Intervju

Poeten i sirkel

Hva er ei bok? Monica Aasprong har i en årrekke jobba med litteratur og poesi som bryter med vante forestillinger om hva ei bok egentlig er. I høst er hun aktuell med poetikken «Obligo».

Monica Aasprong er en formeksperimenterende forfatter, som blant annet har utgitt et nibindsverk på over 4500 sider. Foto: Cecilia Järdemar.
Monica Aasprong er en formeksperimenterende forfatter, som blant annet har utgitt et nibindsverk på over 4500 sider. Foto: Cecilia Järdemar.
Publisert digitalt

Monica Aasprong

(f. 1969) er oppvokst i Kristiansund og bosatt i Stockholm. Hun har markert seg som en formeksperimenterende forfatter.

Det er ikke tvil om at du er en formeksperimenterende forfatter. I fjor ga du for eksempel ut et forunderlig verk: Mnemosyne Nomenclatur. Dette er en gedigen utgivelse som består av 9 bøker og over 4500 sider, riktignok utgitt i bare 33 eksemplarer. Hver side inneholder hvert sitt navn, ikke noe mer. Disse navna benevner offentlige personer, historiske og nåtidige. Hva er det du har villet undersøke i dette arbeidet?

Nomenclatur er egentlig den primære tittelen, så å si kilden til teksten, og betyr «benevnelse», fra latin nomen calo; å sammenkalle gjennom navn. Mnemosyne kom til senere i arbeidsprosessen. Hun er den greske gudinnen for språk og minne og fikk på en måte være med å strukturere det etterhvert voluminøse materialet. Sammen med Zevs er Mnemosyne mor til de ni musene, og slik det finnes en muse for lyrisk og episk diktning, musikk, dans osv., fins det en muse for historieskriving, Kleio, og alt dette syntes på et vis å korrespondere med det jeg holdt på med: historie, minne, språk, hvem som får fortelle historien, når, hvordan.

Jeg har latt poetiske prinsipper, herunder alt fra klang og rytme til semantikk og tematikk, være styrende for navnekomposisjonen. Den foregir jo på ingen måte å være rettferdig eller autoritativ, men en slik måte å velge ut navn og hendelser på kan være belysende for historien, vekke nysgjerrighet til å fordype seg i nye retninger, trekke nye linjer. Jeg holdt på med dette arbeidet i fem års tid. En av grunnene til at arbeidet tok så mange år for meg, var også at jeg underveis så en rekke dokumentarer, leste bøker, artikler, om de personene jeg på ulike vis kom over navnet til, i aviser, i bøker, gjennom samtaler og på reiser.

Et viktig aspekt ved Nomenclatur har vært å utfordre måten politiske og historiske hendelsesforløp er blitt tradert, og skrive noen mer eller mindre fortiede hendelser og personer inn i historien. Kvinner er jo ellers generelt underrepresentert i historieskrivingen, og jeg tenker at disse separatistiske utgivelsene, som har vært nødvendige nok på veien for å nærme seg en balanse – disse «glemte kvinner i litteraturhistorien», «glemte kvinnelige arkitekter», osv. – nå kanskje snart kan nærme seg en slutt. Oppgaven framover, på så mange felt, må være å skrive dette sammen til en kollektiv historie hvor både kvinner og menn er inkludert. Man ser stadig store retrospektive utstillinger av kvinner man tidligere knapt har hørt om, Natalja Gontsjarova, Gabriele Münter, Marianne von Werefkin, Charlotte Moorman, Hilma af Klint … listen er stadig voksende, og Susanne Christensen har nettopp skrevet en bok om surrealisten Leonora Carrington – på alle felt pågår en revurdering og omskriving av historien. Nomenclatur er jo selvsagt bare et lite strå til denne stakken, og jeg tillot meg heller ikke å telle antallet kvinner og menn før boken var trykket, da så jeg at andelen kvinner var blitt ca 35 %.

Obligo, som kom tidligere i høst, har fått undertittelen «Om form og innhold». Boka er en 200-siders essayistisk utforskning av ditt eget virke som poet, og er utgitt i forbindelse med Møllebyen litteraturfestival som gikk av stabelen i Moss i slutten av august. Hvorfor har du skrevet denne poetikken?

