Intervju

Traumetropisten

Der hvor andre traumeforfattere blåser siggen i trynet på folk, stumper Maria Kjos Fonn (28) den på bar underarmshud.

Publisert digitalt

«Når en plante er skadet, men likevel klarer seg, snakker man i botanikken om en traumetropisme. Fra skadestedet kan det skyte nye skudd, som strekker seg i nye retninger. Slik er det også for de fleste av oss mennesker. I traumepsykologien finner vi beretninger både om de smertefulle opplevelsene som følger en traumatisk hendelse, og om mulighetene for psykologisk vekst.»

– Psykolog Johanne Rogndal

Hovedpersonen i Maria Fonns nye roman Kinderwhore, Charlotte, vokser opp med en mor som lever i en dis av piller og søvn. Charlotte har ingen far, hun registrerer bare flyktige farsskikkelser som kommer og går. Språket hennes for kjærlighet og omsorg i oppveksten består av piller, alkohol, snille menn som forsvinner og slemme menn som penetrerer henne ved anledning fra tolv års alder.

Hva gjør det med et menneskesinn å oppleve et totalspektrum av traumer i barndommen? Dette spørsmålet har Maria Fonn forsøkt å svare på i andreromanen sin.

«Skade av fysisk eller psykisk karakter»

Ordet traume er gresk og betyr en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter. Et psykologisk traume er en type hendelse som kan føre til psykiske skader som plager den berørte i ettertid. Felles for de fleste traumer er at de kommer plutselig, er ukontrollerte og overveldende. De kan vekke en ekstrem følelse av hjelpeløshet og redsel, og er ofte en trussel mot liv og helse. Seksuelle traumer gir oftere plager enn andre traumehendelser, og barn blir generelt hardere rammet av traumer enn voksne.

Maria Fonns Charlotte opplever de mest skadelige traumene, traumer som blir påført av en som står deg nær. Relasjonelle traumer. Omsorgssvikt, incest, rusmisbruk og voldtekt er en del av hverdagen til Charlotte, som vokser opp så avsondret fra et normalt liv at en morsklem virker fremmedgjørende på henne. Slik beskriver forfatteren selv det å få et traume:  

– Et traume er en hendelse som kan gjøre noe med hele tidsforståelsen din, noe som forrykker tilværelsen din og kan sette deg i konstant alarmberedskap. Noen kobler seg helt ut, som en forsvarsmekanisme, og mister helt kontakten med verden og/eller sin egen kropp. Traumer kan få en til å glemme ting. Charlotte opplever både glemsel og det å miste kontakten med kroppen sin, sier Maria Fonn.

Orkidébarnet

Charlottes mor har det samme svaret på alle livets problemer, og det er piller. Mor og datter er like, men også veldig forskjellige. Det som gjør Charlotte ulik moren, er selvoppholdelsesdriften hennes. Moren har gitt opp, men Charlotte har en faen i seg, en destruktiv men også progressiv faen.

«Orkidébarn» er et forholdsvis nytt begrep i psykologien og en beskrivelse som passer godt på Charlotte. «Løvetannbarn» sprenger seg gjennom asfalten og klarer seg bra uansett. Orkidébarna er skjørere, mer sensitive på omgivelsene og kan bikke begge veier.

– Gitt de rette forutsetningene, nok omsorg og kjærlighet, kan orkidébarna likevel blomstre i større grad enn løvetannbarna. Charlotte er veldig intelligent og lærer seg raskt teknikker for å sjalte ut alt det vonde i livet sitt. Disse forsvarsmekanismene er ikke bra for henne på sikt, men de sikrer overlevelsen hennes der og da, sier Fonn.

– Destruktiviteten og selvoppholdelsesdriften eksisterer side om side i Charlotte. Hun er ganske hensynsløs, har få grenser og lite empati. Men det betyr ikke at hun ikke har evnen til å forstå andre mennesker, og hun blir mye mer empatisk med andre etter hvert som hun blir mer empatisk med seg selv. For henne handler det om overlevelse ikke å slippe andre mennesker inn på seg, forklarer hun.   

