Intervju

Affeksjon, blikk og politikk

Det hevdes stadig at litteraturen er politisk, eller i alle fall sies det at den kan være det. Men hvor er det denne politikken ligger: I drøftingen av ideer? I følelsenes vold? Eller annetsteds?

Lars Petter Sveen og Merete Røsvik.
Lars Petter Sveen og Merete Røsvik.
Publisert digitalt

BLA 2/19. 18.02.2019.

Merete Røsvik

(f. 1973) er litteraturkritiker og redaktør for tidsskriftet Prosa.

Midtveis i januar publiserte Vårt Lands fungerende bokredaktør Lars Petter Sveen en leder hvor han etterspurte et sterkere fokus på litteraturens idémateriale. «Ofte får vi bøker som er godt skrivne, men ikkje så godt tenkt», skrev han.[i] På den andre siden er lesing ofte fundert i  affekt, gjenkjennelse og empati, snarere enn rasjonell idédrøfting. Kritiker og Prosa-redaktør Merete Røsvik har lenge skrevet om dette, og stadig vekk med politisk klangbunn; for i beskrivelsen av vonde følelser, av fattigdom og ensomhet, kan dagliglivets politikk bringes på banen.[ii] På bakgrunn av deres tilsynelatende uenighet inviterte vi Sveen og Røsvik til å samtale, i håp om å få utvida forståelsen av hva som gjør skriving og lesing politisk potent.

Hva er det politiske i litteraturen?

Lars Petter Sveen

(f. 1981) er forfatter og fungerende redaktør for Vårt Lands bokbilag Bøker. Siste utgivelser: romanene Fem stjerner (2017) og Fem skuggar (2018).

Merete Røsvik: – Noen bruker ordet politisk i smal forstand. Det politiske er da et ønske om at litteraturen skal ha en tydelig effekt; man tar opp en bestemt sak, med et ønske om å påvirke. Dette er åpenbart politisk, men jeg tenker bredere, at det man skriver kan angå et politisk område, at du kan koble det til politisk skapte forhold. Sagt annerledes kan litteratur ha en politisk funksjon uten å agitere for noe, men bare ved å ta opp bestemte temaer. Men på den andre siden mener jeg heller ikke at absolutt all litteratur er politisk. Det må være en vinkling, en holdning eller påstand som trigger noe som har med verdi eller idelogi å gjøre.

– Jeg mener at den selvbiografiske litteraturen ofte er politisk viktig bare ved at den legger vekt på å skildre ting som de er. Et åpenbart eksempel er Eduard Louis. Bøkene hans er politiske nettopp fordi de gjør dette. Det er det mange som ikke liker, av forskjellige grunner, og dermed befinner bøkene hans seg midt i det ideologiske feltet, midt i en verdikamp. Også i Sverige og Danmark har den selvbiografiske litteraturen vært veldig politisk. I Norge framsto Knausgård i utgangspunktet apolitisk, men også i den individuelle følelsen av skam som han beskriver kan det ligge noe politisk, om enn mye mer indirekte.

Lars Petter Sveen: – Jeg tenker at en del av det politiske ved litteraturen ligger i måten man snakker om den på. At intensjonen bak det som skrives ikke er alt, men at det ligger noe i blikket, i hvordan vi leser og tolker bøkene. Da kan man spørre: Hva slags kontekst står de i?

– Et eksempel. I høst kom det fire-fem romaner om det å få barn og det å være småbarnsforeldre. Dette var på et vis ikke noe nytt, man kan gå tilbake og finne eksempler på dikt, romaner og sakprosa som omhandler dette også fra tidligere. Men når det kommer så mange samtidig, begynte man å snakke om barselbølgen, og så var Endre Ruset litt uheldig og kalte det for navlebeskuende …

navlestrengbeskuende!

– Men i det øyeblikket Erna Solberg holdt nyttårstalen sin, hvor hun oppfordra norske kvinner til å føde flere barn, ble bøkene plutselig satt i en annen kontekst. Blikket jeg møter bøkene med har blitt et annet, og dette har noe å gjøre med om man opplever bøkene som politiske eller ikke. Ideen om en bok kan endre seg. Den kan endres hos forfatteren, hos kritikeren, og i samfunnet.

