivelser av hennes voksenlitteratur i norsk oversettelse.  

I 1942 malte Tove Jansson selvportrettet Familjen. Hun var i slutten av tyveårene og bodde i et krigspreget Helsinki. Det er et spill mellom lys og mørke i dette portrettet av Tove og familien hennes, et spill som også er framtredende i Janssons forfatterskap. Mens det lyse symboliserer trygghet og tilhørighet i bøkene, står det mørke for det ukjente og farlige. Men Jansson lekte med disse assosiasjonene for å komplisere dem; til tross for at dette er et portrett av en familie, utstråler det ikke trygghet og varme. Det er dunkelt, og selv om familiemedlemmene er samlet i det samme trange rommet, er det en distanse mellom dem. Hensunkne i egne tanker framstår de som stive og seriøse. De gjengjelder ikke blikkene våre, og spørsmålene våre forblir ubesvarte. Tove og moren er de eneste som ser på hverandre. Betyr denne utvekslingen av blikk en slags hemmelig forståelse mellom mor og datter? Det er også usikkert om Tove er på vei inn eller ut av den halvåpne døra, om hun tar av eller på seg hanskene. Ser moren på den nyankomne datteren eller aner hun at hun er på vei ut? 

           

Arbeide og elske

De fleste kjenner Jansson fortrinnsvis som forfatteren og illustratøren bak bøkene om den tolerante og flodhestlignende Mummifamilien, som 75 år etter at den første boka så dagens lys, fortsatt er elsket verden over av både barn og voksne. Det mange kanskje ikke vet, er at hun først og fremst anså seg selv som billedkunstner. I tillegg til tegneseriestripene, de ni illustrerte prosabøkene og de tre kortere billedbøkene hun skrev om Mummiuniverset, hadde hun en enorm kunstnerisk produksjon, og hun skrev etter hvert også bøker myntet på et voksent publikum – i alt elleve. Etter Janssons død i 2001, har imidlertid fokuset på hennes kunstnerskap endret seg. Flere av voksenbøkene har kommet i nyutgivelser, noe som har ført til en gryende interesse for hennes liv og virke som multikunstner. Hennes billedkunst har blitt stilt ut i flere land, og i fjor kom filmen Tove, som gir et innblikk i den avgjørende perioden da hun malte portrettet Familjen.

Janssons maleri er omhyggelig komponert og vitner om en ambivalens overfor familien som institusjon og dens normer. Det er ikke tilfeldig at Tove har malt seg selv i mørke klær i kontrast til foreldrenes hvite arbeidsfrakker. Det kan være et uttrykk for en sorg for krigens ødeleggelse av hennes livs viktigste verdi, nemlig friheten. Men det kan også tolkes som om hennes lengsel etter frihet og selvstendighet er en trussel mot familien som fellesskap. Likevel har hun plassert seg selv i midten, og er dermed både en deltaker og en observatør. En annen viktig detalj er den hvite stenblokken som er plassert mellom mor og datter. I kontrast til det dunkle rommet, ligner denne et lerret eller en blank bokside, klar for å bli fylt av nye bilder og fortellinger.                                                                                                        

Portrettet er et godt eksempel på hvordan Jansson omgjorde sitt eget liv til kunst. Som ung kunstner inngraverte hun mottoet Labora et Amare, arbeide og elske, i sitt ekslibris, to konsepter som var nært forbundet hos henne. Gjennom sitt liv brukte hun kunsten til å utforske muligheten for en kjærlighet som respekterte forutsetningene for personlig frihet. Som ung jente tegnet hun en Mummi-lignende figur på utedoveggen på familiens sommerhytte i den finske skjærgården og skrev «frihet är det bästa ting». For Jansson var det å beholde friheten til å virke som billedkunstner helt avgjørende. I essayet «Barnets värld», publisert i tidsskriftet Samtiden i 1984, skrev hun at drømmen om frihet kanskje er «den starkaste av alla våra drömmar. Ibland är det väl ingenting annat än längtan efter att få leva utan ansvar». Mummifamilien ble født under krigen, og fortellingene om det fredfulle og tolerante fellesskapet ble en måte å rømme fra de harde realitetene og inn i barndommen på. Mummitrollene har nemlig sitt utspring i Toves barndom, og mange av karakterene minner om personer fra hennes liv. Som portrettet bevitner, var Jansson født inn i en kunstnerfamilie som delte flere likheter med den bohemske og eksentriske familien i Mummidalen. Den finlandssvenske faren Viktor Jansson var skulptør og den svensk-fødte moren Signe Hammarsten-Jansson var grafisk designer og illustratør. Jansson vokste opp i Helsinki, men tilbrakte somrene i Pellinki i den finske skjærgården, og de lykkelige barndomsminnene var en forutsetning for Mummiuniverset. «Jag skulle aldrig ha forsökt mig på att skriva utan den barndom jag fick; den var så fri och självklar», konkluderte hun i «Barnets värld». 