Under arbeidet med Mnemosyne Nomenclatur var det som om det gikk opp for meg at det fins en dypere forbindelse mellom dette arbeidet og de tidligere, spesielt Soldatmarkedet og Sirkelsalme, som jeg ville undersøke, eller kikke nærmere på. Jeg begynte med å gå tilbake til tidligere notater som er blitt til parallelt med disse verkene, alt fra mer hverdagslige betraktninger til mer spesifikke refleksjoner rundt estetikk, politikk, ja, form og innhold. Så begynte et arbeid med å komponere eller strukturere disse passasjene med tanke på å se linjer mellom dem, mønster. Og da kjentes det også viktig å se på teksten, poetikken om man vil, som en tekst i egen rett. Jeg ville søke en skjønnlitterær form på den, og ville i hvert fall ikke at den skulle være normativ, verken på vegne av meg selv eller andre. I løpet av prosessen var det som om ulike aspekter av skrivepraksisen gradvis ble synlige for meg, ting jeg hadde vært mer eller mindre bevisst om under arbeidets gang.

Hva var dette som blei gradvis mer synlig for deg?

Noe som ble tydelig, eller enda tydeligere, var at jeg har beveget meg inn og ut av boka «som rom». Jeg vil inn i dette rommet, jeg liker å være der i den definerte og på et vis trygge rammen som boka gir. Samtidig strever jeg med å bære med meg erfaring, eller gripe erfaring, innenfor denne definerte formen, med en så klar begynnelse og slutt.

Dette er kanskje grunnen til at jeg har søkt meg mot sirkelen, det arbitrære, at verken lesningen eller det å skrive, skal være helt styrt av bokas struktur. For boka er jo også arbitrær, i en lengre historisk linje. Det har eksistert mange andre litterære uttrykksformer, eller medium. Ikke minst gjelder dette sangen og den orale tradisjonen, men også, har jeg blitt mer og mer klar over, tekst på runde former; sylindre, diskoser, steiner – og tekstruller, selvsagt. Vi er i alle tider utlevert til de redskaper og fora som fins rundt oss, og de vil prege oss, men de tidligere spøker på et vis med.

I alle de tre nevnte arbeidene har det repetitive elementet ellers vært veldig tydelig. Det har vært noe mantraaktig, en form å hvile i, søke beskyttelse hos, tror jeg kanskje, når mulighetene eller inntrykkene blir for mange, eller innholdet for skremmende.

Som du sier, er det tydelig at Obligo ikke er normativ – til det er den altfor fundert i ditt eget konkrete virke, slik det har sprunget fram. Men tittelordet «obligo», som vel betyr forpliktelse, har jeg inntrykk av at sier noe grunnleggende om det å skrive poesi for deg.

Obligo, forpliktelse, tenker jeg i flere aspekt, men også at det er noe forpliktene mellom form og innhold. Av og til settes det opp en motsetning mellom disse to, som om de skulle true hverandre, men jeg tror at innholdet i stor grad er med, eller kan være med, å velge formen.

Apropos litterære medier: I flere av prosjektene dine har internett og tekstredigeringsprogrammer vært viktige for å samle inn og holde styr på tekstmassen. Et eksempel er nevnte Mnemosyne Nomenclatur. Både for deg som skribent og for den leseren som måtte finne fram til verket, blir Google et viktig element, for både innhold og form?

Google er nok en forutsetning for at man kan skrive et navn slik helt uten kontekst, at denne muligheten fins til å skaffe seg mer informasjon, om man vil. Men jeg tenker like mye at dette å gi navnene et eget rom i boka også er å gi dem ro. At leseren slik kan få en mulighet til meditasjon over navnet, over hva man eventuelt forbinder med det, hva dette grunner i, og at det alltid finnes mye mer i dette livet, fra en person mottok navnet, enn det som er gjengse oppfatning i traderingen, den offentlige sfæren – hvis det da overhodet er blitt tradert i noen større utstrekning. At det i hvert fall ikke skal være gitt hvordan navnet skal ses, slik et navn jo ofte ledsages av vurderinger eller plasseringer i kronologi, ideologi, viktighetsgrad etc., enten man møter det i trykte medier og tekster, eller digitale medier.