Idé vs. følelser

LPS: – Når vi snakker om politisk litteratur i Norge, har jeg inntrykk av at det blir snakket om spøkelset etter AKP-tida. Man tenker at rommet er smalt, og som regel at det er mislykka. Men som Merete opplever jeg at det siden år 2000 har kommet veldig mange bøker som har åpna det politiske rommet i litteraturen. Disse bøkene er kanskje ikke selv bevisst det politiske, men de kan allikevel leses slik. Jeg opplever at de snur om på blikket mitt på mange ting. Ta for eksempel Helga Flatlands bøker, som endrer synet på hva det vil si å være ung i Norge, på hva det vil si å bli sendt til Afghanistan, for så å komme tilbake igjen. Dette er det politisk sprengkraft i. Det kan godt hende at andre vil lese boka og heller mene at den handler om savn, det kan også godt hende at Helga Flatland ikke mener hun har skrevet en politisk bok. Men det politiske kan like gjerne handle om hvordan vi ser på bøkene, og hvordan vi snakker om dem.

MR: – Både i lederen du skrev i Vårt Lands bokmagasin, og i Bjørn Vatnes kronikk, som du bygger på,[iii] får jeg et inntrykk av at det politiske alltid er kobla til ideen i boka. Men sånn trenger det slettes ikke å være. For politikk handler om helt basale ting, om grunnleggende rettigheter. Den griper inn i privatlivene våre, det kan handle om å få unger, om prevensjon og rett til abort. Og dermed har det politiske minst like mye med følelser å gjøre. Politisk litteratur trenger ikke å inneholde så mange ideer – det holder at den skildrer hverdagslige ting, på en måte som kjennes aktuell.

– Samtidig er det ikke sånn at litteratur som gjør dette nødvendigvis er god. Men en dårlig bok kan også påvirke sterkt, kanskje særlig hvis den treffer følelsene. Onkel Toms hytte er antagelig en av de mest effektfulle politiske romanene som er skrevet. Nå er det lenge siden jeg leste den, så jeg er ikke sikker på hvor god eller dårlig den egentlig er, men den er i alle fall dryppende sentimental. Og den slo ned i samtida som en bombe!

LPS: – Det samme gjelder Bjørneboes bøker Jonas og Uten en tråd. De er jo forferdelig dårlige! Men for en effekt Jonas hadde på skolevesenet.

Ja, og her ser man kanskje ideen i praksis. Særlig Bjørneboes Jonas tar opp et spesifikt problem, som du sier. Men apropos det med lesemåter – at det er her det politiske ligger – hva betyr dette når du, Lars Petter, etterspør ideene? Og kan man stille krav til dette i litteraturen?

LPS: – Det enkle svaret er: Nei, det kan man ikke gjøre. Men det er veldig artig når det blir gjort! Ikke hvis du er i Maos Kina, så klart, men hvis du er i Norge er det morsomt når dette skjer, fordi det skaper samtaler og debatter. Men det som skjer på forfatterens skrivebord, det skal man ikke legge seg opp i.

– Jeg liker godt å snakke om politisk litteratur, og i sammenheng med dette mener jeg det også er naturlig å spørre etter dette. Å snakke om det politiske er å velge seg et bestemt blikk, å velge hva man er ute etter som leser. Det er stor fare forbundet med dette – men også stor gevinst. Du ser bare det brillene du ser med tillater. Men selv om det er en fare for å redusere teksten gjennom slike lesemåter, mener jeg samtidig at dette kan føre til noe stort, nemlig at man makter å åpne litteraturen opp mot samtida.

– Dette handler ikke bare om å gjøre litteraturen relevant, for det er ikke alltid interessant. Men det handler om at man kan komme til litteraturen for å få hjelp med å svare på spørsmål. For eksempel: Kan denne boka si meg noe om hvordan det er å få barn i Norge i dag? Kan den si noe om hvorfor ungdommer radikaliseres i europeiske storbyer?

