Essay

Og døden skal ei være mer

I Karl Ove Knausgårds Ulvene fra evighetens skog males det på lerret av kosmiske dimensjoner.

I romanen Ulvene fra evighetens skog legger Karl Ove Knausgård seg tett opp til den russiske kosmismens ideer. Bilde: NTB.
I romanen Ulvene fra evighetens skog legger Karl Ove Knausgård seg tett opp til den russiske kosmismens ideer. Bilde: NTB.
Publisert digitalt

«No death!», hilser karakterene hverandre med i den russiske romanen The Living fra 2011. Det er Anna Starobinets, «den russiske dronningen av skrekk», som har skrevet den, og sett bort fra den oppløftende hilsningsfrasen er det ellers lite som er oppløftende ved dette litterære universet. Her lever menneskene i en tilsynelatende utopisk fremtid hvor døden er avskaffet og menneskekroppen blir evig fornyet i en sirkel av reinkarnasjon. Ingen død altså! Den viktigste verdien i denne verden er avskaffelsen av døden – et ord man for øvrig ikke lenger får bruke, og hvilken grunn kunne man nå uansett ha til å ville snakke om noe så skrekkelig og ikke minst unødvendig. Dmitrij Glukhovsky, det post-sovjetiske Russlands pop-litterære wunderkind, er mest kjent som mannen bak den umåtelig populære Metro-serien, en halsbrekkende post-apokalyptisk reise i Moskvas undergrunn. I romanen Futu.re fra 2013 har han skapt et univers som ligner Starobinets’: «Death no more!» er slagordet som binder dette samfunnet sammen. Også her har man funnet en vei til udødelighet. Døden er blitt en straff og alderdom en ydmykelse, lovlydige borgere kan leve i unge friske kropper til verdens undergang om de vil.

Men vil de? Se, det er spørsmålet.

Slik ruller det på i nyere russisk litteratur. I Eugene Vodolazkins roman The Aviator fra 2016 våkner en ung mann opp etter nesten et århundre i kryonisk søvn. Han har vært del av et sovjetisk eksperiment på udødelighet, og mer eller mindre frivillig latt seg nedfryse i flytende nitrogen. Oppvåkningen i årtusenskiftets Russland blir brutal og noen udødelighet blir det heller ikke å snakke om, men ideen var visjonær – ideen om den kroppslige udødeligheten og at mennesket selv kan oppnå den.

Alt ligger i menneskenes hender

Denne udødelighetstanken er det som utgjør den idehistoriske bakgrunnen til Karl Ove Knausgårds Ulvene fra evighetens skog. Ikke bare udødelighet i seg selv altså, men den russiske visjonen om den. At den har røtter tilbake til filosofen Nikolai Fjodorov (1829–1903) får vi vite gjennom bikarakteren Vasilisa, som forfatter en 30 sider lang introduksjon til ham – et kapittel som med sitt presise språk og innhold står i sterk kontrast til romanen for øvrig. Men det er ikke bare Vasilisa som er fascinert av Fjodorov, hans tanker går som en rød tråd gjennom romanen. Dette viser seg gjennom de mange henvisningene til udødelighet, og også til Dostojevskij og Vladimir Solovjov, som begge tydelig identifiserte seg med Fjodorovs tenkning. Fjodorovs filosofi bygger på en enkel, men samtidig storslagen tanke: Døden må avskaffes og alle døde må gjenoppvekkes til liv. Dette gjør vi ved ganske enkelt å samle inn alle atomer som den avdøde kroppen har bestått av og pusle organismen sammen igjen. Når kroppen vel er rekonstruert vil ånden vende tilbake til den. Noen atomer kan ha funnet sin vei ut i universet, så da får vi dra ut og lete etter dem. Vi skal den veien uansett, ettersom det blir nødvendig å finne andre planeter vi kan bosette våre fremtidig u-døde forfedre på. Denne ideen er blitt bevart gjennom den filosofiske retningen som blir kalt russisk kosmisme.