Oppspaltingen av sinnet

Med Kinderwhore har Fonn ønsket å skrive en bok om hvordan traumer oppleves innenfra, om hvordan de spalter opp sinnet. Når du opplever en hendelse som er så vond at kropp og sinn ikke klarer å håndtere det, forsøker sinnet å skyve det vekk, ut i en slags periferi. Men traumene lagres. I cellene, underbevisstheten, muskelfibrene, identiteten, selvfølelsen og drømmene, og de pipler frem i hverdagen. I mange tilfeller vender de også tilbake, i form av flashbacks og påtrengende, vonde minner.

– Jeg vil vise hvordan traumer kan gjøre en person uspiselig og føre til handlinger som på en måte som kan virke irrasjonelle for de fleste, men som likevel skaper logikk og er hensiktsmessig for den traumatiserte. Jeg håper også at Kinderwhore kan skape forståelse for atferdsstrategier og dissosiasjon. Charlotte begynner å dissosiere tidlig i barndommen og fortsetter med det helt til hun blir voksen.  

Dissosiasjon er når hjernen splitter opp hendelser som er så grove at de ikke kan prosesseres i nået. Dissosiasjon fungerer som hjernens overbeskyttelsesvern mot opplevelser som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere hendelsen på en sammenhengende måte. Å være utenfor sin egen kropp, helt andre steder. Der er Charlotte ofte, medgir forfatteren.  

– De første tolv årene av livet sitt opplever hun «bare» omsorgssvikt, så begynner overgrepene. Hun kobler seg fra følelsene sine ganske tidlig gjennom leker, historier og ved å mobbe andre unger. Hun prøver å overføre smerten til andre barn. Omsorgssvikten gjør henne veldig sårbar, og når hun blir voldtatt av stefaren sin så blir hun ekstremt frakoblet fra seg selv. Hun kan ikke ta innover seg skadene sine, hun må holde det skjult så hun ikke rakner.

«Dukken» og «maskinen»

Et tydelig eksempel på traumenes oppspalting av sinnet, er rollene Charlotte trer inn i hver gang hun blir utsatt for seksuelle overgrep. Da blir hun enten «dukken» eller «maskinen».

– «Dukken» er slapp, villig og føyelig, en helt fjern måte å møte mennesker på. «Maskinen» er en mekanisk pågangsdriver som representerer den selvutslettende seksualiteten hvor hun bare går på for å få ting overstått. Med det sier hun også at sex ikke betyr noe. Hun identifiserer seg ikke med kroppen sin uansett, så for henne spiller det ingen rolle, sier Fonn.

Kunnskapsfeltet om hva slags avtrykk alvorlige livshendelser setter i oss, utvikler seg stadig, og det gjør også diagnostiseringskriteriene og –manualene. Traumematerien er kompleks, og de lærde strider om traumenes innhogg i oppførsel og identitet.  

– Mange utvikler posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som blant annet innebærer gjenopplevelse av hendelsen, unngåelse av stimuli eller situasjoner som forbindes med hendelsen og vedvarende psykisk aktivering, forteller Fonn.

– Jeg tror ikke det er så mange som er klar over at traumer kan føre til varige endringer i bevisstheten og følelsesregisteret. Oppspaltingen av sinnet som følge av traumatiske hendelser er en litt uforståelig menneskelig reaksjon som kan være lettere å beskrive skjønnlitterært enn i sakprosaen, tror jeg.

Det vonde språket

Traumene i de forskjellige livsstadiene speiles tydelig i Charlottes språk. Som barn er det det typisk barnlige språket som trer frem. Charlotte gjemmer det vonde i metaforer og fortellinger.

– Hun har denne «hullemaskinen» som hun klipper hull i tiden med. Tenåringen Charlotte er mer tverr, sint og utagerende. Som ungdom er hun i konflikt med diagnostiseringsspråket i psykiatrien. Det opplever hun som reduserende. Etter hvert som hun modnes blir språket mer sårbart og glir over i noe mykere og nesten litt nakent.