Hva er det mest av alt at et navn rommer?

Det er det store spørsmålet, som vel ingen kan besvare. Nomen est omen, navn er skjebne, sa man visst i antikken. Det er vanskelig å vite hvor mye det betyr, navnet, slik det ser ut, i språkbildet, og slik det høres ut når det blir uttalt. Om det preger oss, og hvordan. Jeg har tenkt en del på spørsmålet om hvor lenge vi er i navnet, om det er for alltid. Dette blir et språkfilosofisk spørsmål: Er det først når et menneske dør at navnet blir språk?

Et navn vil i hvert fall alltid kunne forvandles for oss, etter hva vi vet om personen som bærer det. Jeg tenker at navnet er hellig. Navnet er knyttet til et menneske, både fysisk og åndelig. Ja, det kan kanskje ikke en gang sies å være språk, men er hevet over det.
I tillegg til eksplisitte skriverefleksjoner, rommer Obligo blant annet notater fra ei reise til Israel og Palestina. Du skriver også om hverdagsliv, penger, krig. I en av bokas kanskje særlig fortetta passasjer, skildrer du folk som synger salmer om å gi til fattige, men som like etter overser tiggeren på kirketrappa. «Som om koblingen er brutt», skriver du. Du er opptatt av at liv og virke, samfunn og poesi skal henge sammen?

Nja, jeg tenker ikke at ting alltid må henge sammen. Det er kanskje noe av det vi alle baler mest med i forhold til språket; å være i pakt med det vi sier og mener. Ofte lykkes vi ikke. Vi må forholde oss til denne smerten i at det alltid, eller ofte, vil være en glipe. Kanskje er det en av de tingene poesi handler om: Å prøve å overskride, overbygge, den glipen, i hvert fall et øyeblikk.

Når jeg har deltatt i samtaler innenfor kunstfeltet, har jeg tenkt på at det der synes å være en større tillit til språk og begreper enn det er i litteraturfeltet. Den som skriver er ofte mer redd for å foregripe og forklare det man arbeider med, å berøre språk med språk. Jeg kjenner også en angst for dette, og at det derfor er noe komplisert med å skrive poetikk, en ambivalens som jeg har prøvd å løse med å være konkret i stor utstrekning, mer enn abstrakt og refleksiv. 

Ja, du er konkret – men du gjør deg også «åndelige» refleksjoner? Dette henger kanskje også sammen med motviljen mot å bruke språket til bare å forklare …

Ja, litteraturen og kunsten skal jo ikke trenge noen bruksanvisning, men så opplever man selv iblant at det kan være åpnende for et verk med noen ord rundt det, belysende.

Absolutt. Mnemosyne Nomenclatur vokser for eksempel veldig på dette. Nå som du har åpna opp dette verket litt, er det mulig å få et par av navna du samla, men som du ikke fikk brukt? Uten noen videre forklaring.

Henry Ward Beecher. Carrie Walter Stettheimer.

Utgitt av Monica Aasprong: Etter debuten med romanen Mellom Alex Gobulev og meg (Tiden, 1997) publiserte hun i 2006 Soldatmarkedet, et tekstarbeid hvor hun blant annet lagde en tekstvev av bokstaven t. Dette kom i form av en «tradisjonell» poesiutgivelse på forlaget Damm, som pamflett på mikroforlaget Gasspedal, som fragmenter i ulike tidsskrifter og på Aasprongs nettside, og som opplesninger og utstillinger. Seinere har hun utgitt Et diktet barn (Cappelen Damm, 2010) og spiralboka Sirkelsalme (til Betlehem / til Jerusalem) (Cappelen Damm, 2013). I 2018 kom Mnemosyne Nomenclatur, et verk bestående av 9 bøker og over 4500 sider med «bare» navn, utgitt som del av utstillinga «Avskygninger» ved Kristiansand kunsthall. I høst utga hun poetikken Obligo (H//O//F). Som oversetter har hun gitt norsk språkdrakt til blant annet Sara Stridsberg, UKON, Thomas Bernhard, Rainer Maria Rilke og Linda Boström Knausgård.

Powered by Labrador CMS