Et eget rom

Jansson brukte Mummifiksjonen til å undersøke mulighetene for frihet og kjærlighet innenfor familiens grenser: Mens de tidlige bøkene viser en lykkelig framstilling av familien som et stort fellesskap på tvers av biologiske bånd, ble framstillingen mer kompleks og nyansert i de senere fortellingene. Som ung og lovende billedkunstner observerte hun hvordan moren ble nødt til å gi opp drømmen om en karriere som selvstendig kunstner i rollen som mor og hustru. I sin biografi Tove Jansson: Arbeta och älska (2014), beskriver kunsthistorikeren Tuula Karjalainen hvordan det i et ekteskap mellom kunstnere på den tiden var kvinnen som hadde ansvaret for å se til familiens behov – også økonomisk. I tillegg ble kvinnens kunst ofte nedvurdert i forhold til mannens. I oppveksten hjalp Tove moren i arbeidet med å støtte familien økonomisk ved å påta seg oppdrag som illustratør. Først da hun var i slutten av tyveårene klarte hun å løsrive seg fra ansvaret og leide sitt eget studio. Å beholde sitt eget studio – eller i Virginia Woolfs formulering å ha «et eget rom» – ble en befrielse og en forutsetning for ethvert kjærlighetsforhold for Jansson, som på mange måter var en feminist forut for sin tid. Vel vitende om hvordan ekteskap og familie potensielt kunne ødelegge for de kunstneriske ambisjonene hennes, brøt hun med konvensjonene og hadde romantiske forhold utenfor ekteskap. «Jag vill inte ägna mitt liv åt en föreställning som jag har genomskådat», slo hun fast i et brev til sin nære venninne Eva Konikoff under krigen, sitert i Boel Westins biografi Tove Jansson: Ord, bild, liv. Senere levde hun også i et åpent lesbisk forhold med grafikeren Tuulikki Pietilä, lenge før homoseksualitet ble avkriminalisert i Finnland i 1971.

Men til tross for at Jansson verdsatte frihet og uavhengighet, innså hun at selv om friheten til å være alene kan gi innsikt og skaperlyst, kan den, som hun påpekte i «Barnets värld», også bli «fullständigt steril». Jakten på frihet kan nemlig lede til ensomhet, som ifølge Jansson kan ha «hundra ansikten», den kan både være en luksus og noe uhyggelig. I forfatterskapet er det en fin linje mellom den positive, ønskede alenetiden og den negative ensomheten som blir isolerende. Som et kompromiss mellom avhengighet og isolasjon, så Jansson for seg en friere kjærlighet, tuftet på likeverd og respekt: «Kan vi inte bara få vara tillsammans utan att göra anspråk på varandras arbeten, liv och idéer, fortsätta att vara fria människor utan att någon av oss behöver underkasta sig?», skrev hun videre til venninnen Eva.

Kjærlighet som rent spill

I 1975 malte Jansson portrettet Grafikeren, som viser kjæresten Tuulikki fordypet i arbeidet, i et trangt studio i Paris. Det er et portrett av en kunstner, malt av en kunstner; det portretterer en elsket person, malt av elskeren. Konteksten gjør situasjonen tvetydig: Er Tuulikki så oppslukt av arbeidet at hun ikke legger merke til Tove? Er Tove irrelevant for Tuulikkis kunstneriske prosess? Er Toves kunstnerskap mer inkluderende, siden hun velger Tuulikki som subjekt? Eller er saken heller den at de er så komfortable i hverandres selskap at deres gjensidige nærvær gjør at de kan konsentrere seg bedre om kunsten? Som Boel Westin påpeker, har Jansson innarbeidet de viktige konseptene arbeide og elske i portrettet, og i forlengelsen av det – spenningen mellom disse konseptene i livene til to kunstnere som levde sammen. Da Tove møtte Tuulikki i 1955 var det et vendepunkt i Toves liv. Arbeidet med Mummibøkene og tegneseriene holdt på å ta overhånd: Det var blitt en plikt, noe hun gjorde for å kunne tjene nok til å leve som billedkunstner, en distraksjon fra det hun selv anså som «ordentlig kunst». Tuulikki hjalp henne gjennom denne stressende perioden. Hun bygde sitt hjem og studio i en tom leilighet i den samme blokka som Tove, og de kunne besøke hverandre gjennom å gå over en loftskorridor. Endelig hadde Tove funnet sin ideelle type forhold hvor hun kunne elske uten å gi slipp på sitt eget kunstnerstudio og sin selvstendighet. 