I samtiden ble ikke dette (nødvendigvis) sett på som galskap, det sene attenhundretallets Russland var preget både av teknologisk optimisme, av magisk tekning og av en sprek kombinasjon av de to. Viktig for Fjodorov ble også den militære opprustning man så, ikke bare i Russland, men over store deler av verden. Sammen med rask industrialisering og uroligheter i den arbeidende delen av befolkningen skapte det et bilde av sosial splittelse, av disharmoni mellom menneskene. Menneskene må stå sammen, mente Fjodorov. Det er meningsløst og destruktivt at vi skal slåss mot hverandre når vi har en felles ytre fiende: naturens ubarmhjertighet som fremst av alt gir seg uttrykk i døden. Fjodorov beskrev virkeligheten som en sjelløs verden, en irrasjonell, ufølende kraft som det ville vært riktigere å kalle kaos enn kosmos – vi burde faktisk kalle det kaosografi heller enn kosmologi. Et organiserende prinsipp behøvdes, et samlende prosjekt og en felles oppgave. Kosmismen vokste altså frem som et forsøk på å temme de kaotiske og destruktive kreftene både i mennesket og i universet.

På mange måter er det denne ideen som ligger til grunn for den russiske litteraturens ulike tilnærminger til ideen om det udødelige og til diskusjonene som følger. For hvordan skal man bli udødelig da? Er det gjennom vitenskap, som kosmistene hevdet, eller gjennom religion? Skal man også gjenopplive dem som allerede er døde, slik Fjodorov ville, og hvis man først tenker den tanken – vil man da gjenopplive alle? Skulle man for eksempel gjenopplivet Hitler? Fjodorovs tanke var at alle skulle gjenopplive sine egne foreldre, noe som gir hele prosjektet et pussig skinn av overkommelighet: Vi trenger jo ikke gjenoppvekke alle som noen gang har levd på én gang, hver av oss trenger bare å gjenoppvekke to! Men hva om noen da ikke skulle ønske å gjenoppvekke en avdød far eller mor, da sitter vi der med et problematisk brudd i kjeden. Disse spørsmålene ligger i kjernen for det som i dag kalles neo-kosmisme i Russland, en radikal-konservativ bevegelse som oppholder seg i det som har vist seg å være et ytterst grøderikt landskap midt mellom filosofi og religion, billedkunst og litteratur, vitenskapelig forskning og esoterisk metafysikk.

Å forsone seg med døden

Den unge Syvert, en av to hovedkarakterer i Ulvene fra evighetens skog, beveger seg innom noen av disse spørsmålene i romanens første del. Han mistet faren sin i en bilulykke da han var barn, og står litt halvhjertet i en prosess der han nøster opp hvem faren var og hvorfor han døde. Et ledd i denne prosessen fører ham til kirkegården:

«I jorda rett under føttene mine lå de døde. Hundrevis av dem.

Oi. Der døde det en, gitt. Ned i jorda med henne.

Oi. En til. Ned med ham også.

Spa godt med jord over, og så glemmer vi hele greia for denne gang.

Igjen og igjen. Ikke bare i noen år, men i hundrevis, tusenvis, titusenvis, hundretusenvis av år. Non stop. Død, død, død. Jord, jord, jord. Ingen bønn, ingen vei ut: bom stopp. Død, jord, død, jord i all evighet.

Og vi bare godtok det.»

Når man først ser slik på det er det jo riktig opprørende. «Hvorfor dør vi?» tenker Syvert der på kirkegården, et spørsmål som ikke egentlig er hans eget, men broren Joars. Dette burde være alle menneskers mest sentrale spørsmål, argumenterte Fjodorov i sin tid – det nesten klisjeartede filosofiske spørsmålet ’hvorfor lever vi’ fnyser han av, det viktigste spørsmålet burde være: ’Hvorfor vi må dø’! Syverts plutselige opprør leder ham strake veien ned på prestekontoret for å konfrontere konfirmasjonspresten og melde seg ut av hele statskirken.

Syvert ser på seg selv som en bråkjekk kverulant, men fremstår midt i all pratsomheten som en litt uformet gutt i brytningspunktet mellom barn og voksen. Første gang vi møter ham er han nylig dimittert fra militærtjeneste og bor hjemme hos mor mens han ser ut til å vente på at fremtiden mer eller mindre skal forme seg rundt ham av seg selv, noe den også gjør. Moren blir alvorlig syk, og Syvert tvinges til å ta seg en jobb han ikke egentlig ville ha, som hjelper i et begravelsesbyrå. Det er bare over sommeren, sier han til seg selv, frem til moren er blitt bedre og han selv kan gå over til å gjøre noe annet – foreløpig udefinert, men ganske sikkert litt kulere enn å jobbe i begravelsesbyrå.