MR: – Jeg tenker at det er kritikernes jobb å stille krav, mens det er forfatternes jobb å gjøre det stikk motsatte. Forfatterne må vise at det går helt fint å gjøre noe annet enn det kritikerne ønsker, ja, kanskje også vise at det egentlig er noe helt annet vi trenger. Så er det kritikernes jobb å analysere i etterkant, og gjennom dette prøve å forstå: hva var det som skjedde?

Skriveprosessen

Lars Petter, når du snakker nå, vektlegger du det idémessige og politiske i litteraturen ganske annerledes enn i lederen du skrev, hvor du i større grad etterlyser mer fokus på ideene i selve skriveprosessen, til forskjell fra det å fokusere på setninger og formuleringer. Du siterer blant annet Anne Oterholm på en reduserende, eller i alle fall uheldig måte …

MR: – Og du har fått bank for det!

Ja, i Klassekampen.[iv] Det du siterer Oterholm på, er at hun i en samtale i Vinduet 4/18 sier at hun ikke vet hvor teksten fører hen når hun skriver.[v] Du etterlyser fokus på ideer i skriveprosessen, er det riktig forstått?

LPS: – Når man snakker om det å skrive, er det veldig vanlig å snakke om at håndverket handler om skriveprosessen, hvor språkbasert og ikke minst uoversiktlig det er å skrive. Men jeg savner at forfattere tør å snakke om ideene sine. Hva er det de tar med seg inn i skrivinga? Selv om en forfatter ikke alltid vet hva han eller hun vil med boka si, kan man gjerne utfordre forfattere på å reflektere mer omkring dette.

– For et par uker siden intervjua jeg Sara Stridsberg. Jeg spurte om det gikk en rød tråd gjennom bøkene hennes. Da sa hun: «Jeg vet aldri hvor skrivinga skal ta meg», og hun fortalte at hun finner stemmer og sterke bilder og følger dette. Men seinere i intervjuet sier hun om sin siste bok, Kjærlighetens Antarktis, at hun hadde en idé fra ti år tilbake i tid: Hun hadde lest avisartikler om myrdede kvinner, og tenkt at hun ville fortelle disse kvinnenes historie. Hun ga altså to ulike svar på hvor romanen kommer fra. Veldig ofte snakker man om det første svaret, men for å få til en større samtale om hva boka vil – hva bøkene vil – tror jeg det andre svaret er mer interessant.

MR: – Du trakk fram Anne Oterholm. Da hun ga ut Liljekonvallpiken i 2015 var det ingen som leste den som en politisk roman. Men da jeg seinere hørte henne i samtale med Kristine Næss, fortalte hun at det var et innslag på Dagsrevyen som hadde trigga romanen. Det var en sak hun kjente veldig godt til, men som var fremstilt på en svært skeiv måte. Derfor ville hun ta opp i en roman hvor lett det er å godta informasjon, og tro på en historie, uten å vurdere om kilden er pålitelig. Oterholm er jo en forfatter med ideer, selv om de kanskje blir formidlet på en indirekte måte. Og når det kommer til skriveprosessen, kan intuisjonen, denne sammenblandinga av alt man har tenkt og følt og erfart, føre en fram til resultater forfatteren selv ikke opplever å ha full kontroll over.

LPS: – Når jeg gjenga Oterholms utsagn om skriveprosessen, var det fordi jeg opplevde sitatet som symptomatisk for måten man snakker om bøker på, en måte som omtrent avfeier bøkenes mulighet for å være politiske, men som heller fokuserer på hvor vanskelig det er å skrive. Slik var det blant annet på Skrivekunstakademiet, hvor jeg gikk for 12 år siden: Fokuset lå på skrivehåndverket, på språket. Jeg savner at man prøver å avmystifisere skriveprosessen. Jeg sier ikke at det å skrive ikke er vanskelig; jeg vet selv hvor utrolig vanskelig det er. Men det er ikke sånn at man er et blankt ark, og så har man språket, og så dukker ideene opp.