Charlotte søker seg tilbake til stefaren som voldtar henne gang på gang, akkurat som hun søker seg tilbake til den sovende, ansvarsfraskrivende moren og pillene hennes. Det gjør hun fordi det er trygt.

– Barn søker seg tilbake til det trygge og kjente og det gjør Charlotte også. Det kjente for henne er ikke godt, men det er det eneste hun vet om. Det sies at brent barn skyr ilden, men i boken min skriver jeg at brente barn blir pyromane. Det tror jeg er nærmere sannheten.

– Å måtte lære seg et nytt språk for henne som ungdom, et nytt språk for kjærlighet, for hverdager og omsorg, det blir en enorm utfordring. Når det ikke er det hun er oppdratt til, så blir det skremmende og vanskelig.

Forståelse for det fremmede

I debutboken Dette har jeg aldri fortalt til noen var det dikotomien mellom overgriper og offer og den rene volden som opptok Fonn. Helt siden hun var liten har hun vært interessert i ekstrempsykologi. Fiksjonen har absolutt noe å stille opp med mot sakprosaen når det kommer til de mest ekstreme påkjenningene mennesker kan utsettes for, mener hun.

– Fiksjonen løsriver seg fra teorier og perspektiver og gir deg førstepersonsskildringer. Jeg tenker ikke at det ene er viktigere enn det andre. Begge sjangrene er like viktige og supplerer hverandre.

I 2016 utga Unni Langås boken Traumets betydning i norsk samtidslitteratur. Krig og andre traumatiserende hendelser har ikke nødvendigvis økt de senere årene, men de har fått en hyppigere eksponering i media. Dermed er det naturlig at traumer også speiles mer i skjønnlitteraturen. Langås mener at den typiske traumelitteraturen beskriver effekten av hendelsen og ikke selve hendelsen, men Fonn gjør begge deler i Kinderwhore. Hun går også et skritt lenger enn de fleste i beskrivelsene av overgrep.

– Jeg skriver mer detaljert om reaksjonen enn handlingen, og det er reaksjonen jeg går dypest inn i. Traumene skinner gjennom i de dagligdagse tingene. Som at hun har problemer med å pusse tennene og gå til tannlegen fordi hun har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det kan være vanskelig for andre å forstå. En del av utageringen hennes, som også er en reaksjon på traumer, gjør at hun blir veldig ensom med det hun har opplevd, fordi hun støter folk fra seg. Hun ble støtt bort som barn, og svarer med å støte bort andre, fordi frykten for avvisning er så sterk.

I norsk samtidslitteratur har blant andre Gaute Heivoll, Karl Ove Knausgård, Jon Fosse og Vigdis Hjorth skrevet om traumer de siste årene. Den vonde litteraturen er nødvendig, men ikke mer nødvendig enn livsbejaende litteratur, mener forfatteren.

– Litteraturen bør dekke alle mulige spektre av den menneskelige tilværelsen, det gode som det vonde. I Kinderwhore har jeg skrevet om en verden og en psyke som er fremmed for mange. For å skape forståelse for at nettopp denne verdenen finnes. Men det betyr ikke at vi ikke trenger litteratur som gir glede, for det gjør vi.

Hennes eget forhold til traumelitteratur er farget av Paul Celan, Sofi Oksanen, Toni Morrison og Edouard Louis. Og da spesielt Louis’ Voldens historie. Fonn leste også en del om seksuelle traumer da hun gjorde research til denne boken.

– De siste årene har vi heldigvis fått økt fokus på seksuelle overgrep, og vi har også fått økt fokus på de kollektive traumene i samfunnet vårt, som 22. juli og flyktningkrisen i Europa. Sistnevnte har både Simon Stranger og Lars Petter Sveen skrevet om.