Tanken på de døde endres nå raskt fra harme til pragmatikk, og engasjementet Syvert viste for de døde på kirkegården fremstår mest som et kortvarig bluss. Når vi treffer ham igjen i bokens andre del er han blitt godt voksen og har arbeidet seg opp fra hjelpegutt til «begravelsesmogul», en tittel han motsetter seg, men som allikevel synes treffende. Ikke bare godtar han at de døde skyfles ned i jorda og spas over, det er han selv som gjør jobben, om igjen og om igjen. Et liv er alltid fullstendig, tenker han da, det kunne aldri ha rommet mer enn det gjorde: «Hva skulle det ha vært? Femti år til med hva? Var det en ting jeg hadde forstått, var det nettopp det. Livet er alltid fullstendig, alltid helt, uansett hvor kort eller langt det var». Syvert tenker her som om dette er innsikt han har fått gjennom en prosess, gjennom erfaring han har gjort seg gjennom livet. Han fremstår allikevel fortsatt ganske uformet i bokens andre del. Han har oppnådd sitt eneste tydelig formulerte mål: å bli kjæreste med den litt tøffe Lisa, en person han fortsatt ser ut til å vie mesteparten av sin oppmerksomhet. Utover dette er det lite som tyder på at han har brukt tid på å ’forstå’ eller ta ansvar for verden rundt seg, noe søsteren Asja klandrer ham for når de møtes. «Hvem valgte det vonde og ubehagelige framfor det gode og behagelige?», tenker Syvert som ung, et spørsmål som på mange måter sammenfatter hans karakter. Selvsagt er det behagelig å tenke at livet er fullstendig og at alt er som det var ment å være, det vonde og ubehagelige må være å tenke at noe er riv ruskende galt i naturen.

Udødelighet gjennom vitenskap eller religion

Fjodorov derimot, nektet å godta at jorda bokstavelig talt er breddfull av døde mennesker. Vi tramper på dem i konkret så vel som i overført betydning. Vi skor oss på deres arbeid, vi overtar alt som var deres (slik begge Knausgårds hovedpersoner, Syvert og Asja, bærer en avdød forelders navn), vi er i praksis kannibaler. Dette er ikke bare moralsk galt, noe som burde være åpenbart for enhver, det er også i strid med Guds bud. Fjodorovs rungende «Nei!» til døden går som et ekko gjennom russisk åndshistorie helt frem til i dag.

For kosmistene skulle svaret på Syverts retoriske spørsmål gi seg selv: Det skulle selvsagt vært mer. Det skulle vært 50 år til med liv! Å kalle et barns avsluttede liv for «fullstendig» ville for Fjodorov være uhyrlig – ingenting som er avbrutt kan være fullstendig. Dette avbrutte livet må gjenopprettes, noe som også var Guds intensjon, ifølge Fjodorov. Det er ikke meningen at vi skal sitte passivt og vente på en mulig sjelelig udødelighet etter dommens dag, udødeligheten er noe vi selv har ansvar for. At vi ber Gud gi oss vårt daglige brød, skriver han, innebærer jo ikke at vi ikke selv skulle behøve å dyrke jorden.

Til tross for at Fjodorov betegnes som en kristen filosof er resonnementene hans altså påfallende gudløse. De utgår fra at gjenoppstandelsen ligger i menneskets hender, ikke i Guds. Fjodorov ser mot vitenskapen og forskningen, det er her svaret på udødeligheten og på gjenoppstandelsen ligger.