– Men det er litt sånn vi snakker om det å skrive også, tenker jeg. Jeg lurer på hvorfor man ikke tenker på hva forfatteren tar med seg inn. Hva er det hun eller han har med seg av ideer? Kan man ikke vektlegge det? Når Michel Houellebecq utgir en ny bok er det ingen som snakker om det vare språket hans. Man snakker om ideene. Hver gang det dukker opp en samtale med ham, så er det alltid interessant: Plutselig snakker man nesten bare om innholdet i boka, om ideene hans.

Utkantposisjonen

Det finnes jo også forfattere i Norge som på samme vis har tydelige ideer eller perspektiver i bøkene sine: Zesan Shakar, Jan Kristoffer Dale og Amalie Kasin Lerstang, for eksempel. Flere kunne vært nevnt. Dette er forfattere som helt tydelig prøver å formidle en form for erfaring som har en sosial og politisk klangbunn.

MR: – Birgit Alm hører også hjemme i det selskapet. Hun har sagt at hun ikke vil bli kalt politisk bare fordi hun skriver om erfaringer med å være fattig, for eksempel i den siste boka, Ensom planet. Men jeg synes at man må kunne kalle dette politisk. Samtidig trenger vi kanskje å få øynene opp for hvordan en roman som beskriver den øvre middelklassen også kan være politisk. Her kan jeg nevne Nicolai Houm, som har prøvd å skildre kvalene ved å komme fra en veldig rik og kravstor familie med høye standarder.

Men er det å gjøre vold mot disse forfatterne – Houm ekskludert – å lese bøkene deres som politiske fordi de kommer fra minoritets- eller utkantposisjoner?

MR: – Jeg er enig i at det kan fungere som merkelapper man bare slenger på fordi bøkene beskriver erfaring man ikke kjenner seg igjen i, og derfor opplever som marginal. Men det viser hva som er ens eget blindpunkt, ikke sant? Selv om det kan være grunn til å reagere på det, så tenker jeg at det for Birgit Alm, for eksempel, har vært en stor fordel, fordi det har skapt mye interesse for bøkene hennes. Nettopp fordi hun har beskrevet noe ikke alle andre har beskrevet.

LPS: – Så lenge det gjøres på en god måte, synes jeg det er uproblematisk å sette søkelys på det politiske som inngang til de nevnte forfatterne. Men man skal være oppmerksom, så man ikke låser bøkene fast.

– Jeg synes Trude Marstein er en av de mest fascinerende forfatterne vi har i Norge, for hun er så klartenkt og skarp når hun uttaler seg om bøkene sine. Selv om Marstein selv sier at hun ikke er moralsk eller politisk, opplever jeg at hun er en av de beste skildrerne av hvem vi er i samfunnet vårt i dag. Særlig i skildringa hennes av den norske middelklassen ligger det politisk sprengkraft. Men jeg er sikker på at hun hadde blitt irritert om jeg sa det til henne.

MR: – Ja, også Marstein er vel blant dem som framhever intuisjonen i skriveprosessen. Hun tar utgangspunkt i å skape en troverdig framstilling av ett liv, likevel klarer hun å skrive fram et speil for samtida. Men også jeg blir irritert av de som sier at de ikke vet hva det de skriver betyr, at de bare skrev det «fordi det kom til meg». Georg Johannesen mente at en ordentlig forfatter vet hva han vil. Da han en gang fikk spørsmål om han selv skjønte hva han skrev, tror jeg han svarte noe à la: «Selvfølgelig! Er du frekk?». Men det er så klart forskjellige innganger til det å skrive.

LPS: – Det er tusen innganger til det å skrive. I forrige nummer av Vagant skriver Odd W. Surén om Oktobers skriftserie, «Lese, skrive», og avslutter med å si at eksistensberettigelsen til ethvert forfatterskap er at det må være nytt. Hver forfatters prosjekt må være han eller hun sitt eget.

MR: – Det er derfor dette med å skrive om eget liv, å skrive selvbiografisk, kan være politisk: Bare du kan fortelle akkurat denne historien og bringe den inn i offentligheten.