Janssons senere voksenlitteratur og særlig romanen Rent Spel fra 1989 gjenspeiler denne opptattheten av å finne balansen mellom arbeide og elske, nærhet og distanse. Romanen handler om kunstnerparet Mari og Jonna, hvis boforhold minner om Tove og Tuulikis: 

«De bodde i varsin ända av ett stort hyreshus nära hamnen och mellan deras ateljéer låg vinden, ett opersonligt ingenmannsland av höga korridorer med låsta plankdörrar på båda sidorna. Mari tyckte om vandringen över vinden, den drog ett tankstreck av behövlig neutralitet mellan deras domäner. Hon kunde stanna på vägen för att lyssna till regn över plåttaket, titta på staden som höll på att tända sina ljus eller bara dröja för ro skull».

I romanen fungerer loftet som et nødvendig, nøytralt rom mellom Mari og Jonnas domener, og er et sted Mari kan trekke seg tilbake til når hun trenger det. Som fortelleren poengterer: «Det finns tomrum som måste respekteras; de ofta mycket långa perioder när man inte ser bilden, inte finner orden och ska få lämnas ifred». Tomrom må respekteres i ethvert forhold, men er spesielt viktige for to kunstnere som trenger både fysisk og mentalt rom for å arbeide. Korridoren er et bilde på hvordan en må forhandle om rom i et forhold, og det er alltid en viss avstand mellom Mari og Jonna, som sitter i hver sin stol og ser film, alltid på hver sin side av spisebordet. Visst kan avstanden føre til sjalusi og rivalisering, men balansen gjenopprettes når underforståttheten om det gjensidige behovet for å følge kunstnerkallet kommer til overflaten. Mari og Jonnas boforhold illustrerer paradokset at det å beholde rom og frihet i et forhold faktisk er intimitet, og at ekte og åpen kjærlighet muliggjør en slik frihet.

En familie på grensen

I den nest siste prosaboken om Mummitrollene, Pappan och havet fra 1965, finnes en illustrasjon av Mummifamilien som minner om Janssons familieportrett på flere måter. Også her er det et spill mellom lys og mørke: Stearinlysene står i kontrast til mørket utenfor og skaper illevarslende skygger. Det er den samme distansen mellom familiemedlemmene, spesielt mellom mammaen og pappaen, som igjen befinner seg på hver sin side av rommet. På et plan skaper foreldrenes skygger en trygg ramme rundt familien, mens på et annet kan skyggene oppfattes som truende og forsterke følelsen av distanse mellom karakterene. Mens distansen i forholdet mellom Mari og Jonna først og fremst er positiv, undersøkte Jansson i Pappaen och havet hva som skjer når distansen familiemedlemmene gjør krav på, blir fremmedgjørende.

I romanen har den ellers så grønne og frodige Mummidalen blitt forvandlet til et varmt og kvelende sted hvor Mummipappa går rundt og føler seg overflødig. Han ønsker å reise så langt vekk som mulig, han vil bli fyrvokter på en øy ytterst i havgapet. Øya er et framtredende motiv i Janssons forfatterskap. Selv tilbrakte Tove og Tuulikki store deler av livet på den lille øya Klovharun i den finske skjærgården, og Tove drømte om å bli fyrvokter på en øde øy. Janssons fascinasjon for øylivet bunner i at øya på samme tid er et åpent og lukket område, noe hun poengterte i essayet «Ön», publisert i tidsskriftet Turistliv i Finland i 1961: «Ön; äntligen det privata, det avlägsna, det intima, en avrundat helhet utan broar och staket. Skyddad och isolerad av vattnet som samtidigt är en öppen möjlighet till frivillig kontakt». I Janssons litteratur kan øya symbolisere lykksalig tilbaketrukkenhet, men også en mer destruktiv isolasjon. For Mummifamilien er reisen til øya begynnelsen på en vanskelig, men formativ erfaring. På øya befinner de seg både fysisk og metaforisk på grensen til det ukjente og til friheten. Øya blir en metafor for en familie i endring, med et Mummitroll som er i ferd med å vokse opp og bli uavhengig, og foreldre som må tilpasse seg.                                                                                                   