Marginalt overlevelsesdyktig

Til tross for en skakkjørthet hinsides enhver fatteevne, har flere av Fonns hovedpersoner til felles en sterk selvoppholdelsesdrift som marginalt trumfer en like sterk destruktivitet. Er dette traumetropisten Fonn som snakker?

– Det er en viss grunn til å tro på traumetropisme. Jeg vil formidle at mange som opplever traumer har et destruktivt driv i seg samtidig som de har en sterk selvoppholdelsesdrift. Det behøver ikke å være en motsetning der. Charlotte har begge disse komponentene i personligheten sin. Hun evner å bruke destruktiviteten sin til noe konstruktivt. Ikke alle som opplever traumer klarer å gjøre det, men Charlotte gjør det.

– Ingen klarer seg uten støtte utenfra, så metaforen om løvetannbarn som vokser gjennom asfalten blir litt feil. Man trenger noe næring for å klare seg. Og Charlotte treffer etter hvert gode mennesker, både i og utenfor behandlingsapparatet.

Charlotte kommer seg tilbake på skolebenken i voksen alder og møter en person som for første gang gjør henne i stand til å kjenne og sette ord på kjærlighet:

«Kan jeg ta på hånda di? sa hun.

Hånda mi? sa jeg.

Hun nikket. Jeg strakte hånda fram, og hun strøk over den. Bevegelsene var myke og sirkulære, og jeg kjente det i kroppen min igjen, jeg kjente lysten, og den gjorde meg kvalm.

Du er trygg nå, sa hun. Det er jeg som tar på deg. Fordi du lar meg gjøre det. Og jeg slutter     med en gang du sier at jeg skal.

Ikke slutt, sa jeg. Jeg svelget og blunket bort bildene, og plutselig var det bare oss to i rommet. Nå kjente jeg det. At huden hennes var varm, myk. Men så kom smerten. Skarp og klar. I bekkenet. ´Kroppen husker´, var det en pleier som fortalte meg. ´Du følte smerte når det skjedde, og den smerten husker kroppen din nå´. Men jeg følte ingen smerte når det skjedde. Jeg lurte smerten, bedøvet meg selv. Og nå fulgte smerten etter meg og tok igjen.

Sorry, sa jeg, vi må stoppe.

Hun nikket. Jeg la meg i senga.

Kan jeg holde rundt deg? sa hun.

Jeg nikket. Hun holdt meg, og smerten ble mykere, som regn.

Jeg har ligget med hundreogtjue stykker, sa jeg. Du har bare strøket over hånda mi. Likevel føles det som om du er den eneste.»  

Tung fødsel

Kinderwhore er sjeldent ubehagelig å lese, og det å skrive en bok om et så gjennomskadet menneske, har ikke vært lett, medgir forfatteren.

– Selv om dette ikke er selvopplevd, så er det også i en fiksjonstekst veldig slitsomt å gå inn i noe så skadelig. Du lever deg sånn inn i det, og jeg har ingen gode teknikker for å distansere meg mens jeg skriver.

– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg er ferdig med Charlotte nå. Hun lever fortsatt videre, men jeg slipper å forholde meg til henne i like så stor grad som jeg har gjort de tre årene det har tatt å skrive denne boken.

Etter hun ga ut den første boken sin fikk Fonn en slags fødselsdepresjon, nå syns hun bare det er veldig godt å være ferdig. Og selv om hun nå har skrevet to bøker om vold og traumer, er det ikke dermed sagt at det blir hennes litterære livsbane.

– Jeg kommer nok til å fortsette med å interessere meg for tematikken og for ekstrempsykologi, men jeg har mange andre interesser. Som for eksempel religion. Jeg har alltid fabulert om å gi ut tre bøker før fylte tredve, men det skal kanskje holde hardt. Jeg er en sånn som det påstås at ikke eksisterer: En forfatter som kun skriver når hun er inspirert. Jeg koketterer ikke, det er faktisk sant.

Kilde: Nettportal for psykisk helse, Norsk Psykologforening

Powered by Labrador CMS