LPS: – Men dette handler om blikket. Hvis en bok får leseren til å se noe i samfunnet på en annen måte, fra en ny vinkel, da blir boka politisk hos leseren. Mange forfattere kan skrive om det samme, men ha ulike blikk på det. På samme måte kan mange lese samme bok, men ha ulike blikk på den samme boka.

Virkelighetslitteratur

Til forskjell fra Merete, som framhever virkelighetslitteraturen som politisk, har jeg inntrykk av at du, Lars Petter, opplever denne som mer klam. Du har gitt uttrykk for at identifikasjonen mellom forfatter og verk gjør at litteraturen får for smale rammer.

LPS: – Ja, hvis alt skal være sånn, blir det for klamt. Da kommer man ingen vei, og bøkene blir umulige. En av mine tidlige store leseropplevelser var André Malraux’ Menneskets lodd, som handler om opprøret i Shanghai i 1927. Mye av det som fascinerte meg, var hvordan i alle dager Malraux kunne skrive en bok som denne, om et samfunn som ikke var hans eget. Og dessuten med masse politisk sprengkraft, mange interessante ideer og tematikker.

– Det er veldig stor etterspørsel etter det selvopplevde, at man selv skal være ansikt for sin egen bok. Og i mange tilfeller er dette interessant. Men alt kan ikke være der. Da skrumper man inn hva bøkene er og kan være. Da vil bare folk med innvandrerbakgrunn kunne skrive om det å være innvandrer i Norge, bare homofile vil kunne skrive om det å være homofil, bare kvinner skrive om kvinner, og bare menn om maskulinitet. Da lukkes rommet fullstendig.

– Det er veldig fascinerende når noen tar spranget ut av sin egen virkelighet. Og i mange tilfeller gjøres dette. Så jeg sier ikke at det ikke skjer, men jeg gir likevel et lite varsko.

MR: – Men om man skriver om noe annet enn sitt eget er det mye vanskeligere å skrive godt, tror jeg. Det er sikkert derfor mange skriver om seg selv, fordi det er det enkle stedet å begynne. Skjønt, heller ikke dette er enkelt. For mange av oss er bare det å skjønne hvem man selv er og hvordan verden henger sammen, en kjempejobb. Kaja Schjerven Mollerin skriver om dette i boka om Susan Sontag. Hun viser til filosofen Iris Murdoch, som sier at for å klare å virkelig se verden, må du vite hvor du ser den fra. Du må vite forskjellen på deg selv og andre: Hva er dine omstendigheter? Det at noen andre lever i en helt annen virkelighet, det kan man være blind for.

– Derfor har jeg begynt å tenke på dette med å finne ut av seg selv som begynnelsen på en politisk bevisstgjøringsprosess. Men nå for tida virker det som folk trenger mer og mer tid på å finne ut av seg selv, og dermed blir vi selvopptatte. Vi trenger hjelp fra litteraturen til å finne ut hvem vi selv er, rett og slett.

LPS: – Jeg kan også si at jeg trenger litteraturen for å forstå hvordan verden er. Ofte tenker man at det er sakprosaen som kan gi dette, men også poesi, noveller og romaner kan fortelle meg hvordan ting henger sammen.

MR: – Det som virkelig skiller skjønnlitteratur fra sakprosa og avisartikler er at denne litteraturen kan framstille den emosjonelle betydninga av noe. Ta Faulkners Absalom, Absalom!. Vi kan lese mye om slaveriet i sørstatene, men akkurat hvorfor rasismen sitter i så hardt og så lenge er vanskeligere å forstå. Faulkner skildrer, blant annet, tabuet knyttet til at hvite herregårdseiere fikk unger med mange av de svarte slavene, slik at det kunne gå halvbrødre og halvsøstre rundt på gården som ikke visste om hverandre. I sekundærlitteratur om romanen står det at politiske agitatorer på midten av 1800-tallet beskrev raseblanding som jamgodt med incest. Det er det lett å oppfatte bare som moralsk tvilsom propaganda, men Faulkners roman viser både at det i mange tilfelle var mer enn en talemåte, og den roter opp i alle følelsene som fins rundt rasepolitikken. For meg ble det et eksempel på at slikt som kulturelle tabuer er det umulig å fullt ut forstå bare på grunnlag av historisk kunnskap.