Mummitrollets steg mot voksenlivet illustreres ved at han danner en relasjon utenfor familiens grenser, nemlig med Hufsa. Har du vokst opp med Mummibøkene, husker du kanskje Hufsa som en nifs karakter med sin evne til å få omgivelsene rundt seg til å fryse til is. I Pappan och havet eksemplifiserer hun imidlertid at det som er mørkt ikke nødvendigvis er farlig. Hun tiltrekkes av lyset fra uværslampen på Mummifamiliens båt og følger etter dem til øya. Hufsa blir en del av trollets hemmelige verden, og hver natt lyser han med lampen for henne. Mummitrollet uroer seg for henne, og hans gryende samvittighet er et tegn på at han er i ferd med å vokse opp: Hufsa blir en manifestasjon på hans frykt og ensomhet – aspekter som kan ta større plass i voksenlivets bevissthet. Når han en natt går tom for parafin og blir nødt til å møte henne uten det beskyttende lyset fra lampen, oppdager han til sin store overraskelse at hun er glad for å se ham likevel. Bakken under henne er ikke lenger frossen. Hufsa har fått det hun lengter så sårt etter – en relasjon – og trollet er befridd fra sin dårlige samvittighet i sin visshet om at hun ikke lenger er redd for å bli skuffet. Som Mari og Jonna former de en relasjon hvor de forstår hverandre uten ord, respekterer hverandre og kan leve fritt og uavhengig.                                                             

Også den stødige og trygge Mummimamma gjennomgår en forandring i Pappaen och havet. Uten hage og en stor familie å ta seg av, mister hun rollen som omsorgsperson og føler seg ensom på øya. Isolasjonen får henne til å begynne å male hagen i dalen på fyrhusveggene. Hjemlengselen blir så stor at mammaen forsvinner inn i maleriet og transporteres tilbake til dalen. Mens de fantastiske elementene ved barnelitteratur lar henne fysisk forsvinne i maleriet, kan oppslukelsen også leses som en mental rømning. Mammaens hjemlengsel vitner om at hun finner mening i rollen som mor så lenge hun er hjemme i dalen hvor hun føler seg verdsatt. Ved å portrettere Mummimammas depresjon når dette tas fra henne, kaster Jansson lys over et aspekt av kvinners liv som ofte blir oversett; nemlig mangelen på retning kvinner som har blitt overlatt med hovedansvaret for barneoppdragelsen kan føle på når barna vokser opp. Det er kun når mammaen gjennom kunsten på nytt finner mening i livet at hun gjenvinner balansen. I likhet med Mari og Jonna, skaper mammaen sitt eget private rom, som mødre også har rett til å gjøre krav på.                      

Mummipappa, som på sin side har dratt med seg familien i håp om å igjen føle seg nyttig, mislykkes i alt han foretar seg, og verst av alt er at han feiler i rollen som fyrvokter: Han får ikke fyrlykta til å lyse. Han føler på et press i rollen som beskytter, og kjenner på en klaustrofobi overfor familien som ikke gir ham rom til å løse problemene. Men i møtet med sporene etter den gamle fyrvokteren, går det sakte, men sikkert opp for ham at det å være uten en familie kan forårsake ensomhet av den destruktive sorten. «Det är så tomt på havet / där över månen står / där gingo inga segel / på fyra långa år» lyder diktet den gamle fyrvokteren har etterlatt seg. Den tidligere fyrvokteren har blitt traumatisert av ensomhet, og familien møter ham som en forskremt fisker. Den mislykkede fyrvokteren kan leses som en kommentar på pappaens krise: Begge strever med å fylle tildelte roller, og begge er ensomme, men har mer behov for selskap enn de selv innser.                                                                            

På samme måte som Jansson har plassert seg selv i midten av sitt eget familieportrett, har hun satt fyrvokteren midt imellom Mummifamiliens medlemmer i illustrasjonen: Han er en del av, men står også utenfor familien. Han trenger nærhet, men er samtidig redd for å knytte seg til noen. Når fyrvokteren får pappaens karakteristiske flosshatt i presang, innser han at de begge har strevd med å passe inn i snevre roller, og hattene byttes. Endelig kan de alle slutte å late som de er noe de ikke er, og kanskje definere rollene som mamma, pappa, Mummitroll og fyrvokter på nytt. 