Konfliktfeltet mellom vitenskap og religion er sentralt også i Ulvene fra evighetens skog. På vitenskapens side står Syverts to yngre søsken, den russiske halvsøsteren Asja og den nesten genierklærte lillebroren Joar. I bokens andre del følger vi Asja tett. Store deler er viet til hennes forskning på skog, et prosjekt som ligner på tanker Knausgård har vært innom i trilogiens første bok, Morgenstjernen. Asja blir introdusert for Fjodorov av venninnen Vasilisa, men synes mest han høres ut som en «ordentlig galning». Filosofen Aleksandr Bogdanov (1873–1928) derimot, kan hun la seg fascinere av. I likhet med Fjodorov var Bogdanov opptatt av teknologisk utvikling som grunnlag for menneskehetens utvikling – for eksempel i retning av udødelighet – men han tok avstand fra Fjodorovs religiøse motivering. Bogdanov var økonom, lege, eksperimentell forsker og dessuten bolsjevik, han trodde på systemer, ikke på Gud. For Bogdanov besto naturen av en rekke komplekse fenomener, og mennesket kunne, ved hjelp av teknologi, lære seg å kontrollere disse fenomenene.

Syvert selv fremstår mer vaklende og ser stadig ut til å sneie borti religiøse tanker, for eksempel gjennom møtet med sin Solovjov-lesende konfirmasjonsprest og gjennom en litt påtvunget lesning av Dostojevskijs Forbrytelse og straff.  

Udødelighet i litteraturen

I den russiske samtidslitteraturen ligger mulighetene til udødelighet i de konkrete vitenskapenes verden: Den kan komme via et dataprogram ute av kontroll som hos Starobinets, gjennom et gjennombrudd i hjerneforskningen som hos Glukhovskij eller som følge av et kryonisk eksperiment som hos Vodolazkin. Det religiøse, uforklarlige eller guddommelige elementet i disse universene blir stående i opposisjon, for er ikke dette egentlig et brudd på den naturlige orden? Slik sett er mange av disse romanenes tankegods i bunnen konservativt – utvikling som går imot det som kan ses på som organisk eller naturlig er et onde og noe som må avskaffes for at balansen i verden skal gjenopprettes.

For Knausgård er det annerledes. Det er nettopp i det uforklarlige at muligheten for faktisk udødelighet åpenbarer seg. Når himmelfenomenet Morgenstjernen dukker opp mot slutten av Ulvene fra evighetens skog, begynner uventede og uforklarlige ting å skje: Asja tilstår plutselig og litt løsrevet at hun faktisk tror på Gud, Joar kaller stjernen et mirakel og kan ikke utelukke at den er et tegn fra oven. Lastebilsjåføren Jevgenij, som frem til nå ikke har hatt noen tydelig funksjon i romanen, oppdager noe uhyggelig på en avsidesliggende bondegård – kommer det bankelyder innenfra en tank for oppbevaring av kryonisk nedfryste mennesker? – og Syvert i Moskva får alarmerende nyheter fra begravelsesbyrået der hjemme. Det mystiske legemet som åpenbarer seg på himmelen ser ut til å rokke ved den naturlige ordning på planeten jorden, på samme måte som den gjorde i Morgenstjernen. Et av Knausgårds språklige favorittbilder, at en dør eller port åpner seg inn til en annen verden som ligger bak eller ved siden av vår egen, kan kanskje vise seg ikke å være så langt unna de faktiske begivenhetene.

I nyere russisk litteratur viser det seg at dette med udødelighet når det kommer til stykket ikke er like glamorøst som man hadde sett for seg. I Anna Starobinets The Living viser det seg at datasystemet som regulerer reinkarnasjonsprosessen slett ikke er ufeilbarlig. I Glukhovskijs Futu.re har man sin fulle hyre med å hindre den evig-unge (og evig-virile) befolkningen i å formere seg, i det som har blitt en katastrofalt overbefolket verden. I Vodolazkins The Aviator våkner den gjenoppvekkede hovedpersonen opp til en fullstendig ukjent verden han slett ikke kjenner seg hjemme i, frarøvet sin tid, sin plass og alle mennesker han elsket. I alle disse fiktive virkelighetene leder udødeligheten til betydelige moralske og religiøse kvaler, i tillegg til at den også er kinkig å organisere rent praktisk.

Og hvordan blir det for Knausgård? Vel, det gjenstår å se. Men det er mulig at Morgenstjernens uhyggelige epigraf kan gi oss en pekepinn:

I de dagene kommer menneskene til å søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem.

Iril Hove Ullestad (f. 1984) er doktorand i russisk litteratur og skriver på avhandlingen Immortality Politics: The Impact of Russian Cosmism on Contemporary Literary Fiction.

Powered by Labrador CMS