Reaksjon, refleksjon – og følelser

LPS: – Mens politikk er reaksjon, tenker jeg at litteraturen gir mulighet til refleksjon. Når folk reagerer og blir sinte på Erna Solbergs tale, da får vi mange reaksjoner. Men hvis vi ønsker refleksjon, er det naturlig å gå tilbake og se på diktsamlingene og romanene som har kommet om temaet.

MR: – Men da er vi inne på dette skillet mellom følelser og tanker igjen, om det da eksisterer et slikt skille. Jeg mener at dyp erkjennelse ofte er avhengig av emosjonelle reaksjoner. Derfor spiller følelsene en stor rolle i skjønnlitteraturen. Hvis du ikke føler noe når du leser, er det også vanskelig å skjønne hva som ligger av betydning i det.

LPS: – I artikkelen «Det må vere nokon som elskar nokon»[vi] trekker du fram dette med følelser, og hvordan det å skildre disse kan være politisk. I stedet for å bare tolke ensomhet og beskrivelser av psykiske sammenbrudd selvbiografisk, løfter du dette opp og sier at disse beskrivelsene sier noe om hvem vi er i dag, og om hvordan det er å leve i dag. Dette synes jeg er interessant, for da leser du med et blikk for ideen, du spør etter hva boka kan si om oss som samfunn.

MR: – Den amerikanske teoretikeren Sianne Ngai kobler følelsene til ideer, eller mer presist; til ideologi. Hennes kjepphest er at det å skildre negative følelser, som misunnelse, bitterhet og hat, i seg selv kan ha et politisk potensial – fordi det er tabu, og fordi negative følelser gjerne peker mot noe. Disse følelsene blir sett på som en skavank hos den enkelte, men det tilslører at de ofte peker mot reell, politisk skapt urettferdighet. Både følelsene selv og hvordan man vurderer dem, er dermed politiske.

– Man ser dette hos Eduard Louis, Yahya Hassan, Johan Jönsson, Kristian Lundberg. De skriver ut et hat mot bakgrunnen sin, mot middelklassen, mot sin egen perkerfar, og dermed setter de fokus på svært betente sosiale problemstillinger. Og så kan man jo, teoretisk spekulativt, påstå at alle som skriver om depresjon indirekte kritiserer samfunnet. Men det er ikke nødvendigvis tilfelle.

Litteraturens oppgave

Nå har vi snakka om det politiske. Men det finnes jo mange andre innfallsvinkler til litteraturen. For å stille et litt ledende spørsmål: Hva er litteraturens fremste oppgave? Er det å være politisk?

LPS: – Det kjempekjedelige svaret er at litteraturen skal være god.

Merete, i artikkelen din «Den unge litteraturen stiller diagnosen»[vii], hvor du gjør en politisk lesning av nylig utgitt litteratur skrevet av unge forfattere, ender du opp med å påpeke en dobbelthet i ditt eget ønske til litteraturen. På den ene sida vil du gjerne at litteraturen skal påvirke samfunnet politisk, og da helst i den retninga du selv mener at samfunnet burde gå. På den andre sida vil du at litteraturen skal utvide seg slik den selv vil, og finnes som et eksistensielt rom uavhengig av samfunnet?

MR: – Det du aller helst vil er jo å møte på noe du aldri har tenkt på eller opplevd før, ikke sant? Det er ikke litteraturens første oppgave å være politisk, men den skal jo bety noe for oss? Om dette er politisk eller eksistensielt – og hvor grensa mellom det politiske og det eksistensielle går – får være opp til den enkelte. Det sentrale er at estetiske opplevelser leder deg inn på noe som er viktig for deg, og skaper erkjennelse ved å koble ideer og kunnskap sammen med følelsene.

Å gå inn på de negative følelsene framheves som politisk potent materiale i litteraturen. Da kunne man trukket inn spørsmålet om klima og miljø: Det er ikke akkurat overrepresentert i samtidslitteraturen?