En litteratur som snakker ulikt til barn og voksne

Marie Alming skrev nylig et essay i nettidsskriftet Periskop, hvor hun forsvarer Mummidalens mørke sider, og viser hvordan fortellingene mister dybde og brodd i forenklede nyutgivelser beregnet på et ungt publikum. «Vi trenger vakker og lett barnelitteratur, men vi trenger også psykologisk dybde og mange lag i barnelitteraturen, slik at leseren kan vokse sammen med bøkene», konkluderer Alming. Jansson skrev Pappan och havet som en roman for voksne, men i motsetning til dagens situasjon, var det forlaget som insisterte på å utgi den som en roman for barn. Janssons forfatterskap leses forskjellig av ulike aldersgrupper, og kategoriseringen av bøkene bør derfor heller knyttes til leseren enn forfatteren. Det er ikke bare på grunn av humor, varme og forunderlighet at Mummibøkene appellerer til barn, bøkene er også verdifulle fordi de dramatiserer komplekse problemstillinger og potensielle løsninger. Jansson leker med spillet mellom lys og mørke for å minne oss på at trygghet kan finnes selv i det ukjente, og bruker konkrete figurer for å illustrere abstrakte fenomen. Disse litterære teknikkene bidrar ikke bare til å gjøre fortellingene spennende, de har også en dypere funksjon. For voksenleseren gir de mulighet til å speile følelser og erfaringer, samtidig som de hjelper barn å bli kjent med og forstå vanskelige, motstridende følelser. De senere bøkene myntet på et voksent publikum framstår i likhet med Mummibøkene som enkle ved første øyekast, men også her finnes mange lag: Selv om livene som portretteres er kompliserte, er det som i bøkene om Mummidalen de enkle tingene som betyr noe – å følge lysten, leve nært naturen, være åpen for små og store eventyr.

Det finnes likevel en viktig forskjell mellom fortellingene som foregår i og utenfor Mummiunvierset. I «Barnets värld» skriver Jansson at selv om både skrekk og ensomhet kan bli behandlet i barnebøker, må disse alltid etterfølges av trøst. Pappan och havet ender med at fyrvokteren tenner fyrlykten, og med den brennende lampen som symbol på illuminasjon, er det en roman om å finne tilbake til seg selv. Den viktigste oppdagelsen er imidlertid den familien gjør sammen: Den isolerte tilværelsen på øya har gitt dem en dypere forståelse for hverandre og den enkeltes behov for personlig rom. Når fyret endelig er tent, vinner lyset tilsynelatende over mørket. Samtidig vitner illustrasjonen om at mørket fortsatt er til stede. Som en svikefull barnebokforfatter (som Jansson selv kalte seg i essayet «Den lömska barnboksförfattaren», publisert i tidsskriftet Horisont i 1961) beroliger hun barneleseren, samtidig som hun skaper en mer tvetydig slutt for voksenleseren, som forstår at erfaringene familien har gjort seg vil forandre dem for alltid. Etter de traumatiske opplevelsene på øya kan ingen av karakterene være hva de en gang var, hverken for seg selv eller for oss. 

Forskjellen til tross er det viktig å ikke ha et strengt skille mellom Janssons barne- og voksenlitteratur, men se kunstnerskapet som et sammenhengende hele, hvor tekst og bilder spiller sammen og bidrar til å synliggjøre nyansene mellom livets lyse og mørke sider. Selv opplevde Tove både krigens frihetsberøvelse og kunstens beruselse, familielivets felleskap og begrensninger. Det er både fristende og interessant å se Janssons litteratur i lys av hennes liv, men kunsten taler for seg selv. Gjennom å betrakte Janssons kunst, skimter vi det menneskelige. Hva er viktigst? Å føle seg elsket eller å føle seg fri? Toves svar er balanse – hun viser oss linedansen mellom frihet og kjærlighet. De to konseptene er gjensidig avhengig av hverandre: Kjærligheten blir kvelende hvis den ekskluderer friheten, mens friheten blir isolasjon hvis den fornekter kjærligheten. Å holde balansen er vennskapets kunst.

Guro Slåstad (f. 1993) er litteraturviter, bibliotekar og skribent. Hun har skrevet masteroppgaven «The Art of Friendship: Love and Freedom in Tove Jansson’s Fiction», som tar for seg Janssons forfatterskap i en engelskspråklig kontekst.

BLA 5/2021

Powered by Labrador CMS