MR: – Problemet med «klimalitteratur» er at ingen vil lese det, fordi det er så ubehagelig. Du blir redd, vil ikke tenke på det. En ting er at du kan oppfatte litteraturen som dårlig, men en annen ting er at du mest sannsynlig aldri leser den. Hvis du har 400 kroner og skal i en bokhandel, så tar du ikke med deg en dystopisk klimaroman.

LPS: – Men Maja Lunde sine bøker, som handler om klima, har jo solgt i bøtter og spann.

– Det å skrive om klima i litteraturen er i det hele ganske nytt. Vi befinner oss i startgropa: Hvordan kan man skrive om dette? Jeg ser for meg at om 20-30 år vil vi ha mange bøker hvor forfattere forsøker å skrive om nettopp dette.

MR: – Det finnes noen allerede. Vi har Thomas Marco Blatt og hans Tiden er ilden vi brenner i. Mette Karlsvik, Benedicte Kroneberg Meyer. Men det er et vanskelig emne. Blatt var kjempegod, kanskje fordi han nærmer seg det indirekte, du grøsser mens handlingen utfolder seg.

LPS: – Et annet godt eksempel: Carl Frode Tillers Begynnelser, som er helt nydelig. Jeg tror mange følte en uro når de leste denne boka, kobla til klimaendringene og sårheten over å miste kloden vår. Denne romanen er kanskje et eksempel på en bok hvor ideen presser seg på, kanskje forfatteren faktisk satt og strevde med ideen: Hvordan i alle dager skal jeg ta et så stort, uhåndterlig tema, og skrive om det? Hvordan i alle dager kan jeg fortelle om det når jeg er stuck med mitt vanlige hverdagsliv?

MR: – Men vet du hva? Det som gjør at det funker i den romanen, er at det er en følelse som har blitt ekte for forfatteren. Jeg tror ikke den er skrevet fordi Tiller mener at han burde gjøre det, men fordi noe virkelig presser på innenfra, ikke sant?

LPS: – Hvordan Tiller gjorde det, eller hva han følte når han skrev, vet jeg ikke noe om, men boka er et eksempel på at det går an å skrive om klimakrisa, og at litteraturen evner å reflektere omkring politiske spørsmål på en måte vi ikke finner i den offentlige samtalen. Det er ideen vi er interessert i, hva Tiller skriver om, ikke hvordan han skriver den.

MR: – Da jeg for noen år siden spurte den amerikanske poeten Joshua Clover om det politiske ved poesien, svarte han: «Gå heller ut og engasjer deg i politikk. Og så skriver du det du skriver etterpå». Vi kan ikke bare tenke at man skal skrive om ting. Man bør også prøve å faktisk gjøre noe, engasjere seg i noe. Så kan man skrive også.

Les også Merete Røsviks artikler om politikk og affeksjon i litteraturen fra tidligere BLA-utgaver: 

3/2017: «Politikken er tilbake i poesien».

7/2017: «Den unge litteraturen stiller diagnosen».


[i] Se «Lengten etter ideane», på trykk i Vårt Lands bokmagasin «Bøker» 11. januar 2019.

[ii] Se f.eks. «Politikken er tilbake i poesien», på trykk i BLA 3/2017.

[iii] Kronikken Sveen henviser til er Bjørn Vatnes «En tid for uvirkelighetslitteratur», på trykk i Aftenposten 15. desember 2018, basert på et lengre essay i Samtiden nr. 4, 2018, «Å snerte inn på science fictionale».

[iv] I «Tanken i litteraturen» kommenterer Tom Egil Hverven Sveens leder. På trykk i Klassekampen 19. januar 2019.

[v] Anne Oterholms utsagn, som Sveen i lederen sin siterer, er: «Du veit ikkje kva du held på med. Du veit ikkje kva forma skal vere, du veit ikkje kva innhaldet skal vere, men det som vert gjeve ut til slutt, er det den prosessen har ført til.»

[vi] Røsviks artikkel «Det må vere nokon som elskar nokon. Kjensler og politikk i litteratur og kritikk» sto på trykk i Vinduet nr 4/ 2016.

[vii] På trykk i BLA 7/2017.

Powered by Labrador CMS